gir alle opp drømmene sine når de blir voksne?

[Goliath]

Desverre tror jeg at alt for mange gir opp drømmene sine når de blir "voksne" og stifter familie. Men heldigvis er det en del som tar de opp igjen etter at barna etterhvert kan klare seg selv.

For min del så har jeg fått oppfylt en god del av mine drømmer, og jeg har fremdeles planer for gjennomføring av en del flere:-)

En av utfordringene er ofte at drømmer kan koste mer enn hva du har råd til tidlig i livet. Så jeg har forsøkt å blande fornuft og følelser sånn passe sammen, og gjort det jeg har drømt om å gjøre etterhvert som jeg har kunnet ta meg råd til det - og uten at det har gått for mye på bekostning av livet ellers.

Men jeg har fremdeles ikke fått barn, og det har nok medført noe større fleksibilitet for min egen del.

Og så håper jeg (i en alder av 44 år) at jeg aldri vil bli så "voksen" at jeg prioriterer fornuft fremfor å realisere drømmene også i fremtiden....:-)

[snø]

Desverre tror jeg at alt for mange gir opp drømmene sine når de blir "voksne" og stifter familie. Men heldigvis er det en del som tar de opp igjen etter at barna etterhvert kan klare seg selv.

For min del så har jeg fått oppfylt en god del av mine drømmer, og jeg har fremdeles planer for gjennomføring av en del flere:-)

En av utfordringene er ofte at drømmer kan koste mer enn hva du har råd til tidlig i livet. Så jeg har forsøkt å blande fornuft og følelser sånn passe sammen, og gjort det jeg har drømt om å gjøre etterhvert som jeg har kunnet ta meg råd til det - og uten at det har gått for mye på bekostning av livet ellers.

Men jeg har fremdeles ikke fått barn, og det har nok medført noe større fleksibilitet for min egen del.

Og så håper jeg (i en alder av 44 år) at jeg aldri vil bli så "voksen" at jeg prioriterer fornuft fremfor å realisere drømmene også i fremtiden....:-)

Noen av oss har "fornuftige" drømmer også, vet du ;o)

Jeg synes også det er trist om det er noen som har drømmer de forsaker fordi fornuften tar overhånd. Samtidig blir jeg ganske provosert over at de som har de mest eksotiske drømmene tror at vi som lever litt mer A4 nødvendigvis har et kjiipt og kjedelig liv.

Selv fant jeg mannen i mitt liv i ung alder, og mine drømmer er nok formet av det. I de opprinnelige planene skulle vi vente lenge med å få barn og reise mye. Så skjedde det ting som gjorde at fokuset endret seg - og plutselig ble drømmen om barn viktigst av alt. Vi var nok godt under snittet for adoptanter da vi hentet Bella 27 år gamle. Og for oss var hun en fantastisk drøm som gikk i oppfyllelse :-)

Og når det gjelder drømmen vi hadde om å reise... Vi snakket for ikke så lenge siden om hva vi drømmer om å kunne gjøre med fritiden vår, og fant ut at det ikke var ungdomsdrømmen om å reise mye som var sterkest, men derimot barndomsminnene fra hytteturer som hadde gitt oss mest glede. Så nå drømmer vi om hytte ved sjøen :-)

Poenget mitt er at det man drømmer som 19-åring ikke trenger å være det eneste rette. Man endrer perspektiv etter hvert. Så lenge man er lykkelig med det man gjør, så er det det viktigste.

Det er like sorry med h*n som reiser jorden rundt, mens h*n drømmer om å finne den rette og stifte familie, som h*n som sitter der med enebolig og 1,8 unger og drømmer om å reise jorden rundt.

Beste hilsen fra

[Gjest KariKruskakli]

Nope, men man skal være rimelig kørka for å påstå at samtlige som gifter seg og får barn blir asosiale tacospisere, så det vil jeg naturligvis ikke ha på meg.

Det var da enda godt!

Kjenner meg ikke igjen i dette med taco hver lørdag heller.

Huff, jeg har en aldri så liten krise i dag.

[laguna1365380434]

"For meg ser det ut til at sørgelig mange mennesker viser seg å mene at tilværelsens hjørnestener er oppussing av kjøkken og tacokveld på fredag og punktum finale, uansett hvor idealistiske, spretne,livsultne og morsomme de nå engang latet som de var..."

Og ekstra ille blir det når disse menneskene begynner å kommentere at det snart er på tide at også vi som ikke ennå har overgitt oss til A4-livet skal gjøre som dem å bli kjedelige vi også.

Jupp..:-)

Og alt som ikke dreier seg om enten ungeproduksjon, kjøkkenoppuss, en eller annen deprimerende men sikker jobb, sparekonto og nevnte tacokveld er plutselig fryktelig "umodent" og sikkert en "fase"...:-I

Jeg skal gi dem fase, jeg;-)

Jeg skjønner ikke hvorfor mine engang festelige venner i tillegg tilå være personlig skuffende, også må misjonere sin kjedsommelighet som meningen med livet.. Jeg håper jeg ALDRI blir mer enn gjennomsnittelig interssert i kjøkkenoppussing og hvitt stakittgjerde..;-)

Og er ganske sikker på at det ikke skjer heller.Blæh.

:-)

[Velouria]

Jeg har ikke gitt slipp på drømmene mine, hva er jeg da om jeg gjør det?

Mange av drømmene kan jeg gjøre selvom jeg har barn, de hindrer meg ikke i å f.eks bo et halvt år i sør-amerika, kjøre fra øst til vest med bil i USA, ta mer utdannelse, skrive en roman e.l Dette er noen av mine drømmer/mål. Jeg er fortsatt den samme jenta jeg var før jeg fikk barn. Jeg er like ofte på konserter og kino, tar meg gjerne en fest på sparket, engasjerer meg ikke bare i barna, men holder meg oppdatert på andre ting også. Ikke alle voksne er dølle, selvom jeg ikke karakteriserer meg selv som voksen. Moren min spør stadig om jeg ikke skal bli voksen snart..

[ShitDiddelyDo]

Jupp..:-)

Og alt som ikke dreier seg om enten ungeproduksjon, kjøkkenoppuss, en eller annen deprimerende men sikker jobb, sparekonto og nevnte tacokveld er plutselig fryktelig "umodent" og sikkert en "fase"...:-I

Jeg skal gi dem fase, jeg;-)

Jeg skjønner ikke hvorfor mine engang festelige venner i tillegg tilå være personlig skuffende, også må misjonere sin kjedsommelighet som meningen med livet.. Jeg håper jeg ALDRI blir mer enn gjennomsnittelig interssert i kjøkkenoppussing og hvitt stakittgjerde..;-)

Og er ganske sikker på at det ikke skjer heller.Blæh.

:-)

At de selv, frivillig eller ufrivillig (her i gården er det nok en del kvinner med makt som velger det kjedelige for dem...), velger dette livet, har jeg naturligvis verken noe med eller noen problemer med, men at de setter seg på sin høye hest og nærmest gir meg inntrykk av at de synes litt synd på meg som ikke har funnet det de åpenbart har funnet eller later som de har funnet, er jeg ikke spesielt god til å la stå ukommentert.

Det ironiske er jo at det er disse, de få gangene de slipper løs fra sine kvinnfolk (det er mulig jentene er like ille på sine jentekvelder), som åpenbart viser at de savner det livet de engang levde. De trenger bare en del øl for å innrømme det.

Egentlig idiotisk, for det er jo ingenting i veien for begge deler, dog kanskje litt mindre aktivt enn før ungene begynte å sprette ut.

[Goliath]

Noen av oss har "fornuftige" drømmer også, vet du ;o)

Jeg synes også det er trist om det er noen som har drømmer de forsaker fordi fornuften tar overhånd. Samtidig blir jeg ganske provosert over at de som har de mest eksotiske drømmene tror at vi som lever litt mer A4 nødvendigvis har et kjiipt og kjedelig liv.

Selv fant jeg mannen i mitt liv i ung alder, og mine drømmer er nok formet av det. I de opprinnelige planene skulle vi vente lenge med å få barn og reise mye. Så skjedde det ting som gjorde at fokuset endret seg - og plutselig ble drømmen om barn viktigst av alt. Vi var nok godt under snittet for adoptanter da vi hentet Bella 27 år gamle. Og for oss var hun en fantastisk drøm som gikk i oppfyllelse :-)

Og når det gjelder drømmen vi hadde om å reise... Vi snakket for ikke så lenge siden om hva vi drømmer om å kunne gjøre med fritiden vår, og fant ut at det ikke var ungdomsdrømmen om å reise mye som var sterkest, men derimot barndomsminnene fra hytteturer som hadde gitt oss mest glede. Så nå drømmer vi om hytte ved sjøen :-)

Poenget mitt er at det man drømmer som 19-åring ikke trenger å være det eneste rette. Man endrer perspektiv etter hvert. Så lenge man er lykkelig med det man gjør, så er det det viktigste.

Det er like sorry med h*n som reiser jorden rundt, mens h*n drømmer om å finne den rette og stifte familie, som h*n som sitter der med enebolig og 1,8 unger og drømmer om å reise jorden rundt.

Beste hilsen fra

Jeg er ikke uenig med deg i det meste av det du skriver her.

Men jeg tror likevel at det finnes mange flere av de som stiftet familie tidlig i livet som bærer på flest uoppfyllte drømmer - enn de som faktisk tok initiativet til å få oppfyllt en del av sine drømmer før de stiftet familie.

For det er et poeng som du glemmer, selv om du halveis kommenterer det.

Det er riktig at drømmene forandrer seg og at fokuset blir flyttet. Og noen av de drømmene du har som ung vil bli erstattet av nye drømmer.

Det du glemmer er jo det at da er drømmen borte - og du vil derfor aldri få oppfylt den, for den måtte oppleves mens den fremdeles var levende.

Og hadde du gjort det, så ville minnene og opplevelsen levd i deg resten av livet:-)

Alt dette er selvfølgelig individuelt, og det er umulig å si hva som er det rette - for det som er rett for meg er ikke rett for deg.

Men fra min personlige erfaring, så vet jeg om alt for mange som er missunnelig på meg for alt det jeg har opplevd og den friheten jeg har gitt meg selv for å opplevde det - også for årene som kommer.

MEN jeg har ingen barn, og det er noe som veldig mange andre har satt mye høyere enn hva jeg har gjort til nå.

Så man kan ikke få i pose og sekk, men må heller finne den "gyldne middelvei" som passer en selv best.

Det jeg selv er aller mest glad for er at jeg har gjort så godt som alt det jeg har hatt lyst til å gjøre, selv om det har virket litt "skremmende" fra tid til annen - i stedet for å finne på dårlige unnskyldninger for hvorfor jeg ikke har gjort noe jeg faktisk har hatt lyst til.

Noen eksempler - hvor mange kjenner du som gjerne skulle opplevd hvordan det er å sveve i fritt fall fra et fly. men som likevel har all verdens gode unskyldninger for hvorfor de ikke har gjort det?

Eller dykket - blant haier i eksotiske farvann?

Eller opplevd friheten i en paraglider eller hangglider?

Eller seilfly?

Eller motorsykkel - gjennom hele europa, og gjerne deler av Asia?

Eller drevet toppidrett på VM/OL-nivå?

Eller haifiske i Caribien?

Eller aktiv motorsport av et eller annet slag?

Eller ekstrem rafting?

Eller reist jorden rundt for å se og oppleve steder du drømmer om - og deltar på ulike aktiviteter der som i utgangspunktet virker nettopp litt "skremmende" fordi det er noe "ukjent og annerledes"?

Dette er noe av det jeg har gjort NÅR jeg drømte om det - i stedet for å vente til drømmen gikk over og eventuelt ble erstattet av noe annet.

Og jeg har aldri angret på noe av det, selv om det til tider kunne være tøft for både "kropp og sjel".

For det betyr at du også må gi av deg selv, og tørre å gå for det.

Og minnene vil jeg for alltid ha:-)

[laguna1365380434]

At de selv, frivillig eller ufrivillig (her i gården er det nok en del kvinner med makt som velger det kjedelige for dem...), velger dette livet, har jeg naturligvis verken noe med eller noen problemer med, men at de setter seg på sin høye hest og nærmest gir meg inntrykk av at de synes litt synd på meg som ikke har funnet det de åpenbart har funnet eller later som de har funnet, er jeg ikke spesielt god til å la stå ukommentert.

Det ironiske er jo at det er disse, de få gangene de slipper løs fra sine kvinnfolk (det er mulig jentene er like ille på sine jentekvelder), som åpenbart viser at de savner det livet de engang levde. De trenger bare en del øl for å innrømme det.

Egentlig idiotisk, for det er jo ingenting i veien for begge deler, dog kanskje litt mindre aktivt enn før ungene begynte å sprette ut.

Jepp, det er misjoneringen av "voksne verdier" og det at man totalt slipper alle sine tidligere ambisjoner, drømmer og håp, i en sneaky kombinasjon,jeg reagerer på.

Særlig fordi jeg i tilleg synes mye av det de prediker også virker særdeles kjedelig og iuorginalt, og dessuten ofte ekkelt, fordummende og tidvis direkte reaksjonært..:-o

Jeg mistenker mange av dem for egentlig å ønske seg litt mer.(Og at det er derfor de gir sånn gass når det kommer tilå ta avstand fra tidligere ideer..;-))

Men jeg sier heller ikke at alle som får barn blir kjedelige..Bare veldig mange..;-)

Egentlig er det ikke ungeproduksjon som er hovedsaken heller(min besteveninne i USA har to barn, og hun er et livlig og morsomt menneske, som ikke har omrokkert seg totalt mentalt bare fordi hun har født..;-)), bare at veldig mange "voksne" (over 25) tilsynelatende får angst for livet og legger seg rett over på rygg for å bli akkurat like komforme som naboen de engang så kjernesunt foraktet..;-)

[Gjest mallet]

Du snakker som om livet skulle ta slutt når man blir gift

[snø]

Jeg er ikke uenig med deg i det meste av det du skriver her.

Men jeg tror likevel at det finnes mange flere av de som stiftet familie tidlig i livet som bærer på flest uoppfyllte drømmer - enn de som faktisk tok initiativet til å få oppfyllt en del av sine drømmer før de stiftet familie.

For det er et poeng som du glemmer, selv om du halveis kommenterer det.

Det er riktig at drømmene forandrer seg og at fokuset blir flyttet. Og noen av de drømmene du har som ung vil bli erstattet av nye drømmer.

Det du glemmer er jo det at da er drømmen borte - og du vil derfor aldri få oppfylt den, for den måtte oppleves mens den fremdeles var levende.

Og hadde du gjort det, så ville minnene og opplevelsen levd i deg resten av livet:-)

Alt dette er selvfølgelig individuelt, og det er umulig å si hva som er det rette - for det som er rett for meg er ikke rett for deg.

Men fra min personlige erfaring, så vet jeg om alt for mange som er missunnelig på meg for alt det jeg har opplevd og den friheten jeg har gitt meg selv for å opplevde det - også for årene som kommer.

MEN jeg har ingen barn, og det er noe som veldig mange andre har satt mye høyere enn hva jeg har gjort til nå.

Så man kan ikke få i pose og sekk, men må heller finne den "gyldne middelvei" som passer en selv best.

Det jeg selv er aller mest glad for er at jeg har gjort så godt som alt det jeg har hatt lyst til å gjøre, selv om det har virket litt "skremmende" fra tid til annen - i stedet for å finne på dårlige unnskyldninger for hvorfor jeg ikke har gjort noe jeg faktisk har hatt lyst til.

Noen eksempler - hvor mange kjenner du som gjerne skulle opplevd hvordan det er å sveve i fritt fall fra et fly. men som likevel har all verdens gode unskyldninger for hvorfor de ikke har gjort det?

Eller dykket - blant haier i eksotiske farvann?

Eller opplevd friheten i en paraglider eller hangglider?

Eller seilfly?

Eller motorsykkel - gjennom hele europa, og gjerne deler av Asia?

Eller drevet toppidrett på VM/OL-nivå?

Eller haifiske i Caribien?

Eller aktiv motorsport av et eller annet slag?

Eller ekstrem rafting?

Eller reist jorden rundt for å se og oppleve steder du drømmer om - og deltar på ulike aktiviteter der som i utgangspunktet virker nettopp litt "skremmende" fordi det er noe "ukjent og annerledes"?

Dette er noe av det jeg har gjort NÅR jeg drømte om det - i stedet for å vente til drømmen gikk over og eventuelt ble erstattet av noe annet.

Og jeg har aldri angret på noe av det, selv om det til tider kunne være tøft for både "kropp og sjel".

For det betyr at du også må gi av deg selv, og tørre å gå for det.

Og minnene vil jeg for alltid ha:-)

"Men jeg tror likevel at det finnes mange flere av de som stiftet familie tidlig i livet som bærer på flest uoppfyllte drømmer - enn de som faktisk tok initiativet til å få oppfyllt en del av sine drømmer før de stiftet familie."

Det tror jeg nok du har rett i. Samtidig så skal du ikke glemme at noen av oss aldri har drømt om å gjøre 1/10 av det du har drømt om - og gjort. Noen av oss er rett og slett litt "kjedelige" av oss ;o) Mine drømmer har aldri vært særlig eksotiske, jeg er sannsynligvis av den jordnære, litt familievennlige typen. Jeg hadde altid drømt om å få familie og barn, og da det viste seg at sistnevnte kunne bli vanskelig, så ble det viktigere for meg å oppfylle den drømmen først, og så reis senere.

"Det du glemmer er jo det at da er drømmen borte - og du vil derfor aldri få oppfylt den, for den måtte oppleves mens den fremdeles var levende."

Jo, men sånn er det jo med alle drømmer. Da jeg var liten drømte jeg om å bli sykepleier - det kunne jeg ikke drømme om å bli _nå_. Skal jeg da være lei meg for at jeg ike får realisert den drømmen? Jeg drømte også en gang om å hoppe i fallskjerm, men med min høydeskrekk??? Jeg blir kvalm bare ved tanken, og hadde ikke gjort det for alle pengene i verden. Det er noe med å ha realsitiske drømmer også...

"Og hadde du gjort det, så ville minnene og opplevelsen levd i deg resten av livet:-)"

Det har du også rett i, men samtidig så har jeg minnene og opplevelsene fra det jeg _har_ opplevd i stedet for. I stedet for masse feriereiser fikk jeg en fantastisk 5-ukers tur til Colombia. Og jeg skal snart på en til :-) Jeg har ikke gjort noe i nærheten av det du har gjort, men for meg gikk en stor drøm i oppfyllelse da jeg ble mamma, og de opplevelsene jeg daglig får gjennom å være mamma gir meg opplevelser og minner i bøtter og spann. Det er ikke helt på samme nivå som de opplevelsene du har hatt i ditt liv, men som du selv sier - vi er forskjellige, og det som er rett for en, kan være helt feil for en annen :-)

"Men fra min personlige erfaring, så vet jeg om alt for mange som er missunnelig på meg for alt det jeg har opplevd og den friheten jeg har gitt meg selv for å opplevde det - også for årene som kommer."

Som sagt, det er trist for dem som lever et annet liv enn det de ønsker å leve, og det tror jeg dessverre er alt for mange :-( Mitt poeng var ikke at alle er fornøyd med et "A4-liv", men at jeg blir litt frustrert over at enkelte gir uttrykk for at jeg som først studerte og så fikk familie, uten å reise jorden rundt først, må ha urealiserte drømmer. For det stemmer ikke for min del :-)

"MEN jeg har ingen barn, og det er noe som veldig mange andre har satt mye høyere enn hva jeg har gjort til nå."

Ja, og du har kanskje muligheten til å realisere den drømmen (om det har vært en drøm da??) nå, mens jeg fremdeles har mange, mange år på meg til å reise :-) Det er ikke rekkefølgen man realisrer drømmene som betyr noe, men at man gjør det.

"Det jeg selv er aller mest glad for er at jeg har gjort så godt som alt det jeg har hatt lyst til å gjøre, selv om det har virket litt "skremmende" fra tid til annen"

Og jeg har også gjort det :-) Fullført 6 år på universitetet, selv om jeg har eksamensangst de lux. Giftet meg med han jeg er glad i, fått en nydelig datter, og venter nå nr to. Er på utkikk etter drømmehytta. Det høres sikkert kjedelig ut for dem med helt andre drømmer, men for meg er det ok. Men så har jeg aldri drømt om fjellklarting, fallskjermhopp og svømming blant haier. Men jeg skal snorkle blant fargerike fisk i Karibien igjen :-)

Du høres ut som om du har levd et liv som har gitt mange opplevelser og minner. Nå er jeg en del år yngre enn deg, men selv om jeg ikke har gjort særlig mye av det du har gjort, så har jeg likevel levd et liv etter mine egne drømmer. Ikke fordi jeg har tilpasset drømmene mine til virkeligheten, men fordi jeg rett og slett ikke har så veldig eksotiske drømmer :-)

"Og minnene vil jeg for alltid ha:-)"

Jeg også :-) Og jeg er 32 år, og får stadig nye drømmer, etter hvert som jeg blir eldre og mer klar over hvem jeg er og hva jeg liker. At jeg ikke er noe sykepleieremne, at jeg ikke kan tenke meg å bo i sydlige strøk, fordi jeg ikke fungerer når det er varmere enn 25 grader, om jeg ikke kan "bo" i vannet. At jeg er gladere i komfort enn jeg trodde da jeg tenkte at en årlig interrail var tingen (men det var veldig kjekt den ene gangen jeg dro!), at jeg ikke har lyst til å lære å kjøre motorsykkel likevel (jeg synes det er nifst nok å sitte på - jeg er en pyse!). Og at jeg ikke er like negativ til å være "hjemmeværende husmor" et år eller to i utlandet, som jeg var da jeg midt i studiene sa at det ville bli over mitt lik - jeg skulle jobbe. Hvem hadde trodd da at jeg skulle drømme om muligheten til å ta et år eller to fri... ;o)

Og så får vi se om jeg en gang realiserer drømmen om å skrive en bok. Og om jeg får min kjære med på drømmen om barn nr tre ;o)

Vi er nok ikke uenige i det hele tatt om hvor viktig det er å realisere drømmer, Goliath, vi har bare veldig ulike drømmer :-))

Ha en fin sommer!

Beste hilsen fra

[Goliath]

"Men jeg tror likevel at det finnes mange flere av de som stiftet familie tidlig i livet som bærer på flest uoppfyllte drømmer - enn de som faktisk tok initiativet til å få oppfyllt en del av sine drømmer før de stiftet familie."

Det tror jeg nok du har rett i. Samtidig så skal du ikke glemme at noen av oss aldri har drømt om å gjøre 1/10 av det du har drømt om - og gjort. Noen av oss er rett og slett litt "kjedelige" av oss ;o) Mine drømmer har aldri vært særlig eksotiske, jeg er sannsynligvis av den jordnære, litt familievennlige typen. Jeg hadde altid drømt om å få familie og barn, og da det viste seg at sistnevnte kunne bli vanskelig, så ble det viktigere for meg å oppfylle den drømmen først, og så reis senere.

"Det du glemmer er jo det at da er drømmen borte - og du vil derfor aldri få oppfylt den, for den måtte oppleves mens den fremdeles var levende."

Jo, men sånn er det jo med alle drømmer. Da jeg var liten drømte jeg om å bli sykepleier - det kunne jeg ikke drømme om å bli _nå_. Skal jeg da være lei meg for at jeg ike får realisert den drømmen? Jeg drømte også en gang om å hoppe i fallskjerm, men med min høydeskrekk??? Jeg blir kvalm bare ved tanken, og hadde ikke gjort det for alle pengene i verden. Det er noe med å ha realsitiske drømmer også...

"Og hadde du gjort det, så ville minnene og opplevelsen levd i deg resten av livet:-)"

Det har du også rett i, men samtidig så har jeg minnene og opplevelsene fra det jeg _har_ opplevd i stedet for. I stedet for masse feriereiser fikk jeg en fantastisk 5-ukers tur til Colombia. Og jeg skal snart på en til :-) Jeg har ikke gjort noe i nærheten av det du har gjort, men for meg gikk en stor drøm i oppfyllelse da jeg ble mamma, og de opplevelsene jeg daglig får gjennom å være mamma gir meg opplevelser og minner i bøtter og spann. Det er ikke helt på samme nivå som de opplevelsene du har hatt i ditt liv, men som du selv sier - vi er forskjellige, og det som er rett for en, kan være helt feil for en annen :-)

"Men fra min personlige erfaring, så vet jeg om alt for mange som er missunnelig på meg for alt det jeg har opplevd og den friheten jeg har gitt meg selv for å opplevde det - også for årene som kommer."

Som sagt, det er trist for dem som lever et annet liv enn det de ønsker å leve, og det tror jeg dessverre er alt for mange :-( Mitt poeng var ikke at alle er fornøyd med et "A4-liv", men at jeg blir litt frustrert over at enkelte gir uttrykk for at jeg som først studerte og så fikk familie, uten å reise jorden rundt først, må ha urealiserte drømmer. For det stemmer ikke for min del :-)

"MEN jeg har ingen barn, og det er noe som veldig mange andre har satt mye høyere enn hva jeg har gjort til nå."

Ja, og du har kanskje muligheten til å realisere den drømmen (om det har vært en drøm da??) nå, mens jeg fremdeles har mange, mange år på meg til å reise :-) Det er ikke rekkefølgen man realisrer drømmene som betyr noe, men at man gjør det.

"Det jeg selv er aller mest glad for er at jeg har gjort så godt som alt det jeg har hatt lyst til å gjøre, selv om det har virket litt "skremmende" fra tid til annen"

Og jeg har også gjort det :-) Fullført 6 år på universitetet, selv om jeg har eksamensangst de lux. Giftet meg med han jeg er glad i, fått en nydelig datter, og venter nå nr to. Er på utkikk etter drømmehytta. Det høres sikkert kjedelig ut for dem med helt andre drømmer, men for meg er det ok. Men så har jeg aldri drømt om fjellklarting, fallskjermhopp og svømming blant haier. Men jeg skal snorkle blant fargerike fisk i Karibien igjen :-)

Du høres ut som om du har levd et liv som har gitt mange opplevelser og minner. Nå er jeg en del år yngre enn deg, men selv om jeg ikke har gjort særlig mye av det du har gjort, så har jeg likevel levd et liv etter mine egne drømmer. Ikke fordi jeg har tilpasset drømmene mine til virkeligheten, men fordi jeg rett og slett ikke har så veldig eksotiske drømmer :-)

"Og minnene vil jeg for alltid ha:-)"

Jeg også :-) Og jeg er 32 år, og får stadig nye drømmer, etter hvert som jeg blir eldre og mer klar over hvem jeg er og hva jeg liker. At jeg ikke er noe sykepleieremne, at jeg ikke kan tenke meg å bo i sydlige strøk, fordi jeg ikke fungerer når det er varmere enn 25 grader, om jeg ikke kan "bo" i vannet. At jeg er gladere i komfort enn jeg trodde da jeg tenkte at en årlig interrail var tingen (men det var veldig kjekt den ene gangen jeg dro!), at jeg ikke har lyst til å lære å kjøre motorsykkel likevel (jeg synes det er nifst nok å sitte på - jeg er en pyse!). Og at jeg ikke er like negativ til å være "hjemmeværende husmor" et år eller to i utlandet, som jeg var da jeg midt i studiene sa at det ville bli over mitt lik - jeg skulle jobbe. Hvem hadde trodd da at jeg skulle drømme om muligheten til å ta et år eller to fri... ;o)

Og så får vi se om jeg en gang realiserer drømmen om å skrive en bok. Og om jeg får min kjære med på drømmen om barn nr tre ;o)

Vi er nok ikke uenige i det hele tatt om hvor viktig det er å realisere drømmer, Goliath, vi har bare veldig ulike drømmer :-))

Ha en fin sommer!

Beste hilsen fra

Jeg tror nok vi er veldige enige her jeg, men som du sier - med litt forskjellige drømmer.

Og det er overhode ikke deg jeg tenker på når jeg nevner de som har drømmer men som ikke klarer å ta seg selv i nakken og gjennomfører noe av det.

Selv om jeg har gjort mye som mange opplever som ganske "risikofyllt", så er jeg likevel ikke "ekstrem". Men jeg tror jeg har en god evne til logisk å vurdere risiko/gevinst - og la den vurderingen gå forann redselen man kan føle når man tar beslutningen om å "gå for det".

Mitt første fallskermhopp tror jeg også innebar den største redselen jeg noen gang har følt. Det må ha vært noe nært dødsangst det som jeg følte rett før jeg slapp taket i flyet:-)

Men samtidig tror jeg det var noe av det beste jeg har opplevd også. Og jeg hoppet maaange hopp etter det, og hvor opplevelsen var fantastisk med tanke på frihetsfølelsen og følelsen av virkelig å "fly". Men ingen av hoppene etterpå var så sterke på følelser og "opplevelse" som det første.

ps: mange av de jeg hoppet sammen med har også høydeskrekk, men de opplevde ikke det som noe problem. For når du er høyt nok oppe uten noen høydereferanse, så oppleves høyden faktisk på en helt annen måte for de fleste (enn om du f.eks står på stupebrettet på 10-meter'n og titter ned).

Og bare for å avslutte med noe annet - akkurat nå så prioriteres et nytt kjøkken fremfor andre opplevelser. Dog blir det et flott spesiallaget kjøkken, men likevel er det vel ikke akkurat det samme som å oppfylle noen drøm for meg...he-he.

Så får heller turen til australias villmark og "great barrier reef" vente et år til....:-)

(Dog har jeg allerede kjørt på bane med motorsykkelen både i utlandet og i Norge i år, og en super vestlandstur på to hjul venter i august:-)

Ha en riktig god sommer du også!

Vennlig hilsen

[Gjest KariKruskakli]

Jeg er ikke uenig med deg i det meste av det du skriver her.

Men jeg tror likevel at det finnes mange flere av de som stiftet familie tidlig i livet som bærer på flest uoppfyllte drømmer - enn de som faktisk tok initiativet til å få oppfyllt en del av sine drømmer før de stiftet familie.

For det er et poeng som du glemmer, selv om du halveis kommenterer det.

Det er riktig at drømmene forandrer seg og at fokuset blir flyttet. Og noen av de drømmene du har som ung vil bli erstattet av nye drømmer.

Det du glemmer er jo det at da er drømmen borte - og du vil derfor aldri få oppfylt den, for den måtte oppleves mens den fremdeles var levende.

Og hadde du gjort det, så ville minnene og opplevelsen levd i deg resten av livet:-)

Alt dette er selvfølgelig individuelt, og det er umulig å si hva som er det rette - for det som er rett for meg er ikke rett for deg.

Men fra min personlige erfaring, så vet jeg om alt for mange som er missunnelig på meg for alt det jeg har opplevd og den friheten jeg har gitt meg selv for å opplevde det - også for årene som kommer.

MEN jeg har ingen barn, og det er noe som veldig mange andre har satt mye høyere enn hva jeg har gjort til nå.

Så man kan ikke få i pose og sekk, men må heller finne den "gyldne middelvei" som passer en selv best.

Det jeg selv er aller mest glad for er at jeg har gjort så godt som alt det jeg har hatt lyst til å gjøre, selv om det har virket litt "skremmende" fra tid til annen - i stedet for å finne på dårlige unnskyldninger for hvorfor jeg ikke har gjort noe jeg faktisk har hatt lyst til.

Noen eksempler - hvor mange kjenner du som gjerne skulle opplevd hvordan det er å sveve i fritt fall fra et fly. men som likevel har all verdens gode unskyldninger for hvorfor de ikke har gjort det?

Eller dykket - blant haier i eksotiske farvann?

Eller opplevd friheten i en paraglider eller hangglider?

Eller seilfly?

Eller motorsykkel - gjennom hele europa, og gjerne deler av Asia?

Eller drevet toppidrett på VM/OL-nivå?

Eller haifiske i Caribien?

Eller aktiv motorsport av et eller annet slag?

Eller ekstrem rafting?

Eller reist jorden rundt for å se og oppleve steder du drømmer om - og deltar på ulike aktiviteter der som i utgangspunktet virker nettopp litt "skremmende" fordi det er noe "ukjent og annerledes"?

Dette er noe av det jeg har gjort NÅR jeg drømte om det - i stedet for å vente til drømmen gikk over og eventuelt ble erstattet av noe annet.

Og jeg har aldri angret på noe av det, selv om det til tider kunne være tøft for både "kropp og sjel".

For det betyr at du også må gi av deg selv, og tørre å gå for det.

Og minnene vil jeg for alltid ha:-)

"Så man kan ikke få i pose og sekk, men må heller finne den "gyldne middelvei" som passer en selv best"

Joda, man kan få i pose og sekk.

[Tonette]

Min største drøm har hele tiden vært å finne kjærligheten, og få barn.

Jeg var 29, da jeg endelig traff min kjære. Nå er vi gift og har to barn. Min største drøm har altså gått i oppfyllelse :-)

Og nye drømmer dukker stadig opp, heldigvis. Fint å ha noe å drømme om. Blandt annet ønsker vi å reise og oppleve ting, og nylig var vi på ferie i Spania med ungene. Helt supert :-)

[snø]

Jeg tror nok vi er veldige enige her jeg, men som du sier - med litt forskjellige drømmer.

Og det er overhode ikke deg jeg tenker på når jeg nevner de som har drømmer men som ikke klarer å ta seg selv i nakken og gjennomfører noe av det.

Selv om jeg har gjort mye som mange opplever som ganske "risikofyllt", så er jeg likevel ikke "ekstrem". Men jeg tror jeg har en god evne til logisk å vurdere risiko/gevinst - og la den vurderingen gå forann redselen man kan føle når man tar beslutningen om å "gå for det".

Mitt første fallskermhopp tror jeg også innebar den største redselen jeg noen gang har følt. Det må ha vært noe nært dødsangst det som jeg følte rett før jeg slapp taket i flyet:-)

Men samtidig tror jeg det var noe av det beste jeg har opplevd også. Og jeg hoppet maaange hopp etter det, og hvor opplevelsen var fantastisk med tanke på frihetsfølelsen og følelsen av virkelig å "fly". Men ingen av hoppene etterpå var så sterke på følelser og "opplevelse" som det første.

ps: mange av de jeg hoppet sammen med har også høydeskrekk, men de opplevde ikke det som noe problem. For når du er høyt nok oppe uten noen høydereferanse, så oppleves høyden faktisk på en helt annen måte for de fleste (enn om du f.eks står på stupebrettet på 10-meter'n og titter ned).

Og bare for å avslutte med noe annet - akkurat nå så prioriteres et nytt kjøkken fremfor andre opplevelser. Dog blir det et flott spesiallaget kjøkken, men likevel er det vel ikke akkurat det samme som å oppfylle noen drøm for meg...he-he.

Så får heller turen til australias villmark og "great barrier reef" vente et år til....:-)

(Dog har jeg allerede kjørt på bane med motorsykkelen både i utlandet og i Norge i år, og en super vestlandstur på to hjul venter i august:-)

Ha en riktig god sommer du også!

Vennlig hilsen

Bare for å avklare det, så var det i grunnen helt tilfeldig at det var ditt innlegg jeg hang meg på med min kritikk av at noen tar det som en selvfølge at vi "A4-mennesker" har forsaket alle våre drømmer.

Jeg har virkelig forsøkt å overvinne høydeskrekken min. Stod på kanten av et juv, med line rundt livet, klar til å fire meg over, men ikke f*** om jeg klarte det. Og jeg prøvde virkelig! Men bena nektet å lystre. Drømmen om å tørre var ikke sterkere enn redselen for å gjøre det. Så jeg har funnet ut at jeg klarer meg helt fint uten å hoppe i fallskjerm :-) Jeg har vært på prekestolen også, og tittet utenfor. Men jeg kommer neppe til å gjenta bragden - blir svimmel bare ved tanken...

Økonomiske prioriteringer er jo en nøvendighet i et hvert liv, om man ikke drømmer om å gå bankerott da ;o) Vi drømmer som sagt om å kjøpe hytte, men har bestemt oss for å utsette drømmen et år eller to til vi har råd til å kjøpe drømmehytta på drømmestedet, og ikke second best. Vi har vært nær ved å kaste oss på et par hytter, men så tar fornuften oss. Det er dumt å kjøpe bare for å kjøpe, vi kan låne hytte fram til vi finner Hytta. Og da skal mange drømmer om rolige familiestunder, festlige venneturer, fisking og heftige runder på vannski oppfylles :-D

Spesiallaget kjøkken hørtes kjekt ut, men heller ikke noe jeg drømmer om. Eller vi snakker vel heller om prioriteringer. Jeg drømmer atskillig mye mindre om et fancy kjøkken enn det maen drømte om en snacksy veteran sportsbil ;o) Og den er forøvrig en drøm å kjøre for meg også...

Du får kose deg med drømmen om Australias villmark. Selv drømmer jeg om snarlig tur til Colombia. Med innbakt tur til Karibien. Men mest av alt til å bli mamma igjen og bli kjent med det lille vesenet som skal bli vår nye datter eller sønn.

Og så drømmer jeg om at det skal bli sommer i Stavanger, men det er dessverre ikke alle drømmer man kan realisere uansett hvor hardt man ønsker det ;o)

Beste hilsen fra

[snø]

"Så man kan ikke få i pose og sekk, men må heller finne den "gyldne middelvei" som passer en selv best"

Joda, man kan få i pose og sekk.

"Joda, man kan få i pose og sekk."

Tjaaaaa... det er vel en sannhet med modifikasjoner? Man kan ikke både ha barn/ektefelle og ikke ha barn/ektefelle. Man kan selvfølgelig velge å oppføre seg som om man ikke har det når man har det, men...

Jeg har helt klart forsaket noe ved å ha familie, nemlig muligheten til å gjøre akkurat hva jeg vil når jeg vil. Har man familie, så må man tilpasse seg og inngå kompromisser. Man kan selvfølgelig velge å leve som om man var alene, men hva er da vitsen med å ha familie??

Jeg får ikke i pose og sekk samtidig, men noen ganger får jeg i pose, og noen ganger i sekk. Så sånn sett kan man jo si at jeg får i både pose og sekk? ;o)

Beste hilsen fra

[snø]

Jeg tror nok vi er veldige enige her jeg, men som du sier - med litt forskjellige drømmer.

Og det er overhode ikke deg jeg tenker på når jeg nevner de som har drømmer men som ikke klarer å ta seg selv i nakken og gjennomfører noe av det.

Selv om jeg har gjort mye som mange opplever som ganske "risikofyllt", så er jeg likevel ikke "ekstrem". Men jeg tror jeg har en god evne til logisk å vurdere risiko/gevinst - og la den vurderingen gå forann redselen man kan føle når man tar beslutningen om å "gå for det".

Mitt første fallskermhopp tror jeg også innebar den største redselen jeg noen gang har følt. Det må ha vært noe nært dødsangst det som jeg følte rett før jeg slapp taket i flyet:-)

Men samtidig tror jeg det var noe av det beste jeg har opplevd også. Og jeg hoppet maaange hopp etter det, og hvor opplevelsen var fantastisk med tanke på frihetsfølelsen og følelsen av virkelig å "fly". Men ingen av hoppene etterpå var så sterke på følelser og "opplevelse" som det første.

ps: mange av de jeg hoppet sammen med har også høydeskrekk, men de opplevde ikke det som noe problem. For når du er høyt nok oppe uten noen høydereferanse, så oppleves høyden faktisk på en helt annen måte for de fleste (enn om du f.eks står på stupebrettet på 10-meter'n og titter ned).

Og bare for å avslutte med noe annet - akkurat nå så prioriteres et nytt kjøkken fremfor andre opplevelser. Dog blir det et flott spesiallaget kjøkken, men likevel er det vel ikke akkurat det samme som å oppfylle noen drøm for meg...he-he.

Så får heller turen til australias villmark og "great barrier reef" vente et år til....:-)

(Dog har jeg allerede kjørt på bane med motorsykkelen både i utlandet og i Norge i år, og en super vestlandstur på to hjul venter i august:-)

Ha en riktig god sommer du også!

Vennlig hilsen

Bare en liten kommentar til dette med drømmer som endrer seg. Min kjære sa en gang i tiden, da vi fant ut at vi ikke var i stand til å lage unger på den gode, gammeldagse måten, at han ikke kunne garantere at drømmen om egenfødte barn ville forsvinne.

Jeg spurte ham igjen om dette et års tid etter at vi var kommet hjem fra Colombia, og han fløy i taket og hevdet at noe sånn hadde han aldri sagt. Han kunne ikke drømme om noe annet barn enn Bella vår ;o)

Og vi hadde to mislykka prøverørsforsøk trodde jeg. Helt til min kjære i en sammenheng sa at nei, våre prøverørsforsøk var ikke mislykket, de var særdeles vellykka. Hvis ikke hadde vi jo ikke fått Bella :-))

Det er mange som sliter med å tro meg når jeg sier at jeg ikke har noen drøm om å gå gravid. Jeg hadde det en gang, men ikke nå. Og det er ikke en sorg for meg å ikke få oppleve det, like lite som jeg antar at det er en sorg for dem som ikke får oppleve å adoptere. Noen vil påstå at jeg har tilpasset drømmene mine til virkeligheten, men jeg for min del mener at jeg har fått oppfylt drømmen min, bare på en litt annen måte :-)

Beste hilsen fra

[Goliath]

"Så man kan ikke få i pose og sekk, men må heller finne den "gyldne middelvei" som passer en selv best"

Joda, man kan få i pose og sekk.

Der tror jeg faktisk at du tar feil og blander det sammen med bare å ønske seg "pose" eller "sekk" - og så få den drømmen oppfylt:-)

Fordi det er neppe realistisk å tro at en som drømmer om å oppleve en masse "eksotisk" (som også nødvendigvis innebærer mye reiser og bruk av tid) og samtidig drømmer om familieliv - vil klare å gjøre begge deler hele tiden.

Da må man nødvendigvis prioritere - i hvert fall når det gjelder fordeling av tiden man har til rådighet.

[Goliath]

"Joda, man kan få i pose og sekk."

Tjaaaaa... det er vel en sannhet med modifikasjoner? Man kan ikke både ha barn/ektefelle og ikke ha barn/ektefelle. Man kan selvfølgelig velge å oppføre seg som om man ikke har det når man har det, men...

Jeg har helt klart forsaket noe ved å ha familie, nemlig muligheten til å gjøre akkurat hva jeg vil når jeg vil. Har man familie, så må man tilpasse seg og inngå kompromisser. Man kan selvfølgelig velge å leve som om man var alene, men hva er da vitsen med å ha familie??

Jeg får ikke i pose og sekk samtidig, men noen ganger får jeg i pose, og noen ganger i sekk. Så sånn sett kan man jo si at jeg får i både pose og sekk? ;o)

Beste hilsen fra

Godt sagt:-)

[Gjest KariKruskakli]

Der tror jeg faktisk at du tar feil og blander det sammen med bare å ønske seg "pose" eller "sekk" - og så få den drømmen oppfylt:-)

Fordi det er neppe realistisk å tro at en som drømmer om å oppleve en masse "eksotisk" (som også nødvendigvis innebærer mye reiser og bruk av tid) og samtidig drømmer om familieliv - vil klare å gjøre begge deler hele tiden.

Da må man nødvendigvis prioritere - i hvert fall når det gjelder fordeling av tiden man har til rådighet.

Du har nok rett i det. Men jeg tror likvel at at antall ferieuker begrenser mer enn antall barn.

Jeg har en venninne som aldri ville ha barn (Hun har heller ikke fått det),fordi hun er eventyrlysten og ville bruke fritiden på å reise.

Jeg har 3 barn og reiser langt mer enn henne.

For oss har ikke barn vært noen hindring, og vi har ikke bare dratt på pakketurer til syden.

Nå har mannen min mer eksotiske drømmer en meg da, og han har gjennomført mange av dem. Jeg og barna har ikke lagd noen hindringer for han.(Da er jeg redd han hadde havnet opp som en sur, gammel bitter mann etterhvert)

Og barna tilbringer han jo mye tid med, men ikke HELE tiden nei. Det er riktig.

[Gjest Anoshka]

Det er i allefall ikke vanlig blant mine venner. Bare 21 år, da har de fleste ikke bestemt seg for hva de skal begynne å studere, og alle var single da jeg var 21. Kanskje det er kretsen din som er uvanlig? Gjennomsnittalder for førstegangsfødene i Oslo er over 30, og eldre for menn, så helt gjennomsnittlige er nå ikke de vennene dine.

Jeg kjenner ingen under 25 som er inne på fredagskvelder eller veldig opptatt av kjøkkenopppussing.