Ang. pappas gravsted

[Gjest Den grønne datteren]

Takk for tilbakemeldingene. Det er forferdelig leit å oppleve slike svar som de fleste av dere kom med da jeg fortalte hvor såret jeg ble da jeg for første gang skulle plante blomster på pappas gravsted sankthansaften,og oppdaget at farmor og tante hadde laget sitt eget blomsterbed der, uten plass til mine blomster.Jeg skjønner at omverden (om dere representerer denne) har null forståelse på sorg og hvordan det er å miste en far av den sorten som min far var.

Dere beskylder meg for å være hjerterå som ikke forstår at også farmor sørger og har behov for å plante blomster. I dette tilfellet er det faktisk farmor som ikke forstår min og min mor og brors sorg.

Dere er vel småbarnsmammaer og ser det bare ut fra slikt ståsted.Hva om deres svigermor hadde ville overta styringen for deres manns gravsted? Hvordan hadde _dere_ følt det da?

Jeg nevnte visst ikke det i første innlegg,men hun har altså sagt det rett ut i ansiktet mitt: Jeg forstår at dere ikke sørger, men en mor sørger alltid. Jeg spurte henne da om hvorfor hun tror at vi ikke sørger? Hun har aldri vært hos oss etter dødsfallet, sier hun ikke blir å komme på besøk mer heller (uten å ville si grunn). Hun ringer aldri, viser aldri interesse. Hun sto ikke ved siden av oss og så hvordan vi gråt i begravelsen, hvor tungt det var for OSS å holde sammenkomst etterpå (måtte det, p.g.a pappa var aktiv i politikken og kjente mange i fylket som altså trengte å ta farvel med pappa på en slik måte). Hvorfor skulle det være så mye enklere for oss? VI kunne ikke bare backe ut. I PAPPAS ære kom vi oss gjennom dagen. Jeg synes det er ondskapsfullt av farmor å si til alle i pappas side av familien at de ikke skal delta i sammenkomsten eller besøke oss etter at pappa er borte. Pappa ville vært flau og det har han vært mange ganger over farmor.

Det er en grunn til at de nærmste pårørende/arvingene til en gift familiefar nettopp er hans kone og barn, og ikke hans mor. Våre liv er totalt snudd oppned. Vi må kanskje selge hjemmet vårt pga kostnadene!

Det er naturlig at en mor tar sitt voksne barns dødsfall tungt, men hvor naturlig er det av en farmor å si til sin svigerdatter og barnebarn at DE ikke har noen rett til å sørge???

Hvorfor skal hun ha en konkurranse i sorgen?

Jeg er ennå fryktelig såret over at farmor og tante tok fra meg markeringen at pappas nærmeste ordnet blomster på gravstedet for første gang.

De burde ha ringt meg for å spørre hvilken dag jeg kom neste gang, slik at vi kunne dra sammen, fordi de også gjerne ville plante blomster.

Dette ringte jeg for å uttrykke på en pen måte, og det er helt utrolig hva jeg fikk slengt i fleisen: Farmor (og tante) har fan meg bestilt gravmonument!!!!!

Herregud, hun kan ikke være riktig rett??

Mamma knakk helt sammen da jeg fortalte dette, måtte kjøre henne til en nattavdeling der hun av og til har vært etter pappas dødsfall når hun trenger beroligende og litt mer støtte enn jeg kan gi.

Jeg kontaktet kirkegårdspersonalet og de forstår heldigvis OSS. Gravmonumentet som farmor har bestilt, kommer ikke til å bli reist på pappas gravsted. Får håpe hun får det avbestilt. Jeg visste ærlig talt ikke at hvem-som-helst kunne bestille gravmonument til navngitte personer.

(Mamma bestilte i juni gravering/bolting/støping av sokkel av vår hagestein,som det er mye minner knyttet til i VÅR familie. Dette skal skje i august. Dette vet ikke farmor eller fars side av familien, de har aldri vist interesse.)

Dere forstår nok ikke hvor groteskt jeg synes dette er, men jeg vet nå at dette ikke bare handler om planting av blomster på pappas grav.

Jeg har ikke bare mistet pappa, jeg har mistet hele farsfamilien min.

[Gjest glaice]

Hei! Føler med deg i sorgen over din pappa!

Leste noen av dine svar på ditt forrige innlegg, og syns du fikk mange teite svar, spesielt i den situasjon du er i.

Da din pappa døde og ble begravet, måtte det oppnevnes en "fester" som står ansvarlig for gravstedet. Det pleier i 99% av tilfellene å være den avdødes ektefelle eller barn. Det er denne person som har ansvaret for gravstedet, bestille gravsten, pynt med blomster, kranser osv. Regner med at ikke din farmor står som "fester"...

Jeg forstår at farmor har sin sorg over sin sønn, men ho har faktisk ikke noe rett til å overkjøre deg i dette! Hun kan ikke vite hvilken sorg du har, og mennesker reagerer forskjellig i sorgen. Syns det er bra du står på ditt! Kjempe bra at du har pratet med de som jobber på kirkegården! De må gjøre som "fester" bestemmer, ikke hva farmor sier. Da din pappa giftet seg med din mor, mistet din farmor all "myndighet" over din far. Det er ektefellen som da står som nærmeste pårørende. (hvis ikke de var gift, er det dere barna som står som nærmeste pårørende) Uansett, din farmor er ikke nærmeste pårørende av din far, så lenge han har kone og bar....skjønner?

Så farmor har ikke rett til å gjøre dette med planter og gravsten! Folk sier at det værste er å miste sitt barn, ja vel greit det, men hun har ikke rett til å trå på dere!

Stå på ditt! Det er du som har rett her!

Synd du har en slik psyk farmor, som ikke klarer å sette seg inn i andre sine tanker og følelser!

Ønsker deg lykke til!

(mange teite meninger på DOL, men sånn er det med forskjellige folk.)

[Velouria]

Nå har ikke jeg lest ditt forrige innlegg, ei heller svarene du fikk. Men jeg kan love deg at jeg vet hvordan det er å miste en fantastisk far, jeg var 17 år da min far døde.

Det er klart det er sårende når du og din familie blir ekskludert i sorgen. Selvsagt er det dere som skal ordne med gravsted og plante blomster der. Farmoren din og tanten din kan heller sette friske blomster der i ny og ne, det må de få lov til, for det er smertefullt å miste sin sønn eller bror også.

Uansett jeg håper du kommer dere videre og at du klarer å si fra, når du syns du blir overkjørt.

Det er lov å sørge og det hjelper faktisk litt på tapet, selvom jeg savner min far hver eneste dag og det er litt over 12 år siden han døde.

[Gjest min mors datter]

Skjønner deg godt jeg.

Men problemet her er jo det dårlige samholdet mellom din fars familie og dere. Kunne dere ha samarbeidet om "sorgen" og dele på gravstellet ville dette ikke blitt så vondt for deg.

[Logitechmusa]

Enhver er seg selv nærmest, tydeligvis. Du har selvfølgelig lov til å sørge over din far, men ærlig talt, at du blir såret og fornærmet fordi fler ønsker å hedre og sørge over ham ham, det blir bare for dumt.

Etter det lange innlegget du skrev sist, har jeg litt problemer med å tro på alt du skriver her.

[Gjest M.Angelica]

Det mest triste er vel at i stedet for å stå sammen i en vanskelig periode, så kjemper dere om hvem som sørger mest...

[Gjest makan til....]

Og jeg synes at du selv har lagt opp til å miste farsfamilien din og... Jeg synes overhodet ikke synd i deg, og du sverter din fars minne ved å lage et helvete på grava hans over slike forbanna bagateller!!!

Det er ikke mye omsorg, tilgivelse, storsinnethet og ydmykhet å spore i de hatske utfallene dine!

Gud hjelpe, hev deg over og vis at du kan måle deg med din fantastiske far istedet for å sitte som en gribb og spre dritt!!!

[Gjest blomsterløk]

I denne saken her skjønner jeg absolutt ikke hvorfor dere skal bråke om hvem som har det vondest og sørger mest!

Det er vel ingen konkurranse?

Nei, prøv heller å samarbeide med farmor slik at det blir lettere for dere begge.

Og ja, jeg er småbarnsmor. Men jeg mistet moren min for noen få år siden, og hun var også ganske så ung. Så jeg vet litt hva du går gjennom. Helt forferdelig å miste moren sin, men det var også helt, helt, helt for jævlig for mormora mi å miste sitt barn. Som hun sa, det ble helt feil. Hun skulle dø først, uttalte hun.

[mariaflyfly]

Og jeg synes at du selv har lagt opp til å miste farsfamilien din og... Jeg synes overhodet ikke synd i deg, og du sverter din fars minne ved å lage et helvete på grava hans over slike forbanna bagateller!!!

Det er ikke mye omsorg, tilgivelse, storsinnethet og ydmykhet å spore i de hatske utfallene dine!

Gud hjelpe, hev deg over og vis at du kan måle deg med din fantastiske far istedet for å sitte som en gribb og spre dritt!!!

Men i jøssenam, hva slags svar er det å gi da?

[Gjest moralsiten]

Men i jøssenam, hva slags svar er det å gi da?

Det beste i dag, utvilsomt.

[mariaflyfly]

Mye av problemet er visst at dere ikke har en spesielt god tone, du og farmor?

Jeg forstår deg veldig godt, men du er faktisk nødt til å se at det er flere enn deg som sørger over pappaen din.

Dersom du hadde forklart for farmor på en ordentlig måte at det betyr mye for deg å plante på graven til pappaen din, vil hun helt sikkert forstå! Hun vil sansynligvis bli glad for å høre at dette er din måte å vise hvor mye pappaen din betydde for deg.

At du og farmor krangler/er uenige om ting, er sansynligvis det siste pappaen din hadde villet.

[mariaflyfly]

Det beste i dag, utvilsomt.

Deg om det.

[Gjest '!-o-!']

Det beste i dag, utvilsomt.

Vet du, jeg er faktisk enig med deg!

[Gjest blomsterløk]

Mye av problemet er visst at dere ikke har en spesielt god tone, du og farmor?

Jeg forstår deg veldig godt, men du er faktisk nødt til å se at det er flere enn deg som sørger over pappaen din.

Dersom du hadde forklart for farmor på en ordentlig måte at det betyr mye for deg å plante på graven til pappaen din, vil hun helt sikkert forstå! Hun vil sansynligvis bli glad for å høre at dette er din måte å vise hvor mye pappaen din betydde for deg.

At du og farmor krangler/er uenige om ting, er sansynligvis det siste pappaen din hadde villet.

Godt skrevet.

Er helt enig med deg.

[mariaflyfly]

I denne saken her skjønner jeg absolutt ikke hvorfor dere skal bråke om hvem som har det vondest og sørger mest!

Det er vel ingen konkurranse?

Nei, prøv heller å samarbeide med farmor slik at det blir lettere for dere begge.

Og ja, jeg er småbarnsmor. Men jeg mistet moren min for noen få år siden, og hun var også ganske så ung. Så jeg vet litt hva du går gjennom. Helt forferdelig å miste moren sin, men det var også helt, helt, helt for jævlig for mormora mi å miste sitt barn. Som hun sa, det ble helt feil. Hun skulle dø først, uttalte hun.

Det sa min mormor også da mamma døde. Man skal ikke dø før barnet sitt.

[Gjest ChiengMai]

Det sa min mormor også da mamma døde. Man skal ikke dø før barnet sitt.

"Man skal ikke dø før barnet sitt."

:-)

Hvilket ord skulle ikke vært med her (tror jeg, i alle fall)?

[mariaflyfly]

"Man skal ikke dø før barnet sitt."

:-)

Hvilket ord skulle ikke vært med her (tror jeg, i alle fall)?

Jeezes, hvilken blemme!

[nikolinen]

Hallo!

Nå har jeg IKKE lest alle trådene under her, men jeg velger å svare likevel.

Du får min fulle støtte! Jeg har selv mistet min far, og har opplevd "styr" rundt stell av gravsted. Jeg synes det er en selvfølge at kone og barn er de nærmeste til å ha ansvaret for stell av gravstedet, hvis ikke annet er avtalt.

Hvis man ønsker å bidra, kan man spleise på pynt og blomster med de ansvarlige. I det minste bør man kontakte barn og enke / enkemann før man selv bestemmer hva som skal plantes.

Klart det er sårt å komme til pappas gravsted hvor man har planlagt å plante, og så har farmor vært der først. Det er respektløst synes jeg, du og din mor er tross alt de nærmest etterlatte. Jeg er selv småbarnsmor, og skjønner argumentene om "å miste et barn", men dette er snakk om en voksen mann med egen etablert familie. Av respekt for sønnen og hans familie, burde farmor kontaktet disse og kommet til enighet om stell av graven.

[Gjest ChiengMai]

Hallo!

Nå har jeg IKKE lest alle trådene under her, men jeg velger å svare likevel.

Du får min fulle støtte! Jeg har selv mistet min far, og har opplevd "styr" rundt stell av gravsted. Jeg synes det er en selvfølge at kone og barn er de nærmeste til å ha ansvaret for stell av gravstedet, hvis ikke annet er avtalt.

Hvis man ønsker å bidra, kan man spleise på pynt og blomster med de ansvarlige. I det minste bør man kontakte barn og enke / enkemann før man selv bestemmer hva som skal plantes.

Klart det er sårt å komme til pappas gravsted hvor man har planlagt å plante, og så har farmor vært der først. Det er respektløst synes jeg, du og din mor er tross alt de nærmest etterlatte. Jeg er selv småbarnsmor, og skjønner argumentene om "å miste et barn", men dette er snakk om en voksen mann med egen etablert familie. Av respekt for sønnen og hans familie, burde farmor kontaktet disse og kommet til enighet om stell av graven.

Barn forblir alltid ens barn - uansett hvor gamle de blir. Det er ikke sånn at man elsker sine barn over alt når de er små, og så avtar det etter hvert som de blir eldre. Det er ikke sånn heller, at man elsker sine barn mindre fordi de gifter seg og får familie. Som sagt: Ens barn er ens barn hele livet. Å snakke om hvem som har mest rettigheter av datter og mor i forhold til graven til en død mann blir nesten grotesk i sin mangel av respekt for den døde.

[Gjest KariKruskakli]

Synd at dere skal krangle om hvem som skal få sørge mest.Dere burde jo ha støttet hverandre i denne tiden og ikke konkurere med hverandre.