Elendig forhold...

[Gjest Linilo]

Min mann og jeg har et ganske platt forhold. Føles som om vi bare lever under samme tak. Vi har lite med hverandre å gjøre, annet enn når vi MÅ (spise frokost, middag etc, etc med sønnen vår). Vi snakker lite sammen. Han liker å trekke seg tilbake å drive med sitt. Han har i mange tilfeller også overkjørt meg og ikke brydd seg om min mening om ting. Ofte snakker han til meg som om jeg skulle være et barn (han gjorde det senest i dag + at han overkjører meg og bare gjør det han har lyst til - I dag skal han på kino og da må selvfølgelig jeg være hjemme å sitte barnevakt).

Føler han har liten respekt for meg. Jeg har i mange år slitt med angst for enkelte sosiale situasjoner og har slitt med dårlig selvbilde. Han har ikke vært mye til hjelp i dette og virker som om han bare synes jeg er et null og uten verdi. Han har også helst forduftet de gangene jeg har vært syk. Ikke noe nestekjærlighet eller respekt å spore da. Har lurt mange ganger på hvordan det er å bli gammel og syk med en slik mann?

Har gått opp 20 kilo denne tida som vi har vært sammen... Jeg trøstespiser mye. Er veldig lenge siden jeg har hatt det ordentlig bra.

Det har ikke vært lett, og er enda ikke lett å omgåes svigerfamilien min. De er veldig kritiske og har flere ganger pirket på mitt uteende. Hvordan jeg hadde håret, at jeg har fått dobbelhake og lagt på meg, søsteren hans ville ha meg til en frisør-veninne som skulle fikse håret mitt. Hun ringte meg faktisk og spurte om hun kunne fikse på håret mitt.

For ikke lenge siden nevnte han at han ville skilles, han mente mye av dette kom fordi jeg har laget trøbbel for en ting han tvang meg til å gå med på. Jeg følte han overkjørte meg på det groveste. Forholdet har vært platt lenge, så det er nok ikke bare det...

Vi har vært sammen i ganske mange år nå. Føler vi bare er sammen av gammel vane, det er ikke lett å bryte ut heller. Hadde bare drømmeprinsen kommet på den hvite hesten sin og reddet meg ut av dette...

[Gjest sweet honey]

Synes du skal ta mot til deg og flytte fra ham! Så får du vist både ham og familien hans at du ikke lar deg tråkke på, at du faktisk skal behandles med respekt.

Det høres ikke ut som du har mye å tape. Husk at verden er full av gode mennesker og du fortjener bedre enn de du har rundt deg akkurat nå.

[Lillemus]

Det er ingen drømmeprinser som har ansvaret for ditt liv, vet du - det har ene og alene du selv!

Ta deg selv i nakken, kontakt et familievernkontor eller trygdekontoret (de kan også hjelpe deg på vei) og få hjelp til å sette igang skilsmissekarusellen.

Det er økonomisk hjelp å få, jeg er sikker på at det kommer til å gå bra.

Lykke til!

[Gjest Beann]

En trenger ikke hvite hester og flotte riddere for å komme seg ut av et forhold man ikke har det godt i )

Det er mange flotte måter å løse ting på i et forhold.

Men er ikke begge villige og innstilt på det beste for den andre, så er det umulig.

Prøv å prate med han om dette. Er han ikke villig, er det jo lite du kan gjøre.

Mange velger å fortsette å leve i et slikt forhold som du beskriver og gjør sitt beste ut av det.

De ønsker å holde ut pga barna og fortsetter derfor og leve sitt eget liv ved siden av familielivet.

Går oftere ut med venner og finner egne interesser.

Andre velger å gå ut av forholdet og får det ofte bedre på den måten.

Det med brudd er vanskelig og sjelden uten smerter..

Så det er vanskelig å gi råd om hva du bør gjøre.

Det jeg kan gjøre er å gi deg min historie, og håpe at flere gjør det samme...

Jeg mistet tidlig interessen for min mann.

Vet ikke hvorfor. Han hadde alt jeg ønsket at en mann skulle ha.

Så fort han var hjemme så stakk jeg ut..

Jeg ba om seperasjon fordi jeg synes det var vankelig å leve med en mann jeg ikke ønsket å dele ting med.

I vårt forhold var det meg som var vanskelig.

Vi tok ut sepersjon, men ble alikevel boende sammen, fordi både han og jeg håpet på at jeg skulle få tilbake interessen. Vi jobbet lenge med dette og gjorde mye hyggelig sammen, både alene vi to og mye sammen med barna.

Men hos oss hjalp ikke dette, og jeg måtte be han om å flytte..

Dette var vært et forsøk, for det kunne ha godt bra...men hos oss gjorde det desverre ikke det, selv å positive innstilt vi begge var til dette.

Vi bodde lenge hver for oss uten nye partnere, ingen av oss ønsket noe nytt på en stund. Vi fortsatte å være mye sammen...men nei, vi skjønte begge at dette ikke ville gå...

Vi er begge i hvert vårt forhold nå og vi samarbeider godt om barna våre.

Jeg er glad vi forsøkte, og jeg gjorde virkelig mitt beste..

Det er verdt å jobbe for det man har, men ikke for enhver pris..

Det var min historie )

kansje flere vil dele sine erfaringer og historier med deg, så får du kansje noen forslag som kan fungere for deg og ditt forhold..

Hvite hester og flotte riddere lot jeg vente på meg til jeg hadde ryddet opp etter meg og var klar for noe nytt )

Lykke til )

[Gjest stoiker]

Ånei, du - riddere på hvite hester kommer også med krav og forventninger! Og vet du hva - de største og verste forventningene kommer - fra inne i oss selv!!! Vi kvinner er forferdelige kritikere - særlig av oss selv.

Så jeg er redd at skal du lykkes, må du ta tak i - deg selv. Her nytter det ikke å være passiv, håpe eller vente på en ridder - dette må du selv ta tak i. Jeg tror ikke du er klar for det ennå? Men det er like før!

Om mannen din går fra deg, tror jeg faktisk han gjør deg en tjeneste: Han kaster deg ut på dypt vann og du _må_ svømme! Da _må_ du greie deg selv!

Om du er hjemme om formiddagene og kan se på tv3, anbefaler jeg deg å se på DrPhil sånn ca. 1125 på hverdager. Oprah Winfrey har også rett som det er gode temaer i sine show litt seinere, ca. 14.

Det du trenger hjelp med, er nemlig den "indre dialogen" - hvordan du snakker til og tenker om deg selv og til deg selv. Så lenge du fortsetter å vente på en ytre begivenhet som skal hjelpe deg, vil du bare fortsette i samme spor.

Bruk denne sommeren til å forandre måten du snakker til deg selv på! Og begynn med noe du aldri har gjort før - ta en tur rundt nabolaget, grav et nytt bed i hagen, ta en svømmetur annenhver dag, meld deg på et kurs, sett det på bussen til nabobyen og gå i gater du ikke har gått i før - ett eller annet! Ett eller annet du ikke har gjort før. Da skjer det nemlig noe inni deg.

Selv har jeg sosial angst og vanker på faste steder. Finner en kafe der jeg kjøper mat, den samme menyen hver gang - i går gikk jeg forbi et annet spisested - men turde ikke gå inn og kjøpe noe nytt der! Det er da jeg innser at det er på tide å - sette meg på bussen til Kongsvinger og gjøre noe nytt - eller reise med buss til et annet hagesenter enn det vanlige, eller gå på kino en kveld og se en helt fersk film jeg kan lese kritikken til i avisa dagen etter, for eksempel.

Slike små forandringer - som føles som uoverstigelige hindringer i mitt daglige liv - gjør noe med selvtilliten min, motet mitt og måten jeg tenker på.

Så jeg anbefaler deg å forsøke! I stedet for å bli sittende fast - slik du gjør - nå. Lykke til!

[Knotten]

Jeg synes du skulle begynne å leve litt for deg selv, jeg!

Løsningen er like lett som den er vanskelig; Gå ut av de normale rutinene dine, engasjer deg i noe nytt kun av ren og skjær lyst! Oppsøk en klubb, en gammel venninne du gjerne vil gjenoppta kontakten med, nærmeste treningssenter: Gjør noe kun av egeninteresse!

Kom deg ut av mannens klamme grep, svigerinnenes kritikk av hår eller kropp ved å bygge deg selv opp fra bunnen av.

Du må nemlig ikke regne med at de synes noe bedre om deg enn du synes selv.

Still deg selv en del vanskelige spørsmål, for eksempel:

Hva vil jeg med livet mitt?

Hva vil jeg IKKE ha i livet mitt?

Hva gleder meg? Hva gleder meg enormt?

Hva klarer jeg og hva skulel jeg ønske jeg kunne klare?

Hvordan skal jeg oppnå det jeg vil?

Hva skal til hos meg selv?

Sett opp en plan for deg selv, gjerne hemmelig! Det kan gi litt ekstra motivasjon å tenke "Jeg skal pokker meg vise dem!" - for i det så ligger det nemlig også et løfte om å vise seg selv

Tilslutt; Start dagen med å se deg selv i speilet og si "Dette er en deilig dag!! Den skal jeg jammen bruke til noe hyggelig!" Avslutt dagen med å se deg i speilet og si "Dette ble jammen en fin dag! Det jeg ikke fikk til i dag skal jeg absolutt prøve å få til i morgen!" Så gir du deg selv et stort smil, for smil smitter nemlig, enten det kommer fra ditt eget speilbilde eller fra andre.

Får du til dette, vil du snart oppdage at det er ikke en ting du ikke kan klare.

Etterhvert vil du også være såpass stolt av det selv, full av selvtillit, at du klarere kan se om forholdet er verdt å satse på eller om du klarer deg fint på egne ben.

Dette er en fin tid å "starte på nytt"; Sola skinner, dagene er lange og grønne og alt oser av ny giv Lykke, lykke til!