Er så fortvila nå:(

[Gjest kan du hjelpe meg?]

Er en dame på 34 med 2 barn. De siste årene har jeg følt at følelsene for mannen min svinner hen.... Klarer ikke å se på han og føle gode følelser lengre. Og forelskelsen er helt borte. Selvsagt har mannen min gode sider og han er veldig snill og jeg trives godt med ham på mange måter. Men følelsene man bør ha for en kjæreste/ektefelle er ikke der lenger....

Og jeg er så fortvila..! Jeg _vil ikke_ at dette skal skje. Jeg vil ikke havne i skilsmissestatistikken. Aner ikke hvordan jeg skulle klart meg aleine heller. Og ungene ville blitt knust hvis de måtte flytte.

Hva skal jeg gjøre? Har opplevd både nedturer og oppturer i forholdet før. For en tid siden følte jeg det annerledes og var plutselig glad i mannen min igjen. Men nå er det like ille igjen... Nedturene er definitivt dominerende. Vi har det fint sammen på mange måter, men jeg klarer ikke å være kjæreste... Synes ikke han er tiltrekkende lenger. Irriterer meg over mye av det han gjør/ikke gjør.

Han har nok helt andre følelser for meg enn jeg har for han. Bør jeg snakke med han? Har nevnt det med jevne mellomrom at jeg sliter, men tror ikke han skjønner alvoret. Eller kanskje han ikke vil skjønne....

Hva skal jeg gjøre? Det er så slitsomt å leve et liv på en løgn på en måte.....

[Gjest Det finnes håp...]

Når du selv ikke har det bra går det ofte utover dem som står deg nærmest. Det blir ofte at du skyver dem bort fra deg og vurderer forholdet så kritisk som du gjør nå. Når du har det bra igjen ser man på partneren sin med andre øyne igjen.

Dette har jeg selv erfart!

I sånne situasjoner er det viktig at du er åpen overfor partneren din slik at han lettere forstår dine behov. Det nytter ikke å hinte - her må du være direkte og klar på hva du føler mangler i forholdet.

Jeg anbefaler deg å gjøre et forsøk, og eventuelt så kan du kontakte familierådgiver som kan hjelpe dere til å finne tilbake.

[Gjest Voula]

Ja, det er ganske slitsomt å leve på en løgn, og heller ikke så lite feigt.

Det er altfor lett å bli i et dårlig forhold i dag, i motsetning til de nesten tilbakestående folkene som sier at det er for lett å bryte.

Du må ta de riktige beslutningene. Jeg vil påstå at omtrent 100 % av de som tar en beslutning om å bryte, ikke angrer et sekund.

[Clue1365380406]

Kanskje han er FOR snill mot deg?

[Knotten]

Hvis utgangspunktet er at du ikke vil flytte fra mannen din, så ville jeg ha forklart ham at du sliter veldig med følelsene for ham, og at du trenger hjelp til å finne tilbake til det som en gang var.

Han har helt sikkert mye å bidra med - det samme har familierådgivere. Jeg vet flere som har fått en "ny start" etter å ha søkt hjelp!

Det verste du kan gjøre er å gå og gjøre opp beslutningen uten å la mannen din få en mulighet. Såpass fortjener han.

[Aryane]

Når du selv ikke har det bra går det ofte utover dem som står deg nærmest. Det blir ofte at du skyver dem bort fra deg og vurderer forholdet så kritisk som du gjør nå. Når du har det bra igjen ser man på partneren sin med andre øyne igjen.

Dette har jeg selv erfart!

I sånne situasjoner er det viktig at du er åpen overfor partneren din slik at han lettere forstår dine behov. Det nytter ikke å hinte - her må du være direkte og klar på hva du føler mangler i forholdet.

Jeg anbefaler deg å gjøre et forsøk, og eventuelt så kan du kontakte familierådgiver som kan hjelpe dere til å finne tilbake.

Hadde samme problem for deg for en tid tilbake! Bodde med faren til mine barn i 10 år, men de siste årene forsvant følelsene gradvis. Da snakker jeg om "kjærestefølelsene", jeg var jo fortsatt glad i ham, men ikke på den måten. Tror jeg følte det slik de to siste årene, prøvde å ta meg sammen og finne tilbake til følelsene jeg engang hadde, men de var nok borte for godt. Deretter tenkte jeg at jeg får nå holde ut for ungene sin skyld da, de skulle nå iallefall få slippe å bli skilsmissebarn.

Men når man har prøvd alt, og det ikke nytter, er det da vits i å tvinge seg til å fortsette? NEI!!! En dag bestemte jeg meg bare for at dette vil jeg ikke lenger. Bruddet gikk knirkefritt, i dag er vi verdens beste venner, vi har det begge bedre hver for oss, det har vi måttet innrømme overfor hverandre i ettertid. Barna er lykkelige, de har foreldre som er venner, vi kan spise middag hos hverandre alle sammen, reise på tur sammen o.s.v. Vet det høres veldig lettvindt ut, ikke alle brudd er så lettvindt som mitt, men et brudd trenger ikke nødvendigvis være noe negativt.

I første omgang burde du gjerne fortalt ham hva du føler, se om det er noe dere kan gjøre sammen for å bedre situasjonen. Hvis ikke, prøv å gå fra hverandre som venner, altfor mange lager et helvete under et samlivsbrudd og i tiden etterpå. Prøv for all del å unngå det,ikke minst for barnas skyld.

Lykke til!