til Solveig og andre kloke

[Gjest (Anonymous)]

Har et rart problem. Er samboer med en mann jeg elsker, og vi har et barn sammen. Jeg kommer fra norges største by, han kommer fra et bittelite sted. Jeg har høy utdanning og en ledende stilling, mens han jobber på gulvet. Og her begynner problemet.

Vennene mine kommer fra samme miljø som meg, og alle gutta har høy utdanning/stilling og er typisk verdensvante på alle vis. Damene deres er det litt forskjellig med, men det er det ingen som reagere større på , selv om jeg noenganger kan gremme meg over hvor naive og lite opplyste de kan være i noen sammenhenger.

Kjæresten min, derimot, som på ett vis har mer til felles med jentene enn med de andre gutta, får gjennomgå. Han er litt klønete til tider, og har en dårlig vane med å uttale seg for fort om ting som dukker opp, noe som kan få ham til å høres både uopplyst og rasistisk ut til tider. Han er ingen av delene. Derimot skulle jeg ønske han kunne være mer vidsynt, generelt - litt mer åpen for andre meninger og holdninger og interesser enn de han er vant til hjemmefra, og på den måten ikke buse ut med ting eller avskjære muligheter før han får tenkt seg om.

Jeg vet det ikke er lett å få folk til å endre seg, men går det an å påvirke folks åpenhet til nye ting ? Noen tips ?

Kjæresten min er en fantastisk pappa for barnet vårt, og en kjempesnill og varm kjæreste og venn for meg ! At han ikke kan støtte meg så mye på det som har med karriere og utdanning å gjøre, har jeg vennet meg til. De behovene får jeg dekket andre steder.

Men likevel begynner hans atferd og mine venners reaksjoner på det til å skape problemer for oss. Jeg føler meg noen ganger pinlig berørt innimellom, også, over måten samboeren min opptrer på. Vet det sikkert sier en hel masse om min selvtillit, men det er vanskelig når han ikke senser hva som passer seg.

Samtidig blir jeg eitrende sinna over mine dømmesyke, og på mange vis forutinntatte venner. De har ingen rett til å nedvurdere samboeren min ! Han er som sagt fullt på høyde med absolutt alle de andre jentene i gjengen min, men fordi han er mann, får han altså en annen reaksjon.

Jeg har alltid vært den annerledes jenta i vår gjeng, og har hatt masse guttevenner. Har studert mannsfag, og altså valgt livsledsager på tvers av de vanlige kjønnsrollemønsterne. Jeg mente jeg visste hva jeg gjorde, men likevel føles det vanskelig, og vi passer ikke inn i sosiale sammenhenger lengre.

Er ikke snakk om å bytte ut kjæresten min - han er så flott på de aller fleste områder og tilfører meg en hel haug med gode, flotte, vakre ting, men samværet med venner blir det mindre og mindre av. Lurer på om vi må flytte til et lite sted hvor kjæresten passer bedre inn, men da blir jo jeg utenfor der. Dessuten trives vi i byen, begge to.

Nye venner i byen er jo et alternativ, noen som blir kjent med oss begge samtidig, men hvor lett er det å skaffe seg?

Noen gode råd ?

[cara]

Støter disse ytringene fra mannen

din dine venner,eller er det bare

at dere ikke føler han er like

glup alltid?Det kan kanskje være

litt flaut hvis det går på uvitenhet

noen ganger,men det bør være plass

til forskjellige meninger i en

vennegjeng uansett.Hvis dette er

mannen i ditt liv så ikke la sånne

ting påvirke for mye.Behold de

vennene som ikke er så altvitende,

men ser han som den personen han

egentlig er,og dropp de som ikke

mener han er glup nok.Jeg synes

faktisk det høres ut som noen av

disse vennene dine er litt

overfladiske,det må være lov til

å si ting som ikke alltid er i

tråd med alle andres meninger også.

Kanskje han kunne bli litt flinkere

til å sette seg inn i ting som du sier,men det kan du jo si til han de gangene han ytrer seg litt for

sterkt uten å ha fått med seg hele

sammenhengen kanskje.Det at han jobber på gulvet som du sier behøver

ikke å være noe minus,de er ofte

like samfunnsbevisste og glupe som

de som har høyere stillinger,men det

kan være at han ikke er så opptatt

av en ytre maske,men tør å være seg selv.Når det gjelder uttalelser fra

ham som kan virke rasistiske selv om han ikke mener det sånn,må du jo ta opp dette med han og be han om

å tenke seg om når han uttaler seg

feil.Ellers så må han få ha sine

meninger så lenge det ikke støter

noen av vennene dine,om de er litt

uenige så må de tåle det.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Hadde jeg bare hatt oppskriften som innfridde alle dine ønsker!

Svarene og løsningene på livets spørsmål har vi langt på vei i oss selv. Det er det som er så fint og vanskelig. Men hvordan skal vi greie å få tak i og utløse disse løsningene?

Jeg har noen tanker til deg.

For det første håper jeg ikke dere velger å flytte, når dere begge trives i byen og har jobber og bolig der.

Jeg har liten tro på at den samlete trivsel i familien blir noe bedre i en liten bygd, kanskje tvert imot.

Jeg oppfatter problemet du snakker om som et dristig møte mellom to kulturer: to ulike utdanninger med dertil ulike jobber og miljøer, og to ulike oppvekstmiljøer.

Men dere har jo lykkes!

Det er omgivelsene deres som ikke forstår dette, for det rimer ikke med deres egne liv.

Jeg blir imponert over slike par som dere. Mitt råd er: fortsett som før og hev hodet over kritikk og evt. misunnelse fra kolleger og venner.

Hva kan dere gjøre selv?

Sett saken på kartet dere imellom. Snakk ærlig om hva du synes er vanskelig. Når samspillet og båndet dere imellom er sterkt, vil det tåle direkte tale om leie saker.

Kanskje din tydelige tale vil sette din partner på sporet til å ville justere seg noe, slik du antyder.

Men ikke glem at ingen kan forandre andre enn seg selv.

Håper du har fattet poenget mitt: være mest mulig dere selv, både hjemme og ute. Vi trenger mange flere slike par.