Samboers økonomi.

[Gjest trist og lei]

Er litt trist i dag. Jeg er sammen med en flott kjæreste, og vi har barn som er mine fra tidligere.

Han jobber og har veldig grei økonomi. Jeg var sykemeldt i tre år før jeg møtte ham (på grunn av ettervirkninger etter incest) Jeg har blitt bra og har etterpå utdannet meg, jobbet litt på forskjellige steder som vikar.

Vi bor i min kjørestes bolig, og fordeler utgifter slik at jeg betaler maten til familien så betaler han alt ellers.Han er veldig snill og kjøper gaver og ting ofte til både ungene og jeg.

Nå har jeg ikke arbeidsledighetstrygd lenger en til slutten av august,jeg har søkt på mange jobber men desverre har det bare blitt avslag til nå.

Vi pratet litt om dette i dag og jeg spurte han hva han ville gjort i min situasjon og han sa at han ville vært mere nervøs en meg og måtte han ha jobb så adde han kjørt rundt over alt og spurt.

Jeg kan ikke ta alle jobber som er på grunn av problemer med kroppen og jeg kan ikke jobbe deltid en time kjøring unna for da sitter jeg ikke igjen med noe av lønna.

Jeg må iallefall ha inn hva jeg har i ledighetstrygd nå for å klare meg fremover og jeg må derfor forkaste noen jobber pågrunnav det.

Ungene er jo også mitt hovedansvar selvom han er veldig flink med dem,men jeg kan jo ikke ta jobber hvor jeg feks jobber mye natteskift.

Det som gjør meg litt trist i dag er at jeg ser vi har så foskjellig bakgrunn han tjener bra og spiller fotball for alt fra 10 til 30 tusen i uka. Jeg må de fleste måneder ta en del av kredittkontoen min for å kunne betale mine regninger og ha god middag på bordet hver dag og all maten ellers som familien trenger. Det er også vaskemidler, toalettpapir,tannkrem medmer.Jeg gjør så godt jeg kan men har ikke søkt på alle mulige jobber fordi de i lengden vil bli for tunge for kroppen min eller jeg må kjøre bort masse i bensin eller det er en for liten stillingprosent så det gir for lite.Men nå føler jeg at jeg bør søke på det som er. Det er vanskelig å føle seg glad når vi har så forskjellig økonomi og når alt går bra for ham så sliter jeg med tanker på hvordan jeg skal klare ting fremover.Han ville aldri latt oss sulte så hvis jeg ikke får jobb så vil han ta hånd om oss men jeg liker ikke den tanken.Jeg har klart meg selv i mange år.

Og det er trist å tenke på at jeg bør ta meg en jobb som sliter på kroppen min og som tapper meg for krefter når han er i den situajsonen at han kan spille bort mer en en månedslønn for meg på en uke.Vi er forlovet og skal gifte oss.Føler alt innen økonomien er helt galt selvom alt ellers i forholdet er helt bra.

Hvordan løser jeg dette?

[Velouria]

Fortell ham det du skriver her, å dele hverandres byrder er noe av det viktigste i et samliv, sa presten i et bryllup jeg var i forleden og det syns jeg hørtes meget klokt ut.

Han går sikkert med på å "passe" barna om du jobber nattvakt, han har jo inngått samboerskap med deg og han elsker deg sannsynligvis siden dere skal gifte dere, og barna er jo en del av deg.

[Gjest trist og lei]

Fortell ham det du skriver her, å dele hverandres byrder er noe av det viktigste i et samliv, sa presten i et bryllup jeg var i forleden og det syns jeg hørtes meget klokt ut.

Han går sikkert med på å "passe" barna om du jobber nattvakt, han har jo inngått samboerskap med deg og han elsker deg sannsynligvis siden dere skal gifte dere, og barna er jo en del av deg.

Det er klart han passer ungene.Men vi er alltid hjemme og trives med å ha det sånn så da får jeg dårlig samvitighet av å tenke på at jeg skal jobbe den tiden jeg vanligvis har middag klar og vi kan kose oss sammen som en familie.

Det er meg som har for mye dårlig samvittighet antagelig,men vi har snakket om hvilken problemer andre har i sine forhold og hva vi vil unngå å få i vårt.Det at vi begge er glade i familieliv og lite glade i kvelder på byen har vi sett på som veldig fint.Derfor har vi tatt godt vare på kvelder og helger.

Har ikke lyst til å få det sånn at vi bare hilser på hverandre i døren sånn jeg har sett noen har det.Et forhold skal jo være mer en det.Men det er vel meg det er noe galt med som så gjerne vil være perfekt mor,kjæreste,husmor,yrkesaktiv.Det lar seg kanskje ikke gjøre

Takk for svar

[Lillemus]

Nå høres det jo ut som om han har råd til å forsørge deg og ungene da... Jeg skjønner det godt om du ikke vil sette deg i en slik situasjon, men såpass skjevt fordelt inntekt som dere har så må jo den ene parten yte en god del mer enn den andre.

En times kjøring er det mange som har til og fra jobb, du får kanskje noe fradrag på skatten for pendling?

Sørg i alle fall for at dere er enige om økonimen før dere gifter dere så ikke det blir en kilde til stadig krangling og frustrasjoner. Jeg tror jeg ville vært skeptisk til at han spiller bort så mye penger hver eneste uke...

[Gjest trist og lei]

Nå høres det jo ut som om han har råd til å forsørge deg og ungene da... Jeg skjønner det godt om du ikke vil sette deg i en slik situasjon, men såpass skjevt fordelt inntekt som dere har så må jo den ene parten yte en god del mer enn den andre.

En times kjøring er det mange som har til og fra jobb, du får kanskje noe fradrag på skatten for pendling?

Sørg i alle fall for at dere er enige om økonimen før dere gifter dere så ikke det blir en kilde til stadig krangling og frustrasjoner. Jeg tror jeg ville vært skeptisk til at han spiller bort så mye penger hver eneste uke...

Jeg vet det høres mye ut det han spiller for men han er flink til å jobbe,betaler regninger i tide,går ikke ut og kjøper seg lite så da er det liksom hans hobbi,han har jo råd til det.

Men det er vanskelig når han har så god råd og jeg ikke,hvis jeg ikke får en fulltidsjobb så må jeg slite for å få endene til å møtes.Vi krangler aldri,ikke om økonomien heller.

Føler ikke meg vel med at han forsørger oss over tid selv om han har råd,det er vanskelig å vite hvordan vi skal gjøre ting når det er så stor forskjell på oss sånn,er jo ikke riktig at han skal bruke masse penger ekstra på oss fordi om han har råd.

[Gjest betasuppe]

Jeg vet det høres mye ut det han spiller for men han er flink til å jobbe,betaler regninger i tide,går ikke ut og kjøper seg lite så da er det liksom hans hobbi,han har jo råd til det.

Men det er vanskelig når han har så god råd og jeg ikke,hvis jeg ikke får en fulltidsjobb så må jeg slite for å få endene til å møtes.Vi krangler aldri,ikke om økonomien heller.

Føler ikke meg vel med at han forsørger oss over tid selv om han har råd,det er vanskelig å vite hvordan vi skal gjøre ting når det er så stor forskjell på oss sånn,er jo ikke riktig at han skal bruke masse penger ekstra på oss fordi om han har råd.

Jeg forstår ikke hvorfor det er så ille at han forsørger dere en periode. Selv om barna ikke er hans biologiske barn er dere jo en familie.

Jeg har også alltid klart meg selv. Jeg har høyere utdannelse og har jobbet i flere år.

Nå er jeg hjemme med barn og samboeren min forsørger oss. Han tjener veldig godt og ingen av oss har noen problemer med dette.

Jeg har tenkt meg ut i jobb igjen etterhvert, men foreløpig nyter jeg å kunne være hjemme med mitt lille barn.

Virker ikke som du ser på dere som ett lag, som èn familie??!

[Blåmor]

Tror du må fire av på jobbkravene.

Enten er jobben for tung/slitsom, for lang reisevei, nattskift, for lav stillingsprosent, eller du er ikke der når middagen skal sette på bordet...

Det sier seg selv at du neppe finner en passende jobb, når du har så mange grunner for å la være.

Jeg hadde tatt en skikkelig prat med sambo og sagt dine synspunkter rett ut. Du behøver da ikke å skåne han for dine bekymringer?

Dere lever jo sammen som en familie, og det virker jo som om han tar ansvar og er glad i dere, så hva er problemet?

Kanskje du kan si det som det er at du f.eks. ønsker deg en deltidsjobb for en periode og vil at han støtter deg i dette.

Så lenge deres felles økonomi har råd til det, er det jo bare en fordel for han at du ikke sliter deg ut?

Han vil jo helt sikkert ditt eget beste, og kanskje han ikke forstår hvor mye dette tar på og at du sliter med dette?

Jeg tror en skikkelig samtale kan få løst mye.

[Gjest prøv å stole på mannen?]

Det virker på meg som du har grunnleggende dårlig tro på deg selv. Ødelagt selvbilde (vil ikke at sambo skal hjelpe/ta vare på fordi det fortjener du ikke) kamuflert som et ønske om å stå på egne ben.

Du forsøker å leve opp til et "krav" fra omverdnen om å ikke være aleinemora på trygd som trenger en mann for å forsørge seg. og skal være tøff og sterk på tross av alt som har hendt deg.

Dessuten føler jeg at du overhodet ikke stoler på samboeren din. Du er redd for å være en byrde for ham og, og redd for at han skal stikke dersom du krever noe av ham.

Du bør senke kravene til deg selv litt, godta at du ikke greier 100% å forsørge deg og barna alene. Heller være glad for å kunne bidra litt! Og du bør ta en grundig samtale med mannen du bor med. Som jeg antar er svært glad i deg og gjerne vil støtte og hjelpe, hvis han bare får muligheten!

Du sitter jo der og tier og er tøff i trynet. Han er ikke synsk, og kan umulig ane hva du tenker eller ønsker. Og husk at det å bidra til et samliv er mer enn å hente inn rene penger. Om du ikke TJENER nok til å være totalt skadefri (for det ligger noe der og ønsker at ingen skal kunne anklage eller bebreide deg for å være snylter) så må du huske på alle de tingene du bidrar med for å skape et hjem for dere alle! Alle de små bagatellene i hverdagen. Som gjør at det er trygghet og kos i hjemmet deres!

[Gjest nepa]

Det er klart han passer ungene.Men vi er alltid hjemme og trives med å ha det sånn så da får jeg dårlig samvitighet av å tenke på at jeg skal jobbe den tiden jeg vanligvis har middag klar og vi kan kose oss sammen som en familie.

Det er meg som har for mye dårlig samvittighet antagelig,men vi har snakket om hvilken problemer andre har i sine forhold og hva vi vil unngå å få i vårt.Det at vi begge er glade i familieliv og lite glade i kvelder på byen har vi sett på som veldig fint.Derfor har vi tatt godt vare på kvelder og helger.

Har ikke lyst til å få det sånn at vi bare hilser på hverandre i døren sånn jeg har sett noen har det.Et forhold skal jo være mer en det.Men det er vel meg det er noe galt med som så gjerne vil være perfekt mor,kjæreste,husmor,yrkesaktiv.Det lar seg kanskje ikke gjøre

Takk for svar

Jobber du natt får du mye tid til familien.

På f,eks. sykehjem begynner ofte vaktene mellom 21.30 og ferdig ofte kl 07.00.

Som nattevakt får du flere timer og natttilegg, tjener mer og kan derfor jobbe mindre.

Får også tid til å sende barna på skolen før du legger deg, og middagen lager du når du står opp igjen.

Det er en mulighet )

[Gjest trist og lei]

Det virker på meg som du har grunnleggende dårlig tro på deg selv. Ødelagt selvbilde (vil ikke at sambo skal hjelpe/ta vare på fordi det fortjener du ikke) kamuflert som et ønske om å stå på egne ben.

Du forsøker å leve opp til et "krav" fra omverdnen om å ikke være aleinemora på trygd som trenger en mann for å forsørge seg. og skal være tøff og sterk på tross av alt som har hendt deg.

Dessuten føler jeg at du overhodet ikke stoler på samboeren din. Du er redd for å være en byrde for ham og, og redd for at han skal stikke dersom du krever noe av ham.

Du bør senke kravene til deg selv litt, godta at du ikke greier 100% å forsørge deg og barna alene. Heller være glad for å kunne bidra litt! Og du bør ta en grundig samtale med mannen du bor med. Som jeg antar er svært glad i deg og gjerne vil støtte og hjelpe, hvis han bare får muligheten!

Du sitter jo der og tier og er tøff i trynet. Han er ikke synsk, og kan umulig ane hva du tenker eller ønsker. Og husk at det å bidra til et samliv er mer enn å hente inn rene penger. Om du ikke TJENER nok til å være totalt skadefri (for det ligger noe der og ønsker at ingen skal kunne anklage eller bebreide deg for å være snylter) så må du huske på alle de tingene du bidrar med for å skape et hjem for dere alle! Alle de små bagatellene i hverdagen. Som gjør at det er trygghet og kos i hjemmet deres!

Du har rett i mye av det du skriver,om selvbilde,dårlig selvtilit.Men jeg stoler på mannen min,det skal mye til før han går fra meg.Det er heller mine egne tanker og følelser det kommer an på.Jeg gjør mye for familien,det er sant,bare nå har jeg holdt på i timesvis i hele går for å ha i orden en del papirer og skjemaer som mannen min trenger til i dag.

Så jeg gjør mye for ham og oss utenom vanlige hussysler.Men jeg er vant til at andre heller bruker meg,jeg har måttet slite i mange år og det er rart å ikke kunne ordne seg som før men ligge på hans økonomi.Det er nok jeg som må forandre tankegang,jeg vet det.

[Gjest trist og lei]

Tror du må fire av på jobbkravene.

Enten er jobben for tung/slitsom, for lang reisevei, nattskift, for lav stillingsprosent, eller du er ikke der når middagen skal sette på bordet...

Det sier seg selv at du neppe finner en passende jobb, når du har så mange grunner for å la være.

Jeg hadde tatt en skikkelig prat med sambo og sagt dine synspunkter rett ut. Du behøver da ikke å skåne han for dine bekymringer?

Dere lever jo sammen som en familie, og det virker jo som om han tar ansvar og er glad i dere, så hva er problemet?

Kanskje du kan si det som det er at du f.eks. ønsker deg en deltidsjobb for en periode og vil at han støtter deg i dette.

Så lenge deres felles økonomi har råd til det, er det jo bare en fordel for han at du ikke sliter deg ut?

Han vil jo helt sikkert ditt eget beste, og kanskje han ikke forstår hvor mye dette tar på og at du sliter med dette?

Jeg tror en skikkelig samtale kan få løst mye.

vi har snakket mye om dette,og han har ment jeg kan ta deltidsjobb eller halv uføre for de problemene jeg kan ha med kroppen.Det er jeg som ikke vil det for jeg ønsker å jobbe fullt og få en fin lønn på konto hver måned.Det er lenge siden sist og jeg orker ikke leve på krona for framtiden.

Jeg er redd for å ta på meg en jobb som ikke passer kroppen min for sist gang jeg gjorde det så knakk kroppen helt og det endte med sykemeldinger og en kort jobb på cven.Jeg vet at jeg ikke vil klare sånt igjen.Men jeg får revurdere jobbkravene mine og ta en ny prat medkjæresten min.

[Gjest trist og lei]

Jeg forstår ikke hvorfor det er så ille at han forsørger dere en periode. Selv om barna ikke er hans biologiske barn er dere jo en familie.

Jeg har også alltid klart meg selv. Jeg har høyere utdannelse og har jobbet i flere år.

Nå er jeg hjemme med barn og samboeren min forsørger oss. Han tjener veldig godt og ingen av oss har noen problemer med dette.

Jeg har tenkt meg ut i jobb igjen etterhvert, men foreløpig nyter jeg å kunne være hjemme med mitt lille barn.

Virker ikke som du ser på dere som ett lag, som èn familie??!

Jeg ser på oss som en familie men ikke som team som du sier.Det er der feilen ligger at jeg er vant til å klare meg selv og heller hjelpe alle andre.Det er trist for vi har det godt sammen og jeg ville jo hjulpet til om det var han som trengte det.

[fyrlykt]

Jeg tror du er litt for mye fokusert på hva du IKKE kan - prøv heller å se mulighetene og ikke begrensningene.

Jeg leser mellom linjene at du egentlig ønsker at samboer skal si det er OK at du går hjemme uten inntekt siden han tjener så godt. Det er dumt - blir det slutt står du på bar bakke.

[Gjest trist og lei]

Jobber du natt får du mye tid til familien.

På f,eks. sykehjem begynner ofte vaktene mellom 21.30 og ferdig ofte kl 07.00.

Som nattevakt får du flere timer og natttilegg, tjener mer og kan derfor jobbe mindre.

Får også tid til å sende barna på skolen før du legger deg, og middagen lager du når du står opp igjen.

Det er en mulighet )

Jeg skal snakke med han om det,så får han si hva han mener.Det vil virke men noe familieliv i ukedagene blir det mindre av.Er jo hus å ta seg av,middag,lekser og alt,men hvis han ikke bryr seg om det så får jeg kanskje prøve det.

[Gjest trist og lei]

Jeg tror du er litt for mye fokusert på hva du IKKE kan - prøv heller å se mulighetene og ikke begrensningene.

Jeg leser mellom linjene at du egentlig ønsker at samboer skal si det er OK at du går hjemme uten inntekt siden han tjener så godt. Det er dumt - blir det slutt står du på bar bakke.

Jeg ønsker ikke å gå hjemme,jeg vil jobbe minst 80% og få en lønn som jeg ikke har hatt på mange år.Og jeg vil ikke stå på bar bakke hvis det blir slutt.Men jeg ønsker kanskje at han kunne si at jeg skal bruke den tiden jeg trenger på å finne en jobb som passer meg,for han vet jo om problemer jeg har med kroppen.Men det er også vanskelig å vite at jeg i den tiden skal leve på hans penger.

Jeg søker på mange forskjellige jobber og vet jeg kan mye,men jeg vil gjerne ta meg av barna mine så mye som mulig og kjæresten min liker godt at jeg er hjemme når han kommer hjem fra jobb og i helgene.Men bryr han seg ikke om det så får jeg vurdere jobber som er på de tidene.

[laban]

Hvorfor ikke _søke_ på alle jobber du er kvalifisert for og som ikke ligger altfor langt borte, og så tar dere en skikkelig gjennomgang av konsekvensene _sammen_ når du evt. har fått et jobbtilbud?

Jeg forstår betenkelighetene dine. Men jeg forstår også at innstillingen din kan virke litt passiv sånn sett utenfra.

Hvis du f.eks. finner en jobb som du kan klare, spiller det jo ikke all verdens rolle om du tjener mindre enn du får i ledighetstrygd, siden du jo vil miste den uansett.

Det er alltid en overgang for hele familien når en av de voksne går fra å være hjemme til å jobbe utenfor hjemmet. Man må samarbeide om å få det til, og det går som regel greiere enn man tror etter en tilvenningsperiode.

[Gjest erna i jern]

"Og det er trist å tenke på at jeg bør ta meg en jobb som sliter på kroppen min og som tapper meg for krefter"

Sånn er det å være voksen å leve da. Hvorfor mener du at du er hevet over det å skulle jobbe for å tjene penger?

[Knotten]

Har du virkelig så store problemer fysisk og kanskje psykisk at du sliter med å finne et arbeid som du kan leve med, så finnes det kanskje hjelp å få hos trygdevesenet?

Om du ikke er såpass dårlig at det er noe alternativ, så må du nok bare stikke fingeren i jorda og slå huller på noen av dine prinsipper; Husk at veldig mange sliter i jobben, drar på seg belastningsskader eller jobber ukurante tider som ikke harmonerer med noe idyllisk familieliv.

Men sånn er verden, liksom.

Det beste du kan gjøre for å få en fremtidig jobb du vil kunne leve med, er å godta mellomløsninger! Får du en stilling så takk ja. Det er helt klart mye mer interessant for en arbeidsgiver å vurdere søknaden din om du allerede er i arbeid!

Det er ikke sånn i dag at de fleste går ut døra med gullklokke etter 25 års innsats i bedriften. Vi shopper jobber, går etter nye utfordringer etter en stund. Det er helt vanlig og helt akseptert.

Ta den jobben du får mens du fortsetter å søke det du har lyst på

[Gjest sneverholdning]

Jeg skal snakke med han om det,så får han si hva han mener.Det vil virke men noe familieliv i ukedagene blir det mindre av.Er jo hus å ta seg av,middag,lekser og alt,men hvis han ikke bryr seg om det så får jeg kanskje prøve det.

Ut fra innleggene dine virker det ikke som du er klar forå jobbe. Du har utrolig mange grunner for _ikke_ åsøke på jobber. Hadde jeg vært din samboer hadde jeg satt krav til deg. Helt klart!

Du virker bortskjemt på meg når du snakker om tid med familien, middag på bordet osv. Hvordan tror du andre familier har det....? Tror du ikke andre har lang reisevei, knekker sammen i ny og ne på grunn av en tøff jobb (psykisk) og er slitene...... Herregud, det er jo livet!!!!!!!!!!

Våkn opp.....