Er det så galt?

[Gjest Zida]

Ser min venninne Aryane har fått masse svar på sine innlegg, mange mener hun og bestevennen har gått langt over streken.

Vel....jeg er bestevennens samboer (snart eks...), og kan ikke helt se hva som er så galt med deres vennskap.

Det er da ikke galt å være venner med det annet kjønn, heller ikke nære venner?

Jeg har også en veldig nær mannlig venn, men han er homofil, ville dere reagert på det på samme måten?

Man må godta at partneren har venner av det annet kjønn, det handler vel bare om å stole på hverandre.

I dette tilfellet forelsket de seg i hverandre, og det kunne ikke skjedd på et bedre tidspunkt. Hadde min situasjon vært annerledes er det ikke sikkert jeg ville reagert like fint.

Men jeg har tatt mitt valg, om det er det rette vil tiden vise, men hvilken rett har jeg til å legge beslag på ham, når jeg selv er forelsket i en annen?

Er det ikke fint at jeg er glad på deres vegne?

Se det positive i det: når barna skal være med pappa'en slipper de å forholde seg til nye kjærester, henne har de kjent siden de ble født, og de er glad i henne. Altfor mange bruker barna mot hverandre i slike situasjoner, det vil jeg for alt i verden unngå. De skal ikke lide p.ga våre valg.

Jeg syns situasjonen er helt topp! Klart det har sin bakside også, et brudd er aldri lett, men trenger vi gjøre det verre enn det er?

Jeg går fra dette forholdet med mange gode minner i kofferten, og jeg ønsker ham jeg har delt livet med de 10 siste årene alt godt, det fortjener han, han fortjener det beste. det tror jeg han vil få nå!

Er det noen som skal ha dårlig samvittighet her så er det meg. De har lagt lokk på sine følelser av hensyn til meg, så går jeg hen og er utro....

Folk for tro og mene hva de vil, men man kan ikke holde partneren sin i bånd.....

[Gjest Ikke stol på flaks neste gang]

Tja...du slapp jo billig unna da så det er ikke rart du ser på Aryane som en reddende engel!

Heldigvis så vinner jo alle på denne saken tross alt.

[Gjest stoiker]

Jeg er så enig, så enig med deg! Man kan ikke legge beslag på et annet menneske - man kan bare elske det og ønske det beste for det.

Også jeg ønsket min eks alt mulig godt da han fant en annen han heller ville ha enn meg. Jeg var klar over at vårt forhold ikke var godt for noen av oss lenger, og glad da han fant en annen som kunne gjøre livet hans bedre enn jeg kunne bidra til. Klart det var sårt. Klart selvtilliten min fikk seg en knekk. Men likevel!

Det pussige i vårt tilfelle er likevel at det er han som er såret og vonbroten - fordi jeg ikke ville gå med på at han hadde henne på si' - og meg hjemme. Men ett sted gikk også min grense - og da hadde jeg allerede tøyd strikken langt noen år.

Nei, til lags åt alle kan ingen gjera ... akk ja. Lykke til, i hvert fall, alle 4!

[midtimellom]

Applaus!!

Endelig viser det seg fler mennesker som har samme syn på verden som meg, takk for det!

Jeg er helt enig med deg!

Selv er jeg bestevenn med eks kjæresten min og det fungerer flott!

Ha en god sommer alle fire!!

[Lillemus]

Dere har det omtrent sånn som vi hadde det ved bruddet vårt for to år siden. Nå er vi gode venner alle tre (min eks, hans nye samboer og jeg) og ungene er helt trygge på oss alle sammen.

Om jeg ikke ville ha ham lengre så betydde jo ikke det at jeg ikke unnet ham et godt liv videre! )

[skorpionfisken]

Det er bare fint.

Men normalt går det en stund fra bruddet er et faktum til man ser såpass klart at man skjønner at det er til det beste for alle.

[MsSophie]

"Se det positive i det: når barna skal være med pappa'en slipper de å forholde seg til nye kjærester, henne har de kjent siden de ble født, og de er glad i henne. Altfor mange bruker barna mot hverandre i slike situasjoner, det vil jeg for alt i verden unngå. De skal ikke lide p.ga våre valg."

Når jeg og min eks gikk i fra hverandre så innledet han en forhold til en bekjent av familien, en barna fra før av brydde seg om og var glad i. Men å se samme dama som kjæresten til pappa ble noe helt annet, og absolutt en vanskelig "greie" for de å akseptere. Det gikk en god stund før de syntes det var ok.

Så selv om alt kan se ut som en sann fryd og en grei løsning for alle involverte parter, så er det ikke sikkert det blir slik likevel.

Men uansett - lykke til:)

[Gjest er dette virkelig?]

Dette blir nesten som en ukeblad roman...

Litt for godt til å være sant?

[Gjest Zida]

Dette blir nesten som en ukeblad roman...

Litt for godt til å være sant?

Ja dette er veldig virkelig.

Hvorfor skal man nødvendigvis krangle og bruke barna mot hverandre ved et samlivsbrudd?

Her har både meg og min (ex)samboer innsett at det ikke går lenger, og vi er begge motivert for å fortsette hver for oss.

Vi har hatt et helt greit samliv, selv om følelsene har kjølnet de siste årene. Så hvorfor skal vi ikke skilles som venner og unne den andre det beste videre?

Nå er vi begge lettet over den situasjonen som har oppstått, vi har fått pratet ut og er enige om at det var på tide å gå videre i livet. Og vi unner hverandre det beste, venner kommer vi alltid til å være.

Det er vel det beste for alle parter?

Ikke alle innser at nok er nok, og tror at man må holde ut for barnas skyld, men er det alltid rett? Når foreldrene er lykkelig er det større mulighet for at barna blir lykkelige også, enten de bor sammen eller hver for seg.

Mitt nye forhold er for nytt til at jeg vet hvordan det vil gå, i dag ser det bra ut, men det kan fort snu. Men samboeren min og hans venninne har jeg virkelig tro på, og de fortjener det begge to.

Hadde flere tenkt som oss, hadde det vært mindre problemer i verden!