Hvordan bryte et mønster?

[Gjest fanget i en kropp som ikke vil....]

Jeg er en kvinne på 30 år. Gift og har to barn. De siste årene har jeg og mannen min hatt store problemer med seksuallivet og jeg håper inderlig du kan gi meg litt hjelp.

I utgangspunktet har jeg et naturlig og godt forhold til sex. I starten av forholdet var jeg en initiativrik og spennende partner, noe mannen min selvsagt satte pris på. Jeg hadde ingen spesielle hemninger og har alltid lett oppnådd orgasme.

Nå er situasjonen en helt annen. Etter et par år sammen ble litt av spenningen borte og forholdet ble litt mer "kjedelig" (men det er vel ganske normalt). Så ble jeg gravid og fikk vårt første barn. Jeg ble sydd ganske mye etter fødselen og fikk store problemer med smerter ved sex. Det er nok her de store problemene har sin viktigste årsak. Til tross for smertene presset jeg meg til å ha sex. Ofte gråt jeg av smerte og fortvilelse fordi det var blitt sånn. Men jeg/vi følte at det ikke fantes noe alternativ. Vi kunne jo ikke bare legge sexlivet på hylla. Så vi prøvde gang på gang. Mannen min presset meg ikke direkte, men samtidig var det jo tydelig at han ville ha sex. Etter et års tid var det ikke lenger de fysiske smertene som var problemet. I ettertid fikk vi også et barn til.

Problemet vi har hatt siden er at jeg har minimal sexlyst. Og så er det akkurat som kroppen min "nekter". Jeg blir helt stiv, biter tennene sammen, klarer ikke å slappe av. Noen ganger går det selvsagt bedre enn andre, men generelt vil jeg si at sexlivet er ødelagt. Jeg tar aldri initiativ, jeg orker ikke å ta på mannen min sin penis, munnsex er fullstendig utelukket.

Min opplevelse er at jeg har fått en reaksjon som om jeg hadde vært utsatt for et overgrep. Jeg _vil_ så gjerne ha et godt sexliv, men kroppen stritter imot. Det er en fortvilet følelse å kjenne at det ikke nytter å "psyke seg opp". Jeg tror ikke jeg kan klare å komme ut av dette uten hjelp.

Du vil sikkert råde meg til å oppsøke profesjonell hjelp. Jeg tenker ofte på det, men har ikke kommet så langt. Vet heller ikke hvordan jeg skal gå frem.

Det jeg gjerne vil at du skal si noe om er hvordan du vil vurdere situasjonen. Høres problematikken "logisk" ut? Jeg har brukt mye tid på å "ransake" meg selv og analysere hva det er som foregår i hodet og kroppen min. Kan min teori om at jeg reagerer som etter et overgrep stemme? Må si at mannen min ikke har tvunget meg til noe, men jeg har strukket meg lenger enn jeg burde. Har vært redd for å sette grenser, det har vært rart å plutselig være så full av hemninger og "ekle" følelser. Kan jeg ha ødelagt noe av meg selv for godt? Kan jeg klare å bryte dette tankemønsteret og finne tilbake til et godt sexliv med mannen min? Eller vil jeg måtte finne en annen partner for å kunne starte med blanke ark? Hva tror du?

Mitt ønske er at det skal finnes en løsning. Mannen min og jeg har det godt sammen på alle andre områder.

[Gjest mama25]

har vært i samme situasjon som du ... med smerter under samleie ..

Nå er det bedre .....bare gi deg tid... meg tok det 3 år....og først nå kan jeg virkelig nyte sexen igjen !!!

"Det finnes altid et lys i tunnelen "

[Gjest orker ikke kjenne etter]

Jeg gjorde det samme som deg - strakk meg for å ha et sexliv - for ikke å såre mannen min. Strakk meg og strakk meg. En kveld satt jeg og så en av disse amerikanske tv-seriene om rettsaker, du vet. Denne episoden handlet om seksuelle overgrep - og jeg oppdaget at jeg ble rasende! Aldeles rasende! Identifiserte meg fullstendig med kvinnen i vitneboksen.

Da først innså jeg prisen jeg betalte ved å strekke meg i så mange år. Og raseriet jeg følte overfor mannen min - fordi:

Han hadde hatt sex med meg - og nytt det - i alle disse årene - og ikke engang oppdaget at jeg led. Og i hvert fall ikke brydd seg om det, om han oppdaget det. Han hadde satt sitt eget sexbehov foran meg - ikke en gang - men i åresvis!

I dag sliter jeg med det seksuelle i forhold til menn. Jeg tror ikke lenger på dem når de påstår at de tenker på meg når vi elsker. Jeg har et skrekkelig raseri inni meg som ødelegger tilliten til alle menn.

Det er vanskelig for andre å forstå at man kan få slike følelser når man lever i et godt ekteskap - jeg tror ikke folk forstår hvor mye følelser som henger direkte sammen med det seksuelle for oss kvinner. Jeg tror heller ikke folk forstår hvor mye press kan ødelegge av sexlivet.

Før de har vært der selv.

[Gjest orker ikke kjenne etter]

PS - det ble jo et lite konstruktivt innlegg, det nedenfor, da - du spør jo hvordan du kan bryte mønsteret. Jeg forsøker jo bryte det, selv - på en måte - slik:

Jeg tror at å erkjenne raseriet, bli bevisst at det er der, er sunt.

Jeg merker at mye raseri sitter i skjedemuskulaturen, bokstavlig talt! Og i bekkenbunnen. Og jeg klemmer til!

Jeg bruker anledningen til å bokse når jeg har noe å bokse på - vurderer anskaffe meg en slik liten bokseball som kan henge i døråpningen. (En sånn liten som Small Bills - Tele 2 - bokser på i reklamen)

Jeg går og går turer i raskt tempo eller hopper i trampoline. Jeg bruker sinnet mitt i stedet for å "legge det dødt" - jeg bruker hofter og bak og lår og bekkenbunn og armene - for jeg merker at hvis jeg ikke kjenner på raseriet mitt, må jeg late som om det ikke finnes. Da må jeg la de musklene som "er sinte" være stille, også - det betyr at jeg lar bekkenbunnmuskulaturen "ligge død", også, og det er jo ikke særlig "orgasmisk" tenkt.

Tanken bak er at hver gang vi føler noe som vi ikke lever ut - har lyst å slå, men holder armen i ro, har ikke lyst på sex, men tvinger kroppen - så bruker vi muskler. Jeg må bruke muskler for å beherske armen som vil slå - jeg må overdøve skjedemuskulaturen når jeg tvinger den til sex når den er "redd" - slik kommer muskulaturen ut av kontakt med sine egentlige følelser...og hver gang jeg bruker de samme musklene, fylles den av - i mitt tilfelle - frykt - for jeg har jo forsøkt å dytte sannheten ned i underbevisstheten. Når jeg bruker musklene, fylles jeg av uro eller frykt for dette ubevisste og muligehs truende. For det er jo truende - om skjedemuskulaturen har hatt sex mot sin vilje av frykt for at et ekteskap skal ta slutt - vil det å bruke denne muskulaturen, minne deg om frykten. Så den "legger seg død" - blir følelsesløs, nummen.

Da trenger man stor selvdisiplin og mot for å overmanne denne frykten eller det ubehaget som kommer opp, og likevel bruke muskulaturen. Og som sagt, trening og bevegelse har hjulpet meg. _Og_ erkjennelsen av at det dreier seg om stor skuffelse/sorg og raseri, dette her.

Kort sagt - jeg har måttet gå i møte med det raseriet og den sorgen som bare tanken på - for ikke å snakke om bruken av - disse musklene fører med seg.

Da jeg for ikke lenge siden var sammen med en mann, ikke min mann, han har jeg forlatt (av andre grunner), begynte jeg rett og slett å gråte. Ikke strigråte - men mer som regn - gråt som satt langt nede i halsen og dypt inne i kroppen - forløsende gråt. Det var som om jeg tok kroppen min tilbake og erkjente den og dens lengser og behov igjen - etter mange år.

Du blir kanskje ikke klokere av dette - men...

Jeg tror ikke vi skal være så redde for raseriet i oss. Jeg tror det er raseriet som kan sette mange av oss kvinner fri. På veien gjennom det raseriet må du svare på endel spørsmål: Du hadde sex av hensyn til din mann den gangen - og for å ikke ødelegge ekteskapet. Innforstått - min teori - at han ville forlate deg om hans seksuelle behov ikke ble dekket. På veien gjennom ditt raseri vil du møte et annet spørsmål: Om _du_ ville forlate ham, egentlig, fordi du trodde han ville gå fra deg. At _du_ ikke tok konsekvensen av at han ikke ga deg det du trengte, den gangen - å få være i fred, gro, få tilbake følelsene, ikke ha smerter. Det er mange spørsmål vi ikke har mot til å møte, som fester ser i musklene våre.

Men - det jeg sier nå, er jo basert på mine egne erfaringer. Det er jo godt mulig at for deg er det bare minnene om smertene som kommer tilbake når du knyter deg når du skal ha sex. Og at det er dem du må ta et skikkelig oppgjør med. Jeg tror framdeles at trening og å få tak i raseriet de smertene har fylt deg med, er veien å gå. Jeg tror også at en titt hos en dyktig gynekolog for å se om du ble sydd galt sammen den gangen og kanskje har skadet noen nerver, kan være på sin plass - sånn for sikkerhets skyld. Kanskje kan du få rekonstruktiv kirurgi som kan hjelpe deg og dere.

Men jeg holder en knapp på at det ligger sorg og raseri her - og at du må "innta" din egen kropp på nytt - for å få et godt sexliv igjen. Og - jo - jeg tror helt sikkert det er mulig. Jeg tror du kan få mannen din med på den reisen, også - den kan bli lærerik og berikende for dere begge to! Jo eldre vi blir, vi kvinner, jo tryggere blir vi i kroppene våre - så dette kan bare gå en vei - om du har utholdenhet, vilje og mot nok - og det er framover!

Lykke til!

[psst]

Som mann har jeg nok problemer med å forstå disse psykiske sperrene du har, men prøver meg på et svar likevel.

Jeg tror ikke det er noen løsning i å skifte partner, nei, løsningen på problemet må du og mannen din i lag finne.

Jeg har et tips: Snakk med mannen din, bli enige om å legge selve samleie på hyllen for en tid.

Start med å bare kysse hverandre når dere ligger i sengen, evt. neste uke går dere litt lengre med å stryke / ta på hverandre osv. Gå veldig veldig sakte fram, kjenn på følelsene og bryt forsiktig nye grenser. Hold igjenn og ikke gå for fort fram, selv om dere vil det der og da.

Dette blir vel mest en utfordring for mannen din,men hjelp ham ved å prate sammen.

Ta tiden til hjelp, om det så kommer til å gå mnd.

Prat masse ilag, vær kjærlig mot mannen din i hverdagen, klem og kyss ham og hvis at du er glad i ham, da tror jeg ting kan ordne seg.

[Gjest fanget i en kropp som ikke vil....]

Som mann har jeg nok problemer med å forstå disse psykiske sperrene du har, men prøver meg på et svar likevel.

Jeg tror ikke det er noen løsning i å skifte partner, nei, løsningen på problemet må du og mannen din i lag finne.

Jeg har et tips: Snakk med mannen din, bli enige om å legge selve samleie på hyllen for en tid.

Start med å bare kysse hverandre når dere ligger i sengen, evt. neste uke går dere litt lengre med å stryke / ta på hverandre osv. Gå veldig veldig sakte fram, kjenn på følelsene og bryt forsiktig nye grenser. Hold igjenn og ikke gå for fort fram, selv om dere vil det der og da.

Dette blir vel mest en utfordring for mannen din,men hjelp ham ved å prate sammen.

Ta tiden til hjelp, om det så kommer til å gå mnd.

Prat masse ilag, vær kjærlig mot mannen din i hverdagen, klem og kyss ham og hvis at du er glad i ham, da tror jeg ting kan ordne seg.

Takk for svar!

Ang forskjellene mellom menn og kvinner så har jeg gjort meg noen erfaringer. Før jeg fikk disse problemene jeg har fortalt om hadde jeg et rikt seksualliv, også med mine tidligere partnere. Jeg kunne da ikke forstå hvorfor dette med sex skulle være så komplisert. Jeg leste om kvinner som hadde alle slags psykiske sperrer og hemninger, men skjønte ikke helt hvorfor det hadde blitt slik for dem. Jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde problemer selv, ja det var en selvfølge for meg at sex var ukomplisert.

Det som skjer med en del kvinner etterhvert er at de har sex uten egentlig å ville det selv. I en del forhold vil kvinner ende med å "strekke seg" litt for å ikke skuffe mannen sin. Når den første spenningen er borte og hverdagen setter inn er det oftest kvinnene som begynner å slite med mangel på lyst. Dette er også en velkjent problematikk etter barnefødsler og i ammeperioden. Jeg sier _ikke_ at det er slik for alle kvinner, men for en del av dem.

Da er det veldig lett å komme inn i et mønster hvor man ikke helt tør å sette grenser. For vi kvinner _vil_ jo ikke bli sånne kjedelige koner. Så vi har sex uten at vi egentlig har lyst selv... I alle fall var det slik for meg. Jeg syntes det var tøft å plutselig ikke være den aktive, lekne, spennende kvinnen lenger.

For dere som er menn vil jeg tro det er ganske fremmed å ha sex uten at dere ønsker det selv. Menn har generelt større lyst uansett hvordan livet/forholdet ellers er. Dere har også en anatomi som gjør at dere ikke kan ha sex uten å føle en eller annen tenning. Vi kvinner derimot, kan ha sex fullstendig uten lyst.

Min erfaring sier meg at det er enormt viktig å sette grenser. Skulle jeg gjort noe om igjen måtte det blitt å si klart "nei" når det trengtes. Da hadde jeg sluppet en masse vanskelige følelser i ettertid. Jeg tror det er viktig å holde fast ved at sex ikke er noe man skal ha fordi man "må", men kun fordi man har lyst. Da vil det kanskje bli noen perioder i livet hvor sexlivet ligger brakk, men det vil forhåpentligvis våkne til liv igjen.

[Gjest Ikke nicket mitt i dag.]

Jeg har erfaring med det samme som deg.

Ga mannen min sex i mange år uten å ha lyst. Syntes synd på ham fordi han følte seg avvist og prøvde å gi ham det han ville ha sånn at iallefall han skulle ha det godt.

Etterhvert begynte kroppen å si klart fra at den ikke ville mer. Det gikk bare ikke. Jeg brukte alle tenkelige unnskyldninger for å slippe å ha sex. Orket ikke engang tanken på å gi ham oralsex - som er det beste han vet. Fordi han har mast seg til det så mange ganger og derigjennom tråkket over det at jeg ikke hadde lyst til å gi ham det.

Jeg trodde at kroppen min ikke orket, ikke var klar for sex osv, at det var meg det var noe galt med.

Så møtte jeg en annen mann. En som legger sin stolthet ned i å gi istedenfor å ta for seg. Denne mannen forstår at det er viktig å ha lyst - ordentlig lyst og at sex ikke er noe man har for å være grei, men fordi man begjærer sin elskede.

Denne mannen tente meg igjen. Det viste seg at den lekne elskerinnen var der inni meg fortsatt. Det var rett og slett ikke meg det var noe feil med, men heller det at jeg trengte en mann som var litt mer interessert i kvinners seksualitet og som forsto seg litt mer.

Hvis du er heldig så kan kanskje mannen din bli en sånn mann siden dere har det bra ellers? Det finnes jo bøker i fleng på området hvis han vil sette seg inn i hvordan han kan gi deg seksualiteten din tilbake som en kilde til glede igjen.

Jeg vet med meg selv at jeg aldri mer kommer til å ha sex for å være grei - det å ha fått sexlivet tilbake var en stor gave for meg og jeg slipper den ikke fra meg frivillig.

[Gjest ikke signatur akkurat nå...]

Takk for svar!

Ang forskjellene mellom menn og kvinner så har jeg gjort meg noen erfaringer. Før jeg fikk disse problemene jeg har fortalt om hadde jeg et rikt seksualliv, også med mine tidligere partnere. Jeg kunne da ikke forstå hvorfor dette med sex skulle være så komplisert. Jeg leste om kvinner som hadde alle slags psykiske sperrer og hemninger, men skjønte ikke helt hvorfor det hadde blitt slik for dem. Jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde problemer selv, ja det var en selvfølge for meg at sex var ukomplisert.

Det som skjer med en del kvinner etterhvert er at de har sex uten egentlig å ville det selv. I en del forhold vil kvinner ende med å "strekke seg" litt for å ikke skuffe mannen sin. Når den første spenningen er borte og hverdagen setter inn er det oftest kvinnene som begynner å slite med mangel på lyst. Dette er også en velkjent problematikk etter barnefødsler og i ammeperioden. Jeg sier _ikke_ at det er slik for alle kvinner, men for en del av dem.

Da er det veldig lett å komme inn i et mønster hvor man ikke helt tør å sette grenser. For vi kvinner _vil_ jo ikke bli sånne kjedelige koner. Så vi har sex uten at vi egentlig har lyst selv... I alle fall var det slik for meg. Jeg syntes det var tøft å plutselig ikke være den aktive, lekne, spennende kvinnen lenger.

For dere som er menn vil jeg tro det er ganske fremmed å ha sex uten at dere ønsker det selv. Menn har generelt større lyst uansett hvordan livet/forholdet ellers er. Dere har også en anatomi som gjør at dere ikke kan ha sex uten å føle en eller annen tenning. Vi kvinner derimot, kan ha sex fullstendig uten lyst.

Min erfaring sier meg at det er enormt viktig å sette grenser. Skulle jeg gjort noe om igjen måtte det blitt å si klart "nei" når det trengtes. Da hadde jeg sluppet en masse vanskelige følelser i ettertid. Jeg tror det er viktig å holde fast ved at sex ikke er noe man skal ha fordi man "må", men kun fordi man har lyst. Da vil det kanskje bli noen perioder i livet hvor sexlivet ligger brakk, men det vil forhåpentligvis våkne til liv igjen.

Kjenner meg igjen,- bortsett fra at jeg ikke har vært så veldig "snill" og føyet meg for hans skyld. Føler at når jeg gjør det,- på tross av at jeg absolutt _ikke_ har lyst (noe annet når man er mer nøytral, da kan det jo ende med at man får lyst likevel) så ligger man og hater istedetfor å elske...

Føler at det kun er en gang i måneden at jeg føler for det - de første dagene/den første uken etter endt mens. Og når det da i tillegg kan være andre forhold som spiller inn i tillegg, blir det ikke mer enn et par ganger i måneden - og ikke alltid i alle måneder heller. Skulle ønske det kunne vært anderledes, men det er det ikke nå. Føler at det er veldig hormonelt betinget.

[Gro Isachsen, Sexolog]

Ser at du har fått mange gode råd allerede. De som har lignende erfaringer vet ofte hvor skoen trykker. Mannen som rådet deg til å ha sex, uten samleie, var også inne på riktige måten å gå fram på for å få tilbake lysten og gleden ved å ha sex. Men jeg råder deg også til å søke profesjonell hjelp i en slik prosess. Da bør også mannen din være villig til å møte, for å være med på å finne hva som gir dere begge god sex. Slik hjelp får du fortrinnsvis hos en sexolog.

Men du bør også gjennomgå en grundig undersøkelse hos en gynekolog for å finne årsakene til smertene du har hatt. Ha uansett ikke samleie før smertene har gitt seg.

Årsaken til at all lyst har forsvunnet hos deg er etter all sannsynlighet at du forbinder sex med noe vondt. Det er så enkelt som at det som gjør vondt vil vi helst ikke gjøre. Kroppen reagerer ofte på en slik måte som du beskriver. Noen reagerer også med at musklene rundt skjeden snurper seg, de får da noe som kalles vaginisme eller skjedekrampe. Om det har skjedd i ditt tilfelle, vil du eventuelt få utredet hos en flink gynekolog.

Når du har hatt sex mange ganger og det har gjort vondt er du inne i en vond sirkel som må brytes. Først må du finne ut hva som var årsaken til at det gjorde vondt og forsikre deg om at den fysiske årsaken er helet.