Han kritiserer meg, forventer at jeg stadig skal forbedre meg...

[Gjest Svak for han]

Jeg og min eks har fortsatt dype, sterke følelser for hverandre etter at det ble slutt for 7 år siden. Det er ikke noen tvil om at de er ekte, og at vi passer veldig godt sammen. Vi begge føler at vi er ment for hverandre, og ønsker å finne veien tilbake, så vi kan dele resten av livet sammen.

MEN... Da vi var sammen for 7 år siden, hadde vi ett fantastisk sexliv. Vi har rotet litt nå og da også, og det har vært bra i mine øyne. Men han kan finne på å "kritisere" meg for hvordan jeg kysser, at jeg godt kan fortsette å være så slank som nå (han likte bedre at jeg ser ut som nå, enn når jeg hadde 10 kg mer, og jeg veier 54 kg nå). Han har feks sagt at jeg burde trene med vaginakuler så ofte jeg kan, fordi jeg er ikke like trang som før (har fått 2 barn etter den tid, men har aldri fått noen klager). Kan være alt fra utseendet til hvordan jeg beveger lilletåa. Han må liksom påpeke mine "feil" og "mangler", og det virker nesten som om han prøver å gjøre meg til sin "drømmedame". Han sier det i form av "gode råd", og han mener det sikkert godt. Men jeg får ikke noe bedre selvtillit av dette. Det er visst ikke noe feil med han. For jeg sier jo at han er så god og bra og flink osv. Og jeg mener det, for ingen er perfekt, alle har sine feil, men jeg respekterer han som han er. Forteller han ikke hva han kan gjøre bedre hele tiden. Er nesten så jeg tror at han prøver å gjøre meg best mulig til han muligens skal gå inn i et fast forhold med meg igjen. Hjelp! Jeg kan ikke godta at kan kritiserer hele tiden, men hva skal jeg gjøre? Prøver å si det til han men vet ikke om jeg kommer fram. Jeg føler bare at jeg får så mange krav, at jeg nesten ikke får være meg selv. Hvis han skal hjelpe meg til å bli en bedre partner, kan han vel heller være med å vise meg og samarbeide, ikke bare kritisere? Er samtidig litt redd for at han ikke vil ha meg, om jeg ikke gjør som han sier... Huff. Jeg føler at jeg ikke bare kan følge hans pipe hele tiden, vil være sterk og la han tilpasse seg meg også. Ønsker ikke å miste han, for jeg elsker han.

Hva mener dere? Er jeg bare dum?

[Lillemus]

Jepp, du er litt dum. Han kommer _aldri_ til å slutte å kritisere deg. Samme hvor mye du forandrer deg til det han vil så vil han finne nye ting å kritisere hos deg.

Og dette vil barna dine se også og kanskje oppfatte som normalt og dermed videreføre det til sine barn igjen...

[Gjest bebba]

Det må være en grunn til at dere gjorde det slutt for 7 år siden?????????

[Prozak]

"og at vi passer veldig godt sammen"

Hvis du ikke ser motsigelsen mellom dette og resten av innlegget, så er det lite trolig at gode råd er noe poeng å gi deg.

"........................................."

[Gjest sommerfugler]

jeg og samboeren satt og så en film for mange år siden. Der var det en (veldig pen) dame som kom opp fra sjøen i bikini (spilt i sakte film). Han prestrerer å si: "kunne ikke du sett slik ut"

Tror ikke han mente å såre, men han tenkte seg bare ikke om. Han gjør ikke slike feil nå lenger;)

Ditt tilfelle er jo litt annerledes siden han kommenterer deg for alt mulig.

[Gjest Svak for han]

Det må være en grunn til at dere gjorde det slutt for 7 år siden?????????

Joda, det var en grunn. Jeg var 19 år, hadde "gått glipp" av ungdomstiden min fordi jeg fikk barn når jeg var 17 (ikke med den eksen). Jeg savnet fart og spenning, og jeg trodde det var grønnere på den andre siden av gjerdet. Jeg gjorde slutt med han den gangen, jeg syntes han var litt kjedelig på fart og spenning fronten. Nå er jeg ikke lenger ute etter dette. Jeg er klar for å ha det livet han engang kunne tilby meg. Vet at det høres ut som om jeg motsier meg selv, men jeg har nok ikke angret på denne beslutningen i alle år etterpå, dersom jeg ikke hadde innsett hva jeg hadde før jeg mistet det. Grunnene er fler når det gjelder hvorfor vi ikke har blitt sammen i mellomtiden. Han fikk seg ny dame og jeg fløy og lette etter drømmeprinsen der ute. Dessuten har stolthet også kommet i veien.

Nå vet vi at vi begge mislyktes i å finne det vi lette etter. Fordi vi har det i hverandre. Det er egentlig vanskelig å forklare hvordan det er. Men jeg har alltid ment at man skal følge hjertet når det kommer til kjærlighet, og ikke minst magefølelsen. Hjertet mitt sier at han er den rette for meg. Magefølelsen reagerer bare litt på kritikken hans. Men som sagt, ingen er perfekte, spm blir vel heller hvorvidt jeg kan tollerere det, eller om det finnes måter å få han til å oppføre seg litt annerledes...?

[Gjest bebba]

Joda, det var en grunn. Jeg var 19 år, hadde "gått glipp" av ungdomstiden min fordi jeg fikk barn når jeg var 17 (ikke med den eksen). Jeg savnet fart og spenning, og jeg trodde det var grønnere på den andre siden av gjerdet. Jeg gjorde slutt med han den gangen, jeg syntes han var litt kjedelig på fart og spenning fronten. Nå er jeg ikke lenger ute etter dette. Jeg er klar for å ha det livet han engang kunne tilby meg. Vet at det høres ut som om jeg motsier meg selv, men jeg har nok ikke angret på denne beslutningen i alle år etterpå, dersom jeg ikke hadde innsett hva jeg hadde før jeg mistet det. Grunnene er fler når det gjelder hvorfor vi ikke har blitt sammen i mellomtiden. Han fikk seg ny dame og jeg fløy og lette etter drømmeprinsen der ute. Dessuten har stolthet også kommet i veien.

Nå vet vi at vi begge mislyktes i å finne det vi lette etter. Fordi vi har det i hverandre. Det er egentlig vanskelig å forklare hvordan det er. Men jeg har alltid ment at man skal følge hjertet når det kommer til kjærlighet, og ikke minst magefølelsen. Hjertet mitt sier at han er den rette for meg. Magefølelsen reagerer bare litt på kritikken hans. Men som sagt, ingen er perfekte, spm blir vel heller hvorvidt jeg kan tollerere det, eller om det finnes måter å få han til å oppføre seg litt annerledes...?

Alle motsier seg selv i slike situasjoner. Kjærlighet og fornuft er ikke vanlige følgesvenner. Ikke tenk så mye på dette, gi dere god tid og la tiden jobbe sammen med dere.

[Lillemus]

jeg og samboeren satt og så en film for mange år siden. Der var det en (veldig pen) dame som kom opp fra sjøen i bikini (spilt i sakte film). Han prestrerer å si: "kunne ikke du sett slik ut"

Tror ikke han mente å såre, men han tenkte seg bare ikke om. Han gjør ikke slike feil nå lenger;)

Ditt tilfelle er jo litt annerledes siden han kommenterer deg for alt mulig.

Au da. Det er da man skal være kjapp nok til å svare:"Ja, og du kunne sett ut som Mel Gibson!" ;o)

[Gemini]

Joda, det var en grunn. Jeg var 19 år, hadde "gått glipp" av ungdomstiden min fordi jeg fikk barn når jeg var 17 (ikke med den eksen). Jeg savnet fart og spenning, og jeg trodde det var grønnere på den andre siden av gjerdet. Jeg gjorde slutt med han den gangen, jeg syntes han var litt kjedelig på fart og spenning fronten. Nå er jeg ikke lenger ute etter dette. Jeg er klar for å ha det livet han engang kunne tilby meg. Vet at det høres ut som om jeg motsier meg selv, men jeg har nok ikke angret på denne beslutningen i alle år etterpå, dersom jeg ikke hadde innsett hva jeg hadde før jeg mistet det. Grunnene er fler når det gjelder hvorfor vi ikke har blitt sammen i mellomtiden. Han fikk seg ny dame og jeg fløy og lette etter drømmeprinsen der ute. Dessuten har stolthet også kommet i veien.

Nå vet vi at vi begge mislyktes i å finne det vi lette etter. Fordi vi har det i hverandre. Det er egentlig vanskelig å forklare hvordan det er. Men jeg har alltid ment at man skal følge hjertet når det kommer til kjærlighet, og ikke minst magefølelsen. Hjertet mitt sier at han er den rette for meg. Magefølelsen reagerer bare litt på kritikken hans. Men som sagt, ingen er perfekte, spm blir vel heller hvorvidt jeg kan tollerere det, eller om det finnes måter å få han til å oppføre seg litt annerledes...?

"Men som sagt, ingen er perfekte, spm blir vel heller hvorvidt jeg kan tollerere det, eller om det finnes måter å få han til å oppføre seg litt annerledes...?"

Den aller største feilen vi kvinner gjør (ikke alle, men mange), er å tro at vi faktisk kan forandre menn.

Menn (som kvinner) kan forandre seg selv, hvis de virkelig er innstilt på det, ikke ellers.

Å lære seg å tolerere en slik oppførsel er sikkert mulig, men ikke særlig smart. Ikke minst av hensyn til barna dine. Som vil ta psykisk skade av å se sin mor være en hoggestabbe for en mann på den måten.

Du ødelegger ikke bare ditt, men dine barns liv om du fortsetter den veien du går nå.

Sier ikke at det er umulig at han kan skjerpe seg, men HAN må ville det selv - fullt og helt. Og ikke nok med det, men han må KLARE å forandre seg, ikke bare ønske det.

[Gjest sommerfugler]

Au da. Det er da man skal være kjapp nok til å svare:"Ja, og du kunne sett ut som Mel Gibson!" ;o)

søren at jeg ikke kom på det!!!

[Prozak]

Alle motsier seg selv i slike situasjoner. Kjærlighet og fornuft er ikke vanlige følgesvenner. Ikke tenk så mye på dette, gi dere god tid og la tiden jobbe sammen med dere.

Å "gi det tid" etc. er ikke et alternativ hvis han oppfører seg som hun beskriver, spør du meg. Det vil neppe endre seg noensinne.

"................................"

[Gjest bebba]

Å "gi det tid" etc. er ikke et alternativ hvis han oppfører seg som hun beskriver, spør du meg. Det vil neppe endre seg noensinne.

"................................"

Hvis han oppfører seg slik fordi at han er usikker så kan tiden jobbe sammen med dem.

[Prozak]

Hvis han oppfører seg slik fordi at han er usikker så kan tiden jobbe sammen med dem.

Konstant kritisering av henne fordi han er "usikker"? Godt mulig at han er usikker, men jeg gjetter på at den kritiseringen eksisterer utenom usikkerheten.

"......................................"

[marlenexxx27]

Jepp, du er litt dum. Han kommer _aldri_ til å slutte å kritisere deg. Samme hvor mye du forandrer deg til det han vil så vil han finne nye ting å kritisere hos deg.

Og dette vil barna dine se også og kanskje oppfatte som normalt og dermed videreføre det til sine barn igjen...

Enig med deg.

Men det virker som at "Svak" egentlig er altfor betatt av denne fyren som behandler henne som dritt... Hun kommer nok til å finne seg i mye, tenker jeg.

[løvinne71]

Jeg foreslår at du tar igjen med samme mynt i en periode, for å se om han reagerer!

Overdriv gjerne litt, så kritikken blir ekstra tydelig!

Hvis han blir irritert av dette, så kan du jo bare si at det faktisk er forbedrings-potensiale i ham også.

Og siden han er så "elskverdig" å hjelpe deg til å bli et bedre menneske, så vil du gjerne gjøre ham samme "tjeneste."

Da går det kanskje et lys opp for ham...

Du bør ihvertfall ikke finne deg i dette uten videre.

På sikt vil dette få deg til å miste selvtilliten, og du vil være konstant redd for å gjøre noe "feil"

Og et veldig viktig poeng som har blitt nevnt: Tenk på hvilke signaler det gir dine barn..