Barn og Fremtid

[Gjest ASunZs]

Så vanskelig det her. Hvordan vet en egentlig om det er på tide å gå videre. Slit sånn for tiden med tanker om fremtiden.

Er utrolig usikker på om han kjæresten min er han jeg vil ha barn med. Kan liksom ikke helt se for meg barn med han, men vet ikke hvorfor. Vi har vær sammen i 7 år nå, og han har igrunn alltid sagt han ikke vil ha barn. Men når vi har snakket mer alvorlig om det, sier han at jo, han vil jo det, og slenger på; "viss det er det som må til for å holde på deg."

Jeg er ikke interesert i å ha alt ansvar når det kommer til barna. I tillegg kan han komme med ganske provoserende uttalelser når det gjelder barneoppdragelse (jobber i barnehage og diskuterer av og til ting som foregår der) Når jeg reagere på det han sier, svarer han at han bare sier det for å provosere meg.

Har omtrent ikke sett han sammen med barn, så utrolig usikker på hvordan han takler de. Og når jeg passe fadderbarn o l vil han ikke være der og stikker av.

Barn er utrolig viktig for meg, og dette sammen med forskjellig andre problemer gjør at jeg tenker noe utrolig mye på fremtiden.

Og så har jeg møtt en som jeg tenker at han ville jeg gjerne hatt barn med. Ser for meg et ordentlig familie liv sammen med han, hvor vi finne på mye sammen med ungene og har det flott. Vet jo at det ikke ville vært så flott som jeg drømmer om i virkligheten uansett.

Hvorfor er det sånn at jeg ser for meg familieliv med han andre, men ikke med han jeg har elsket i 7 år nå?

Blir så oppgitt og frustrert, skulle ønske livet var enkelt.

[hjertebarnet]

Hvis jeg skal si det på en litt forenklet måte (som kanskje likevel kan være sann), så høres det ut som du har funnet deg en feil type. Han kan kanskje passe for en annen, en som ikke vil ha barn. Men han passer ikke for det du ønsker deg her i livet. Isteden prøver og ønsker du veldig at han skal bli slik du ønsker. Og etter så manger år har man jo ofte blitt veldig avhengig av hverandre, selv om man kanskje ikke passer sammen.

Ofte er det dessverre slik at man i en fase av livet velger (eller ender opp med) en partner som man faktisk ikke passer sammen i en annen fase av livet.

Av og til må man ta noen brutale valg i livet, selv om man vet det blir smertefullt, fordi man vet at man da senere vil kunne få det enda bedre.

Å velge den man vil ha som sine barns far (eller mor for den saks skyld), er et særdeles viktig valg. Velger du å få barn med en mann som du beskriver, er vel sjansen heller liten for at du vil få det særlig greit i livet ditt. Kanskje snarere leve i en evig frustrasjon?

Hvis du nå har møtt en mann som har slike egenskaper at du kunne tenke deg barn med ham, så syns jeg dette er et godt tegn. Jeg syns også det er et godt tegn at du begynner å virkelig tenke over hva slags liv du ønsker å leve.

Du lever bare EN gang! Ta et valg som ivaretar deg selv og dine dypeste behov for framtiden.

[Gjest]

Jeg vil bare si at jeg tror ofte menn forandrer seg når de får barn. Selv om han kanskje ikke virker super-giret på ideen nå, blir han kanskje verdens beste pappa likevel.

Lykke til!

[Gjest ASunZs]

Hvis jeg skal si det på en litt forenklet måte (som kanskje likevel kan være sann), så høres det ut som du har funnet deg en feil type. Han kan kanskje passe for en annen, en som ikke vil ha barn. Men han passer ikke for det du ønsker deg her i livet. Isteden prøver og ønsker du veldig at han skal bli slik du ønsker. Og etter så manger år har man jo ofte blitt veldig avhengig av hverandre, selv om man kanskje ikke passer sammen.

Ofte er det dessverre slik at man i en fase av livet velger (eller ender opp med) en partner som man faktisk ikke passer sammen i en annen fase av livet.

Av og til må man ta noen brutale valg i livet, selv om man vet det blir smertefullt, fordi man vet at man da senere vil kunne få det enda bedre.

Å velge den man vil ha som sine barns far (eller mor for den saks skyld), er et særdeles viktig valg. Velger du å få barn med en mann som du beskriver, er vel sjansen heller liten for at du vil få det særlig greit i livet ditt. Kanskje snarere leve i en evig frustrasjon?

Hvis du nå har møtt en mann som har slike egenskaper at du kunne tenke deg barn med ham, så syns jeg dette er et godt tegn. Jeg syns også det er et godt tegn at du begynner å virkelig tenke over hva slags liv du ønsker å leve.

Du lever bare EN gang! Ta et valg som ivaretar deg selv og dine dypeste behov for framtiden.

Tusen takk for svar.

Det som er er at jeg ikke har noen forutsetning for å si hvordan han vil være som far. Jeg er liksom litt delt inni meg om hvordan jeg tror han vil være.

Og så skifter han mening hele tiden, så jeg vet ikke om han innerst inne vil ha barn, eller om han bare sier det for å "holde på meg".

Han er utrolig avhengig av meg, og jeg har også vært utrolig avhengig av han, men prøver nå å gjøre meg litt mindre avhengig. Det er ikke lett. Vet at om jeg skulle gjøre det slutt så, vil han ta det utrolig tungt. Han har ganske "tungt sinn" fra før av (også en grunn til at jeg vurderer forholdet), så et brudd vil bli vanskelig for han. For meg også, for han har vært det viktigste i livet mitt i sju år, og å være alene skremmer meg.

Sitter her alene med tankene. Gler meg faktisk til snart å reise hjem en uke alene for å få sortere litt tanker.

Mens han gruer seg til en uke alene...

I tillegg er jeg så utrolig feig, at mest trolig kommer jeg bare til utsette alt og fortsette sånn som det er nå...

[Gjest ASunZs]

Jeg vil bare si at jeg tror ofte menn forandrer seg når de får barn. Selv om han kanskje ikke virker super-giret på ideen nå, blir han kanskje verdens beste pappa likevel.

Lykke til!

Ja, det er akkurat det...en vet aldri hva fremtiden bringer..

Takk for svar og lykke til - ønsker.

[jaime]

Hvis han liksom "går med på det" for å holde på deg, men egentlig ikke vil, så er ikke det noe godt utgangspunkt... Menn vet jo utmerket godt at det er dama som må ta mye/mesteparten av bryet med unge-laging og oppdragelse (uansett hvor likestilte man er), og du risikerer definitivt at han blir en noe fraværende/uoppmerksom far. Nå kjenner jeg ham selvsagt ikke, men selv folk som jobber med barn til daglig, kan utmerket godt ønske å ikke ha noen selv, og komme hjem til fred og ro og tid med partneren sin.

Jeg er i litt motsatt situasjon selv; jeg vil ikke under noen omstendigheter ha barn, ever, mens han jeg er sammen med vil det. Siden jeg er jente er det fullstendig uaktuelt for meg å gi meg på dette, og jeg ville dertil synes det var fullstendig samvittighetsløst å sette noen til verden for å holde på en partner.

[hjertebarnet]

Tusen takk for svar.

Det som er er at jeg ikke har noen forutsetning for å si hvordan han vil være som far. Jeg er liksom litt delt inni meg om hvordan jeg tror han vil være.

Og så skifter han mening hele tiden, så jeg vet ikke om han innerst inne vil ha barn, eller om han bare sier det for å "holde på meg".

Han er utrolig avhengig av meg, og jeg har også vært utrolig avhengig av han, men prøver nå å gjøre meg litt mindre avhengig. Det er ikke lett. Vet at om jeg skulle gjøre det slutt så, vil han ta det utrolig tungt. Han har ganske "tungt sinn" fra før av (også en grunn til at jeg vurderer forholdet), så et brudd vil bli vanskelig for han. For meg også, for han har vært det viktigste i livet mitt i sju år, og å være alene skremmer meg.

Sitter her alene med tankene. Gler meg faktisk til snart å reise hjem en uke alene for å få sortere litt tanker.

Mens han gruer seg til en uke alene...

I tillegg er jeg så utrolig feig, at mest trolig kommer jeg bare til utsette alt og fortsette sånn som det er nå...

Kanskje du skulle søke hjelp hos en psykolog (be om henvisning av fastlege). Da har du en fast og konfidensiell person som kan hjelpe deg å styrke deg selv. Det høres ut som det største problemet ditt er din egen avhengighet.

Å bli værende i et forhold først og fremst pga avhengigheten, høres ikke for meg ut som noe sunt fundament å bygge noe forhold eller familie på.