Morsfølelse til egne barn.

[Gjest mamma!]

Er det mulig og føle ubehag ved nærvær av sine egne barn? Vet om noen som forguder sine små og søte barn, men så snart de blir litt større, 4-5 år, så er de mest i veien. At nærkontakt gradvis føles ubehagelig. Hva kan dette komme av? Hvordan kan det snu slik på seg, fra og elske nærkontakt, til og ikke klare det. Finnes det hjelp for slik rar oppførsel. Morens barndom har vært preger av vold fra faren til moren, kan dette være en senskade?

[Gjest Hildegard B.]

Et rungende ja på spørsmålet ditt.

Jeg har periodevis slitt med samme problem. Det tok meg noe tid å identifisere hva jeg holdt på med. Og jeg måtte ta meg i nakken og bevisst overstyre "den følelsen". Jeg tror at det henger litt sammen med at barnet i den alderen, er endelig stor nok til å greie en del ting selv. Så man er så glad for å få litt fred. Og samtidig blir det mye mas fordi barnet gjerne vil være liten og. Og så han man flere barn som krever. Etc.

Jeg begynte med småting. Stryke over håret fort når jeg passerte ungen. Eller når h*n sitter og spiser. Holder igjen lysta til å glefse slutt å mas!

Mer bevisst på å snakke MED barnet og ikke til.

Klemme og stryke på ryggen et par ganger om dagen. Når det passer seg slik.

Gi nattakos ordentlig. Osv. Og så kan du trøste deg med at den følelsen faktisk forsvinner igjen, både fordi du jobber bevisst med det. Og fordi barnet jo vokser og endrer seg!

Det er normalt å periodevis slite med det ene eller det andre som forelder. Men så lenge man greier å se hva man holder på med, og ikke lar det gå ut over barnet slik at det skjønner det. Og at det går over igjen. Så tror jeg ikke at man kvalifiserer som "unormal" eller "psyk".

Men at problemet her kan ligge forankret i de tankene du nevnte tviler jeg ikke på. Jeg hadde det slik selv.

[frosken]

Et rungende ja på spørsmålet ditt.

Jeg har periodevis slitt med samme problem. Det tok meg noe tid å identifisere hva jeg holdt på med. Og jeg måtte ta meg i nakken og bevisst overstyre "den følelsen". Jeg tror at det henger litt sammen med at barnet i den alderen, er endelig stor nok til å greie en del ting selv. Så man er så glad for å få litt fred. Og samtidig blir det mye mas fordi barnet gjerne vil være liten og. Og så han man flere barn som krever. Etc.

Jeg begynte med småting. Stryke over håret fort når jeg passerte ungen. Eller når h*n sitter og spiser. Holder igjen lysta til å glefse slutt å mas!

Mer bevisst på å snakke MED barnet og ikke til.

Klemme og stryke på ryggen et par ganger om dagen. Når det passer seg slik.

Gi nattakos ordentlig. Osv. Og så kan du trøste deg med at den følelsen faktisk forsvinner igjen, både fordi du jobber bevisst med det. Og fordi barnet jo vokser og endrer seg!

Det er normalt å periodevis slite med det ene eller det andre som forelder. Men så lenge man greier å se hva man holder på med, og ikke lar det gå ut over barnet slik at det skjønner det. Og at det går over igjen. Så tror jeg ikke at man kvalifiserer som "unormal" eller "psyk".

Men at problemet her kan ligge forankret i de tankene du nevnte tviler jeg ikke på. Jeg hadde det slik selv.

Bra innlegg:-)

[Kaoz]

Et rungende ja på spørsmålet ditt.

Jeg har periodevis slitt med samme problem. Det tok meg noe tid å identifisere hva jeg holdt på med. Og jeg måtte ta meg i nakken og bevisst overstyre "den følelsen". Jeg tror at det henger litt sammen med at barnet i den alderen, er endelig stor nok til å greie en del ting selv. Så man er så glad for å få litt fred. Og samtidig blir det mye mas fordi barnet gjerne vil være liten og. Og så han man flere barn som krever. Etc.

Jeg begynte med småting. Stryke over håret fort når jeg passerte ungen. Eller når h*n sitter og spiser. Holder igjen lysta til å glefse slutt å mas!

Mer bevisst på å snakke MED barnet og ikke til.

Klemme og stryke på ryggen et par ganger om dagen. Når det passer seg slik.

Gi nattakos ordentlig. Osv. Og så kan du trøste deg med at den følelsen faktisk forsvinner igjen, både fordi du jobber bevisst med det. Og fordi barnet jo vokser og endrer seg!

Det er normalt å periodevis slite med det ene eller det andre som forelder. Men så lenge man greier å se hva man holder på med, og ikke lar det gå ut over barnet slik at det skjønner det. Og at det går over igjen. Så tror jeg ikke at man kvalifiserer som "unormal" eller "psyk".

Men at problemet her kan ligge forankret i de tankene du nevnte tviler jeg ikke på. Jeg hadde det slik selv.

"snakke MED barnet og ikke til". Den var god, thnx!!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er vanskelig å svare konkret ut fra det lille du beskriver. Generelt er det nok lettere å ha helt små barn rundt seg og nyte dem og nærkontakten med dem. Når de begynner å løpe rundt og utforske verden opplever mange foreldre det som både slitsomt og ansvarsfullt. Men når nærheten til egne barn skaper ubehag som du skriver, og at moren har erfaring med vold i egen barndom, kan det være en mulig kobling. For å komme saken nærmere til livs, ville jeg anbefale moren å kontakte en fagperson for eksempel på helselstasjonen. Kanskje hun trenger støtte og hjelp. Hvis mor ikke er klar over situasjonen og det bare er du som observerer dette, kan du selv ringe og be om en samtale. Det er særlig aktuelt hvis du bekymrer deg for barna og de ikke har det bra med sin mor.