Forhold uten forelskelse?

[arc]

Tenk dere følgende: man har møtt et flott menneske, kjemien og tiltrekningen er der, tillitten, respekten og forståelsen er der, man har noen av de samme interessene og kjenner seg igjen i en del av den andres sider og særegenheter, trives sammen, sexen er topp, alt som skal til for et bra fundament for et godt forhold er til stedet, men forelskelsen er ikke der. Hva gjør man? Er det nok? Vil kjærligheten komme med tida?

Det er veldig sjelden man møter en slik fantastisk person som man passer så godt sammen med.

Tror et forhold som er basert på et godt fundament kan holde mye lengre enn et som kun er tuftet på forelskelsens rus. Det er utrolig deilig å være forelsket, men man blir ofte så blind at man ikke ser den andres dårlige sider eller at man ikke har noe felles, før det ofte er for sent og man sitter i saksa.

Vil gjerne ha andres tanker og erfaringer rundt dette.

(til opplysning er han 40 år og jeg er 32 år)

[bravura]

Hvordan definerer du forelskelse? Kanskje den er der, men føles annerledes denne gangen enn i de andre forholdene du har hatt. Kjenn etter og definer (sett ord på) hva du faktisk føler for han, for det er vel noe?

Hvis sexen er bra, tyder dette på et forhold som kan vare. For platonisk er det jo ikke, da. Og det vitner om en viss kjemi.

I bunn og grunn er det bare du som vet om du er lykkelig. Og så lenge du er det, så er det ikke noen grunn til å bryte forholdet.

[Gjest Im_in_love]

Ja det kan faktiskt gå!!!

Jeg har skrevet inn her før ang. dette. Jeg traff en super fyr for over 2 år siden. Forelskelsen var der ikke, men vi funka kjempebra sammen som gode venner, sexen va utrolig god, humoren var vi på nett,-altså helt perfekt, men uten den kribblendes følelsen (som jeg forøvrig bare har opplevd en gang før...)

Vel nå har vi vært samboere i 2 år, og må si at mine følelser vokser for han-hver dag.,,.. Jeg er så glad i han, elsker han sååå høyt-og jeg som tvilte på dette forholdet i begynnelsen!!!!

Jeg var _skikkelig_ i tvil, for jeg trodde forelskelsen var utgangspunktet for et forhold!

Så jeg sier bare det. Funker dere sammen og sexen er god, så gi det en sjangse-du taper jo ingenting på det uanset!!!

[jubalong70]

JEg tror et slikt forhold kan fungere. Kjærligheten som trengs for å bevare et forhold kommer jo med tid - det er noe annet enn forelskelsen.

Men, hvis den det gjelder tror h*n kommer til å savne forelskelsen, og kanskje kommer til å forelske seg i andre (og gjøre noe med det), da er det ikke verdt å satse på forholdet.

I gamle dager var det jo vanlig også i Norge med arrangerte ekteskap, og mange av dem ble lykkelige ekteskap fordi man passet godt sammen og respekterte hverandre. Kjærligheten kom etterhvert.

[nypa]

Jeg tror at et slikt forhold kan fungere hvis dere har mye til felles, du nyter å tilbringe tida med han, sexen er god og at det er en noen lunde "maktbalanse" mellom dere. Det må ligge et grunnleggende godt vennskap i bunn. Man kan absolutt elske noen uten å være forelsket. Men det går ikke an å mane fram kjærlige følelser uten at de er der - altså forsøke å lure hjertet sitt til å tro at man elsker noen.

Noen har veldig vanskelig for å forelske seg. Om man er forelsket er også et definisjonsspørsmål.

Jeg har nå blitt sammen med min beste venn gjennom flere år. Jeg har forsøkt å unngå å forelske meg i han (av ymse grunner) sjøl om han har vært forelsket i meg. Nå har jeg derimot slått hjertedøra opp på vidt gap for han og da ble jeg jammen meg forelsket også! Har en sommerfugl-sverm i magen :-)))