"antastet av pappa", husker dere meg?

[Gjest 25årig jente]

Hei. Jeg vet ikke om noen husker meg men jeg skrev tidligere om min far som antastet meg.

Vel det er nå 8 måneder siden dette har hendt. Jeg har oppsøkt psykolog og fått mye god hjelp. Jeg fikk et gjennombrudd en måned før sommeren, der jeg kom frem til at jeg måtte ta mer avstand til pappa, mentalt. Siden han ikke har gjort noe mine til å ta kontakt, eller be om tilgivelse, er det lite jeg kan gjøre annet enn å jobbe med meg selv. Jeg trodde jeg hadde klart det, men nå er jeg tilbake i samme sporet som tideligere. Gråter og gråter.

Saken er at jeg er ikke i tvil han er glad i meg, men jeg klarer ikke å gå videre. Jeg vil han skal be om tilgivelse, tror jeg. Jeg ønsker han skal se hvor mye han har såret meg, og hvor mye han har ødelagt for meg disse månedene.

Men så kommer alltid de andre tankene inn. Hvordan kan jeg kreve at han skal forstå. Det er tross alt noe han tydeligvis ikke har kompetanse for. Å prate om følelser blir for sterkt for ham og han forsvarer seg alltid med tåpelige ordtak som, "man må vite hvordan det er på bunnen for å kunne være på topp" Og dette sa ham da jeg fortalte ham om at jeg hadde gått til psykolog pga hendelsen. Jeg vet han er glad i meg, kan jeg kreve en unskylding da? Jeg er bare så i tvil.

De vennene jeg har pratet meg sier jeg ikke har gjort noe galt, at det er han som er "den voksne" og at jeg har et stort hjerte som i det hele tatt har snakket med ham. For ja, jeg besøkte han nå når jeg var hjemme i sommer, etter mye frem og tilbake mentalt. Bestemte meg for å ta kontakt, for han bare venta på at jeg skulle komme til ham. Han ble kjempeglad og vi prata om løst og fast, uten å komme inn på temaet. Han vet jeg har vært til psykolog pga hendelsen, men vil ikke nevne noe, eller beklage noe.

Jeg er bare så fortvilet. Jeg er så glad i ham, men alt han gjør nå er å vri kniven hardere rundt med å ignorere alt.

Jeg vet, jeg må jobbe med meg selv, for ikke la ham styre mer av livet mitt.... For han vil ALDRI forandre seg, og det vet jeg. Men hvordan, for etter psykologtimene var jeg ferdig, for i hodet mitt vet jeg hva jeg må gjøre. Det er bare hjertet som ikke klarer å følge etter. Føles ut som jeg vet alt om hva jeg skal gjøre for å få faren min på avstand, men likevel klarer jeg ikke det med hjertet. Han er faren min, og jeg vil alltd være glad i ham. Men skal jeg fortsette å la ham såre meg?

Til de som leser helt hit. Tusen takk, og jeg håper noe har noen synspunkter, eller bare skriver litt, gir meg litt støtte og råd, for jeg er i total villrede.

[Gjest Trøster]

Hei.

Jeg har ikke lest inneleggene du har hatt før, men jeg ble iallfall "grepet" av det du skriver i dette innlegget.

Jeg tror du skal høre på vennene dine i det de sier at du må gå videre. Din far skjønner nok hva han har gjort, men han vil nok aldri innrømme det. Enda så hardt det høres ut.

Jeg har ikke vært i en situasjon som du, men mine foreldre har ignorert meg og mine søsken i barndommen. Det driver de med til dags dato. Jeg er blitt flinkere til å ta avstand til det etterhvert, men det går opp og ned.

Enkelte dager er det greit å ha avstand, men noen ganger er det er stort sår der som liksom ikke vil gro. Jeg er jo datteren deres, og selv om jeg er voksen nå, har jeg jo behov for å bli elsket av mine foreldre.

Jeg har selv gått til psykolog, familievernet ol, uten at jeg syns det har hjulpet. Mulig jeg vil føle det etterhvert.

Du får stå på jenta mi. Det er det eneste som hjelper.Bruk nettverket ditt, for alt det er verdt.

*****

[Jada, så neida så..]

Nå har jeg heller ikke lest hva du har skrevet før..

Jeg synes du virker for "snill". Det din far har gjort er tilnærmet utligivelig, og en beklagelse burde være det minste man kan forlange..

Jeg synes du skal sette hardt mot hardt, få han til å legge seg totalt flat og be om tilgivelse. Om ikke, så burde dere ikke ha noe mer å snakke om.

Sånn ville jeg gjort det, folk er forskjellige og dette passer kanskje ikke deg.

Uansett, lykke til videre!!

Gutt, 25

[org]

Jeg fatter bare ikke at din far ikke forstår at HAN har gjort noe galt.

De fleste ville jo lagt seg padde flat hvis noen sa at de måtte til psykolog for å bearbeide en hendelse som de har forårsaket!

Men det er vel sånn med syke folk - de forstår ikke, eller vil ikke forstå.

Uff, jeg føler med deg. Det kan hende at du ville fått bedre og flere svar på forum for overgrep?