Krise i forholdet - tok ham i løgn

[Gjest leste melding på mobilen hans]

Jeg er 33 år og har vært sammen med mannen min på 37 i 10 år. Vi har to barn på snart 3 og 4,5 år. Har (hatt) det godt på alle måter - spesielt nå som vi har slått oss til ro i nytt hus hvor vi stortrives osv...

Jeg har alltid vært veldig glad i mannen min - tror jeg kan si at vi har hatt et godt forhold - selv om vi også har hatt våre kriser og krangler.

Jeg har alltid ment at ærlighet er det aller viktigste i et forhold og at man må kunne stole 100% på hverandre. Vi er ellers litt forskjellige på det området. Han er "rund i kantene" sier ikke hva han mener, er litt "vag". Jeg føler av og til at han ikke forteller meg alt men det han tror jeg vil høre. Men har jo alltid valgt å stole på det han sier likevel.

Men nok om det. Det som har skjedd er følgende. Han sendte en melding til min søster fra sin mobil. Den skulle være fra meg så senere skulle jeg bare sjekke hva han hadde skrevet. Da så jeg at han hadde lagt inn noen kontakter - bla en eksdame. Reagerte ikke så voldsomt på det - for vi har vært litt med dem før i tida. Og så så jeg at det var meldinger til "Even" nevøen hans. Jeg leste den ene og fikk sjokk kan du trygt si. Det stod noe sånt som "Kjekk konsert, bare synd at vi ikke fikk danset klinas til "sangtittel"." Husker ikke mer. Jeg forstod at det var en konsert han var på for ca en måned siden.

Det var mange rare tanker som for gjennom hodet mitt. Er han homo? Kanskje det er en annen "Even"? Insect? ("Even" er ca 15 år). Jeg spurte mannen min hva slags meldinger han hadde på mobilen sin og hvem "Even" var. Jo det var nevøen hans. Spurte så hvorfor han skrev sånne meldinger til ham. Mannen min rodde og sa at det var nok "Even" som hadde tullet og egentlig mente dama si og rodde og rodde. Men så fant jeg meldingen igjen og så tydelig at det var mannen min som hadde sendt den til han.

Jeg fant mob. nummeret som meldingen var sendt til og fant eieren på internett. Det var slett ikke "Even" men "Eva". "Eva" er ei gammel venninne - jeg vet at de treffes av og til i jobbsammenheng. (Dette er ikke den samme venninna som han HADDE lagt inn navnet på altså) Jeg konfronterte selvfølgelig mannen min med det og han innrømmet at han hadde tatt "en spansk en". Den gangen han la inn nummeret så hadde han lagt inn "Even" i stedet for "Eva" som kontaktnavn.

Da fikk jeg nok - sjokk hadde jeg - og jeg rømte huset og tok meg en gåtur. Jeg skalv og følte jeg var i en vond drøm. Kunne ikke forstå. Meldingen var forferdelig i seg selv og det at han skulle lyve og skjule det for meg selvfølgelig enda verre.

Da jeg kom hjem snakket vi og det han forteller er at det ikke har hendt noen ting - han gjorde en dum ting da han la inn feil navn og kunne ikke forstå hvorfor. Han sier at han aldri har vært utro eller gjort noe mer enn det jeg har funnet ut. Han vil ikke ødelegge forholdet vårt og sier at han er kjempelei seg. I dag har han grått og bedt om tilgivelse osv...

Jeg er ennå i sjokk og vet ikke hva vi skal gjøre. Vi må ihvertfall snakke med noen. Men først vil jeg høre hva Solveig har og si. Og også hva andre har og si.

Jeg vet ikke hvordan jeg noen gang skal kunne stole på han igjen. Jeg føler nå at jeg har hatt rett når jeg har følt at han ikke har fortalt sannheten tidligere.

Samtidig ser jeg mørkt på at vi skal skille oss. Vi har to små barn og nytt hus. Dersom vi skilles vil ihvertfall livet rase sammen. Men hvorfor skal jeg tro på det han sier? Han hadde jo aldri sagt det hvis jeg ikke hadde funnet det ut selv. Hva annet skuler han for meg? Slik tenker jeg selvfølgelig. Noen som har noen gode råd please!

[mamma til ni]

Forstår at du er i sjokk, og at det er kaos i deg nå. Det er tøfft å oppdage at han du stolte på, har "lurt" deg.

Kanskje det likevel er best at ting kom for dagen. Då går det an å finne ut av det.

Eg synest det er godt å ha ein tredjeperson å snakke med. Ikkje ei veninne, for ho blir så lett følelsesmessig innvolvert.

Eg trur ikkje det treng å bli skilsmisse av dette, Han angra seg?

[Gjest en som har vært der du er nå]

Jeg har ingen gode råd å komme med, jeg tror ikke det finnes noe fasit svar.

Det å oppsøke hjelp hos en uavhengig part eks. familierådgivningskontoret er nok lurt.

Du har tatt han i løgn, han angrer, gi han en ny sjangse er mitt syn.

Skulle man skille lag hver gang den ene parten gjorde noe så dumt, ja da ville det bli tilstander.

Forresten er det bedre å skille seg, tror du du får det bedre med deg selv. Kanskje kanskje ikke, hvem vet.

Ut fra det du skriver ville jeg gitt partneren en ny mulighet mot at alle fakta hadde blitt lagt på bordet, og at han hadde brutt all kontakt med disse/ denne kvinnen.

[Gjest Asta M.]

Jeg leste en gang at utroskap er når du tenker tanken - ikke nødvendigvis når du foretar deg en handling. Du er i en vanskelig situasjon. Jeg har vært i både din og din manns situasjon. Mannen min begynte på samme måte som din. Det endte med at han brøt ut av ekteskapet og valgte henne, fremfor meg og våre to barn på 1 og 2 år. Vi hadde vært sammen i 11 år. Jeg har vært i et langvarig forhold etter det og hatt problemer med å være trofast. Vet ikke helt hvorfor. Kanskje for at jeg gir faen etter at jeg ble forlatt av mannen min som jeg elsket? Hvis han angrer nok, har han fått seg en lærepenge og vil aldri forsøke dette igjen. Hvis ikke kan det gjenta seg, og da er det du må stille deg spørsmålet om du klarer å leve slik. Hvis man elsker hverandre og ønsker å ta vare på det man har, søker man ikke andre. Det må være noe han savner. Spenning? Noe innen sex? Få ham til å føle seg attraktiv. Flørt med ham. Forfør ham. Pynt deg. Mitt beste råd :-) Ingenting er viktigere enn familien. Lykke til!

[Gjest tornerose sover]

Han er flink til å lyge og du svelger unna og tror på han. Tror du han ville lagret denne Eva som Even hvis han hadde rent mel i posen?

[Gjest Persille]

Jeg leste en gang at utroskap er når du tenker tanken - ikke nødvendigvis når du foretar deg en handling. Du er i en vanskelig situasjon. Jeg har vært i både din og din manns situasjon. Mannen min begynte på samme måte som din. Det endte med at han brøt ut av ekteskapet og valgte henne, fremfor meg og våre to barn på 1 og 2 år. Vi hadde vært sammen i 11 år. Jeg har vært i et langvarig forhold etter det og hatt problemer med å være trofast. Vet ikke helt hvorfor. Kanskje for at jeg gir faen etter at jeg ble forlatt av mannen min som jeg elsket? Hvis han angrer nok, har han fått seg en lærepenge og vil aldri forsøke dette igjen. Hvis ikke kan det gjenta seg, og da er det du må stille deg spørsmålet om du klarer å leve slik. Hvis man elsker hverandre og ønsker å ta vare på det man har, søker man ikke andre. Det må være noe han savner. Spenning? Noe innen sex? Få ham til å føle seg attraktiv. Flørt med ham. Forfør ham. Pynt deg. Mitt beste råd :-) Ingenting er viktigere enn familien. Lykke til!

Vet ikke helt om jeg er enig i at "ingenting er viktigere enn familien"...

[Gjest oppsøk hjelp]

Jeg ville antatt at han hadde vært utro.

Men for meg er det ikke sikkert at dette hadde betydd skilsmisse, men jeg hadde forlangt at vi gikk til samtaler hos en profesjonell tredjepart før jeg bestemte meg for hva jeg ville gjøre.

Ikke minst for at han skulle forstå alvoret, og måtte svare på spørsmål med en annen tilstede, det vanskeliggjør å vri seg unna, bagatellisere det hele osv.

Men jeg ville tenkt på det og snakket om det som om han hadde vært utro, noe annet er svært usannsynlig på bakgrunn av det du har oppdaget.

Ha man definerer som utroskap er ulikt, men her ville jeg definert det som hadde skjedd som utroskap.

I samtalene ville jeg forlangt å få vite alt, mht hvor lenge ting hadde foregått, og hvem som vet om det. Slik at du ikke behøver å gå rundt å lure på hvilke av hans venner og kollegaer som vet om dette.

Jeg ville også forlangt at han ringte henne med deg tilstede, og sa at du hadde funnet ut hva som foregikk.

Hvis han ikke er interessert i å stille opp på en rekke samtaletimer osv, så ville jeg ikke giddet å fortsette.

Men hvs familien er verdt å satse videre på, ville jeg gitt det et forsøk.

Ikke bestem deg for noe før dere har fått proff hjelp.

Profesjonell hjelp er bra uansett, dersom det blir brudd er det fint å ha fått hjelp til å kunne omgås skikkelig for barnas skyld.

[Gjest leste melding på mobilen hans]

Nå har det gått et par dager og jeg har det ikke lett. Vi har fått snakket en del sammen. Han har også snakket med moren sin - for hun skulle egentlig komme ut hit i morgen. Da han ringte til henne gråt han i telefonen. Det virker virkelig som om han angrer og innser at han har gjort noe utrolig teit og dumt. Han har bedt om tilgivelse - sagt at han ikke har forstått hva han har gjort og at det ikke betyr noe for ham.

Han sier jo også at det aldri har skjedd noe mer enn det jeg har funnet ut. Noe jeg selvfølgelig ikke vet om jeg kan tro på.

Han har tom bedt til Gud (vi er vel egentlig kristne - selv om vi ikke går i noen menighet eller noe så tror vi på det (dukker - det er vel ikke populært å si her på DOL).) mens jeg hørte på og sa alle de rette tingene. Så lenge jeg vet at han tror på Gud så skal han vel være veldig sleip om han ikke mener det han sier når han ber høyt - tenker nå jeg.

Jeg er deprimert - beina er tunge. Orker ikke å gjøre noe. I morgen begynner jeg på jobb - hvordan skal det gå?

Vi har som sagt hatt problemer tidligere, om økonomi, husarbeid osv, men har alltid klart å snakke sammen og bli noenlunde enige til slutt. Og nå i det siste har vi hatt det så veldig godt! Har komt i orden i huset og stortrives her vi bor. Har tom vært nesten nyforelsket om det går an etter 10 år.

Han har også ringt til søsteren sin som arbeider på et familievernkontor og vi skal dit neste uke. Selvfølgelig dumt å involvere så mange andre - men jeg orker liksom ikke å bry meg om det heller. Det hadde nok vært verre om det var jeg som hadde gjort "noe galt". Det viser vel en del at han tar initiativet til dette også? Virker som om han vil gjøre alt for å redde forholdet. Men jeg klarer ikke å stole på at han forteller meg absolutt alt som har skjedd! Magefølelsen min sier at han ikke er helt ærlig nå heller!

Har tenkt på å snakke med ei venninne - men vet ikke om det er så lurt. Har flere jeg egentlig kunne ha snakket med - men er redd for at det vil spre seg. Hun jeg først og fremst kunne ha snakket med tror jeg lett bare vil psyket meg lenger ned.

Problemet er at tilliten min til ham er totalt ødelagt. Som sagt har jeg tidligere valgt å stole på ham selv om magefølelsen min kanskje av og til sa noe annet. Nå blir det ikke lett for meg å lære å stole på ham igjen.

Og jeg vil ikke måtte "passe på" ham, sjekke mobilen hans, spørre ham ut om ting. Jeg vil ikke være mora hans, vil at han skal være voksen og klare å passe på seg selv. Slik som han bortforklarer og bagatelliserer ting så virker det jo som om han ikke har kontroll over seg selv. Det var "tilfeldig" at han skrev "Even" i stedet for "Eva" og han hadde egentlig tenkt å rette det, men det ble aldri gjort. Selvfølgelig er det jeg har funnet ut "det verste". Det høres ikke logisk ut for meg. Og hvorfor skulle han lyve meg rett i ansiktet og si at det var nevøen sin? Akkurat som om jeg ikke kunne finne ut hvem som eide det nummeret?

Så jeg har sagt til ham at det hadde vært lettere for meg om han bare hadde gått med en gang hvis han vil ha en annen og ikke si at han vil ha meg hvis han ikke mener det. Men han sier at han vil ha meg og kun meg og aldri har vært forelsket i "Eva" (ikke før i tiden heller - de hadde et tulle/flørte/rote forhold uten at han falt for henne - det har jeg jo visst om også).

Selv har jeg også hatt forhold før dette - men ingen særlig langvarige eller seriøse. Jeg har ikke klart å bevare noe vennskap for noen av dem. Mannen min har vært sammen med mange (selv om han ikke har ligget med så mange) og har klart å være venner med mange av sine eks'er. Og det har ikke gjort meg så mye heller. Men dette som har skjedd nå er noe helt annet og helt uakseptabelt mener jeg. Han har vel ellers alltid vært kjent som en flørtetype før vi kom sammen og alle sa alltid at han aldri ville kunne ha et langvarig forhold.

Men selv om vi er litt forskjellige så har det vært den "store kjærligheten" allikevel. Fra begges sider. Vi hører liksom sammen - og det føler jeg ennå. Og han også sier han.

Det ser ikke ut som om det er noen fagpersoner her heller - jeg trenger så et svar fra en fagperson. Hvordan skal jeg holde ut de neste dagene!

[løvinne71]

Jeg er ikke enig i det "oppsøk hjelp" skriver at du kan gå ut ifra at han også har vært utro!

Det er slett ikke sikkert! Og jeg synes du skal la " tvilen komme tiltalte til gode!"

At han på en måte har "bedratt" deg ved å lyve, er en ting, og det forstår jeg godt at du trenger tid til å fordøye.

Men jeg vil si at det finnes flere nyanser imellom 100% monogami, og det å være fysisk utro.

Og det å lyve, gjør man ofte ikke fordi man ønsker å såre partneren, heller tvert imot!

Det jeg mener er at EN person aldri kan gi en ALT., Og etter mange års samliv, selvom man har det bra, vil mange kanskje likevel føle ønske og behov for litt spenning og anseelse fra andre enn partneren.

Derfor er det nok mange, både gifte og samboende, som sniker seg til en liten flørt, eller lar seg rive litt med av oppmerksomhet fra andre.

Enten i "real life" eller på internett for den saks skyld!

Uten at dette nødvendigvis betyr at man ikke er glad i den man lever sammen med, eller går så langt som til å være fysisk utro...

Dette blir rett og slett et krydder i hverdagen, og en boost for selvtilliten!

Man føler seg attraktiv og blir i bedre humør. Og ofte kan dette igjen komme partneren tilgode når man føler seg blid og ovenpå.

MEN - man forteller jo stort sett ikke partneren at man har en liten flørt på gang, eller er litt betatt av en kjekk eller søt kollega!

Og det er gjerne her løgnen kommer inn i bildet. Eller fortielsen kan man vel si...

Selvom man vet med seg selv at man ikke har gjort noe "galt" i ordets forstand, så holder man gjerne slikt for seg selv fordi man ikke ønsker å såre partneren.

Så dette kan nok like gjerne kan være litt "uskyldig" flørt og spenning, som direkte utroskap.

Noen drar sikkert også disse grensene for langt.

Og det å bli "oppdaget" kan være det som setter en stopper!

Jeg vet at enkelte setter grensen på utroskap allerede ved tanken, men jeg synes det blir litt vel ekstremt!

I såfall tror jeg bare de aller færreste er "trofaste" et helt liv...

Men det er jo individuelt hva man tolererer, så du får finne ut hvor din grense går. Men som sagt synes jeg du skal la tvilen komme ham tilgode inntil evt. noe annet er bevist.

Høres ut som et ekteskap verdt å bevare!

Lykke til!

[mil1365380270]

Nå har det gått et par dager og jeg har det ikke lett. Vi har fått snakket en del sammen. Han har også snakket med moren sin - for hun skulle egentlig komme ut hit i morgen. Da han ringte til henne gråt han i telefonen. Det virker virkelig som om han angrer og innser at han har gjort noe utrolig teit og dumt. Han har bedt om tilgivelse - sagt at han ikke har forstått hva han har gjort og at det ikke betyr noe for ham.

Han sier jo også at det aldri har skjedd noe mer enn det jeg har funnet ut. Noe jeg selvfølgelig ikke vet om jeg kan tro på.

Han har tom bedt til Gud (vi er vel egentlig kristne - selv om vi ikke går i noen menighet eller noe så tror vi på det (dukker - det er vel ikke populært å si her på DOL).) mens jeg hørte på og sa alle de rette tingene. Så lenge jeg vet at han tror på Gud så skal han vel være veldig sleip om han ikke mener det han sier når han ber høyt - tenker nå jeg.

Jeg er deprimert - beina er tunge. Orker ikke å gjøre noe. I morgen begynner jeg på jobb - hvordan skal det gå?

Vi har som sagt hatt problemer tidligere, om økonomi, husarbeid osv, men har alltid klart å snakke sammen og bli noenlunde enige til slutt. Og nå i det siste har vi hatt det så veldig godt! Har komt i orden i huset og stortrives her vi bor. Har tom vært nesten nyforelsket om det går an etter 10 år.

Han har også ringt til søsteren sin som arbeider på et familievernkontor og vi skal dit neste uke. Selvfølgelig dumt å involvere så mange andre - men jeg orker liksom ikke å bry meg om det heller. Det hadde nok vært verre om det var jeg som hadde gjort "noe galt". Det viser vel en del at han tar initiativet til dette også? Virker som om han vil gjøre alt for å redde forholdet. Men jeg klarer ikke å stole på at han forteller meg absolutt alt som har skjedd! Magefølelsen min sier at han ikke er helt ærlig nå heller!

Har tenkt på å snakke med ei venninne - men vet ikke om det er så lurt. Har flere jeg egentlig kunne ha snakket med - men er redd for at det vil spre seg. Hun jeg først og fremst kunne ha snakket med tror jeg lett bare vil psyket meg lenger ned.

Problemet er at tilliten min til ham er totalt ødelagt. Som sagt har jeg tidligere valgt å stole på ham selv om magefølelsen min kanskje av og til sa noe annet. Nå blir det ikke lett for meg å lære å stole på ham igjen.

Og jeg vil ikke måtte "passe på" ham, sjekke mobilen hans, spørre ham ut om ting. Jeg vil ikke være mora hans, vil at han skal være voksen og klare å passe på seg selv. Slik som han bortforklarer og bagatelliserer ting så virker det jo som om han ikke har kontroll over seg selv. Det var "tilfeldig" at han skrev "Even" i stedet for "Eva" og han hadde egentlig tenkt å rette det, men det ble aldri gjort. Selvfølgelig er det jeg har funnet ut "det verste". Det høres ikke logisk ut for meg. Og hvorfor skulle han lyve meg rett i ansiktet og si at det var nevøen sin? Akkurat som om jeg ikke kunne finne ut hvem som eide det nummeret?

Så jeg har sagt til ham at det hadde vært lettere for meg om han bare hadde gått med en gang hvis han vil ha en annen og ikke si at han vil ha meg hvis han ikke mener det. Men han sier at han vil ha meg og kun meg og aldri har vært forelsket i "Eva" (ikke før i tiden heller - de hadde et tulle/flørte/rote forhold uten at han falt for henne - det har jeg jo visst om også).

Selv har jeg også hatt forhold før dette - men ingen særlig langvarige eller seriøse. Jeg har ikke klart å bevare noe vennskap for noen av dem. Mannen min har vært sammen med mange (selv om han ikke har ligget med så mange) og har klart å være venner med mange av sine eks'er. Og det har ikke gjort meg så mye heller. Men dette som har skjedd nå er noe helt annet og helt uakseptabelt mener jeg. Han har vel ellers alltid vært kjent som en flørtetype før vi kom sammen og alle sa alltid at han aldri ville kunne ha et langvarig forhold.

Men selv om vi er litt forskjellige så har det vært den "store kjærligheten" allikevel. Fra begges sider. Vi hører liksom sammen - og det føler jeg ennå. Og han også sier han.

Det ser ikke ut som om det er noen fagpersoner her heller - jeg trenger så et svar fra en fagperson. Hvordan skal jeg holde ut de neste dagene!

Skremmende at du mener dere har hatt det som nyforelskede, mens han tydeligvis har flørtet med andre. Med overlegg har han lagt inn nummeret hennes feil, og de har vært på konsert sammen.... Og han har sendt henne minst en melding etterpå.

Grining og åpenhet nå; kommer an på hvordan han er ellers som person, hvor mye jeg ville lagt i det. Er han vant til å sutre til mor, hadde jeg ikke lagt så mye i det. Er han en som normalt ikke forteller så mye til familien derimot - da betyr det sannsynligvis at han mener alvor!

Hadde vel hatt det like kjipt som deg, med like mye tvil. Men jeg ville gitt det en sjanse, gått til rådgivning o.s.v. Du må jo finne ut hvor dypt dette stikker før du vet hva du skal gjøre.

Kanskje har han bare lekt seg med flørting. Selv om det er uaktuelt å flørte på den måten hjemme hos oss også, er det vel ikke grunn god nok til å skilles, hvis det ikke har skjedd noe mer og det aldri skjer igjen?

[Gjest leste melding på mobilen hans]

Jeg er ikke enig i det "oppsøk hjelp" skriver at du kan gå ut ifra at han også har vært utro!

Det er slett ikke sikkert! Og jeg synes du skal la " tvilen komme tiltalte til gode!"

At han på en måte har "bedratt" deg ved å lyve, er en ting, og det forstår jeg godt at du trenger tid til å fordøye.

Men jeg vil si at det finnes flere nyanser imellom 100% monogami, og det å være fysisk utro.

Og det å lyve, gjør man ofte ikke fordi man ønsker å såre partneren, heller tvert imot!

Det jeg mener er at EN person aldri kan gi en ALT., Og etter mange års samliv, selvom man har det bra, vil mange kanskje likevel føle ønske og behov for litt spenning og anseelse fra andre enn partneren.

Derfor er det nok mange, både gifte og samboende, som sniker seg til en liten flørt, eller lar seg rive litt med av oppmerksomhet fra andre.

Enten i "real life" eller på internett for den saks skyld!

Uten at dette nødvendigvis betyr at man ikke er glad i den man lever sammen med, eller går så langt som til å være fysisk utro...

Dette blir rett og slett et krydder i hverdagen, og en boost for selvtilliten!

Man føler seg attraktiv og blir i bedre humør. Og ofte kan dette igjen komme partneren tilgode når man føler seg blid og ovenpå.

MEN - man forteller jo stort sett ikke partneren at man har en liten flørt på gang, eller er litt betatt av en kjekk eller søt kollega!

Og det er gjerne her løgnen kommer inn i bildet. Eller fortielsen kan man vel si...

Selvom man vet med seg selv at man ikke har gjort noe "galt" i ordets forstand, så holder man gjerne slikt for seg selv fordi man ikke ønsker å såre partneren.

Så dette kan nok like gjerne kan være litt "uskyldig" flørt og spenning, som direkte utroskap.

Noen drar sikkert også disse grensene for langt.

Og det å bli "oppdaget" kan være det som setter en stopper!

Jeg vet at enkelte setter grensen på utroskap allerede ved tanken, men jeg synes det blir litt vel ekstremt!

I såfall tror jeg bare de aller færreste er "trofaste" et helt liv...

Men det er jo individuelt hva man tolererer, så du får finne ut hvor din grense går. Men som sagt synes jeg du skal la tvilen komme ham tilgode inntil evt. noe annet er bevist.

Høres ut som et ekteskap verdt å bevare!

Lykke til!

Hei og takk for svar. Jeg tror du er inne på noe. Hvis grensen for utroskap går ved tanken, da har jeg vært utro selv også - for jeg har også syns at andre menn er pene. Jeg har faktisk fortalt det til mannen min også - nettopp fordi jeg ikke vil at det skal være noen hemmeligheter. Ved å fortelle det så ufarliggjør jeg det - for jeg har jo aldri ment noe mer med det enn at jeg syns "NN" var kjekk og aldri flørtet - snakket om det med han. Selvfølgelig har jeg syns mange menner kjekke, pene og kanskje dagdrømt litt. Der har grensen gått for meg.

Du har rett i at mannen min har et oppmerksomhetsbehov - det har han snakket mye om disse dagene. Og at han har gått langt over grensen er han klar over. Tror nok ikke han vil gjøre det igjen. Til mil som svarte meg nedenfor: Jeg har så og si aldri sett ham gråte før, han har ikke et så åpent forhold til familien i det hele tatt. Det finnes heller ingen skilsmisser i hans familie (ikke i vår heller for den sags skyld - kanskje langt ute...) Familiebakgrunnen hans gjør faktisk at det kanskje vil bli lettere for meg å stole på ham, tenker på de verdiene han tross alt har.

Jeg syns det er rart selv at JEG kan snakke med svigermor - men jeg kan IKKE snakke med mine egne foreldre om dette. Samtidig så føler jeg det blir litt press på meg om at jeg må tilgi - sånn med en gang. Svigermor er selvfølgelig enig i at han har gjort noe galt, men mener at han angrer sånn (hun har aldri hørt ham slik) og at jeg må tilgi. Men hun forstår at jeg har vanskelig for å stole på ham. Jeg føler at jeg må snakke med en nøytral person - skulle ønske det var noen man kunne ringe til!

Mannen min er minstemann, og litt lite voksen - akkurat som om han trenger noen til å holde seg i ørene - og det spyr JEG av. Selv er jeg eldst i søskenflokken og vil som sagt tidligere ikke ha en mann som jeg må passe på - fortelle hva som er rett og galt.

Nei jeg tror ikke at han har vært direkte fysisk utro - men han må jo ha hatt en eller annen slags tanke med det der "Even/Eva" greiene og når han løy for meg slik så er det jo noe han vil skjule. Han sier at det var fordi han var redd for at jeg skulle reagere på det. Og at jeg kanskje ikke ville like at han sendte meldinger til sine ekser. At han visste at jeg ville bli lei meg da. Selvfølgelig ville jeg det. Hallo!

[Gjest amparro]

Jeg skjønner veldig godt at du har det vondt nå! Jeg hadde fått sjokk selv om det var meg det gjaldt.

Noe av det som er "verst" er jo at det hele er "gjennomtenkt". Han har lagret navnet til en gutt, slik at du ikke skulle fatte mistanke om du kikket på mobilen hans. Det er ikke en sms han har sendt i "fylla", eller spontant. Jeg hadde ikke stolt på han, det gjelper jo ikke at han er en vag/rundt type som du sier. Sier ting for å gjøre deg til lags - luring kaller vi det....

Har stor tro på familieterapi, dette kan ordne seg. Han kan ha fått seg en vekker!

[Gjest leste melding på mobilen hans]

Jeg skjønner veldig godt at du har det vondt nå! Jeg hadde fått sjokk selv om det var meg det gjaldt.

Noe av det som er "verst" er jo at det hele er "gjennomtenkt". Han har lagret navnet til en gutt, slik at du ikke skulle fatte mistanke om du kikket på mobilen hans. Det er ikke en sms han har sendt i "fylla", eller spontant. Jeg hadde ikke stolt på han, det gjelper jo ikke at han er en vag/rundt type som du sier. Sier ting for å gjøre deg til lags - luring kaller vi det....

Har stor tro på familieterapi, dette kan ordne seg. Han kan ha fått seg en vekker!

Takk for svar. Jeg er helt fortvilet nå. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Skulle ønske jeg kunne snakket med noen. Er helt desperat. Det eneste jeg kan gjøre er jo å skrive inn her.

I morgen skal jeg på jobb og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare det. Jobben er krevende og jeg kan ikke være ukonsentrert. Men jeg kan ikke sykemelde meg heller for det er ingen som kan gjøre jobben og uansett må jeg ta det igjen når jeg kommer tilbake. Og jeg er vikar så jeg ville ødelagt alt ved å bli sykmeldt. Og jeg/vi er jo avhengig av inntenkten. Og jeg er avhengig av en god referanse/lite fravær siden jeg er vikar.

Presset om å fungere som normalt oppi dette er bare for stort. Barna skal skånes, vi skal egentlig ha et selskap, ingen må få vite noe osv. Nei det er ikke godt nå.

[mamma til ni]

Nå har det gått et par dager og jeg har det ikke lett. Vi har fått snakket en del sammen. Han har også snakket med moren sin - for hun skulle egentlig komme ut hit i morgen. Da han ringte til henne gråt han i telefonen. Det virker virkelig som om han angrer og innser at han har gjort noe utrolig teit og dumt. Han har bedt om tilgivelse - sagt at han ikke har forstått hva han har gjort og at det ikke betyr noe for ham.

Han sier jo også at det aldri har skjedd noe mer enn det jeg har funnet ut. Noe jeg selvfølgelig ikke vet om jeg kan tro på.

Han har tom bedt til Gud (vi er vel egentlig kristne - selv om vi ikke går i noen menighet eller noe så tror vi på det (dukker - det er vel ikke populært å si her på DOL).) mens jeg hørte på og sa alle de rette tingene. Så lenge jeg vet at han tror på Gud så skal han vel være veldig sleip om han ikke mener det han sier når han ber høyt - tenker nå jeg.

Jeg er deprimert - beina er tunge. Orker ikke å gjøre noe. I morgen begynner jeg på jobb - hvordan skal det gå?

Vi har som sagt hatt problemer tidligere, om økonomi, husarbeid osv, men har alltid klart å snakke sammen og bli noenlunde enige til slutt. Og nå i det siste har vi hatt det så veldig godt! Har komt i orden i huset og stortrives her vi bor. Har tom vært nesten nyforelsket om det går an etter 10 år.

Han har også ringt til søsteren sin som arbeider på et familievernkontor og vi skal dit neste uke. Selvfølgelig dumt å involvere så mange andre - men jeg orker liksom ikke å bry meg om det heller. Det hadde nok vært verre om det var jeg som hadde gjort "noe galt". Det viser vel en del at han tar initiativet til dette også? Virker som om han vil gjøre alt for å redde forholdet. Men jeg klarer ikke å stole på at han forteller meg absolutt alt som har skjedd! Magefølelsen min sier at han ikke er helt ærlig nå heller!

Har tenkt på å snakke med ei venninne - men vet ikke om det er så lurt. Har flere jeg egentlig kunne ha snakket med - men er redd for at det vil spre seg. Hun jeg først og fremst kunne ha snakket med tror jeg lett bare vil psyket meg lenger ned.

Problemet er at tilliten min til ham er totalt ødelagt. Som sagt har jeg tidligere valgt å stole på ham selv om magefølelsen min kanskje av og til sa noe annet. Nå blir det ikke lett for meg å lære å stole på ham igjen.

Og jeg vil ikke måtte "passe på" ham, sjekke mobilen hans, spørre ham ut om ting. Jeg vil ikke være mora hans, vil at han skal være voksen og klare å passe på seg selv. Slik som han bortforklarer og bagatelliserer ting så virker det jo som om han ikke har kontroll over seg selv. Det var "tilfeldig" at han skrev "Even" i stedet for "Eva" og han hadde egentlig tenkt å rette det, men det ble aldri gjort. Selvfølgelig er det jeg har funnet ut "det verste". Det høres ikke logisk ut for meg. Og hvorfor skulle han lyve meg rett i ansiktet og si at det var nevøen sin? Akkurat som om jeg ikke kunne finne ut hvem som eide det nummeret?

Så jeg har sagt til ham at det hadde vært lettere for meg om han bare hadde gått med en gang hvis han vil ha en annen og ikke si at han vil ha meg hvis han ikke mener det. Men han sier at han vil ha meg og kun meg og aldri har vært forelsket i "Eva" (ikke før i tiden heller - de hadde et tulle/flørte/rote forhold uten at han falt for henne - det har jeg jo visst om også).

Selv har jeg også hatt forhold før dette - men ingen særlig langvarige eller seriøse. Jeg har ikke klart å bevare noe vennskap for noen av dem. Mannen min har vært sammen med mange (selv om han ikke har ligget med så mange) og har klart å være venner med mange av sine eks'er. Og det har ikke gjort meg så mye heller. Men dette som har skjedd nå er noe helt annet og helt uakseptabelt mener jeg. Han har vel ellers alltid vært kjent som en flørtetype før vi kom sammen og alle sa alltid at han aldri ville kunne ha et langvarig forhold.

Men selv om vi er litt forskjellige så har det vært den "store kjærligheten" allikevel. Fra begges sider. Vi hører liksom sammen - og det føler jeg ennå. Og han også sier han.

Det ser ikke ut som om det er noen fagpersoner her heller - jeg trenger så et svar fra en fagperson. Hvordan skal jeg holde ut de neste dagene!

Du treng ikkje dukke om du ber til Gud. Det gjer eg også!

Du kjem til å vere på vakt i lang tid framover. Han må bevise at han er til å stole på.

Etter kvart kan du slappe meir av.

Han har nok lært at det lønner seg å vere ærleg. (han kjem sikkert til å fortelle alle hemmelige tankar i framtida. klem)

[Gjest Evina]

Altså for meg ville det vært vanskelig å skrive EVEN istedet for EVA ettersom de bokstavene er så langt fra hvernadre på mobilen..

Han må jo liksom trykke på både e og n for ¨å få Even.. A er jo ikke der..

Så navnet er nok lagret med overlegg..

Ellers må han bare legge seg flat og du prøve å få tillitt til han igjen..

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg forstår veldig godt at du er skeptisk og urolig etter det som er avslørt. Mange voksne vil reagere slik du gjør, bortsett fra helt unge partnere som mener at flirting på nettet er en del av hverdagen. Jeg er neimen ikke sikker på hva mannen din holder på med. Er det bare en slags spenning og lek han holder på med som ikke betyr noe for det forholdet han har til deg og familien. Eller forsøker å snike inn noe bak din rygg som er mer enn han vil innrømme? Du finner ikke ut av dette uten i samspill med mannen din. Alle lyver om flirting og utroskap inntil de blir avslørt. Men det betyr ikke at det stikker dypere enn til skjermen og mobilen. Siden du ikke kan tenke deg brudd og dere på så mange områder har det bra, synes jeg du skal forsøke to ting. Det første er å spørre om hvordan han vurderer forholdet deres. Ikke angrip, det lukker samtalen. Det andre er å være mer sammen som kjærester uten å snakke problemer.

Jeg synes du trekker det for langt når du kobler hans vage væremåte med at han har holdt mobilkontakter skjult for deg. Aksepter at dere er ulike, men ikke aksepter å bli lurt.