jeg vil gjerne ha barn,men...

[Gjest tingelingeling]

Jeg vil ha barn og ikke han!Han vil vente 3-4 år til vi er ferdig med all utdannelse.

Jeg er 25,han er 29.

Jeg vil gjerne ha barn nå.

Er mer fruktbar nå,får kanskje enlettere fødsel,og er best for helsa generelt med tanke på å forebygge visse kreftformer osv.

For meg gjør det ingenting å få barn nå mens jeg studerer.

Økonomisk har vi heller ingen problemer.

Så når vil han bli klar??

Ofte føler jeg at kjæresten min er livredd for slike ting som barn og etablering osv.

Da vi ble samboere var han også livredd,for da måtte han gi mer plass til meg,og mindre til dataspill og "gutteting".

Men nå stortrives han som samboer...!

Tror hovedproblemet egentlig er at han er redd for forandringer og at et barn vil kreve for mye...

Er det noen andre som også er i samme situasjon?

Tror samboern mener jeg er litt tåpelig som vil ha barn nå.

Men hvis jeg må vente til han vil,så er han sikkert 50..

da finner han vel ut at det er på tide å føre slekten videre...!

[Gjest erwin]

Ikke stress. Bli ferdig med utdannelsen, og etabler deg i yrkeslivet, FØR du blir mor.

[løvinne71]

Jeg forstår samboeren din VELDIG godt, og jeg synes ikke du skal presse / mase på ham hvis han ikke er klar ennå!

Jeg hadde bedre forstått din frustrasjon hvis dere hadde vært 5-10 år eldre, men med deres 25 og 29 år, er det absolutt ikke noen hast med å få barn!

Din uttalelse om at du ikke har noe imot å få barn mens du studerer, gir meg inntrykk av at du ikke helt forstår hvor mye jobb et barn innebærer.

Å kombinere student og småbarnsmor-rollen, er nok ikke så enkelt som du tror.

Et barn krever mye tid og oppmerksomhet, og økonomisk sett har du heller ikke krav på fødselspenger hvis du ikke var i jobb da du ble gravid!

De 3-4 årene han ønsker å vente, høres veldig fornuftig ut i mine ører.

Da har du fått tid til å fullføre studiene, og kanskje jobbet et år eller to så du har krav økonimisk støtte og fødselspermisjon.

Tror heller ikke det er av stor betydning for fruktbarheten din at du venter noen få år til...

Det er uansett ikke lurt å presse på samboeren noe han ikke er klar for!

Særlig ikke noe så viktig som det å bli far.

Du risikerer i værste fall å bli sittende mye alene med ansvaret, hvis han ikke er moden for den endringen i livvstil som et barn krever.

Vet ikke hvor lenge dere har vært sammen. Men hvis bare det å bli samboer var et stort skritt for ham, så er det jo forståelig at han ønsker å vente desto lenger med å bli far...

Synes ikke de 3-4 årene han ber om er urimelige!

Jeg er faktisk ganske sikker på at også du i ettertid vil være glad for de ekstra årene "alene" med samboeren din.

For når barna først er kommet, så er de der for å bli!

Og ærlig talt, 25 og 29 år er ikke noen alder å snakke om!!

[Gjest Studentmamma]

Det kan gå veldig fint å få barn i studietiden. Det har vi gjort. Men begge må selvsagt være enige om et så viktig valg.

Det er mange fordeler med å få barn mens man studerer. F.eks er man i en fleksibel situasjon. Man trenger ikke nødvendigvis å levere fra seg barnet i barnehage etter at permisjonen er over. Du får både fødselsstipend fra lånekassen, og engangsstønad. Så økonomiske argumenter holder ikke. Husk på at dere også får barnetrygd, ekstra stipend, og muligens kontantstøtte (etter 1 år) etter at barnet er født.

Man er mer attraktiv for arbeidsgivere dersom man har et par barn allerede. Det er et faktum.. Jeg ser selv stadig at jenter i fruktbar alder blir spurt om fremtidige planer når det gjelder barn. Er man ganske ferdig med det er det et pluss for arbeidsgiver. Nei, det skal ikke ideelt sett være slik, men det er virkeligheten.

Du er ung og har bedre forutsetninger for å få en lett fødsel og komme raskere i form etterpå. Med en gang du har blitt 30 så synker oså fruktbarheten drastisk og det er større sjanser for komplikasjoner i svangerskapet.

Når dere har studert ferdig og nettopp har kommet i jobb, så dukker andre argumenter for å vente med å få barn. Da er jo karrieren i gang. Da har man lån å betale og forpliktelser til jobben og det er ikke like lett å f.eks velge å være hjemme litt ekstra med barna. Jeg synes ikke det er riktig å levere babyer fra de er 8 mnd-1 år i barnehagen hele dager. Alternativet er å jobbe deltid eller å være hjemmeværende litt etter permisjonen. Ikke akkurat positivt for karrieren.

Så hvis du ønsker både barn og karriere, er mitt råd å få barn i studietiden. Da er du fleksibel, og barnefødsler og permisjonstid går ikke utover dine jobbmuligheter.

Argumentene for å vente? Tja, i deres tilfelle må det jo være at han også må være klar for barn. Og som 29-åring uten å ha snev av lyst på barn, synes jeg han virker litt umoden. Ellers synes jeg ikke det er noen gode argumenter for å vente til man er i jobb. Det er reinspikka tull å man skal innrette seg i livet på samme måte som "alle andre". Man må gjøre det som passer en selv og sin situasjon. Det er det som er oppskriften på et lykkelig liv, mener jeg. Men de valgene man gjør må være gjennomtenkte å komme fra et indre ønske, ikke gjennom påvirkning utenfra.

[Gjest Studentmamma]

Ikke stress. Bli ferdig med utdannelsen, og etabler deg i yrkeslivet, FØR du blir mor.

Ikke nødvendigvis noe godt råd du kommer med der, synes jeg..

[Gjest dina2]

Ikke stress. Bli ferdig med utdannelsen, og etabler deg i yrkeslivet, FØR du blir mor.

3-4 år er lenge og vente om en ønsker barn nå, synes du ga et dårlig svar. Dessuten er det bare tull at det er best å gjøre ferdig utdannelsen før man får barn

[Gjest erwin]

Ikke nødvendigvis noe godt råd du kommer med der, synes jeg..

Hva som er et godt eller dårlig råd, er ganske individuelt. Jeg ga uttrykk for MIN mening, som tydeligvis er sammenfallende med hennes mann.

[Gjest erwin]

3-4 år er lenge og vente om en ønsker barn nå, synes du ga et dårlig svar. Dessuten er det bare tull at det er best å gjøre ferdig utdannelsen før man får barn

Hva som kan karakteriseres som et godt eller dårlig svar, er ganske individuelt. Jeg ga uttrykk for MIN mening, som tydeligvis er sammenfallende med hennes manns oppfatning.

[Ørkenvandreren]

Klassisk problem. For gutter blir det ofte aldri helt riktig tid å få barn....

[asterix]

Jeg forstår samboeren din VELDIG godt, og jeg synes ikke du skal presse / mase på ham hvis han ikke er klar ennå!

Jeg hadde bedre forstått din frustrasjon hvis dere hadde vært 5-10 år eldre, men med deres 25 og 29 år, er det absolutt ikke noen hast med å få barn!

Din uttalelse om at du ikke har noe imot å få barn mens du studerer, gir meg inntrykk av at du ikke helt forstår hvor mye jobb et barn innebærer.

Å kombinere student og småbarnsmor-rollen, er nok ikke så enkelt som du tror.

Et barn krever mye tid og oppmerksomhet, og økonomisk sett har du heller ikke krav på fødselspenger hvis du ikke var i jobb da du ble gravid!

De 3-4 årene han ønsker å vente, høres veldig fornuftig ut i mine ører.

Da har du fått tid til å fullføre studiene, og kanskje jobbet et år eller to så du har krav økonimisk støtte og fødselspermisjon.

Tror heller ikke det er av stor betydning for fruktbarheten din at du venter noen få år til...

Det er uansett ikke lurt å presse på samboeren noe han ikke er klar for!

Særlig ikke noe så viktig som det å bli far.

Du risikerer i værste fall å bli sittende mye alene med ansvaret, hvis han ikke er moden for den endringen i livvstil som et barn krever.

Vet ikke hvor lenge dere har vært sammen. Men hvis bare det å bli samboer var et stort skritt for ham, så er det jo forståelig at han ønsker å vente desto lenger med å bli far...

Synes ikke de 3-4 årene han ber om er urimelige!

Jeg er faktisk ganske sikker på at også du i ettertid vil være glad for de ekstra årene "alene" med samboeren din.

For når barna først er kommet, så er de der for å bli!

Og ærlig talt, 25 og 29 år er ikke noen alder å snakke om!!

"Å kombinere student og småbarnsmor-rollen, er nok ikke så enkelt som du tror."

Å kombinere student og småbarnsmor-rollen, er mye greiere enn å kombinere småbarnsmor-rollen med å være i jobb...

Å få barn mens man er student er helt ideelt synes i hvertfall jeg.

[jaime]

Klassisk problem. For gutter blir det ofte aldri helt riktig tid å få barn....

Uhm, ikke bare gutter, du. Men noen av oss tør jo si rett ut at vi ALDRI vil, og da blir det litt enklere.

[Gjest Studentmamma]

Hva som er et godt eller dårlig råd, er ganske individuelt. Jeg ga uttrykk for MIN mening, som tydeligvis er sammenfallende med hennes mann.

Jamen du hadde jo ingen argumenter, bare en bastant mening?