Jeg er "kjedelig"......

[Gjest Plit]

Er midt i en periode hvor jeg er utbrent. Er deprimert og føler at jeg ikke strekker til. Årsaken til utbrentheten er trolig for de meste jobb, men jeg har insett nå at det også er en stor del "ekteskapsfrustrasjon".

Kona har sagt lite om det, men det skinner gjennom at jeg er "kjedelig" og at hun derfor ikke orker å være med på det jeg foreslår av turer, kino etc. Vi har tre små barn og hun jobber en del, samt en del reising. Hun bruker bl.a. som argument at hun synes hun er mye borte fra ungene, og at hun derfor ikke vil være med på ting jeg foreslår. Men samtidig prioriterer hun tid til venninner på kvelder og reiser og blir gjerne litt ekstra på jobben hvis det er mulighet for det.....

Vi har snakket litt om dette nå, og hun føler at hun får litt "klaus" av å være hjemme med meg hele tiden - hun mener at jeg burde finne på mer på egenhånd. Jeg vet hun har rett i det også, men jeg har prioritert familien og prøver å være borte så lite som mulig (både jobb og fritid - har "ofret" litt karriere for dette...) for å gjøre belastningen på henne så liten som mulig mht. ungepass, husvask etc. Når hun først er hjemme og har en ledig kveld, vil jeg jo gjerne også være hjemme...

Mulig løsningen er at jeg er mer borte (jobb+ fritid), men dette blir litt selvmotsigende for meg - eller hva? Noen gode råd? Kommer man nærmere hverandre igjen ved å være mer fra hverandre...?

Blir veldig frustrert og deprimert av dette - noen gode råd og erfaringer..?

[Ørkenvandreren]

Kan ikke helt forstå at du er "kjeldelig" - du virker jo som den aktive part i.f.t å ta vare på forholdet mellom dere voksne.

Det du skriver om hennes prioriteringer undrer jeg meg over. Hun har overskudd til egne aktiviteter (og at par skal gjøre noe hver for seg, synes jeg er både viktig og riktig), men ikke til aktiviterer som ivaretar "tosomheten"/parforholdet mellom dere voksne?

For meg er det noe som skurrer litt. Tror nok dere trenger å snakke grundig gjennom temaene tidsforbruk, prioriteringer og følelser.

[Gjest Plit]

Kan ikke helt forstå at du er "kjeldelig" - du virker jo som den aktive part i.f.t å ta vare på forholdet mellom dere voksne.

Det du skriver om hennes prioriteringer undrer jeg meg over. Hun har overskudd til egne aktiviteter (og at par skal gjøre noe hver for seg, synes jeg er både viktig og riktig), men ikke til aktiviterer som ivaretar "tosomheten"/parforholdet mellom dere voksne?

For meg er det noe som skurrer litt. Tror nok dere trenger å snakke grundig gjennom temaene tidsforbruk, prioriteringer og følelser.

Hun har ikke behov for "tosomhet" - det har hun aldri hatt.....

Jeg derimot har stot behov for det = stort problem....

[mil1365380270]

Hun har ikke behov for "tosomhet" - det har hun aldri hatt.....

Jeg derimot har stot behov for det = stort problem....

Jo sterkere hun oppfatter ditt behov for tosomhet, jo mindre behov får muligens hun. Det er jo ikke noe å trakte etter, når det er et stendig "press" fra din side. Ikke for å være slem, bare et tips .-)

[Gjest Plit]

Jo sterkere hun oppfatter ditt behov for tosomhet, jo mindre behov får muligens hun. Det er jo ikke noe å trakte etter, når det er et stendig "press" fra din side. Ikke for å være slem, bare et tips .-)

Har oppdaget det, og vi konkluderte med at det var årsaken til at hun holdt på med sitt. En ond sirkel mao. Men vi har jo snakket om det og hun innser at vi kanskje burde bruke mer tid sammen enn det vi gjør nå. Men det er jo ikke noe vits hvis det blir "tvang"....

Men er det urimelig av meg å forvente at hun av og til prioriterer oss to?

[Lillemus]

Har oppdaget det, og vi konkluderte med at det var årsaken til at hun holdt på med sitt. En ond sirkel mao. Men vi har jo snakket om det og hun innser at vi kanskje burde bruke mer tid sammen enn det vi gjør nå. Men det er jo ikke noe vits hvis det blir "tvang"....

Men er det urimelig av meg å forvente at hun av og til prioriterer oss to?

Jeg synes overhode ikke det er urimelig av deg! Tvert imot synes jeg det er urimelig av henne at hun aldri gidder prioritere å være sammen med deg.

[mil1365380270]

Har oppdaget det, og vi konkluderte med at det var årsaken til at hun holdt på med sitt. En ond sirkel mao. Men vi har jo snakket om det og hun innser at vi kanskje burde bruke mer tid sammen enn det vi gjør nå. Men det er jo ikke noe vits hvis det blir "tvang"....

Men er det urimelig av meg å forvente at hun av og til prioriterer oss to?

Nei, det er det ikke! Men det er ikke noe vits i hvis hun egentlig ikke vil, det må være lystbetont :-) Kanskje løsningen er at dere gjør ting på hennes premisser når dere er sammen, sånn at hun opplever det som positivt?

Det er urettferdig ovenfor deg, men alternativet er kanskje at hun blir enda mer lei deg, og det vil du jo ikke?!

[Gjest Plit]

Jeg synes overhode ikke det er urimelig av deg! Tvert imot synes jeg det er urimelig av henne at hun aldri gidder prioritere å være sammen med deg.

Mulig jeg svartmaler litt her - vi gjør jo enkelte ting sammen, men nesten aldri i "tosomhet". Det blir som regel sammen med venner - aller helst hennes venninner og disses sambo.

Ikke noe morsomt å gjøre ting med henne hvis hun blir med bare fordi jeg vil, da....

Vi har som sagt snakket om dette, men magefølelsen sier at det ligger noe grunnleggende bak som hun ikke vil ut med og som gjør at hun ikke gidder å bruke tid på forholdet. Og konsekvensen "worst case" gjør meg vettskremt. Elsker henne, men akkurat nå irriterer hun meg mest fordi hun ikke klarer å forstå dette......

Via omveier har jeg fått antydet at hun sier til venninner at hun er lei forholdet, men hvis jeg spør er hun ikke det.

Sex og samliv for øvrig fungerer bra - har faktisk tatt seg opp siste år....

Skjønner ingenting, jeg....

[Goliath]

Mulig jeg svartmaler litt her - vi gjør jo enkelte ting sammen, men nesten aldri i "tosomhet". Det blir som regel sammen med venner - aller helst hennes venninner og disses sambo.

Ikke noe morsomt å gjøre ting med henne hvis hun blir med bare fordi jeg vil, da....

Vi har som sagt snakket om dette, men magefølelsen sier at det ligger noe grunnleggende bak som hun ikke vil ut med og som gjør at hun ikke gidder å bruke tid på forholdet. Og konsekvensen "worst case" gjør meg vettskremt. Elsker henne, men akkurat nå irriterer hun meg mest fordi hun ikke klarer å forstå dette......

Via omveier har jeg fått antydet at hun sier til venninner at hun er lei forholdet, men hvis jeg spør er hun ikke det.

Sex og samliv for øvrig fungerer bra - har faktisk tatt seg opp siste år....

Skjønner ingenting, jeg....

"Skjønner ingenting, jeg...."

Og det har du nok til felles med mange andre som nok også er i eller har vært i din situasjon.

Dette er typisk en sånn "jentegreie".

De sier en ting til venninnner, og noe helt annet til deg når du forsøker å ta det opp for å prate om problemet.

Og hvis/når det til slutt "sprekker", så kan du banne på at du får skylden for at du ikke forstod at:

1 - problemet var større enn hva hun faktisk sa til deg (men det burde du selvfølgelig ha forstått)

2 - du måtte finne en løsning på problemet, basert på det "faktum"(?) at du selvfølgelig burde både forstått hva problemet gikk ut på, og hvordan du kunne løse det.

Det eneste forslaget jeg kan gi deg er at du ikke forsøker å finne noen løsning på egen hånd som involverer aktiv deltakelse fra hennes side.

Det betyr at løsningen er at du bruker mer tid på deg selv og egne interesser, og viser at du faktisk trives med det - gjerne med venner som du ikke deler med henne. Kanskje det gjør at hun fatter fornyet interesse for deg igjen?

Uansett vil du sansynligvis ha godt av det:-)

Alternativt kan dere oppsøke en familierådgiver sammen, for å se om det kan bidra til felles forståelse av problemet og eventuelle tiltak i fellesskap.

Lykke til uansett hva du velger å gjøre. Jeg har stor forståelse for problemstillingen og at du finner det svært vanskelig.

[mil1365380270]

"Skjønner ingenting, jeg...."

Og det har du nok til felles med mange andre som nok også er i eller har vært i din situasjon.

Dette er typisk en sånn "jentegreie".

De sier en ting til venninnner, og noe helt annet til deg når du forsøker å ta det opp for å prate om problemet.

Og hvis/når det til slutt "sprekker", så kan du banne på at du får skylden for at du ikke forstod at:

1 - problemet var større enn hva hun faktisk sa til deg (men det burde du selvfølgelig ha forstått)

2 - du måtte finne en løsning på problemet, basert på det "faktum"(?) at du selvfølgelig burde både forstått hva problemet gikk ut på, og hvordan du kunne løse det.

Det eneste forslaget jeg kan gi deg er at du ikke forsøker å finne noen løsning på egen hånd som involverer aktiv deltakelse fra hennes side.

Det betyr at løsningen er at du bruker mer tid på deg selv og egne interesser, og viser at du faktisk trives med det - gjerne med venner som du ikke deler med henne. Kanskje det gjør at hun fatter fornyet interesse for deg igjen?

Uansett vil du sansynligvis ha godt av det:-)

Alternativt kan dere oppsøke en familierådgiver sammen, for å se om det kan bidra til felles forståelse av problemet og eventuelle tiltak i fellesskap.

Lykke til uansett hva du velger å gjøre. Jeg har stor forståelse for problemstillingen og at du finner det svært vanskelig.

Du vet mye om damehjernen, Goliath! :-)

[Goliath]

Du vet mye om damehjernen, Goliath! :-)

Slik kan det gå når man har hatt litt egne erfaringer på godt og vondt....:-)

Det positive med slike erfaringer er jo at man da lærer hva man som mann virkelig bør sette pris på når det gjelder kvinner og deres måte å være på.

Kanskje derfor jeg er så veldig godt fornøyd med kjæresten jeg har nå?

:-)

[løvinne71]

Du vet mye om damehjernen, Goliath! :-)

Men han har jo faktisk litt rett da....

Er jo litt gjenganger at vi kvinner forventer at mannen skal forstå ting av seg selv.

- Og det er jo sjelden tilfelle....

Menn må gjerne få fortalt ting direkte for å forstå hva vi mener,

og deretter må det gjentas med jevne mellomrom, så de ikke glemmer det....

Dette var litt om manns-hjernen også...

( PS: Mener IKKE at det var tilfelle med "Plit" her!)

[mil1365380270]

Slik kan det gå når man har hatt litt egne erfaringer på godt og vondt....:-)

Det positive med slike erfaringer er jo at man da lærer hva man som mann virkelig bør sette pris på når det gjelder kvinner og deres måte å være på.

Kanskje derfor jeg er så veldig godt fornøyd med kjæresten jeg har nå?

:-)

Ja, du blir ikke en av de mennene som sitter igjen og ikke skjønner hva som traff dem ;-)

Grunnen til at damer gjør sånn (nå kan jeg bare snakke for meg selv, da) er at man prøver å opprettholde respekten for den andre. Det er vanskelig når man må gi alt inn med teskje, akkurat som om man er sammen med en 5-åring :-)

[mil1365380270]

Men han har jo faktisk litt rett da....

Er jo litt gjenganger at vi kvinner forventer at mannen skal forstå ting av seg selv.

- Og det er jo sjelden tilfelle....

Menn må gjerne få fortalt ting direkte for å forstå hva vi mener,

og deretter må det gjentas med jevne mellomrom, så de ikke glemmer det....

Dette var litt om manns-hjernen også...

( PS: Mener IKKE at det var tilfelle med "Plit" her!)

Ja, han har veldig rett. Jeg må anstrenge meg for å ikke gjøre sånn, det faller svært lett for meg ;-)

[Goliath]

Ja, du blir ikke en av de mennene som sitter igjen og ikke skjønner hva som traff dem ;-)

Grunnen til at damer gjør sånn (nå kan jeg bare snakke for meg selv, da) er at man prøver å opprettholde respekten for den andre. Det er vanskelig når man må gi alt inn med teskje, akkurat som om man er sammen med en 5-åring :-)

Det kan nok være menn som kan ha "litt tungt for det" :-)

Men det virker ikke på noen måte som om Plit her er en av dem, og jeg tror nok heller ikke at jeg var det i sin tid.

Da tror jeg heller at det finnes alt for mange kvinner som ikke bare tror, men forventer, at menn skal være synske - og ikke minst forstå at kvinner ikke mener det de sier - bortsett fra de gangene de faktisk mener det...

Og da blir vi menn litt forvirret:-) I hvert fall hvis vi ikke har opplevd det før.

Noen av oss som da har opplevd det før, klarer faktisk å lære av det.

Det betyr ikke at vi blir synske, men vi forstår at dette kan vi uansett ikke løse på egen hånd - så i stedet for å forsøke å ta ansvaret også for hennes "velvære" (vilket i en slik situasjon er umulig), så prioriterer vi heller å ta ansvaret for oss selv og vårt velvære.

Vilket faktisk er svært lurt av flere årsaker. For det første kan det være en øyeåpner for kvinnen.

Og er det ikke det, og forholdet likevel går "rett vest" - så er vi allerede godt forberedt og i god gang med tilværelsen som singel.

Vilket faktisk kan vise seg å være en befrielse:-)

[mil1365380270]

Det kan nok være menn som kan ha "litt tungt for det" :-)

Men det virker ikke på noen måte som om Plit her er en av dem, og jeg tror nok heller ikke at jeg var det i sin tid.

Da tror jeg heller at det finnes alt for mange kvinner som ikke bare tror, men forventer, at menn skal være synske - og ikke minst forstå at kvinner ikke mener det de sier - bortsett fra de gangene de faktisk mener det...

Og da blir vi menn litt forvirret:-) I hvert fall hvis vi ikke har opplevd det før.

Noen av oss som da har opplevd det før, klarer faktisk å lære av det.

Det betyr ikke at vi blir synske, men vi forstår at dette kan vi uansett ikke løse på egen hånd - så i stedet for å forsøke å ta ansvaret også for hennes "velvære" (vilket i en slik situasjon er umulig), så prioriterer vi heller å ta ansvaret for oss selv og vårt velvære.

Vilket faktisk er svært lurt av flere årsaker. For det første kan det være en øyeåpner for kvinnen.

Og er det ikke det, og forholdet likevel går "rett vest" - så er vi allerede godt forberedt og i god gang med tilværelsen som singel.

Vilket faktisk kan vise seg å være en befrielse:-)

Vel talt! :-)

[Goliath]

Vel talt! :-)

Takk.

Men jeg tror nok at de aller fleste menn (inkludert meg selv) uansett har store problemer fra tid til annen om hvordan vi skal tolke (og håndtere) kvinner.

Så jeg tror det er viktig å kjenne sine egne kunnskapsbegrensninger om dette:-)

[Gjest Plit]

Takk.

Men jeg tror nok at de aller fleste menn (inkludert meg selv) uansett har store problemer fra tid til annen om hvordan vi skal tolke (og håndtere) kvinner.

Så jeg tror det er viktig å kjenne sine egne kunnskapsbegrensninger om dette:-)

Samme gamle visa, ja.... Hun er klar over det - at hun ikke skal hinte men si det direkte. Vi har snakket om dette også - i det hele tatt snakker vi mye sammen - det er jo bra!

Men min teori er at hun "skryter" seg opp/ned for venninner for å ha sladder å snakke om - man må gi for å få..... Og en del av venninnene har nok "problemer" også med sine menn som selvsagt må diskuteres i vide og brede. Føler det er litt ubehagelig å være gjenstand for slike "evalueringer" og problematisering.

[Goliath]

Samme gamle visa, ja.... Hun er klar over det - at hun ikke skal hinte men si det direkte. Vi har snakket om dette også - i det hele tatt snakker vi mye sammen - det er jo bra!

Men min teori er at hun "skryter" seg opp/ned for venninner for å ha sladder å snakke om - man må gi for å få..... Og en del av venninnene har nok "problemer" også med sine menn som selvsagt må diskuteres i vide og brede. Føler det er litt ubehagelig å være gjenstand for slike "evalueringer" og problematisering.

Forstår godt hva du mener.

Jeg har opplevd det samme, bortsett fra at jeg ikke i forkant av bruddet var klar over hvor hvor mye våre problemer var diskutert i venninnegjengen.

I etterkant fikk jeg vite en del mer, og det var overraskende mye jeg overhode ikke kjente meg/oss igjen i:-)

En del var nok overdrivelser som kan ha kommet til underveis, men en del var også ren løgn - og som jeg den dag i dag ikke aner hvem som var opphavet til.

Men også jeg kjente godt til den reelle problemstillingen, selv om det var vanskelig å få noe konkrete tilbakemeldinger fra min eks.

Og da blir det ikke lett å vite hva som er riktig å gjøre - for uansett hva man gjør, så blir det også lite med konkrete tilbakemeldinger på det....

Vårt største problem var nok at hun slet en del med personlige (psykiske) problemer som ikke var knyttet til meg (noe hun hadde med seg med opprinnelse lenge før jeg møtte henne).

Og hvis jeg forsøkte å hjelpe, så var det galt. Forsøkte jeg å la være å hjelpe, så var det galt. Forsøkte jeg å trekke meg litt unna, så var det galt. Og forsøkte jeg å være der så mye som mulig, så var det galt.

Og det var galt om jeg forsøkte en eller annen form for "den gyldne middelvei".

Så man har tapt uansett hva man gjør.

Og da er det like lurt å fokusere litt mer på seg selv og sin egen situasjon, og forsøke å gjøre det beste ut av det for ens egen del.

Da er man i hvert fall litt bedre forberedt på et resultat som man kanskje uansett ikke kan påvirke i noen særlig grad.

Når bruddet vårt først kom, så tok jeg det med en blanding av sorg og lettelse.

Og etter forholdsvis kort tid, så var lettelsen vesentlig større en sorgen:-)

[mil1365380270]

Samme gamle visa, ja.... Hun er klar over det - at hun ikke skal hinte men si det direkte. Vi har snakket om dette også - i det hele tatt snakker vi mye sammen - det er jo bra!

Men min teori er at hun "skryter" seg opp/ned for venninner for å ha sladder å snakke om - man må gi for å få..... Og en del av venninnene har nok "problemer" også med sine menn som selvsagt må diskuteres i vide og brede. Føler det er litt ubehagelig å være gjenstand for slike "evalueringer" og problematisering.

Skikkelig mange damer som holder på sånn. Jeg sier ingen ting i sånne sammenhenger, men det er ekkelt det også, for da "snylter" jeg liksom på de andres utlegninger.

Men flere jeg kjenner er som meg, så det er ikke sikkert det er så ille som du frykter :-)