"Den gode samtalen" - finnes den?

[Gjest sweet honey]

Etter mange år sammen er jeg stadig ikke helt tilfreds i mitt forhold. Det jeg savner i samlivet med min mann er å prate sammen på et "dypere plan". Jeg ønsker meg et menneske jeg kan prate med om alle de virkelig _viktige_ tingene i livet. Drømmer og visjoner for fremtiden, viktige verdivalg i en ellers hektisk hverdag, tanker om meningen med livet, hva som gjør oss lykkelige.... Høres dette helt sprøtt ut?

Selv er jeg en type som liker å "analysere" egne og andres tanker og følelser. Jeg liker å være selvreflekterende i forhold til min egen atferd og mine egne valg. Min mann deler ikke denne "interessen" på samme måte. De fleste menn gjør vel ikke det kanskje? Men jeg blir så lei av å bare prate om alle mulige praktiske gjøremål og materielle ting. Jeg føler det er veldig lett å miste fokus fra det som virkelig betyr noe.

Når dette er sagt så har jeg en mann som er omsorgsfull og absolutt i stand til å prate hvis det virkelig "trengs". Men jeg føler som oftest at jeg plager han hvis jeg vil dele mine tanker og refleksjoner med han.

Det jeg lurer på er hvordan dere andre har det? Har dere funnet en partner som er lik dere selv på dette området? Eller handler det om en vesens forskjell mellom kvinner og menn?

Føler dere at partneren kjenner dere ut og inn, og at hvis dere døde i morgen ville han/hun vite sikkert hva dere mente, følte og tenkte om de viktige tingene i livet?

[Zombiebob]

Jeg liker ikke slike samtaler. Ikke fordi jeg ikke kan snakke om det, men fordi jeg hele tiden sitter med følelsen av at hun sitter på fasiten. Svarer jeg "feil", blir det et helvetes styr som kan vare i flere uker, måneder, ja år.

Da er det tryggere å diskutere hva vi skal ha til middag eller hvor vi skal på ferie, ja.

[Gjest sweet honey]

Jeg liker ikke slike samtaler. Ikke fordi jeg ikke kan snakke om det, men fordi jeg hele tiden sitter med følelsen av at hun sitter på fasiten. Svarer jeg "feil", blir det et helvetes styr som kan vare i flere uker, måneder, ja år.

Da er det tryggere å diskutere hva vi skal ha til middag eller hvor vi skal på ferie, ja.

Så da har du ikke et eget behov for å dele dine tanker med noen? Et behov for at noen skal kjenne deg slik du er innerst inne?

Skjønner ellers godt hva du mener. Tror mange menn føler seg "kvalt" av kvinner som vil prate. Synd det skal være så vanskelig. Men kanskje noen der ute har fasiten på hvordan man får til de gode samtalene?

For å leve et liv og bare diskutere trivielle ting får _meg_ til å føle at jeg kveles...

[mil1365380270]

Hvis det er noe spesielt vi lurer på, viktige ting, så spør vi. Hvis vi tror det passer for den andre å svare. Eller vi MÅ vite det.

Ellers holder vi kjeft, og nyter nettopp det faktum at vi ikke sitter og diskuterer noe. Ingen vits i å grave frem forskjeller vi kan ergre oss over hos hverandre, er jo ikke sånn at noen av oss kommer til å endre standpunkt fordi den andre er uenig uansett :-)

[Gjest VascoDaGama]

Det virker som du er en av de kvinnene som til slutt greier å prate et forhold i filler.

[Clue1365380406]

Joda, den gode samtalen finnes. Men ikke til enhver tid, har jeg oppdaget.

Mannen min er en sånn praktisk type, han tenker praktisk først og alltid. Men han kan også prate, fortelle hva han vil her i livet, hva som er viktig for ham, prate om verdier osv. Og han er også nysgjerrig på meg, vil gjerne "utforske" for å kjenne meg på godt og vondt.

Men ikke hele tiden. Ganske sjelden, faktisk.

Venninner er ofte sånn at de kan prate om det ene og det andre, om dypere ting, om lettere ting. Hele tiden. Men dem bor jeg jo ikke sammen med.

Det er vel derfor vi prater så mye når vi møtes, og vi møtes jo ofte nettopp for å prate.

Det er vel naturlig at en ikke har de helt store samtaler så ofte når man har bodd sammen noen år. Da kjenner man hverandre så godt at det ikke er "nødvendig".

Jeg vet ikke om det er noen forskjell på menn og kvinner sånn sett. Det er jo mange menn også som gjerne prater mye, ofte og "dypt".

[fuji1365380447]

Jeg har også behov for slike samtaler, men jeg har insett at samboeren min ikke er den ideelle samtalepartneren...

Man behøver ikke å få alle sine behov tilfredstilt av en partner, for å ha et godt samliv.

Finn deg en god venninne ol. for slike samtaler. Ingen menn liker å bli tvunget til slike samtaler - det føles nok bare kunstig dersom det ikke er en naturlig "interesse".

[Gjest sweet honey]

Det virker som du er en av de kvinnene som til slutt greier å prate et forhold i filler.

Og du kan virke som en utrolig kjedelig partner. Godt vi ikke er sammen da..

[flowy]

Ja, den finnes. Min kjære og jeg har slike samtaler av og til og det er veldig deilig. Det er faktisk ofte slik at han må si til meg at det viktigste er at vi har hverandre, hver gang jeg sutrer over livets bagateller.

Også snakker vi om hva vi virkelig tenker og føler dypt inni sjela og hva som er viktige verdier her i livet. Føler meg alltid så frisk og opplagt etter en slik samtale.

[Gjest Det lurer jeg på også]

Disse innleggene er som jeg skulle skrevet dem selv. Jeg føler også at jeg kveles i mangel av diskusjoner om "drømmer og visjoner for fremtiden, viktige verdivalg i en ellers hektisk hverdag, tanker om meningen med livet, hva som gjør oss lykkelige." Jeg har ved mange anledninger forsøkt å starte samtaler rundt temaene, men det blir ikke fylt av innhold, tvert i mot føler jeg meg tommere enn noensinne når jeg har forsøkt å starte en diskusjon. Det blir gjerne misforståelser eller en respons på mitt "innlegg" som skuffer meg, og så får diskusjonen en feil fokus og retning. Ender dessverre altfor ofte med krangel.

Mannen min er forøvrig en snill og grei mann, spennende og utfordrende intellektuelt, men da gjerne i samfunnsspørsmål, politikk osv. De store diskusjoner om drømmer og visjoner, verdivalg osv er for lite rasjonelle for ham.

[Gjest Hildegard B.]

Så da har du ikke et eget behov for å dele dine tanker med noen? Et behov for at noen skal kjenne deg slik du er innerst inne?

Skjønner ellers godt hva du mener. Tror mange menn føler seg "kvalt" av kvinner som vil prate. Synd det skal være så vanskelig. Men kanskje noen der ute har fasiten på hvordan man får til de gode samtalene?

For å leve et liv og bare diskutere trivielle ting får _meg_ til å føle at jeg kveles...

Jeg er som deg. Og mannen min som din.

Han er meget god til å lytte, og har stor forståelse for mitt behov for å snakke. Et sted på veien begynte han å lære seg selv å snakke litt. Så nå får jeg innimellom gjennomtenkte vettuge svar! ;0)

Og jeg lærte meg å lytte litt selv, eller bare drive med noe sammen, og holde kjeft imens! Sånn som han liker. *S*

Jeg tror man kommer langt med litt forståelse for hverandres behov. Først og fremst.

[Gjest VascoDaGama]

Og du kan virke som en utrolig kjedelig partner. Godt vi ikke er sammen da..

Joda, jeg kjenner kvinner som skal PRATE så inni helvete mye. Ei av disse damene fikk tak i en slik hobbypsykolog-nisse, og satt og pratet i det vide og breie.

Inntil hun ble drit lei, og heller ville ha seg et ordentlig mannfolk.

Det er nok riktig at vi ikke passer sammen, og gudskjelov for det.

*LOL*

[red]

Så da har du ikke et eget behov for å dele dine tanker med noen? Et behov for at noen skal kjenne deg slik du er innerst inne?

Skjønner ellers godt hva du mener. Tror mange menn føler seg "kvalt" av kvinner som vil prate. Synd det skal være så vanskelig. Men kanskje noen der ute har fasiten på hvordan man får til de gode samtalene?

For å leve et liv og bare diskutere trivielle ting får _meg_ til å føle at jeg kveles...

Alt handler om premisser.

Så lenge kvinnen insisterer på å inneha sannheten om hva som er viktig å snakke om, måten det skal snakkes på og hva løsningen skal være, kan hun glemme å ha en likeverdig samtalepartner.

[red]

Så da har du ikke et eget behov for å dele dine tanker med noen? Et behov for at noen skal kjenne deg slik du er innerst inne?

Skjønner ellers godt hva du mener. Tror mange menn føler seg "kvalt" av kvinner som vil prate. Synd det skal være så vanskelig. Men kanskje noen der ute har fasiten på hvordan man får til de gode samtalene?

For å leve et liv og bare diskutere trivielle ting får _meg_ til å føle at jeg kveles...

Alt handler om premisser.

Så lenge kvinnen insisterer på å inneha sannheten om hva som er viktig å snakke om, måten det skal snakkes på og hva løsningen skal være, kan hun glemme å ha en likeverdig samtalepartner.

[red]

OK, sånn generel (dette er en slik 'sånn er det' melding:

Kvinner snakker og diskuterer utifra følelser. Løsninger skal ikke diskuteres, kun selve problemet og følelsene forbundet med denne. Fri assosiasjon er også en god idgrediens, tema kan gjerne skifte frem og tilbake, ispedd totalt irelevante ting. Man skal gjerne prate i munnen på hverandre.

Mannen vil gjerne finne en rasjonell og fornuftig løsning.