22 år tok det....

[Aryane]

22 år tok det før meg og kjæresten min fant ut at vi elsket hverandre og ville dele resten av livet.

Vi møttes den sommeren jeg var 14 og han var 15, vi var på sommerferie, han på familiens hytte, jeg på besøk på hytten til nær familie. Han var kamerat med sønnen på den hytten vi besøkte. Vi fant fort tonen, men snusfornuftige som vi var den gangen ble vi enig om at selv om vi var betatt av hverandre var det best at vi bare var venner, vi bodde tross alt 50 mil unna hverandre, og det er langt når man er 14 og 15.

Året gikk, til å begynne med skrev vi til hverandre, med det skled ut etterhvert. De neste somrene møttes vi i ferien og fikk bedre og bedre kontakt. Etterhvert ble vi bestevenner og etterhvert som vi ble eldre føltes de 50 milene ikke så lange lenger. Vi hadde mye gøy og besøkte hverandre ofte.

Vi hadde begge flere kjærester på hver vår kant, før vi traff den vi trodde var den rette, vi fikk begge 2 barn med våre respektive og ble alle 4 gode venner.

Selv om jeg hadde det bra i det forholdet jeg levde i, følte jeg aldri at det var ham jeg skulle bli gammel med, etterhvert skjønte jeg at det ikke gikk lenger og gikk fra ham, det skjedde helt uten dramatikk for 1/2 år siden, og vi har i dag et greit forhold.

Noen månder senere tok også hans forhold slutt og vi var plutselig single begge to. Jeg hadde da vært klar over en stund at jeg var forelsket i ham, men la lokk på følelsene mine av hensyn til ham og hans samboer. Da hans forhold skar seg kom han og fortalte at han var forelsket i meg, og dermed var det ingen vei tilbake.

Vi har hatt et helt spesielt vennskap, har fått mange reaksjoner på at ikke alle ville funnet seg i at partneren hadde et sånt vennskap til en av det annet kjønn. men vi var allerede venner da vi traff våre samboere og de måtte bare godta det, har i grunnen aldri vært noe problem, men så er de nok ganske tolerante mennesker begge to.

Så det endte med at vi ble kjærester, og nå har vi akkurat hatt verdens beste ferie sammen. Har aldri vært så forelsket før, og han sier han føler det på samme måten. Vi kan snakke om absolutt alt, vi har likt syn på veldig mye, men kan også ha heftige diskusjoner.

Akkurat nå er vi begge sikre på at vi vil dele resten av livet. Har snakket mye om dette i løpet av ferien, om hvorfor det har tatt så lang tid til vi "fant" hverandre, om følelsene egentlig har vært til stede hele tiden men blitt undertrykt. Ingen av oss har noe svar, vi er bare overlykkelig over at vi har hverandre nå. Jeg føler meg som en 17-åring om dagen, får frysninger bare jeg tenker på ham. I flere år har jeg savnet den følelsen, og trodde det var noe som gikk over med alderen, hadde aldri drømt om at jeg skulle få oppleve det igjen. Lever på en rosa sky nå og håper det aldri tar slutt. At vi bor på hver vår kant av landet og begge er for sta til å flytte på oss ser vi ikke som noe problem. Kanskje går det nye 22 år før en av oss flytter?

Hva tror dere? Har vi egentlig elsket hverandre hele tiden uten å vite det, eller er det sånn som kan skje plutselig? Vi var jo i utgangspunktet veldig betatt av hverandre, husker jeg gråt da jeg reiste hjem den sommeren jeg var 15, men jeg innrømmet det aldri overfor noen, ikke meg selv en gang.

[Sør]

Hei,

Kanskje dere bare er ualminnelig trege? ;-)

Uansett, gratulerer!

Med vennlig hilsen

[Gjest Elextra]

Koselig historie.

Dere har vel ikke akkurat elsket hverandre hele tiden, men betydd noe helt spesielt for hverandre har dere tydeligvis?

Lykke til videre

[Gjest lille rosinen]

Gratulerer!

Men, det skal bli spennende å høre hvordan dere løser det med avstanden. 50 mil er MYE... Hvertfall hvis man vil bli gamle sammen...

[Gjest mij]

Utrolig fin historie! :-)

Jeg hadde også en ferieforelskelse mange mange mil unna, som startet da jeg var 8 og han var 9. Men vi innrømmet ikke for hverandre at vi var hodestups forelsket før den sommeren vi var 17 og 18. Fra da av prøvde vi noen år å være sammen, men det funket ikke over den lange avstanden. Ikke var det vanlig med mobil på den tida heller, og vi var begge litt sjenerte med å ringe.

Så det ble ikke noe av, men nå har vi begge samboer og barn, og er lykkelige på hver vår kant.

Ville uansett aldri vært opplevelsen foruten, kommer aldri til å glemme all spenningen og følelsene. Du er heldig! :-)

[Aryane]

Utrolig fin historie! :-)

Jeg hadde også en ferieforelskelse mange mange mil unna, som startet da jeg var 8 og han var 9. Men vi innrømmet ikke for hverandre at vi var hodestups forelsket før den sommeren vi var 17 og 18. Fra da av prøvde vi noen år å være sammen, men det funket ikke over den lange avstanden. Ikke var det vanlig med mobil på den tida heller, og vi var begge litt sjenerte med å ringe.

Så det ble ikke noe av, men nå har vi begge samboer og barn, og er lykkelige på hver vår kant.

Ville uansett aldri vært opplevelsen foruten, kommer aldri til å glemme all spenningen og følelsene. Du er heldig! :-)

Ja jeg føler meg veldig heldig akkurat nå )

Avstanden mellom Oslo og Bergen er ikke så stor som den engang var heller.

Vi møtes så og si hver uke, mye takket være jobbene våre, jeg jobber mye i Oslo siden det er der det meste skjer i min bransje, men det hender rett som det er at han må på en jobb i Bergen også. Vi driver begge for oss selv i samme bransje, og har derfor mulighet til å mikse og trikse litt for å tilrettelegge det best mulig.

Ingen av oss er helt fremmed for å flytte på oss i fremtiden heller, men nå har vi det fint som det er.