Møkkafyr!

[Gjest KariKruskakli]

Jeg er så sint, jeg er så fryktelig grusomt sint, at jeg finner ikke ord.

Først drar den helvetes fyren på 3 ukes safari, så drar han utenbys og jobber og blir borte i 4 måneder. Kommer bare hjem i helgene.

Når han endelig kommer hjem er det fullt kjør med prosjekter i hele ferien vår som medfører telefonsamtaler hele tiden og flere møter.

I tillegg har han mast og mast i hele ferien om det er greit at han tar en jobb utenbys, som tar over en times kjørevei hver dag. Over to timer tur/retur.

Jeg har sagt nei, nå er jeg lei av å være "alenemor", uten så mye som en takk, og uten respekt for jobben jeg faktisk gjør.

Han fortsatte å mase, og den jobben ringte og maste på han. Jeg overhører at han sier at han bare må bli enig med kona først.

Jeg ble så lei, at jeg til slutt sa at, nå har jeg sagt mitt. Du bruker jo gjøre hva søren du vil alikevel, så det har ikke noe hensikt for meg å si noe mer.

Men jeg sa også at hvis du sier ja nå, så gidder jeg ikke mer av dette ekteskapet.

Han tror meg ikke (sikkert med rette), og nå har han sagt ja. UTEN AT VI BLE ENIG.

Jeg har også en jobb, og nå har jeg begynt å jobbe hver dag også.

Vi har 3 barn, og to dager skal den ene kjøres på andre kanten av byen. Dette medfører at jeg først må hente lillemor i barnehagen etter arbeidstid. Deretter må jeg hjem i full fart for og hente han, og så blir vi stående å stampe i kø.

Lillemor må jeg da ta med meg, og hun er da sulten og trøtt og skriker i baksetet.

Så er det alle dagene sønnen vår skal til kontroll på Riksen. Jeg må vel ta meg av det meste der også.

Han sier at han skal starte i 6.tiden om morgen og være hjemme til 5-6. Ha, jeg kjenner han, og vet at han kommer seg ikke opp så tidlig.

Etterhvert blir han så lei av den kjøringen, at han kommer til å overnatte hos søstra si, som bor der.

Og aldri får jeg hjelp til å frakte og hente lillemor i barnehagen.

IGJEN blir det mitt ansvar.

Og når han kommer hjem fra jobb, blir han sikkert sittende i telefonen og lese mailer og ordne med sitt private firma.

- Jeg skal jo selvsagt kjøpe en bil til deg, sier han.

Akkurat som om jeg kan kjøpes for penger!

DRITTSEKK!

[Gjest Halling]

Han har ikke tid til å ha kjerring og unger.

Sørg for å være borte når han kommer hjem, og hold deg skjult i en uke.

Ha en kontaktperson som vet, slik at det ikke skjer noe drastisk, annet enn at han bare venter.

[Gjest KariKruskakli]

Han har ikke tid til å ha kjerring og unger.

Sørg for å være borte når han kommer hjem, og hold deg skjult i en uke.

Ha en kontaktperson som vet, slik at det ikke skjer noe drastisk, annet enn at han bare venter.

Han har familie bare til å "pynte" seg med.

Han får i pose og sekk.

Han skryter av at han er så flink til å ta med ungene på turer.

Jada, han er det. Nå var de på en ukes seiltur (bortsett fra minstemor. Hun er jo for slitsom å ha med på tur), mens jeg jobbet.

Hva er noen få kosedager i motsetnig til resten av året, når hverdagen starter?

Han skal bare ha gleden med dem han. Ingen jobb.

Grrr, jeg vurderer å ødelegge for han. Si at jeg skal på en ukes ferie og så overnatter jeg hos broren min, for jeg må faktisk på jobb. Har ikke mere ferie igjen.

Hva om jeg hadde gjort det 1.september, når han skal starte på jobb?

Har så lyst, men kjenner jeg meg selv, så tør jeg ikke gjøre noe så drastisk.

[Lillemus]

Jeg er enig med Halling. Ta med deg ungene og bo hos en venninne / mor / far / tante eller onkel eller søsken når han kommer hjem neste gang slik at han kommer hjem til tomt hus.

Ikke legg igjen beskjed om hvor dere er - han har bare godt av å bli litt redd - om han nå blir det!

Hent separasjonspapirer hos fylkesmannen og klask dem i bordet og si at hvis han ikke omprioriterer _kraftig_ og _straks_ så kan han bare signere med en gang. Forøvrig tror jeg det er nok at kun den ene parten skriver under for å få separasjon...

[Gjest Halling]

Han har familie bare til å "pynte" seg med.

Han får i pose og sekk.

Han skryter av at han er så flink til å ta med ungene på turer.

Jada, han er det. Nå var de på en ukes seiltur (bortsett fra minstemor. Hun er jo for slitsom å ha med på tur), mens jeg jobbet.

Hva er noen få kosedager i motsetnig til resten av året, når hverdagen starter?

Han skal bare ha gleden med dem han. Ingen jobb.

Grrr, jeg vurderer å ødelegge for han. Si at jeg skal på en ukes ferie og så overnatter jeg hos broren min, for jeg må faktisk på jobb. Har ikke mere ferie igjen.

Hva om jeg hadde gjort det 1.september, når han skal starte på jobb?

Har så lyst, men kjenner jeg meg selv, så tør jeg ikke gjøre noe så drastisk.

Non skjønner bare budene når de får stentavlen på tærne, brått og brutalt.

Et eksmepel herfra måtte få den behandlingen to ganger før han forsto at det ikke var spøk.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg er enig med Halling. Ta med deg ungene og bo hos en venninne / mor / far / tante eller onkel eller søsken når han kommer hjem neste gang slik at han kommer hjem til tomt hus.

Ikke legg igjen beskjed om hvor dere er - han har bare godt av å bli litt redd - om han nå blir det!

Hent separasjonspapirer hos fylkesmannen og klask dem i bordet og si at hvis han ikke omprioriterer _kraftig_ og _straks_ så kan han bare signere med en gang. Forøvrig tror jeg det er nok at kun den ene parten skriver under for å få separasjon...

Jeg føler meg så dum, at du aner ikke.

Jeg har klasket seperasjonspairer i bordet til han før. Flere ganger faktisk.

Han tror jo ikke jeg gjennomfører det, så han har til og med signert.

Og så blir jeg bare værende og værende. Er det rart han ikke tror meg?

Han har jo mistet all respekt for meg, for jeg er jo her fremdeles.

Jeg er nok en typisk kreps, for egentlig er jeg livredd for skilsmisse. Famile, og det å holde familien samlet er veldig viktig for meg.

Men til hva slags pris?

Og hvor mye selvrespekt skal jeg miste underveis?

Og det høres sikkert utrolig ut, men jeg er faktisk glad i denne fjotten, selv om jeg lurer på hva som egentlig er årsaken til det?

[Lillemus]

Jeg føler meg så dum, at du aner ikke.

Jeg har klasket seperasjonspairer i bordet til han før. Flere ganger faktisk.

Han tror jo ikke jeg gjennomfører det, så han har til og med signert.

Og så blir jeg bare værende og værende. Er det rart han ikke tror meg?

Han har jo mistet all respekt for meg, for jeg er jo her fremdeles.

Jeg er nok en typisk kreps, for egentlig er jeg livredd for skilsmisse. Famile, og det å holde familien samlet er veldig viktig for meg.

Men til hva slags pris?

Og hvor mye selvrespekt skal jeg miste underveis?

Og det høres sikkert utrolig ut, men jeg er faktisk glad i denne fjotten, selv om jeg lurer på hva som egentlig er årsaken til det?

Da er det ikke noe rart i at han ikke tror deg nei...

Det er bare du selv som kan gjøre noe med det, vet du. Lykke til! *Klem*

[Gjest KariKruskakli]

Da er det ikke noe rart i at han ikke tror deg nei...

Det er bare du selv som kan gjøre noe med det, vet du. Lykke til! *Klem*

Ja, jeg vet jo det!

Huff, sukk og dobbelsukk!

*Dum som et brød*

[mariaflyfly]

Med all respekt: Du skriver ikke mye smigrende ting om han her. Er du sikker på at det er verd all irritasjonen og frustrasjonen over at han ikke løfter en finger i heimen eller respekterer deg for jobben du gjør med unga?

Jeg synes det er et godt forslag en kommer med her, om å gi han en støkk når han komer hjem, og bare forsvinne med unga. Sett hardt mot hardt, og krev at han omprioriterer.

[Lillemus]

Ja, jeg vet jo det!

Huff, sukk og dobbelsukk!

*Dum som et brød*

Neida, du er ikke dum som et brød! ) Det er ikke bare-bare å bryte ut heller.

[Maggi]

Kanskje du skulle krevd gjennomføring av mekling i forbindelse med eventuell separasjon? Da kommer det jo frem at du egentlig vil fortsette ekteskapet, men ikke på disse vilkår. Da kan jo det være starten til parterapi...? For det høres ut som han trenger noen utenfor seg selv til å realitetsorientere ham.. og han trenger en støkk i livet for å oppdage at han holder på å miste deg!

Gode ønsker fra

[Gjest KariKruskakli]

Med all respekt: Du skriver ikke mye smigrende ting om han her. Er du sikker på at det er verd all irritasjonen og frustrasjonen over at han ikke løfter en finger i heimen eller respekterer deg for jobben du gjør med unga?

Jeg synes det er et godt forslag en kommer med her, om å gi han en støkk når han komer hjem, og bare forsvinne med unga. Sett hardt mot hardt, og krev at han omprioriterer.

Nei, bruker mange stygge ord nå. Vet det.Høres ikke bra ut

men godt å få øse ut av meg litt dritt.

[mamma til ni]

Jeg føler meg så dum, at du aner ikke.

Jeg har klasket seperasjonspairer i bordet til han før. Flere ganger faktisk.

Han tror jo ikke jeg gjennomfører det, så han har til og med signert.

Og så blir jeg bare værende og værende. Er det rart han ikke tror meg?

Han har jo mistet all respekt for meg, for jeg er jo her fremdeles.

Jeg er nok en typisk kreps, for egentlig er jeg livredd for skilsmisse. Famile, og det å holde familien samlet er veldig viktig for meg.

Men til hva slags pris?

Og hvor mye selvrespekt skal jeg miste underveis?

Og det høres sikkert utrolig ut, men jeg er faktisk glad i denne fjotten, selv om jeg lurer på hva som egentlig er årsaken til det?

Eg blir også sint. Korleis kan mannen vere så egoistisk?

Han veit vel at du tek ansvar for familien, same kva han gjer.

Min eks. er sjølvstendig næringsdrivande, og jobben blei livet hans. Først jobb (sjølvsagt) og så familien. Eg orka ikkje lenger å aldri bli respektert.

[Gjest KariKruskakli]

Eg blir også sint. Korleis kan mannen vere så egoistisk?

Han veit vel at du tek ansvar for familien, same kva han gjer.

Min eks. er sjølvstendig næringsdrivande, og jobben blei livet hans. Først jobb (sjølvsagt) og så familien. Eg orka ikkje lenger å aldri bli respektert.

Der sier du det. Det er følelsen av å ikke bli respektert som er den vondeste.

Jeg tror det hadde vært lettere om jeg hadde fått en takk innimellom.

Eller ihverfall fått føle at mine ord også betyr noe.

Slik det er nå og slik det har vært lenge, føler jeg meg fullstendig overkjørt.

Jeg tror han også er klar for skilsmisse.

Jeg kan ikke tolke det annerledes, slik han turer frem.

Det kan jo ikke være normalt at man ikke skal samarbeide i en familie.

[Gjest elinemor]

I en del jobber så krevs det mye av en. Det er enten jobb eller ingen jobb? Ville det vært bedre med en arbeidsledig? Han tjener da vel mye penger som du sikkert har glede av? Kan ikke du gå ned i stilling da? Jeg synes du virker sutrete. Man ikan ikke få i pose og sekk her i livet.

[Gjest KariKruskakli]

Med all respekt: Du skriver ikke mye smigrende ting om han her. Er du sikker på at det er verd all irritasjonen og frustrasjonen over at han ikke løfter en finger i heimen eller respekterer deg for jobben du gjør med unga?

Jeg synes det er et godt forslag en kommer med her, om å gi han en støkk når han komer hjem, og bare forsvinne med unga. Sett hardt mot hardt, og krev at han omprioriterer.

Nei, jeg er slett ikke sikker på om det er verd all irritasjonen og frustrasjonen.

Skilsmisse føles likevel som å hoppe utfor et stup.

Jeg tenker mest på ungene. Alt jeg vil ødelegge for dem, bare fordi jeg føler meg lite respektert. Begge de to største har en stor omgangskrets, det er fritidsaktiviterer og ta hensyn til.

Å skifte skole, tror jeg vil rasere heres deres tilværelse nå.

De har bodd her så lenge og er så inne i miljøet.

Lillemor går det nok bedre med.

Jeg har to valg nå:

1. Skilsmisse

2. Resignere og bare godta det.

Det finnes ingen annen løsning.

[mamma til ni]

Der sier du det. Det er følelsen av å ikke bli respektert som er den vondeste.

Jeg tror det hadde vært lettere om jeg hadde fått en takk innimellom.

Eller ihverfall fått føle at mine ord også betyr noe.

Slik det er nå og slik det har vært lenge, føler jeg meg fullstendig overkjørt.

Jeg tror han også er klar for skilsmisse.

Jeg kan ikke tolke det annerledes, slik han turer frem.

Det kan jo ikke være normalt at man ikke skal samarbeide i en familie.

Nei, det kan ikkje vere normalt å ikkje samarbeide. Han må då forstå at han misser deg til slutt.

Min eks. har det bra no, men han er litt ensom, sei han. Eg vil ikkje ta han tilbake før han viser innsikt i å ta meir ansvar for familien sin - og det skal vise seg i PRAKSIS.

[Gjest KariKruskakli]

I en del jobber så krevs det mye av en. Det er enten jobb eller ingen jobb? Ville det vært bedre med en arbeidsledig? Han tjener da vel mye penger som du sikkert har glede av? Kan ikke du gå ned i stilling da? Jeg synes du virker sutrete. Man ikan ikke få i pose og sekk her i livet.

Han har ikke bare en jobb.

Han får da to fulltidsjobber.

I alle disse årene har det vært han som har blitt prioritert.

Jeg har jobbet deltid og tatt vikarjobber, bare fordi at han skal ha mulighet til selvutvikling.

I den siste jobben min har jeg vært vikar i 3 år.

Jeg har trivdes så godt med den jobben og jeg har håpet og håpet på å få en fast stilling der.

Nå har det endelig skjedd. Jeg har blitt fast ansatt. Jeg har veldig lite lyst til å si i fra meg den muligheten.

[Gjest KariKruskakli]

I en del jobber så krevs det mye av en. Det er enten jobb eller ingen jobb? Ville det vært bedre med en arbeidsledig? Han tjener da vel mye penger som du sikkert har glede av? Kan ikke du gå ned i stilling da? Jeg synes du virker sutrete. Man ikan ikke få i pose og sekk her i livet.

Han gambler i den private jobben og ja han tjener mye penger.

Men det er et sjangsespill det han driver med også. Man vet aldri når det snur, for det kan det gjøre.

Dessuten hadde vi god økonomi, da han bare hadde en vanlig jobb også.

Penger er ikke alt her i verden.

[mamma til ni]

I en del jobber så krevs det mye av en. Det er enten jobb eller ingen jobb? Ville det vært bedre med en arbeidsledig? Han tjener da vel mye penger som du sikkert har glede av? Kan ikke du gå ned i stilling da? Jeg synes du virker sutrete. Man ikan ikke få i pose og sekk her i livet.

Men enkelte går så opp i jobben sin, at det er berre den som teller i verda. Penger er det ikkje alltid så mykje det blir av heller, som sjølvstendig næringsdrivande. Og til meir pengar dei har, til meir brukar dei på firma. (eg er litt krass...)