Møkkafyr!

[Gjest KariKruskakli]

Du har fått mange gode råd, i tillegg bør du minne ham om følgende:

Om dere skulle gå fra hverandre, vil han (høyst sannsynlig) ha helt ansvaret for barna minimum annenhver helg pluss en kveld i uken. Det blir antakelig langt mer enn han bidrar nå!

En venninne av meg hadde aldri hatt så mye avlastning i forbindelse med barna som etter at hun flyttet fra barnefaren...

" Det blir antakelig langt mer enn han bidrar nå!"

Nei, det blir nok ikke det. Han bidrar mer enn som så.

[Reg@l]

Da er jeg redd denne prossessen kan ta lang tid.

Jeg må også selge sommerhuset, før jeg kan flytte.

Det trenger ikke ta så lang tid. Begynn med å bestille en time til megling på Familievernkontoret, her er det ofte 2-3 ukers ventetid. Du må ha meglingsattest for å kunne søke om separasjon.

I tillegg må du legge ved kopi av vielsesattest og dokumentasjon på personnummer (f.eks kopi av siste Ligningsoppgjør) når du sender søknaden til Fylkesmannen. Underskriftene deres må attesteres av to personer, evt en advokat. Det tar ca 14 dager før separasjonen er i orden.

Hvis du oppfyller kravene til bostøtte kan du søke om det via Boligkontoret i den kommunen du bor i.

Bare spør hvis det er noe du lurer på.

Lykke til!

[Gjest Elextra]

" Det blir antakelig langt mer enn han bidrar nå!"

Nei, det blir nok ikke det. Han bidrar mer enn som så.

Ok! Jeg fikk inntrykk av at han knapt bidro noen ting.

[Gjest Mener nå jeg da]

" Det blir antakelig langt mer enn han bidrar nå!"

Nei, det blir nok ikke det. Han bidrar mer enn som så.

Du klaget da her et sted over at du var lei av å være alenemor?

[Goliath]

Nåp har jeg lest en del av denne tråden, og vil bare få si at jeg støtter deg i den avgjørelsen som det ser ut til at du har tatt.

Å fortsette slik dere lever nå vil ikke kunne gå i lengden - uten at du ofrer alt for mye av det som betyr noe for deg.

Men det betyr også at du må ta en avgjørelse, og stå ved den - enten til han forstår hvor landet ligger, eller i verste fall gjennomføre en skillsmisse.

Uansett er jeg sikker på at det vil være bedre for deg og ungene på sikt.

Lykke til!

[Gjest KariKruskakli]

Du klaget da her et sted over at du var lei av å være alenemor?

Ja, jeg gjorde det.

Før jul, var han på 3 ukers safari.

Da han kom hjem, tok han seg en jobb i Bergen som i utganspunktet, skulle vare i 3 måneder. Det ble til 4 måneder. Han var da hjemme bare i helgene.

Rett før han dro på safari,fant Riksen ut hva som feilte sønnen vår.

Vi skulle ha opplæring på hvordan sprøytene skulle settes, og det var mange kontrolltimer utover vinteren og våren.

Noe som medførte at jeg måtte ta mye fri fra jobb for å være med han.

Men at jeg har vært alenemor i store deler av alle disse årene er sterkt overdrevet.

Men mye har falt på meg av praktiske ting, men han har ikke vært helt utenfor heller.

Når det gjelder å ta med ungene på sykkelturer, fjellturer, ski og slaomturer, tror jeg faktisk han har vært flinkere enn fedre flest.

Det ble veldig sortmalt i går, da jeg bare skrev om all dritten. Og det jeg skrev om i går kan av og til virke litt altoverskyggende for meg, men det blir ikke helt rettferdig.

[Gjest Mener nå jeg da]

Ja, jeg gjorde det.

Før jul, var han på 3 ukers safari.

Da han kom hjem, tok han seg en jobb i Bergen som i utganspunktet, skulle vare i 3 måneder. Det ble til 4 måneder. Han var da hjemme bare i helgene.

Rett før han dro på safari,fant Riksen ut hva som feilte sønnen vår.

Vi skulle ha opplæring på hvordan sprøytene skulle settes, og det var mange kontrolltimer utover vinteren og våren.

Noe som medførte at jeg måtte ta mye fri fra jobb for å være med han.

Men at jeg har vært alenemor i store deler av alle disse årene er sterkt overdrevet.

Men mye har falt på meg av praktiske ting, men han har ikke vært helt utenfor heller.

Når det gjelder å ta med ungene på sykkelturer, fjellturer, ski og slaomturer, tror jeg faktisk han har vært flinkere enn fedre flest.

Det ble veldig sortmalt i går, da jeg bare skrev om all dritten. Og det jeg skrev om i går kan av og til virke litt altoverskyggende for meg, men det blir ikke helt rettferdig.

Ok, selvfølgelig greit at du "har ut av deg dritt" her på dol, men da blir det jo litt vanskelig å ta deg seriøst heretter for oss også da (les: vanskelig å gi deg mer råd).

Og i går sa du til ham enda en gang at du ville separeres.

Jeg vet dette er vanskelig og at det er en lang prosess, men ikke si til noen at du vil separeres/skilles og sleng papirene i bordet opptil flere ganger uten at du virkelig mener det og står ved det. Det er veldig lite voksent synes jeg og man mister respekt for de som holder på slik.

[Gjest KariKruskakli]

Ok, selvfølgelig greit at du "har ut av deg dritt" her på dol, men da blir det jo litt vanskelig å ta deg seriøst heretter for oss også da (les: vanskelig å gi deg mer råd).

Og i går sa du til ham enda en gang at du ville separeres.

Jeg vet dette er vanskelig og at det er en lang prosess, men ikke si til noen at du vil separeres/skilles og sleng papirene i bordet opptil flere ganger uten at du virkelig mener det og står ved det. Det er veldig lite voksent synes jeg og man mister respekt for de som holder på slik.

Jeg skjønner at jeg må fremstå som verdens største vingle.

Jeg sitter her enda og grubler, og det er ikke lett for dere å ta meg seriøst, når jeg ikke greier det selv engang.

Føler meg helt låst fast i situasjonen.

Jeg har vært på nippet til å ta opp telefonrøret å ringe, men jeg har ikke gjort det enda.

[Gjest Mener nå jeg da]

Jeg skjønner at jeg må fremstå som verdens største vingle.

Jeg sitter her enda og grubler, og det er ikke lett for dere å ta meg seriøst, når jeg ikke greier det selv engang.

Føler meg helt låst fast i situasjonen.

Jeg har vært på nippet til å ta opp telefonrøret å ringe, men jeg har ikke gjort det enda.

Jeg synes ikke du skal ta dette store skrittet hvis det kun er for å straffe ham.

Det kan være at du straffer både deg selv og ungene, faktisk.

Men at dere har ting å jobbe med, det tror jeg!

Dere må nok på en knallhard runde til med samlivsterapi. Hvis ikke må du rett og slett bare akseptere situasjonen.

[favn]

Jeg skjønner at jeg må fremstå som verdens største vingle.

Jeg sitter her enda og grubler, og det er ikke lett for dere å ta meg seriøst, når jeg ikke greier det selv engang.

Føler meg helt låst fast i situasjonen.

Jeg har vært på nippet til å ta opp telefonrøret å ringe, men jeg har ikke gjort det enda.

Kjære deg, hvis du tviler skal du selvfølgelig ikke gå for skilsmisse (nå).

[Gjest Mener nå jeg da]

Kjære deg, hvis du tviler skal du selvfølgelig ikke gå for skilsmisse (nå).

Hun ønsker ikke skilsmisse, har heller aldri ønsket det. Men hun vil gjennomføre en separasjon for å straffe ham, for at han forhåpentligvis skal våkne opp.

Jeg tror hun risikerer å tape mer enn hun vinner på det.

[Gjest Mener nå jeg da]

Jeg skjønner at jeg må fremstå som verdens største vingle.

Jeg sitter her enda og grubler, og det er ikke lett for dere å ta meg seriøst, når jeg ikke greier det selv engang.

Føler meg helt låst fast i situasjonen.

Jeg har vært på nippet til å ta opp telefonrøret å ringe, men jeg har ikke gjort det enda.

Ser du at du "tapte" noe alle de andre gangene du truet med skilsmisse? Nå sitter du igjen med 750.000 kr. og har skrevet under på at du ikke får noe mer noen gang.

Du skrev i et innlegg at den gangen var det enten å underskrive eller så ble det skilsmisse.

Var det han som ønsket skilsmisse da?

Han kan bli lei han også.

Ikke at jeg unnskylder alle de tingene du har skrevet om ham, jeg synes definitivt at han har tråkket på deg en del ganger og tatt deg for gitt.

[Gjest KariKruskakli]

Hun ønsker ikke skilsmisse, har heller aldri ønsket det. Men hun vil gjennomføre en separasjon for å straffe ham, for at han forhåpentligvis skal våkne opp.

Jeg tror hun risikerer å tape mer enn hun vinner på det.

Jeg skjønner at jeg taper respekt.

Jeg skjønner at det blir vanskelig å ta meg alvorlig, akkurat som du føler nå.

Jeg ser at mannen min gjorde graverende ting da han presset meg til å signere særeieavtalen.

Det er det mest usmakelige han har gjort i ekteskapet.

Jeg irriterer meg ikke over pengene jeg mistet. Man får ikke med seg pengene i graven.

Det vondeste var at han ville gjøre dette mot meg. Synes ikke jeg fortjener det.

Han vet (han sier det også selv) at jeg er jordnær og lite opptatt av penger, annet enn at det er fint å ha nok til å betale regninger med.

Likevel mener han at hvis det en gang kommer til skilsmisse, kan jeg forandre meg til det ugjennkjennelige og prøve flå han.

Han mener at han har jobbet hardt for dette. Tatt risikoer som få andre tør ta, og at jeg har vært negativ underveis.

Det han glemmer å tenke på er at dette har påført meg bekymringer også, og at jeg har vært med på risikoen enten jeg har villet eller ikke.

Nå er det slik at han kjøpte huset i 1985, og jeg kom først inn i bildet i 1990.

Så jeg hadde ikke krav på halvparten, men jeg har vært med på verdistigningen.Og den er ikke liten.

Men det henger nok igjen at han ser på det som sitt.

Jeg er nok fremdeles den lille frøkna som flyttet inn og ryddet opp avisbunkene og gjorde det hyggelig der.

Det har vært mange situasjoner hvor jeg mener han har et gammeldags syn på saker og ting.

Han har vært "sjef" på de viktigste avgjørelsene som har med penger å gjøre.

Han har ikke vært gjerrig, men jeg har ikke hatt noe medbestemmelsrett.

Jeg har liksom bare hatt mine små ting å ta meg av.

Han pleier å spørre meg til råds, men han bestemmer selv til syvende og sist.

Jeg vet at hvis jeg blir nå, så har jeg resignert og tapt på de tingene som jeg irriterer meg over. Jeg må slutte å true, for det fører ikke med seg noen ting allikevel.Så da har jeg tapt. Det er ingen vits i å kjempe lenger.

Velger jeg skilsmisse, får jeg det kanskje enda vondere.

Jeg blir alene. Sittende der og savne en mann jeg er glad i. En ny mann inn i mitt liv er helt uaktuelt.Det orker jeg ikke.

Ikke mange som vil ha en 39-åring som er bundet til 3 barn uansett.

Dessuten orker jeg ikke å forholde meg til andres barn heller.

Så markedet blir nok veldig begrenset:)

Og la oss si at jeg etter noen år finner en mann da som har bedre kvaliteter enn min mann på visse punkter. Så går det en stund, og så var ikke gresset grønnere på andre siden av gresset alikevel.

Hvis jeg er heldig lever jeg kanskje i 40 år til.

Jeg er usikker på om jeg vil bruke store deler av livet på å lete etter det perfekte, når det bare kan føre til rot og tøys, steforeldre til ungene, stebesteforeldre.

For ikke å snakke om at da vil mannen min og jeg aldri oppleve og bli besteforeldre sammen.

Jeg taper en del på å bli. Jeg vet det.Samtidig beholder jeg noe veldig bra.

Kan hende hadde jeg vunnet en del på å gå, men jeg er veldig redd for å miste det som er bra. Tenk om jeg gjør mitt livs største tabbe?

Jeg må prøve finne ut av dette. Jeg må bruke litt mer tid, så jeg ikke vingler det til enda mer.

Nå sier han at han vil ta alle legetimene til sønnen min fremover, At han vil kjøpe en bil til meg, og at han kan forsøke å ta fri noen fredager.

Men det er visst veldig viktig for han å ta den jobben han fikk nå.

[nypa]

Du har fått mange gode råd, i tillegg bør du minne ham om følgende:

Om dere skulle gå fra hverandre, vil han (høyst sannsynlig) ha helt ansvaret for barna minimum annenhver helg pluss en kveld i uken. Det blir antakelig langt mer enn han bidrar nå!

En venninne av meg hadde aldri hatt så mye avlastning i forbindelse med barna som etter at hun flyttet fra barnefaren...

Ja slik var det hos oss også. Jeg har helt fri annahver uke fra onsdag til mandag og det er luksus. Trodde jeg kom til å "dø" av savn etter barna men jeg klarer å kose meg og nyte fritida mi. Jeg vet at barna gjerne vil til far og de gleder seg også til å komme hjem til meg igjen.

[Gjest Mener nå jeg da]

Jeg skjønner at jeg taper respekt.

Jeg skjønner at det blir vanskelig å ta meg alvorlig, akkurat som du føler nå.

Jeg ser at mannen min gjorde graverende ting da han presset meg til å signere særeieavtalen.

Det er det mest usmakelige han har gjort i ekteskapet.

Jeg irriterer meg ikke over pengene jeg mistet. Man får ikke med seg pengene i graven.

Det vondeste var at han ville gjøre dette mot meg. Synes ikke jeg fortjener det.

Han vet (han sier det også selv) at jeg er jordnær og lite opptatt av penger, annet enn at det er fint å ha nok til å betale regninger med.

Likevel mener han at hvis det en gang kommer til skilsmisse, kan jeg forandre meg til det ugjennkjennelige og prøve flå han.

Han mener at han har jobbet hardt for dette. Tatt risikoer som få andre tør ta, og at jeg har vært negativ underveis.

Det han glemmer å tenke på er at dette har påført meg bekymringer også, og at jeg har vært med på risikoen enten jeg har villet eller ikke.

Nå er det slik at han kjøpte huset i 1985, og jeg kom først inn i bildet i 1990.

Så jeg hadde ikke krav på halvparten, men jeg har vært med på verdistigningen.Og den er ikke liten.

Men det henger nok igjen at han ser på det som sitt.

Jeg er nok fremdeles den lille frøkna som flyttet inn og ryddet opp avisbunkene og gjorde det hyggelig der.

Det har vært mange situasjoner hvor jeg mener han har et gammeldags syn på saker og ting.

Han har vært "sjef" på de viktigste avgjørelsene som har med penger å gjøre.

Han har ikke vært gjerrig, men jeg har ikke hatt noe medbestemmelsrett.

Jeg har liksom bare hatt mine små ting å ta meg av.

Han pleier å spørre meg til råds, men han bestemmer selv til syvende og sist.

Jeg vet at hvis jeg blir nå, så har jeg resignert og tapt på de tingene som jeg irriterer meg over. Jeg må slutte å true, for det fører ikke med seg noen ting allikevel.Så da har jeg tapt. Det er ingen vits i å kjempe lenger.

Velger jeg skilsmisse, får jeg det kanskje enda vondere.

Jeg blir alene. Sittende der og savne en mann jeg er glad i. En ny mann inn i mitt liv er helt uaktuelt.Det orker jeg ikke.

Ikke mange som vil ha en 39-åring som er bundet til 3 barn uansett.

Dessuten orker jeg ikke å forholde meg til andres barn heller.

Så markedet blir nok veldig begrenset:)

Og la oss si at jeg etter noen år finner en mann da som har bedre kvaliteter enn min mann på visse punkter. Så går det en stund, og så var ikke gresset grønnere på andre siden av gresset alikevel.

Hvis jeg er heldig lever jeg kanskje i 40 år til.

Jeg er usikker på om jeg vil bruke store deler av livet på å lete etter det perfekte, når det bare kan føre til rot og tøys, steforeldre til ungene, stebesteforeldre.

For ikke å snakke om at da vil mannen min og jeg aldri oppleve og bli besteforeldre sammen.

Jeg taper en del på å bli. Jeg vet det.Samtidig beholder jeg noe veldig bra.

Kan hende hadde jeg vunnet en del på å gå, men jeg er veldig redd for å miste det som er bra. Tenk om jeg gjør mitt livs største tabbe?

Jeg må prøve finne ut av dette. Jeg må bruke litt mer tid, så jeg ikke vingler det til enda mer.

Nå sier han at han vil ta alle legetimene til sønnen min fremover, At han vil kjøpe en bil til meg, og at han kan forsøke å ta fri noen fredager.

Men det er visst veldig viktig for han å ta den jobben han fikk nå.

Jeg er iallefall glad jeg ikke er i dine sko, dette må være veldig, veldig vanskelig. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg var deg heller. Jeg ser det er mange "for" og i mot". Du har begynt på en tankeprosess nå som du må bruke tid på. I mellomtida må du ikke true ham mer, bare fortell ham at du skal bruke tid på å tenke alt igjennom.

Se an hvordan det går når han virkelig begynner i den jobben 1. september. Kanskje blir det skikkelig dritt, kanskje går det veldig bra. Han blir jo også sikkert greiest å ha med å gjøre når han får drive med noe han har SÅ lyst til og er SÅ gira på. Dessuten er det for 1 år, er det ikke? Forsøk å summere opp plusser og minuser en dag du ikke er forbannet på ham, siden minusene blir så altoverskyggende når du er forbannet.

Det kan synes som om du er hans "lille frue" som "steller for ham" og har dine små ansvarsting å ordne med mens han trekker i trådene.

Man gifter seg for både gode og dårlige dager. Jeg synes nok det virker som om han tar lite hensyn til deg og gjør mye som han vil uten å høre på hva du sier. Men han vet jo nå at du ikke stikker uansett.... Så han kan faktisk gjøre som han vil....

Jeg lurer på hvorfor han egentlig tvang deg til å signere den særeieavtalen. Hva skjedde i forkant av dette?

Jeg ville blitt veldig lei meg, såret og dypt skuffet om mannen min hadde kommet med et slikt krav.

[Gjest Elextra]

Har du lest Wonderboy? Kunne nesten tro du var Tessa, hans kone :-)

[Gjest KariKruskakli]

Jeg er iallefall glad jeg ikke er i dine sko, dette må være veldig, veldig vanskelig. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg var deg heller. Jeg ser det er mange "for" og i mot". Du har begynt på en tankeprosess nå som du må bruke tid på. I mellomtida må du ikke true ham mer, bare fortell ham at du skal bruke tid på å tenke alt igjennom.

Se an hvordan det går når han virkelig begynner i den jobben 1. september. Kanskje blir det skikkelig dritt, kanskje går det veldig bra. Han blir jo også sikkert greiest å ha med å gjøre når han får drive med noe han har SÅ lyst til og er SÅ gira på. Dessuten er det for 1 år, er det ikke? Forsøk å summere opp plusser og minuser en dag du ikke er forbannet på ham, siden minusene blir så altoverskyggende når du er forbannet.

Det kan synes som om du er hans "lille frue" som "steller for ham" og har dine små ansvarsting å ordne med mens han trekker i trådene.

Man gifter seg for både gode og dårlige dager. Jeg synes nok det virker som om han tar lite hensyn til deg og gjør mye som han vil uten å høre på hva du sier. Men han vet jo nå at du ikke stikker uansett.... Så han kan faktisk gjøre som han vil....

Jeg lurer på hvorfor han egentlig tvang deg til å signere den særeieavtalen. Hva skjedde i forkant av dette?

Jeg ville blitt veldig lei meg, såret og dypt skuffet om mannen min hadde kommet med et slikt krav.

Jeg ble veldig lei meg.

Man kan ikke si annet.

Men jeg tror jeg har en egen evne til raskt å begynne tenke positivt igjen.

For to minutter siden ringte han meg på jobben.

Han lurte på om jeg ville bli med på en båttur når jeg kom hjem i dag.

Han skulle kjøpe inn pølser og engangsgrill. Han ville koke kaffe og gjøre alt klart, så var det bare for meg å sette meg i båten.

Skjønner? Slike små ting, får meg til å glemme både særeieavtaler, advokater og alt annet. Jeg er nok en enkel sjel kanskje.

Lett å tilfredsstille.

[Gjest KariKruskakli]

Har du lest Wonderboy? Kunne nesten tro du var Tessa, hans kone :-)

Nei, har ikke lest den. Fortell!

[Knotten]

Jeg ble veldig lei meg.

Man kan ikke si annet.

Men jeg tror jeg har en egen evne til raskt å begynne tenke positivt igjen.

For to minutter siden ringte han meg på jobben.

Han lurte på om jeg ville bli med på en båttur når jeg kom hjem i dag.

Han skulle kjøpe inn pølser og engangsgrill. Han ville koke kaffe og gjøre alt klart, så var det bare for meg å sette meg i båten.

Skjønner? Slike små ting, får meg til å glemme både særeieavtaler, advokater og alt annet. Jeg er nok en enkel sjel kanskje.

Lett å tilfredsstille.

Jeg tror dere to har noe bra gående, noe som gjør at du blir og blir, noe som gjør at du tyr til litt desperate midler innimellom, for du vil så gjerne komme forbi arrogansen og egoismen hans for å ha det helt maks!

Jeg tror dere har mye å jobbe dere igjennom om du skal dit du drømmer om i forholdet, men er det mulig?

Jeg er litt sånn uhelbredelig romantiker, og tror at om bare begge vil tilstrekkelig....ja, da går alt an.

[Goliath]

Jeg skjønner at jeg taper respekt.

Jeg skjønner at det blir vanskelig å ta meg alvorlig, akkurat som du føler nå.

Jeg ser at mannen min gjorde graverende ting da han presset meg til å signere særeieavtalen.

Det er det mest usmakelige han har gjort i ekteskapet.

Jeg irriterer meg ikke over pengene jeg mistet. Man får ikke med seg pengene i graven.

Det vondeste var at han ville gjøre dette mot meg. Synes ikke jeg fortjener det.

Han vet (han sier det også selv) at jeg er jordnær og lite opptatt av penger, annet enn at det er fint å ha nok til å betale regninger med.

Likevel mener han at hvis det en gang kommer til skilsmisse, kan jeg forandre meg til det ugjennkjennelige og prøve flå han.

Han mener at han har jobbet hardt for dette. Tatt risikoer som få andre tør ta, og at jeg har vært negativ underveis.

Det han glemmer å tenke på er at dette har påført meg bekymringer også, og at jeg har vært med på risikoen enten jeg har villet eller ikke.

Nå er det slik at han kjøpte huset i 1985, og jeg kom først inn i bildet i 1990.

Så jeg hadde ikke krav på halvparten, men jeg har vært med på verdistigningen.Og den er ikke liten.

Men det henger nok igjen at han ser på det som sitt.

Jeg er nok fremdeles den lille frøkna som flyttet inn og ryddet opp avisbunkene og gjorde det hyggelig der.

Det har vært mange situasjoner hvor jeg mener han har et gammeldags syn på saker og ting.

Han har vært "sjef" på de viktigste avgjørelsene som har med penger å gjøre.

Han har ikke vært gjerrig, men jeg har ikke hatt noe medbestemmelsrett.

Jeg har liksom bare hatt mine små ting å ta meg av.

Han pleier å spørre meg til råds, men han bestemmer selv til syvende og sist.

Jeg vet at hvis jeg blir nå, så har jeg resignert og tapt på de tingene som jeg irriterer meg over. Jeg må slutte å true, for det fører ikke med seg noen ting allikevel.Så da har jeg tapt. Det er ingen vits i å kjempe lenger.

Velger jeg skilsmisse, får jeg det kanskje enda vondere.

Jeg blir alene. Sittende der og savne en mann jeg er glad i. En ny mann inn i mitt liv er helt uaktuelt.Det orker jeg ikke.

Ikke mange som vil ha en 39-åring som er bundet til 3 barn uansett.

Dessuten orker jeg ikke å forholde meg til andres barn heller.

Så markedet blir nok veldig begrenset:)

Og la oss si at jeg etter noen år finner en mann da som har bedre kvaliteter enn min mann på visse punkter. Så går det en stund, og så var ikke gresset grønnere på andre siden av gresset alikevel.

Hvis jeg er heldig lever jeg kanskje i 40 år til.

Jeg er usikker på om jeg vil bruke store deler av livet på å lete etter det perfekte, når det bare kan føre til rot og tøys, steforeldre til ungene, stebesteforeldre.

For ikke å snakke om at da vil mannen min og jeg aldri oppleve og bli besteforeldre sammen.

Jeg taper en del på å bli. Jeg vet det.Samtidig beholder jeg noe veldig bra.

Kan hende hadde jeg vunnet en del på å gå, men jeg er veldig redd for å miste det som er bra. Tenk om jeg gjør mitt livs største tabbe?

Jeg må prøve finne ut av dette. Jeg må bruke litt mer tid, så jeg ikke vingler det til enda mer.

Nå sier han at han vil ta alle legetimene til sønnen min fremover, At han vil kjøpe en bil til meg, og at han kan forsøke å ta fri noen fredager.

Men det er visst veldig viktig for han å ta den jobben han fikk nå.

Vedrørende særeieavtalen så oppfattet jeg det mer som om det var du som presset han til det i sin tid, fordi du ikke ønsket å dele den risikoen han tok?

Da kan du vel ikke etterpå si at det var han som presset deg til det, bare fordi det i etterkant viser seg at det hadde vært mer økonomisk gevinst i det hvis du hadde tatt større sjanser den gang?

Hadde vært interessant å høre din manns opplevelse/side av hele situasjonen, men det er jo selvfølgelig uaktuelt:-)