Føler meg bare ensom nå jeg

[LillemorX]

Separert trebarnsmor er jeg. Og selv om jeg har venner, føler jeg meg veldig ensom nå. Jeg har ikke barna før til helgen. Inntil da må jeg klare meg selv. Alene i den mørke fæle leiligheten som jeg så gjerne skulle byttet ut. En venninne sa til meg i dag at hun ikke hadde så lyst til å komme på besøk, for det var ikke så koselig hos meg. Skjønner henne godt, det er noe ekkelt i veggene her. Har ikke bodd her mer enn 4 mnd eller noe. Følte at jeg var presset til å flytte til denne leiligheten, til tross for dårlig magefølelse, fordi eksmannen ville ha meg ut. Aner ikke hva jeg skulle gjort annerledes.

Venninnene jeg har, er opptatt med jobb og sine barn. Det passer stort sett ikke overens å treffe de så ofte som jeg skulle ønske. Eksmannen min snakker jeg bare med når jeg må.

Jeg har en veldig god herrevenn, som er en potensiell fremtidig kjæreste. Men det følger med en komplisert historie med han (er ikke bare enkelt med meg heller da). Alle har en fortid, men ikke alle kan legge den bak seg. Det er kanskje litt av problemet hans, selv om jeg vet at han elsker meg, og helst vil være sammen med meg. Ingen av oss er klare for mer enn et godt vennskap til hverandre nå. Hvem vet hva fremtiden bringer? Problemet er at jeg tenker på han 25 t i døgnet. Klarer ikke å la være. Men jeg vil ikke være den som kontakter han hele tiden. Vil ikke virke desperat heller. Søren heller. Skulle ha trengt han i kveld. Har ingen å snakke med... Det er ikke noe ålright å føle seg ensom.

Ett lite sukk fra

[Gjest dina2]

En trøste klem fra meg. Håper ting ser lysere ut etterhvert.

Lykke til!

[Aryane]

En trøste klem fra meg. Håper ting ser lysere ut etterhvert.

Lykke til!

Syns ikke det var snillt av venninnen din å si at hun ikke ville besøke deg fordi du ikke hadde det så koselig. Ok,du bor i en mørk leilighet som du ikke trives i, men det går da an å ha det koselig sammen likevel?

[pjusken]

Hei!

Håper det ser litt lysere ut for deg idag enn i går!

Det sies at det etter en seperasjon/skilsmisse tar 1 år før man nærmer seg "normalt gjenge". Ta deg tid til å sørge over bruddet. Man har jo plutselig et "nytt" liv på egenhånd, uten barna i perioder (tro meg, jeg vet ALT om å slite med det!) osv. Ta deg tid til å venne deg til nytt liv. Det går sakte men sikkert bedre, det er helt sikkert selvom det ikke føles slik nå.

Ang. leiligheten - kan du kanskje male litt eller noe for å gjøre den litt koseligere? Så har du noe å "henge fingrene i" også?

Kanskje du kan melde deg på noe kurs, trening e.l. som gjør at du fyller fritiden og treffer nye mennesker?

Og han nye.... Ta dere tid til å ta det med ro. Det virker ikke som om det er lenge siden bruddet ditt. Jeg skjønner at du vil ha noen, og noen ganger kan den følelsen lure en til å tro at en er forelsket. Ta deg tid til å kjenne på hva DU vil, og hvordan DU vil ha det! Du har alle muligheter til å skape ditt nye liv slik du vil ha det!

Lykke til.

*klem*

[LillemorX]

Syns ikke det var snillt av venninnen din å si at hun ikke ville besøke deg fordi du ikke hadde det så koselig. Ok,du bor i en mørk leilighet som du ikke trives i, men det går da an å ha det koselig sammen likevel?

Vel...denne venninnen min som sa dette, vet hvordan jeg har det, og at jeg ikke trives i leiligheten. Har selv forstått det på henne at det er noe, når hun har vært her. Men hun er ikke den eneste som føler seg litt ubekvem hjemme hos meg. Hun var bare ærlig. Vi møtes jo ofte ute da... Men det er så klart litt sårende likevel, at hun ikke synes det er så koselig hjemme hos meg. Jeg føler selv at det sitter noe i veggene i dette gamle huset jeg leier i. Er som om de suger ut livsgnist og energi ut av en. Vanskelig å forklare egentlig. Men jeg forstår henne faktisk godt...

[LillemorX]

Hei!

Håper det ser litt lysere ut for deg idag enn i går!

Det sies at det etter en seperasjon/skilsmisse tar 1 år før man nærmer seg "normalt gjenge". Ta deg tid til å sørge over bruddet. Man har jo plutselig et "nytt" liv på egenhånd, uten barna i perioder (tro meg, jeg vet ALT om å slite med det!) osv. Ta deg tid til å venne deg til nytt liv. Det går sakte men sikkert bedre, det er helt sikkert selvom det ikke føles slik nå.

Ang. leiligheten - kan du kanskje male litt eller noe for å gjøre den litt koseligere? Så har du noe å "henge fingrene i" også?

Kanskje du kan melde deg på noe kurs, trening e.l. som gjør at du fyller fritiden og treffer nye mennesker?

Og han nye.... Ta dere tid til å ta det med ro. Det virker ikke som om det er lenge siden bruddet ditt. Jeg skjønner at du vil ha noen, og noen ganger kan den følelsen lure en til å tro at en er forelsket. Ta deg tid til å kjenne på hva DU vil, og hvordan DU vil ha det! Du har alle muligheter til å skape ditt nye liv slik du vil ha det!

Lykke til.

*klem*

Hei og takk for svar :-)

Det ser bittelittegranne lysere ut i dag, faktisk.

Du har sikkert rett i at det tar tid før man kommer seg etter en separasjon. Har vært separert i ett halvt år nå, men føler enda at jeg trenger en god del ekstra tid for å bearbeide, og komme inn i alt det nye, som du sier.

Det er fremdeles uvant å ikke ha barna 24 t i døgnet. Vet nesten ikke hva jeg skal gjøre med all min nye fritid. Er ikke bare bare å få det heller. Skal man treffe venner bør det jo klaffe med andre part, og få roet seg til å gjøre andre ting, er tiltak det også. Er rart å bare ha meg selv å tenke på sånn sett. Å ikke ha en annen voksen å bo sammen med, og ta hensyn til osv. Men jeg jobber med saken :-)

Jeg tenkte tidligere på at jeg skulle pusse opp i leiligheten jeg leier (har bodd her i ca 4 mnd). Men jeg vil egentlig bare vekk herfra. Har prøvet med farger, lys, bilder og tekstiler m.m, men det er noe i disse veggene her altså. Noe som gir en litt uhyggelig følelse. Jobber med å finne meg et annet sted å bo, men det er ikke lett å finne en leilighet stor nok til meg og tre barn.

Når det gjelder denne gode vennen jeg har, så prøver jeg å høre på mitt indre. Kjenner etter hva jeg føler, og hva jeg ønsker. Jeg har kjent han i mange år nå, og jeg vet at jeg er veldig glad i han, og han i meg. Men som sagt er ingen av oss klare for et såkalt forhold akkurat nå. Så vi tar ting litt etterhvert. Vil ikke stresse inn i noe, for det kommer til å ende galt. Det er det siste jeg ønsker. Men så klart drømmer jeg om en fremtid med han... Det er jo ikke noe galt i å drømme, sant? Må bare prøve å holde meg i skinnet, slik at jeg ikke gjør en stor bommert, hehe. Føler jeg blir litt sjalu når jeg hører han henger litt med eksen sin, selv om jeg egentlig vet at jeg ikke har så mye å frykte... ugh