Gi meg styrke!

[Gjest KariKruskakli]

Var så trist da klokka ringte i dag.

Gikk ned i stua og så meg omkring. Dette har vært hjemmet mitt i 15 år.

Ser ut av vinduet.

Det er grønt, fint og barnevennlig her.

Mellomstemann har bygd hytte i epletreet og han har jobbet litt med den hver sommer.

Tenker på alle de sosiale grillkveldene vi har hatt sammen med familie og venner.

De romantiske båtturene i solnedgangen.

Jeg har jo hatt det bra jo.

Jeg leser om andres samlivsproblemer og tenker at alle har noen vanskeligheter.Jeg om leser om andre menns dårlige egenskaper som ikke finnes hos min mann.

Finnes det noen som er perfekt?

Jeg VIL ikke begynne å vakle nå IGJEN. Gi meg litt styrke.

Jeg trenger noen som kan fortelle meg at det er riktig og presse 3 unger inn i en liten leilighet med asfalt utenfor.

*Sukk*

[Gjest Fenriskatten]

Du har to døtre, ikke sant ?

Vil du at de skal vokse opp med inntrykket av at det er ok å bli behandlet av mannen sin, slik mannen din behandler deg ? Hva slags liv får de da ?

Vil du at sønnen din skal tro det er sånn man behandler kvinner ?

[mil1365380270]

Nei, det finnes ingen som er perfekt! Men det er en vesentlig forskjell på å leve med andres uvaner som er irriterende, og å leve med handlinger som får en til å endre personlighet/legge bånd på seg selv/tilpasse seg, ja du skjønner hva jeg mener.

Man kan fint leve med en irriterende tosk, så lenge man elsker personen. Men man skal ikke leve med folk som hindrer en i å blomstre, folk som gir deg vondt i magen, folk som trykker deg ned, i stedet for å oppmuntre deg til å blomstre.

Gamle venner ser lettere hva som skjer enn en selv. Om man er den samme som da man traff personen, om man har det bedre, eller om man har blitt redusert. Har du ikke en vettug venninne som du tør å spørre? Du trenger jo ikke legge ut om alt :-)

Også barna; da du vokste opp, hva var verst: Å se foreldre i smerte, eller gods og gull?

Hvis jeg fant ut at moren min hadde ofret mesteparten av livet sitt for at vi skulle slippe skilsmisse, da hadde jeg ikke blitt glad. Kanskje hadde jeg følt meg urettmessig skyldig en stund, men jeg hadde i alle fall syntes synd på henne, og tenkt at det skal aldri jeg gjøre. Det er ikke verdt det, vi har bare ett liv!

[nypa]

Du har to døtre, ikke sant ?

Vil du at de skal vokse opp med inntrykket av at det er ok å bli behandlet av mannen sin, slik mannen din behandler deg ? Hva slags liv får de da ?

Vil du at sønnen din skal tro det er sånn man behandler kvinner ?

Godt sagt, dessuten er jeg overbevist om at "Kari" ikke kommer til å få det så trangt økonomisk som hun tror. Kanskje godtar til og med mannen at hun får beholde huset.

SJekk ut slike ting "Kari" før du lanserer at separasjon er et faktum. Skaff deg kunnsksap om din økonomiske situasjon som alenemor. Snakk med andre i samme situasjon. Jeg er sjøl alenemor og bor i en skjønn gammel rekkehusleilighet med en liten hage utenfor. Jeg er ikke rik men har nok til å gi barna mine et godt og anstendig liv.

Du vil sikkert finne deg en mann igjen også. Da vil økonomien bedre seg noen hakk. Det er uøkonomisk og leve alene, men jeg tror det er direkte destruktivt på deg som kvinne og menneske å leve sammen med en mann som er så egoistisk og fraværende. Og dere er begge etter min mening ikke et godt forbilde for barna deres med hensyn til hva som gir et godt og lykkelig liv.

Lykke til!

)

[Aryane]

Ja det er riktig hvis det er slik du føler. Jeg var i samme situasjon for ikke lenge siden.

Tenkte på huset og hagen og hvor fint vi hadde det. Forholdet var jo ok, men det var noe som manglet og jo mer tid som gikk jo mer følte jeg at noe manglet. Slik gikk jeg i to år, da jeg plutselig tok meg selv i nakken og sa at å ha et fint hus med stor hage hjelper ikke når jeg ikke er lykkelig. Selv om man prøver å late som ingen ting, merker nok barna at ikke alt er som det skal.

Så til slutt tok jeg med meg barna og flyttet i en leilighet. Har ikke angret et sekund. Ungene stortrives, vi flyttet ikke langt, så de fikk fortsette på samme skole/barnehage, de har kort vei til pappa'n.

Da jeg gikk og tenkte på dette hadde jeg aldri drømt om at det skulle gå så bra.

Trodde jeg skulle savne huset og spesielt hagen, men jeg er bare lettet over å ikke lenger ha nesten 300 kvm som til enher tid skulle holdes rent, og en stor hage som skulle holdes ved like. Nå har jeg 130 kvm som er mer enn stort nok til meg og gutta, husarbeidet er gjort på null niks, og jeg har all verdens tid til overs....føles iallefall slik.

Eks'en beholdt huset, og det hender jeg blir litt deppa når jeg kommer dit og plutselig er gjest i det som var hjemmet mitt i mange år.

Men nå er jeg lykkelig, og det veier opp for alt.

Gjør det du føler er rett, jeg sier ikke at det er lett, for et samlivsbrudd er desverre ikke det uansett om det er nå sånn eller sånn.

Håper alt ordner seg for deg!

Lykke til!

[Knotten]

Kjære KK, jeg er ikke egnet til å gi deg styrke.

Styrken henter du innenfra om du virkelig er sikker på at det er dette du vil.

Jeg leste innleggene i går og hadde mest lyst til å rope de andre midt i mot. Jeg syntes det ble veldig mange bastante svar i retning "Du MÅ gjøre det nå, siden du har truet så mange ganger".

Du MÅ heldigvis ingenting annet enn å finne ut hva DU vil.

Hvorfor er du så trist? Er det alle brustne håp og drømmer eller er det at du egentlig tror det kan finnes en annen løsning?

Kan det hjelpe det å oppsøke noen å prate med, som en gestaltterapeut, for eksempel?

Av erfaring vet jeg at når man går med et så overhengende problem, så kverner det i hodet til man tror man går fra vettet. Det kan være godt å få noen til å hjelpe deg å sette det i perspektiv. Kanskje finner du det svaret du leter etter...?

[mariaflyfly]

Vil bare gi deg en *klem*.

Og døh, det finnes små, fine steder å bo som ikke bare har asfalt uttafor, asså!

[collins]

Tusener på tusener har de samme indre konfliktene i en slik beslutningsprosess som du nå har.

De som "gir etter" og fortsetter, angrer seg alltid. De som gjennomfører beslutningen, vil ganske snart lure på hvorfor de ikke tok bruddet før.

[Aryane]

Hadde ikke lest de andre innleggene dine i sted, nå har jeg skumlest litt, og jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Akkurat sånn hadde jeg det også. Og tro meg, selv om det var en vanskelig avgjørelse, så får du nok det bedre uten ham, er redd slike menn aldri forandrer seg.

Som mariaflyfly sier så finnes det mange koselige steder uten asfalt utenfor. Når jeg ser ut vinduet mitt er det grønt så langt jeg ser, like fullt bor jeg midt i et borettslag.

Det økonomiske ordner seg nok også, kanskje du må forandre litt på vanene dine, og tenke deg mer om, men det klarer du sikkert.

Jeg gikk som deg og tenkte at det kan jo hende vi får det bedre, jeg var glad i ham, men på et vennskapelig plan, kjærestefølelsen var totalt borte, tenkte at følelsene kunne komme tilbake, men etterhvert skjønte jeg at det ikke kom til å skje.

Du blir ikke lykkelig av å fortsette slik, du får ikke overskudd til å gi barna dine det de trenger når du har det på den måten.

Skal ikke si at du på død og liv må gå, jeg kjenner deg jo ikke og det er bare du selv som kan bestemme hva du vil gjøre. Jeg kan bare dele mine erfaringer med deg...og jeg har ikke angret et sekund, men lett har det ikke vært.

Glemmer meg helt bort jeg nå, må løpe...

Ha en fin dag, klem...

[Gjest Mom33]

Nei, det finnes ingen som er perfekt! Men det er en vesentlig forskjell på å leve med andres uvaner som er irriterende, og å leve med handlinger som får en til å endre personlighet/legge bånd på seg selv/tilpasse seg, ja du skjønner hva jeg mener.

Man kan fint leve med en irriterende tosk, så lenge man elsker personen. Men man skal ikke leve med folk som hindrer en i å blomstre, folk som gir deg vondt i magen, folk som trykker deg ned, i stedet for å oppmuntre deg til å blomstre.

Gamle venner ser lettere hva som skjer enn en selv. Om man er den samme som da man traff personen, om man har det bedre, eller om man har blitt redusert. Har du ikke en vettug venninne som du tør å spørre? Du trenger jo ikke legge ut om alt :-)

Også barna; da du vokste opp, hva var verst: Å se foreldre i smerte, eller gods og gull?

Hvis jeg fant ut at moren min hadde ofret mesteparten av livet sitt for at vi skulle slippe skilsmisse, da hadde jeg ikke blitt glad. Kanskje hadde jeg følt meg urettmessig skyldig en stund, men jeg hadde i alle fall syntes synd på henne, og tenkt at det skal aldri jeg gjøre. Det er ikke verdt det, vi har bare ett liv!

Du skriver "Hvis jeg fant ut at moren min hadde ofret mesteparten av livet sitt for at vi skulle slippe skilsmisse, da hadde jeg ikke blitt glad."

Vet du, moren min ofret seg for å unngå skilsmisse, og hun forventet stor takknemlighet fra både meg og søsteren min for det! Vi HATET å bo der foreldrene bodde, vi flyttet ut så fort det var mulig. Det var et mindre trivelig sted med en enda mindre hyggelig mann!

Men det er kanskje noe å huske på, at man ikke nødvendigvis gir barna noe de vil huske med glede om man tviholder på ekteskapet...

[Aryane]

Tusener på tusener har de samme indre konfliktene i en slik beslutningsprosess som du nå har.

De som "gir etter" og fortsetter, angrer seg alltid. De som gjennomfører beslutningen, vil ganske snart lure på hvorfor de ikke tok bruddet før.

Godt sagt collins. Det er akkurat slik det er; jeg har mange ganger spurt meg selv; hvorfor gikk jeg ikke før?

[Lillemus]

Det er ikke sikkert det blir så ille skjønner du. Jeg bor selv i blokk med to små og det er stoooore grøntarealer og tjukt av lekeplasser rundt blokkene her!

Hvem eier huset deres? Spiller vel egentlig ingen rolle, dere er jo gift. Du har rett på halvparten av overskuddet ved et evt. salg så få huset rent og ryddig og få inn en takstmann. Meklere tar ofte gratis takst selv om du ikke skal selge.

Jeg har ikke angret ett sekund på at jeg flyttet! Selv om mitt ekteskap var annerledes enn ditt. Det eneste jeg savner er hagen og katta! ) Nå er katta vandret heden riktignok og jeg har fått en ny kjæreste med en hage som jeg får gjøre som jeg vil med! )

Kom igjen KariKruskakli - det er lys i enden av tunellen! *Stor klem*

[Lora]

Jeg tror ikke noen ukjente mennesker på DOL kan fortelle deg hva du skal gjøre-

Elsker du ham? I såfall er det ikke sikkert du blir lykkelig uten ham.

Men du kan godt flytte ut for en stund synes jeg. Hvis det ikke får ham til å åpne øynene, er han ikke verdt å kjempe for.

Lykke til.

[Gjest KariKruskakli]

Nei, det finnes ingen som er perfekt! Men det er en vesentlig forskjell på å leve med andres uvaner som er irriterende, og å leve med handlinger som får en til å endre personlighet/legge bånd på seg selv/tilpasse seg, ja du skjønner hva jeg mener.

Man kan fint leve med en irriterende tosk, så lenge man elsker personen. Men man skal ikke leve med folk som hindrer en i å blomstre, folk som gir deg vondt i magen, folk som trykker deg ned, i stedet for å oppmuntre deg til å blomstre.

Gamle venner ser lettere hva som skjer enn en selv. Om man er den samme som da man traff personen, om man har det bedre, eller om man har blitt redusert. Har du ikke en vettug venninne som du tør å spørre? Du trenger jo ikke legge ut om alt :-)

Også barna; da du vokste opp, hva var verst: Å se foreldre i smerte, eller gods og gull?

Hvis jeg fant ut at moren min hadde ofret mesteparten av livet sitt for at vi skulle slippe skilsmisse, da hadde jeg ikke blitt glad. Kanskje hadde jeg følt meg urettmessig skyldig en stund, men jeg hadde i alle fall syntes synd på henne, og tenkt at det skal aldri jeg gjøre. Det er ikke verdt det, vi har bare ett liv!

Men nå høres det jo ut som om jeg er på randen av sammenbrudd eller noe.

Ihverfall høres det ut som at jeg går rundt og er deprimert store deler av tiden.

Det er jo ikke slik, vet du.

Jeg har blomstret og kost meg med å pusse opp sommerhuset jeg har kjøpt. Og nå begynner det å bli akkurat slik jeg har drømt om.

Nå må jeg selge det.

Ja, jeg har vært lynende forbanna innimellom og følt meg tråkket på, og da har jeg rast ut her inne. Men det varer aldri lenge. Sist jeg hadde utbrudd, fant jeg ut etterpå at jeg hadde pms.

Det virker kanskje som om jeg er mer opptatt av materielle ting enn kjærligheten, men kjærligheten er jo der.

Mannen min er en kjekk og pen mann. Det er ikke ofte jeg ser så kjekke 47-åringer.

Han er inteligent og flink, og jeg beundrer han for det han får til.

MEN han så irriterende arrogant selvgod og egoistisk innimellom.Og han har gode argumenter for å ta den jobben på ett år.

Jeg vil bare egentlig bare straffe han. Jeg Ønsker ikke skilsmisse.

Jeg ønsker bare å gi han en durabelig straff,og seperasjon er den eneste måten jeg kan få til det på. Sukk!

Men da straffer jeg jo meg selv og barna også.

Vanskelig dette!

[mil1365380270]

Du skriver "Hvis jeg fant ut at moren min hadde ofret mesteparten av livet sitt for at vi skulle slippe skilsmisse, da hadde jeg ikke blitt glad."

Vet du, moren min ofret seg for å unngå skilsmisse, og hun forventet stor takknemlighet fra både meg og søsteren min for det! Vi HATET å bo der foreldrene bodde, vi flyttet ut så fort det var mulig. Det var et mindre trivelig sted med en enda mindre hyggelig mann!

Men det er kanskje noe å huske på, at man ikke nødvendigvis gir barna noe de vil huske med glede om man tviholder på ekteskapet...

Foreldre vil det beste for barna. Også glemmer de hvor fullstendig avhengig barnas lykke er av foreldrenes lykke.

[Gjest KariKruskakli]

Du skriver "Hvis jeg fant ut at moren min hadde ofret mesteparten av livet sitt for at vi skulle slippe skilsmisse, da hadde jeg ikke blitt glad."

Vet du, moren min ofret seg for å unngå skilsmisse, og hun forventet stor takknemlighet fra både meg og søsteren min for det! Vi HATET å bo der foreldrene bodde, vi flyttet ut så fort det var mulig. Det var et mindre trivelig sted med en enda mindre hyggelig mann!

Men det er kanskje noe å huske på, at man ikke nødvendigvis gir barna noe de vil huske med glede om man tviholder på ekteskapet...

Jeg skal aldri aldri si til ungene at jeg ble pga av deres skyld, hvis jeg blir.

Det er ondskapsfullt.

Jeg har begynt å vakle for min egen skyld også.

[pjusken]

Det er ikke sikkert det blir så ille skjønner du. Jeg bor selv i blokk med to små og det er stoooore grøntarealer og tjukt av lekeplasser rundt blokkene her!

Hvem eier huset deres? Spiller vel egentlig ingen rolle, dere er jo gift. Du har rett på halvparten av overskuddet ved et evt. salg så få huset rent og ryddig og få inn en takstmann. Meklere tar ofte gratis takst selv om du ikke skal selge.

Jeg har ikke angret ett sekund på at jeg flyttet! Selv om mitt ekteskap var annerledes enn ditt. Det eneste jeg savner er hagen og katta! ) Nå er katta vandret heden riktignok og jeg har fått en ny kjæreste med en hage som jeg får gjøre som jeg vil med! )

Kom igjen KariKruskakli - det er lys i enden av tunellen! *Stor klem*

"Du har rett på halvparten av overskuddet ved et evt. salg"

Hvis han eide huset før de giftet seg har hun kun krav på halvparten av det overskudd som har kommet til etter at de giftet seg. (evnt. flyttet sammen hvis dette kan dokumenteres)

[mil1365380270]

Men nå høres det jo ut som om jeg er på randen av sammenbrudd eller noe.

Ihverfall høres det ut som at jeg går rundt og er deprimert store deler av tiden.

Det er jo ikke slik, vet du.

Jeg har blomstret og kost meg med å pusse opp sommerhuset jeg har kjøpt. Og nå begynner det å bli akkurat slik jeg har drømt om.

Nå må jeg selge det.

Ja, jeg har vært lynende forbanna innimellom og følt meg tråkket på, og da har jeg rast ut her inne. Men det varer aldri lenge. Sist jeg hadde utbrudd, fant jeg ut etterpå at jeg hadde pms.

Det virker kanskje som om jeg er mer opptatt av materielle ting enn kjærligheten, men kjærligheten er jo der.

Mannen min er en kjekk og pen mann. Det er ikke ofte jeg ser så kjekke 47-åringer.

Han er inteligent og flink, og jeg beundrer han for det han får til.

MEN han så irriterende arrogant selvgod og egoistisk innimellom.Og han har gode argumenter for å ta den jobben på ett år.

Jeg vil bare egentlig bare straffe han. Jeg Ønsker ikke skilsmisse.

Jeg ønsker bare å gi han en durabelig straff,og seperasjon er den eneste måten jeg kan få til det på. Sukk!

Men da straffer jeg jo meg selv og barna også.

Vanskelig dette!

He-he! Jeg tror ikke du er på sammenbruddets rand ;-)

Men se på vennene dine, se hvordan de har forandret seg med årene. Noen positivt, andre ikke :-)

Men du er stuck, du! For han er opptatt, og du er alt for ansvarsbevisst og myk. Det eneste du oppnår med en separasjon du egentlig ikke mener noe med, er å plage ungene.

Ja, mulig mannen din tar seg sammen en periode. Men kanskje han sitter igjen med at "nå var kona så hysterisk at hun tok ut separasjon, men hun tok heldigvis til vettet igjen"? Hva har du vunnet da? At han stryker deg litt etter hårene, for at du ikke skal lage mer bråk?

Er det nok, når det du egentlig vil ha er forståelse og respekt? Hvis du ikke vil skilles, tror jeg middelet er intens parterapi, til han kanskje klarer å konse nok på dere til at han faktisk føler med deg....

[Gjest KariKruskakli]

"Du har rett på halvparten av overskuddet ved et evt. salg"

Hvis han eide huset før de giftet seg har hun kun krav på halvparten av det overskudd som har kommet til etter at de giftet seg. (evnt. flyttet sammen hvis dette kan dokumenteres)

Jeg fortalte alt om hvordan dette ligger an. Jeg har ikke krav på noe mer derfra.

[Gjest KariKruskakli]

He-he! Jeg tror ikke du er på sammenbruddets rand ;-)

Men se på vennene dine, se hvordan de har forandret seg med årene. Noen positivt, andre ikke :-)

Men du er stuck, du! For han er opptatt, og du er alt for ansvarsbevisst og myk. Det eneste du oppnår med en separasjon du egentlig ikke mener noe med, er å plage ungene.

Ja, mulig mannen din tar seg sammen en periode. Men kanskje han sitter igjen med at "nå var kona så hysterisk at hun tok ut separasjon, men hun tok heldigvis til vettet igjen"? Hva har du vunnet da? At han stryker deg litt etter hårene, for at du ikke skal lage mer bråk?

Er det nok, når det du egentlig vil ha er forståelse og respekt? Hvis du ikke vil skilles, tror jeg middelet er intens parterapi, til han kanskje klarer å konse nok på dere til at han faktisk føler med deg....

Nei ,jeg er nok ikke noe mere stuck enn veninnene mine.

Jeg ville ihvertfall ikke ha byttet han bort med noen av deres menn. Det er nå helt sikkert:)