Gi meg styrke!

[Mary Poppins]

Jeg vil først og fremst si at det kan hende du bare bør ignorere mine råd akkurat nå, ettersom jeg har det litt tøft selv og vet hvor vondt det kan være å bryte ut av noe.

Men til saken, du bør tenke deg veldig godt om før du finner på noe tull her nå Kari. ER du virkelig villig til å kaste bort det livet du har nå til fordel for noe totalt uvisst? Tenk på at du må flytte, kanskje til noe mindre, og til et helt annet strøk. Tenk på alle selskapene dere blir bedt på, hvem av dere vil bli bedt nå? Tenk på evnt hytte dere må selge? Tenk på barna som må gjennomgå en skillsmisse. Tenk på den følelsen av å være rimelig alene her i verden, f.eks på en lørdagskveld når ungene er ute. Tenk på all det vonde du må gjennomgå før du evnt får det bra igjen. Tenk på...

Jeg vet jeg høres negativ ut til skillsmisse, men det eneste jeg sier er at man må tenke seg nøye igjennom om man virkelig tror man får det bedre ved å skilles, man skal gjennom ekstremt mye smerte før man får det godt igjen, er det verdt det? Er det verdt og risikere de trygge omgivelsene du lever i nå? Den tryggheten du føler ved å ha noen å dele ansvar med, at økonomien er stabil, osv.

Det eneste jeg egentlig mener med det her, er at det er viktig å spørre seg selv om du virkelig tror du vil bli en lykkligere person etter en skillsmisse?

[Gjest nepa]

Hei.

En kan få et flott og godt liv som singel også )

Jeg hadde den perfekte mann i 11 år.

2 flotte barn.

Skilte meg fordi jeg kun hadde søsken-kjærlighet til han.

Har nå hatt 4 deilige år som singel, alle friere er blitt avvist på disse årene.

Eks-mann har hjulpet meg med gutte-ting og jeg har hjulpet han med jente-ting )

Vi har barna 50% hver.

Noe som fungere kjempebra for alle parter.

Trodde ikke jeg kunne få det bedre jeg, men så dukket det opp en frier jeg bare ikke kunne takke nei til og ble forelsket )

Det blir det man skaper det til )

[Gjest nepa]

Jeg vil først og fremst si at det kan hende du bare bør ignorere mine råd akkurat nå, ettersom jeg har det litt tøft selv og vet hvor vondt det kan være å bryte ut av noe.

Men til saken, du bør tenke deg veldig godt om før du finner på noe tull her nå Kari. ER du virkelig villig til å kaste bort det livet du har nå til fordel for noe totalt uvisst? Tenk på at du må flytte, kanskje til noe mindre, og til et helt annet strøk. Tenk på alle selskapene dere blir bedt på, hvem av dere vil bli bedt nå? Tenk på evnt hytte dere må selge? Tenk på barna som må gjennomgå en skillsmisse. Tenk på den følelsen av å være rimelig alene her i verden, f.eks på en lørdagskveld når ungene er ute. Tenk på all det vonde du må gjennomgå før du evnt får det bra igjen. Tenk på...

Jeg vet jeg høres negativ ut til skillsmisse, men det eneste jeg sier er at man må tenke seg nøye igjennom om man virkelig tror man får det bedre ved å skilles, man skal gjennom ekstremt mye smerte før man får det godt igjen, er det verdt det? Er det verdt og risikere de trygge omgivelsene du lever i nå? Den tryggheten du føler ved å ha noen å dele ansvar med, at økonomien er stabil, osv.

Det eneste jeg egentlig mener med det her, er at det er viktig å spørre seg selv om du virkelig tror du vil bli en lykkligere person etter en skillsmisse?

Hei. En kan få et flott og godt liv som singel også )

Jeg hadde den perfekte mann i 11 år. 2 flotte barn.

Skilte meg fordi jeg kun hadde søsken-kjærlighet til han.

Har nå hatt 4 deilige år som singel, alle friere er blitt avvist på disse årene.

Eks-mann har hjulpet meg med gutte-ting og jeg har hjulpet han med jente-ting )

Vi har barna 50% hver. Noe som fungere kjempebra for alle parter.

Trodde ikke jeg kunne få det bedre jeg, men så dukket det opp en frier jeg bare ikke kunne takke nei til og ble forelsket )

Det blir det man skaper det til )

[Gjest KariKruskakli]

Hei.

En kan få et flott og godt liv som singel også )

Jeg hadde den perfekte mann i 11 år.

2 flotte barn.

Skilte meg fordi jeg kun hadde søsken-kjærlighet til han.

Har nå hatt 4 deilige år som singel, alle friere er blitt avvist på disse årene.

Eks-mann har hjulpet meg med gutte-ting og jeg har hjulpet han med jente-ting )

Vi har barna 50% hver.

Noe som fungere kjempebra for alle parter.

Trodde ikke jeg kunne få det bedre jeg, men så dukket det opp en frier jeg bare ikke kunne takke nei til og ble forelsket )

Det blir det man skaper det til )

"Vi har barna 50% hver. Noe som fungere kjempebra for alle parter"

Å se barna sine annenhver uke gjennom hele året i mange år, er for meg et skrekksenario.

Vet at barna er like glad i faren,og at barna har best av å være sammen med begge foreldre like mye.

[Gjest KariKruskakli]

Hei.

En kan få et flott og godt liv som singel også )

Jeg hadde den perfekte mann i 11 år.

2 flotte barn.

Skilte meg fordi jeg kun hadde søsken-kjærlighet til han.

Har nå hatt 4 deilige år som singel, alle friere er blitt avvist på disse årene.

Eks-mann har hjulpet meg med gutte-ting og jeg har hjulpet han med jente-ting )

Vi har barna 50% hver.

Noe som fungere kjempebra for alle parter.

Trodde ikke jeg kunne få det bedre jeg, men så dukket det opp en frier jeg bare ikke kunne takke nei til og ble forelsket )

Det blir det man skaper det til )

Tar tilbake det jeg sa, om det er mulig.

Man venner seg sikkert til det, men akkurat nå virker den tanken litt uvant for meg.

[trissie]

Jeg vil først og fremst si at det kan hende du bare bør ignorere mine råd akkurat nå, ettersom jeg har det litt tøft selv og vet hvor vondt det kan være å bryte ut av noe.

Men til saken, du bør tenke deg veldig godt om før du finner på noe tull her nå Kari. ER du virkelig villig til å kaste bort det livet du har nå til fordel for noe totalt uvisst? Tenk på at du må flytte, kanskje til noe mindre, og til et helt annet strøk. Tenk på alle selskapene dere blir bedt på, hvem av dere vil bli bedt nå? Tenk på evnt hytte dere må selge? Tenk på barna som må gjennomgå en skillsmisse. Tenk på den følelsen av å være rimelig alene her i verden, f.eks på en lørdagskveld når ungene er ute. Tenk på all det vonde du må gjennomgå før du evnt får det bra igjen. Tenk på...

Jeg vet jeg høres negativ ut til skillsmisse, men det eneste jeg sier er at man må tenke seg nøye igjennom om man virkelig tror man får det bedre ved å skilles, man skal gjennom ekstremt mye smerte før man får det godt igjen, er det verdt det? Er det verdt og risikere de trygge omgivelsene du lever i nå? Den tryggheten du føler ved å ha noen å dele ansvar med, at økonomien er stabil, osv.

Det eneste jeg egentlig mener med det her, er at det er viktig å spørre seg selv om du virkelig tror du vil bli en lykkligere person etter en skillsmisse?

Tenkte jeg skulle la vær å kommentere akkurat det du gjør, for ikke å skape mer forvirring.

Men du har noen veldig gode poenger som jeg selv har vært i gjennom.

Man mister lett sin egen styrke og blir vaklete fordi vi vet avgjørelsen ikke er tatt endelig.

Og en manglende endelig avgjørelse er oftest et resultat av at jeg vet det mangler noe grunner for å avskrive forholdet.

Kanskje jeg vet litt for godt at problemet ligger hos meg selv?

Det blir å angripe problemet fra en litt annen vinkel, men...

Det er veldig sannsynlig at ganske stor usikkerhet og lav selvtillit forsterker problemer. Slik var det for meg.

Det med å forvente altfor mye av oppmerksomhet og endringer hos den andre tok nesten livet av meg.

Og dette sier jeg ikke for annet enn å oppmuntre til å være litt mer fornøyd med seg selv.

Til deg trådstarter :-)

Tror du kan ha mye mer tro på deg selv enn du våger å tro!

For det er det som er forutsetningen for at du skal være litt mer fornøyd med hans væremåte.

Du må tro på at egne utspill og handlinger overfor han er gode nok, og ikke alltid bedømme egne handlinger ut fra hans reaksjoner.

Og i hvert fall ikke med referanser til hva DU mener er riktig respons.

Det eneste som kan skape skuffelse, hva er det?

Jo, det er forventninger!

Dess mer jeg forventer og forutser av reaksjoner, dess større mulighet for skuffelse.

Så glemmer vi også at den andre ikke er meg...

Jeg vet hvordan jeg ville ha reagert på en melding, en kos eller oppmerksomhet. Ikke sant?

Dermed skaper jeg meg selv en forventning om at den andre skal reagere likt...

Men mannen min er ikke helt lik meg, men reagerer utfra sine egne forutsetninger.

Bør de være noe mindre viktige og gode?

Nei, bare annerledes!

Det er den som både forstår og aksepterer forksjellene som klarer å unngå å gå rundt og bli skuffet.

Jeg har vært nødt til å lære meg hans naturlige reaksjonsformer, ikke forsøke å forandre han til å bli lik meg.

Klarer du ikke dette, blir det fristende å si at dere vokser fra hverandre eller at følelsene er borte.

Sannheten er en helt annen, nemlig at vi verdsetter våre egne måter å være på som bedre.

Kanskje noe å tenkte på?

Først når jeg skrudde ned mine egne forventninger, innså jeg hvor spennende mannen min egentlig er. Fordi mange av hans små særheter er både pussige og morsomme.

Spesielt når jeg gjør noe som er uventet for han, og ikke helt i MITT vanlige mønster, da blir det morsomt.

Ikke verdsett dine egne måter å gjøre ting på som bedre, for da skaper du deg kanskje skuffelser slik du beskriver og avslører selv.

Kanskje vi kan tenke litt på slike ting før endelig avgjørelse tas?

[mil1365380270]

Tenkte jeg skulle la vær å kommentere akkurat det du gjør, for ikke å skape mer forvirring.

Men du har noen veldig gode poenger som jeg selv har vært i gjennom.

Man mister lett sin egen styrke og blir vaklete fordi vi vet avgjørelsen ikke er tatt endelig.

Og en manglende endelig avgjørelse er oftest et resultat av at jeg vet det mangler noe grunner for å avskrive forholdet.

Kanskje jeg vet litt for godt at problemet ligger hos meg selv?

Det blir å angripe problemet fra en litt annen vinkel, men...

Det er veldig sannsynlig at ganske stor usikkerhet og lav selvtillit forsterker problemer. Slik var det for meg.

Det med å forvente altfor mye av oppmerksomhet og endringer hos den andre tok nesten livet av meg.

Og dette sier jeg ikke for annet enn å oppmuntre til å være litt mer fornøyd med seg selv.

Til deg trådstarter :-)

Tror du kan ha mye mer tro på deg selv enn du våger å tro!

For det er det som er forutsetningen for at du skal være litt mer fornøyd med hans væremåte.

Du må tro på at egne utspill og handlinger overfor han er gode nok, og ikke alltid bedømme egne handlinger ut fra hans reaksjoner.

Og i hvert fall ikke med referanser til hva DU mener er riktig respons.

Det eneste som kan skape skuffelse, hva er det?

Jo, det er forventninger!

Dess mer jeg forventer og forutser av reaksjoner, dess større mulighet for skuffelse.

Så glemmer vi også at den andre ikke er meg...

Jeg vet hvordan jeg ville ha reagert på en melding, en kos eller oppmerksomhet. Ikke sant?

Dermed skaper jeg meg selv en forventning om at den andre skal reagere likt...

Men mannen min er ikke helt lik meg, men reagerer utfra sine egne forutsetninger.

Bør de være noe mindre viktige og gode?

Nei, bare annerledes!

Det er den som både forstår og aksepterer forksjellene som klarer å unngå å gå rundt og bli skuffet.

Jeg har vært nødt til å lære meg hans naturlige reaksjonsformer, ikke forsøke å forandre han til å bli lik meg.

Klarer du ikke dette, blir det fristende å si at dere vokser fra hverandre eller at følelsene er borte.

Sannheten er en helt annen, nemlig at vi verdsetter våre egne måter å være på som bedre.

Kanskje noe å tenkte på?

Først når jeg skrudde ned mine egne forventninger, innså jeg hvor spennende mannen min egentlig er. Fordi mange av hans små særheter er både pussige og morsomme.

Spesielt når jeg gjør noe som er uventet for han, og ikke helt i MITT vanlige mønster, da blir det morsomt.

Ikke verdsett dine egne måter å gjøre ting på som bedre, for da skaper du deg kanskje skuffelser slik du beskriver og avslører selv.

Kanskje vi kan tenke litt på slike ting før endelig avgjørelse tas?

Enig i det du skriver om for høye forventninger. Men hva er "for høye"?

Hvis man har null forventninger, passer man sammen med alle mulig mennesker. Er det ett mål? Er det alltid bra å skru ned forventningene og tilpasse seg?

Målet helliger middelet, men er det så lett når det er en selv som er middelet? Er målet like attraktivt da?

Det beste er vel å finne en som på flest mulig områder gjør ting på samme måte som deg selv? Det er godt og styrkende å få innfridd forventninger, de er ikke bare en kilde til skuffelse :-)

[trissie]

Enig i det du skriver om for høye forventninger. Men hva er "for høye"?

Hvis man har null forventninger, passer man sammen med alle mulig mennesker. Er det ett mål? Er det alltid bra å skru ned forventningene og tilpasse seg?

Målet helliger middelet, men er det så lett når det er en selv som er middelet? Er målet like attraktivt da?

Det beste er vel å finne en som på flest mulig områder gjør ting på samme måte som deg selv? Det er godt og styrkende å få innfridd forventninger, de er ikke bare en kilde til skuffelse :-)

Du mener kanskje at når du er "middelet", så "ofrer" du deg selv?

Jeg mener ikke at det skal være null forventninger.

Men jeg lette etter det jeg selv forventet, og derfor så jeg heller ikke de reaksjoner, egenskaper og oppmerksomhet som jeg fakstisk fikk.

For jeg ventet på det jeg selv ville skulle komme.

Var mannen min sine egenskaper og reaksjoner mindre verd?

Menn er forskjellige fra oss, og menn er forskjellige. Og det er det som er så spennende, når vi forsøker å lære oss å kjenne hverandre.

Jeg hadde aldri tidligere forsøkt å tenke på "hans måte", lete etter hans hemmeligheter og så oppdage at jeg endelig kunne sette pris på det som kom.

Målet for meg var å bli tilfreds selv selvfølgelig.

[mil1365380270]

Du mener kanskje at når du er "middelet", så "ofrer" du deg selv?

Jeg mener ikke at det skal være null forventninger.

Men jeg lette etter det jeg selv forventet, og derfor så jeg heller ikke de reaksjoner, egenskaper og oppmerksomhet som jeg fakstisk fikk.

For jeg ventet på det jeg selv ville skulle komme.

Var mannen min sine egenskaper og reaksjoner mindre verd?

Menn er forskjellige fra oss, og menn er forskjellige. Og det er det som er så spennende, når vi forsøker å lære oss å kjenne hverandre.

Jeg hadde aldri tidligere forsøkt å tenke på "hans måte", lete etter hans hemmeligheter og så oppdage at jeg endelig kunne sette pris på det som kom.

Målet for meg var å bli tilfreds selv selvfølgelig.

Lurt å skjønne litt av hvordan andre mennesker agerer, ja. Ikke se alt ut fra en selv.

Men hvis man f.eks. ønsker seg blomster, søte meldinger, altså kjærlighetserklæringer på den måten, så skal man vite at de mennene finnes. Og noen av dem er sammen med kvinner som ikke setter pris på den slags.

Enkelte passer bedre sammen enn andre, uansett hvordan man vrir og vrenger på det. Hvis man ikke trives med en fra Mars, er det kanskje bedre å bytte til en som virkelig vet å sette pris på Venus-verdier.

[trissie]

Lurt å skjønne litt av hvordan andre mennesker agerer, ja. Ikke se alt ut fra en selv.

Men hvis man f.eks. ønsker seg blomster, søte meldinger, altså kjærlighetserklæringer på den måten, så skal man vite at de mennene finnes. Og noen av dem er sammen med kvinner som ikke setter pris på den slags.

Enkelte passer bedre sammen enn andre, uansett hvordan man vrir og vrenger på det. Hvis man ikke trives med en fra Mars, er det kanskje bedre å bytte til en som virkelig vet å sette pris på Venus-verdier.

Ja vel, forstår ditt utgangspunkt.

Jeg tenker kanskje mer på alle oss som en gang fant hverandre, har vært forelsket og elsket det han var en gang.

Det han gjorde, sa og var for meg.

Så utvikler vi oss begge to, og som kvinne endret jeg mine krav til romantikk og bekreftelser.

Snakket jeg med han om det?

Ga jeg han en sjangse i havet til å forstå hva jeg ønsket, eller fortelle hva han la i sine reaksjoner og handlinger?

Nope

I stedet ga jeg han følelse av at hans måter å være på, gjøre ting på var dårlig, galt og skiftet han ut.

[mil1365380270]

Ja vel, forstår ditt utgangspunkt.

Jeg tenker kanskje mer på alle oss som en gang fant hverandre, har vært forelsket og elsket det han var en gang.

Det han gjorde, sa og var for meg.

Så utvikler vi oss begge to, og som kvinne endret jeg mine krav til romantikk og bekreftelser.

Snakket jeg med han om det?

Ga jeg han en sjangse i havet til å forstå hva jeg ønsket, eller fortelle hva han la i sine reaksjoner og handlinger?

Nope

I stedet ga jeg han følelse av at hans måter å være på, gjøre ting på var dårlig, galt og skiftet han ut.

Da forsto du ikke mitt utgangspunkt allikevel :-)

Når man må si ifra, blir det ikke det samme. Du ser ikke forventningen lyse ut av øynene på en som vet han burde kjøpe blomster. Man kan jo kalle det en kjærlighetserklæring, all den tid den andre kunne gitt blaffen, men det det er ikke den samme magien i øyeblikket, man er for forskjellig til det.

Blomster og sånn er egentlig et ganske søkt eksempel for min del, har alltid fått blomster og andre oppmerksomheter. Det er jeg som er en tølper på det området.

Kanskje derfor jeg vet at det ikke blir det samme når jeg gjør det tilbake også ;-)

Når det ikke bare er disse blomstene man ser forskjellig på, men ALT omtrent, da er ikke grunnlaget for søte stunder der. Sånn jeg ser det.

Og mulig jeg er kravstor, men jeg har i alle fall funnet ut at tilpassing ikke er nok for meg. Det suger livskraften ut av meg hvis det blir for omfattende, og det får partneren til å blekne, styrken blir borte.

Men et forhold uten å ha forståelse for forskjeller, og uten å tilpasse seg litt, det er så klart dødsdømt :-)

[Gjest nepa]

"Vi har barna 50% hver. Noe som fungere kjempebra for alle parter"

Å se barna sine annenhver uke gjennom hele året i mange år, er for meg et skrekksenario.

Vet at barna er like glad i faren,og at barna har best av å være sammen med begge foreldre like mye.

Hei.

Vi klarte heller ikke 1 uke hver.

Så vi har barna 2 dager hver i uken og annenhver helg.

Både vi og barna er fornøyde med denne løsningen.

Vi deler til og med opp feriene vi.

Hverken barna eller vi klarer 14 dager.

Her er godt samarbeid til alles beste.

Må jeg jobbe ekstra og kvelder osv. bytter vi bare på dagene.

Vi bor i nærheten av hverandre og "dette fungerer veldig bra hos oss" )

[jonia]

"Er du så glad i denne mannen at du er villig til å ofre deg selv?"

En ting er sikkert.

Hadde jeg ikke vært glad i mannen, hadde i grunnen dette vært veldig enkelt.

Skjønner det. Kanskje litt uheldig skrevet av meg.

Det jeg ville fram til er hvor langt skal DU strekke deg over DINE grenser i dette forholdet?

Hvor mye skal du utholde?

Man må alltid tåle og/eller utholde noe hos den andre parten. Men hvis det ofte går langt ut over det du egentlig synes er akseptabelt, har du kanskje forstrukket deg. Og blir misfornøyd.

[Gjest nepa]

Ja det er riktig hvis det er slik du føler. Jeg var i samme situasjon for ikke lenge siden.

Tenkte på huset og hagen og hvor fint vi hadde det. Forholdet var jo ok, men det var noe som manglet og jo mer tid som gikk jo mer følte jeg at noe manglet. Slik gikk jeg i to år, da jeg plutselig tok meg selv i nakken og sa at å ha et fint hus med stor hage hjelper ikke når jeg ikke er lykkelig. Selv om man prøver å late som ingen ting, merker nok barna at ikke alt er som det skal.

Så til slutt tok jeg med meg barna og flyttet i en leilighet. Har ikke angret et sekund. Ungene stortrives, vi flyttet ikke langt, så de fikk fortsette på samme skole/barnehage, de har kort vei til pappa'n.

Da jeg gikk og tenkte på dette hadde jeg aldri drømt om at det skulle gå så bra.

Trodde jeg skulle savne huset og spesielt hagen, men jeg er bare lettet over å ikke lenger ha nesten 300 kvm som til enher tid skulle holdes rent, og en stor hage som skulle holdes ved like. Nå har jeg 130 kvm som er mer enn stort nok til meg og gutta, husarbeidet er gjort på null niks, og jeg har all verdens tid til overs....føles iallefall slik.

Eks'en beholdt huset, og det hender jeg blir litt deppa når jeg kommer dit og plutselig er gjest i det som var hjemmet mitt i mange år.

Men nå er jeg lykkelig, og det veier opp for alt.

Gjør det du føler er rett, jeg sier ikke at det er lett, for et samlivsbrudd er desverre ikke det uansett om det er nå sånn eller sånn.

Håper alt ordner seg for deg!

Lykke til!

Aryane )

Du er som meg )

Du er positiv og livsglad.

Livet ditt blir slik du lager det til selv )

Vi som har det slik, har det helt klart godt!

Ser det er mange som oss to her på DOL, Og det er bare såå utrolig godt )

[trissie]

Da forsto du ikke mitt utgangspunkt allikevel :-)

Når man må si ifra, blir det ikke det samme. Du ser ikke forventningen lyse ut av øynene på en som vet han burde kjøpe blomster. Man kan jo kalle det en kjærlighetserklæring, all den tid den andre kunne gitt blaffen, men det det er ikke den samme magien i øyeblikket, man er for forskjellig til det.

Blomster og sånn er egentlig et ganske søkt eksempel for min del, har alltid fått blomster og andre oppmerksomheter. Det er jeg som er en tølper på det området.

Kanskje derfor jeg vet at det ikke blir det samme når jeg gjør det tilbake også ;-)

Når det ikke bare er disse blomstene man ser forskjellig på, men ALT omtrent, da er ikke grunnlaget for søte stunder der. Sånn jeg ser det.

Og mulig jeg er kravstor, men jeg har i alle fall funnet ut at tilpassing ikke er nok for meg. Det suger livskraften ut av meg hvis det blir for omfattende, og det får partneren til å blekne, styrken blir borte.

Men et forhold uten å ha forståelse for forskjeller, og uten å tilpasse seg litt, det er så klart dødsdømt :-)

Tror likevel jeg forstod hva du mente. :-)

Jeg er helt enig i at vi ikke ser forventningen i øynene til mannen vi har bedt om å få en blomst av

Poenget er vel at jeg mener det går an å inspirere hverandre til nettopp å lete etter måter å gjøre livet spennende med.

Og da tilpasser jeg meg ikke, men utvikler forholdet.

Vi kunne ikke motivere hverandre til å gjøre dette ærlig. Det ble trist, og det ble dødt.

Men jeg lurte han :-)

Jeg fikk råd av en annen om å gjøre noe rart og uvant for meg! Endre meg selv ?!

Jeg måtte gjøre noe først som gjorde han nysgjerrig. Og det funka så vi ikke har behøvd terapi.

Men vi leser flittig Mars og Venus begge to :-)

Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende.

Vi kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss J

Dette ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og du får etter hvert se den spennende mannen han er.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane.

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var.

Det var mye bedre enn blomster for meg.

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt. De blir rett og slett litt rare

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane. Derfor er jeg nok ikke helt enig i konklusjonene dine.

[mil1365380270]

Tror likevel jeg forstod hva du mente. :-)

Jeg er helt enig i at vi ikke ser forventningen i øynene til mannen vi har bedt om å få en blomst av

Poenget er vel at jeg mener det går an å inspirere hverandre til nettopp å lete etter måter å gjøre livet spennende med.

Og da tilpasser jeg meg ikke, men utvikler forholdet.

Vi kunne ikke motivere hverandre til å gjøre dette ærlig. Det ble trist, og det ble dødt.

Men jeg lurte han :-)

Jeg fikk råd av en annen om å gjøre noe rart og uvant for meg! Endre meg selv ?!

Jeg måtte gjøre noe først som gjorde han nysgjerrig. Og det funka så vi ikke har behøvd terapi.

Men vi leser flittig Mars og Venus begge to :-)

Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende.

Vi kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss J

Dette ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og du får etter hvert se den spennende mannen han er.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane.

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var.

Det var mye bedre enn blomster for meg.

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt. De blir rett og slett litt rare

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane. Derfor er jeg nok ikke helt enig i konklusjonene dine.

Du høres helt "nyfrelst" ut ;-)

I det forholdet jeg er i nå, trenger jeg ikke late som. Vi flørter ofte, sier pene ting til hverandre o.s.v. Men avtalen er at vi aldri skal gjøre det hvis vi ikke mener det. Fake tolereres ikke, da forteller vi hva vi egentlig har på hjertet i stedet.

Denne mannen deler nemlig mange av mine særegenheter. Vi er forkjellige, men det er noe med kjemien som gjør at vi gir hverandre liv, i stedet for å begynne å gå i ring.

I mitt forrige, forsøkte jeg sånne triks som du nevner. Virker det :-) Problemet var at jeg ikke brydde meg så mye om at tilbakemeldingene var positive, fant jeg ut.

Og da vart det slutt, gitt. Og det er jeg glad for. Nå har vi det bedre på hver vår kant, med ny partner begge to.

[trissie]

Du høres helt "nyfrelst" ut ;-)

I det forholdet jeg er i nå, trenger jeg ikke late som. Vi flørter ofte, sier pene ting til hverandre o.s.v. Men avtalen er at vi aldri skal gjøre det hvis vi ikke mener det. Fake tolereres ikke, da forteller vi hva vi egentlig har på hjertet i stedet.

Denne mannen deler nemlig mange av mine særegenheter. Vi er forkjellige, men det er noe med kjemien som gjør at vi gir hverandre liv, i stedet for å begynne å gå i ring.

I mitt forrige, forsøkte jeg sånne triks som du nevner. Virker det :-) Problemet var at jeg ikke brydde meg så mye om at tilbakemeldingene var positive, fant jeg ut.

Og da vart det slutt, gitt. Og det er jeg glad for. Nå har vi det bedre på hver vår kant, med ny partner begge to.

Du svarer vel egentlig selv...

Selv om han gjorde de riktige tingene, brydde du deg ikke...

Sier vel ikke så mye om ham, eller?

Da kan du heller ikke råde noen andre som er ærlige i vaklingen sin, og som fortsatt er glad i mannen sin og skulle ønsket ting annerledes.

De bør få innspill til hva som virker, og det sier du jo selv også - at det virker.

Din egen holdning til resultatet og eksen din har ingenting med andres fortvilelse å gjøre.

[mil1365380270]

Du svarer vel egentlig selv...

Selv om han gjorde de riktige tingene, brydde du deg ikke...

Sier vel ikke så mye om ham, eller?

Da kan du heller ikke råde noen andre som er ærlige i vaklingen sin, og som fortsatt er glad i mannen sin og skulle ønsket ting annerledes.

De bør få innspill til hva som virker, og det sier du jo selv også - at det virker.

Din egen holdning til resultatet og eksen din har ingenting med andres fortvilelse å gjøre.

Jeg var også glad i ham. Veldig! Men "gnisten" var borte, og den lot seg ikke tenne. Jeg ønsket jo også at ting skulle endre seg, brukte flere år på det også :-)

Når det gjelder "Kari", har jeg rådet dem til å gå mer i terapi, på bakgrunn av oppysningene som kom frem.

Men det hender faktisk at det ikke er mer å fikse, selv om det ikke er din erfaring.

Uansett håper jeg det går bra med dere, det er alltid hyggeligere å høre om de tilfellene :-)

[trissie]

Jeg var også glad i ham. Veldig! Men "gnisten" var borte, og den lot seg ikke tenne. Jeg ønsket jo også at ting skulle endre seg, brukte flere år på det også :-)

Når det gjelder "Kari", har jeg rådet dem til å gå mer i terapi, på bakgrunn av oppysningene som kom frem.

Men det hender faktisk at det ikke er mer å fikse, selv om det ikke er din erfaring.

Uansett håper jeg det går bra med dere, det er alltid hyggeligere å høre om de tilfellene :-)

Ikke er jeg nyfrelst, religiøs eller prektig :-)

Tvert imot, jeg har vært utro pga samme som du beskriver, og vi ble skilt!

Uansett hvor deilig det nye forholdet var, kom jeg ikke bort fra at noe var galt med min beslutning.

Mannen min var jeg fortsatt glad i, og når jeg innrømte at han hadde gjort like mye riktig (kanskje mer) enn min venn, ble jeg vaklende. En spesiell episode utløste det hele.

Det vil nok heller si at jeg begynte å se nærmere på min egen vilje til å være positiv.

Som å innrømme at det var meg som var dårlig til å "kjøpe blomster" til han.

Det er vanskelig å se det flotte i han hvis jeg ikke vil se det som mangler hos meg selv.

I hvert fall jeg klarte ikke bli tent på en som ikke var i nærheten av å komme opp mot min perfekthet.

Jeg mente ikke at jeg var perfekt, men virkningen ble det samme pga at jeg hadde forventninger som var skyhøye.

Så heldig for meg at han ikke hadde funnet seg noe fast enda, da jeg fortalte han at jeg ville takke for hvor mye fint han hadde gjort for oss.

Og at han skulle vite at jeg tenkte på hvor mye jeg hadde latt være å sette pris på. Lykke til og ha det...

Hver gang jeg så han etterpå og sammen med sønnen vår gjenkjente jeg mange av de gode sidene, og tenkte på alle de gangene jeg hadde vært likegyldig til fine små ting og ord fra han.

Han tente meg for første gang på over ti år, og det var nok da jeg forstod hvorfor.

Nå er det tre år siden, og nyfrelst… ja. Til sammen snart 20.

[mil1365380270]

Ikke er jeg nyfrelst, religiøs eller prektig :-)

Tvert imot, jeg har vært utro pga samme som du beskriver, og vi ble skilt!

Uansett hvor deilig det nye forholdet var, kom jeg ikke bort fra at noe var galt med min beslutning.

Mannen min var jeg fortsatt glad i, og når jeg innrømte at han hadde gjort like mye riktig (kanskje mer) enn min venn, ble jeg vaklende. En spesiell episode utløste det hele.

Det vil nok heller si at jeg begynte å se nærmere på min egen vilje til å være positiv.

Som å innrømme at det var meg som var dårlig til å "kjøpe blomster" til han.

Det er vanskelig å se det flotte i han hvis jeg ikke vil se det som mangler hos meg selv.

I hvert fall jeg klarte ikke bli tent på en som ikke var i nærheten av å komme opp mot min perfekthet.

Jeg mente ikke at jeg var perfekt, men virkningen ble det samme pga at jeg hadde forventninger som var skyhøye.

Så heldig for meg at han ikke hadde funnet seg noe fast enda, da jeg fortalte han at jeg ville takke for hvor mye fint han hadde gjort for oss.

Og at han skulle vite at jeg tenkte på hvor mye jeg hadde latt være å sette pris på. Lykke til og ha det...

Hver gang jeg så han etterpå og sammen med sønnen vår gjenkjente jeg mange av de gode sidene, og tenkte på alle de gangene jeg hadde vært likegyldig til fine små ting og ord fra han.

Han tente meg for første gang på over ti år, og det var nok da jeg forstod hvorfor.

Nå er det tre år siden, og nyfrelst… ja. Til sammen snart 20.

Dyrekjøpt erfaring, men virkelig en solskinnhistorie! Når dere overlevde det der, da overlever dere det meste :-)

Jeg så hele tiden hvor fin min var. Derfor det var så vanskelig å gå.

Og jeg hadde i alle fall ett år på meg, hvor jeg kunne angret. Men jeg gjorde ikke det. Det føltes helt riktig, med en gang beslutningen var tatt.

Heldigvis har han funnet seg en kjempefin jente. Og nå, når jeg ser de to sammen, ser jeg at vi ikke passet sammen i det hele tatt.