Gi meg styrke!

[Aryane]

Aryane )

Du er som meg )

Du er positiv og livsglad.

Livet ditt blir slik du lager det til selv )

Vi som har det slik, har det helt klart godt!

Ser det er mange som oss to her på DOL, Og det er bare såå utrolig godt )

Ja uansett hvor langt nede man er må man prøve å se lyst på det, se etter muligheter i stedet for å sette seg ned og si det ikke går.

Jeg prøver å se det positive i alt, og min erfaring er at alt ordner seg til slutt, selv om det gjerne ikke alltid går slik man i utganspunnktet hadde håpet /trodd.

Man må prøve å gjøre det beste utav enhver situasjon. Tenker man slik er det så mye lettere. Har man ikke det godt med seg selv kan man ikke ha det godt med andre heller.

[Hawkwind]

...for å si det slik: Er det riktig å la 3 stk. barn vokse opp med en mor som blir stadig mer frustrert, sint og trist?

Samt en far som - ut fra de innleggene jeg har lest - i liten grad er emosjonelt og psykisk til stede for sin familie?

Et separasjonsår -kan- løse mye...

[Clue1365380406]

Tror likevel jeg forstod hva du mente. :-)

Jeg er helt enig i at vi ikke ser forventningen i øynene til mannen vi har bedt om å få en blomst av

Poenget er vel at jeg mener det går an å inspirere hverandre til nettopp å lete etter måter å gjøre livet spennende med.

Og da tilpasser jeg meg ikke, men utvikler forholdet.

Vi kunne ikke motivere hverandre til å gjøre dette ærlig. Det ble trist, og det ble dødt.

Men jeg lurte han :-)

Jeg fikk råd av en annen om å gjøre noe rart og uvant for meg! Endre meg selv ?!

Jeg måtte gjøre noe først som gjorde han nysgjerrig. Og det funka så vi ikke har behøvd terapi.

Men vi leser flittig Mars og Venus begge to :-)

Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende.

Vi kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss J

Dette ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og du får etter hvert se den spennende mannen han er.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane.

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var.

Det var mye bedre enn blomster for meg.

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt. De blir rett og slett litt rare

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane. Derfor er jeg nok ikke helt enig i konklusjonene dine.

Utrolig bra, trissie!

Jeg har også prøvd noe sånt, og det funker!

Kari K, hør på trissie og prøv noe av det hun foreslår før du gjør noe overilt. Det skader ikke å ta seg litt ekstra tid.

Og tenk litt over det Mary Poppins sier også.

Jeg hadde tenkt å svare deg, men disse to sier det jeg hadde på hjertet.

[Gjest KariKruskakli]

Tenkte jeg skulle la vær å kommentere akkurat det du gjør, for ikke å skape mer forvirring.

Men du har noen veldig gode poenger som jeg selv har vært i gjennom.

Man mister lett sin egen styrke og blir vaklete fordi vi vet avgjørelsen ikke er tatt endelig.

Og en manglende endelig avgjørelse er oftest et resultat av at jeg vet det mangler noe grunner for å avskrive forholdet.

Kanskje jeg vet litt for godt at problemet ligger hos meg selv?

Det blir å angripe problemet fra en litt annen vinkel, men...

Det er veldig sannsynlig at ganske stor usikkerhet og lav selvtillit forsterker problemer. Slik var det for meg.

Det med å forvente altfor mye av oppmerksomhet og endringer hos den andre tok nesten livet av meg.

Og dette sier jeg ikke for annet enn å oppmuntre til å være litt mer fornøyd med seg selv.

Til deg trådstarter :-)

Tror du kan ha mye mer tro på deg selv enn du våger å tro!

For det er det som er forutsetningen for at du skal være litt mer fornøyd med hans væremåte.

Du må tro på at egne utspill og handlinger overfor han er gode nok, og ikke alltid bedømme egne handlinger ut fra hans reaksjoner.

Og i hvert fall ikke med referanser til hva DU mener er riktig respons.

Det eneste som kan skape skuffelse, hva er det?

Jo, det er forventninger!

Dess mer jeg forventer og forutser av reaksjoner, dess større mulighet for skuffelse.

Så glemmer vi også at den andre ikke er meg...

Jeg vet hvordan jeg ville ha reagert på en melding, en kos eller oppmerksomhet. Ikke sant?

Dermed skaper jeg meg selv en forventning om at den andre skal reagere likt...

Men mannen min er ikke helt lik meg, men reagerer utfra sine egne forutsetninger.

Bør de være noe mindre viktige og gode?

Nei, bare annerledes!

Det er den som både forstår og aksepterer forksjellene som klarer å unngå å gå rundt og bli skuffet.

Jeg har vært nødt til å lære meg hans naturlige reaksjonsformer, ikke forsøke å forandre han til å bli lik meg.

Klarer du ikke dette, blir det fristende å si at dere vokser fra hverandre eller at følelsene er borte.

Sannheten er en helt annen, nemlig at vi verdsetter våre egne måter å være på som bedre.

Kanskje noe å tenkte på?

Først når jeg skrudde ned mine egne forventninger, innså jeg hvor spennende mannen min egentlig er. Fordi mange av hans små særheter er både pussige og morsomme.

Spesielt når jeg gjør noe som er uventet for han, og ikke helt i MITT vanlige mønster, da blir det morsomt.

Ikke verdsett dine egne måter å gjøre ting på som bedre, for da skaper du deg kanskje skuffelser slik du beskriver og avslører selv.

Kanskje vi kan tenke litt på slike ting før endelig avgjørelse tas?

Dette du sier her, provoserer meg litt faktisk.

Jeg har gjort alt for å forsøke redde forholdet.

Jeg har svelget så mange kameler. Ramlet i kjelleren så mange ganger, av ting som kommer ut av hans munn.

Jeg bestilte time til familieterapeut, og øynet et nytt håp.

Han ville ikke gå der mer.

Jeg er lei av det bare er jeg som skal kjempe for forholdet og jeg som skal forandre meg.

For det er det du sier også nå.

JEG skal forandre meg.

Jeg kommer ingen vei med denne mannen, uansett hvor mye jeg forandrer meg. Jeg har ikke overskudd til å "sulle og dulle" for han, når jeg har så mye annet å gjøre.Det er det du sier jeg skal gjøre. Makan!

Tror ikke han takker nei til jobben av den grunn.

Jeg skjønner at du mener det godt.

Men du skal være litt forsiktig med å "misjonere" slik du gjør. Din erfaring, passer ikke på alle andre.Det er ikke noe fasitsvar for alle.

Det finnes mange kvinner som lever med en psykopat.

Disse kvinnene trenger ikke få å høre at det er dem selv som skal forandre seg.

Det er kanskje det de har forsøkt på hele tiden.

Forbedret seg og forbedret seg for å tekkes mannen. Det siste de trenger er å få høre Også fra andre at det er dem selv det er noe galt med.

[Gjest KariKruskakli]

Tenkte jeg skulle la vær å kommentere akkurat det du gjør, for ikke å skape mer forvirring.

Men du har noen veldig gode poenger som jeg selv har vært i gjennom.

Man mister lett sin egen styrke og blir vaklete fordi vi vet avgjørelsen ikke er tatt endelig.

Og en manglende endelig avgjørelse er oftest et resultat av at jeg vet det mangler noe grunner for å avskrive forholdet.

Kanskje jeg vet litt for godt at problemet ligger hos meg selv?

Det blir å angripe problemet fra en litt annen vinkel, men...

Det er veldig sannsynlig at ganske stor usikkerhet og lav selvtillit forsterker problemer. Slik var det for meg.

Det med å forvente altfor mye av oppmerksomhet og endringer hos den andre tok nesten livet av meg.

Og dette sier jeg ikke for annet enn å oppmuntre til å være litt mer fornøyd med seg selv.

Til deg trådstarter :-)

Tror du kan ha mye mer tro på deg selv enn du våger å tro!

For det er det som er forutsetningen for at du skal være litt mer fornøyd med hans væremåte.

Du må tro på at egne utspill og handlinger overfor han er gode nok, og ikke alltid bedømme egne handlinger ut fra hans reaksjoner.

Og i hvert fall ikke med referanser til hva DU mener er riktig respons.

Det eneste som kan skape skuffelse, hva er det?

Jo, det er forventninger!

Dess mer jeg forventer og forutser av reaksjoner, dess større mulighet for skuffelse.

Så glemmer vi også at den andre ikke er meg...

Jeg vet hvordan jeg ville ha reagert på en melding, en kos eller oppmerksomhet. Ikke sant?

Dermed skaper jeg meg selv en forventning om at den andre skal reagere likt...

Men mannen min er ikke helt lik meg, men reagerer utfra sine egne forutsetninger.

Bør de være noe mindre viktige og gode?

Nei, bare annerledes!

Det er den som både forstår og aksepterer forksjellene som klarer å unngå å gå rundt og bli skuffet.

Jeg har vært nødt til å lære meg hans naturlige reaksjonsformer, ikke forsøke å forandre han til å bli lik meg.

Klarer du ikke dette, blir det fristende å si at dere vokser fra hverandre eller at følelsene er borte.

Sannheten er en helt annen, nemlig at vi verdsetter våre egne måter å være på som bedre.

Kanskje noe å tenkte på?

Først når jeg skrudde ned mine egne forventninger, innså jeg hvor spennende mannen min egentlig er. Fordi mange av hans små særheter er både pussige og morsomme.

Spesielt når jeg gjør noe som er uventet for han, og ikke helt i MITT vanlige mønster, da blir det morsomt.

Ikke verdsett dine egne måter å gjøre ting på som bedre, for da skaper du deg kanskje skuffelser slik du beskriver og avslører selv.

Kanskje vi kan tenke litt på slike ting før endelig avgjørelse tas?

Beklager at jeg hisset meg slik opp i første svaret mitt til deg.

Svaret ditt var klokt og fint det, men jeg er vel så lei av å jobbe med forholdet nå, at jeg er i ferd med å gi opp.

"Frustrert"

[Gjest KariKruskakli]

Tror likevel jeg forstod hva du mente. :-)

Jeg er helt enig i at vi ikke ser forventningen i øynene til mannen vi har bedt om å få en blomst av

Poenget er vel at jeg mener det går an å inspirere hverandre til nettopp å lete etter måter å gjøre livet spennende med.

Og da tilpasser jeg meg ikke, men utvikler forholdet.

Vi kunne ikke motivere hverandre til å gjøre dette ærlig. Det ble trist, og det ble dødt.

Men jeg lurte han :-)

Jeg fikk råd av en annen om å gjøre noe rart og uvant for meg! Endre meg selv ?!

Jeg måtte gjøre noe først som gjorde han nysgjerrig. Og det funka så vi ikke har behøvd terapi.

Men vi leser flittig Mars og Venus begge to :-)

Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende.

Vi kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss J

Dette ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og du får etter hvert se den spennende mannen han er.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane.

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var.

Det var mye bedre enn blomster for meg.

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt. De blir rett og slett litt rare

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane. Derfor er jeg nok ikke helt enig i konklusjonene dine.

"Vi kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss "

Jeg har sagt til han mange ganger hvor mye jeg beundrer han, for det han har fått til.

Jeg har sagt at at mange andre ville ha gitt opp for lengst med alle hindringene han har møtt underveis.

Men ingen hindringer eller motstand, greier å knekke han. Han jobber seg målbevisst gjennom ting, og han greier det.

Dette har jeg sagt at jeg beundrer han for.

Men hvorfor kan han ikke gi litt skryt tilbake?

Han beundrer bare folk som greier å tjene store penger han.

Han er også hyggeligst med folk som han kan dra "nytte" av på en eller annen måte.

[Goliath]

"Vi kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss "

Jeg har sagt til han mange ganger hvor mye jeg beundrer han, for det han har fått til.

Jeg har sagt at at mange andre ville ha gitt opp for lengst med alle hindringene han har møtt underveis.

Men ingen hindringer eller motstand, greier å knekke han. Han jobber seg målbevisst gjennom ting, og han greier det.

Dette har jeg sagt at jeg beundrer han for.

Men hvorfor kan han ikke gi litt skryt tilbake?

Han beundrer bare folk som greier å tjene store penger han.

Han er også hyggeligst med folk som han kan dra "nytte" av på en eller annen måte.

Jeg forstår på deg og det du skriver her at du fremdeles har varme følelser for han.

Men du beskriver en særdeles materialistisk og egoistisk mann med lite sympatiske personlige egenskaper....

Har du tenkt på hvordan han kan være med på å forme barnas verdisyn?

[trissie]

Dette du sier her, provoserer meg litt faktisk.

Jeg har gjort alt for å forsøke redde forholdet.

Jeg har svelget så mange kameler. Ramlet i kjelleren så mange ganger, av ting som kommer ut av hans munn.

Jeg bestilte time til familieterapeut, og øynet et nytt håp.

Han ville ikke gå der mer.

Jeg er lei av det bare er jeg som skal kjempe for forholdet og jeg som skal forandre meg.

For det er det du sier også nå.

JEG skal forandre meg.

Jeg kommer ingen vei med denne mannen, uansett hvor mye jeg forandrer meg. Jeg har ikke overskudd til å "sulle og dulle" for han, når jeg har så mye annet å gjøre.Det er det du sier jeg skal gjøre. Makan!

Tror ikke han takker nei til jobben av den grunn.

Jeg skjønner at du mener det godt.

Men du skal være litt forsiktig med å "misjonere" slik du gjør. Din erfaring, passer ikke på alle andre.Det er ikke noe fasitsvar for alle.

Det finnes mange kvinner som lever med en psykopat.

Disse kvinnene trenger ikke få å høre at det er dem selv som skal forandre seg.

Det er kanskje det de har forsøkt på hele tiden.

Forbedret seg og forbedret seg for å tekkes mannen. Det siste de trenger er å få høre Også fra andre at det er dem selv det er noe galt med.

Det var kanskje egentlig meningen å provosere litt.

Jeg har lest innleggene dine nedenfor, og jeg lurer på om du har latt all denne frustrasjonen gå ut over han i doser? Kanskje uten disse ordene, men i form av kroppsspråk og negativitet?

Hva er poenget?

Du ønsker, slik jeg tolker det, at han skal se deg, prioritere annerledes, lytte til dine ønsker, være mindre egoistisk osv.

OK, da har du en målsetting!

Han er ambisiøs, arbeidsom, dyktig, og han drives av en lyst til å utrette noe. Dette er en drift i han, og den samlede settingen gjør at han kanskje ikke forstår at dette har gått for langt?

Hvorfor skal han prioritere annerledes?

Det må jo være utfordringen for deg, å få han til å se fordelen med å prioritere deg og familien fremfor dette som driver han i større grad?

Både min og mange andres erfaring er at det er fryktelig vanskelig å få til dette ved å sette ultimatum og trusler.

Å true med skilsmisse fører sjelden til det resultatet vi ønsker.

Det er derfor jeg mener det er så viktig å se nærmere på seg selv først, og avklarer ærlig hvor det har vært mangler fra min side.

Hvis jeg skal "starte forhandlinger" om nye prioriteringer, må målet være å skape lyst hos den andre til å følge opp. Og det oppnår man ikke hvis endringene fremstår som et krav eller trussel.

Det er derfor jeg sier at jeg ville ha startet med å fortelle hva jeg innser av mangler fra min side, og uttrykke ønske om at jeg håper vi kan gjøre noen viktige endringer sammen.

Mannen min kjører over en time til jobb han også, og jeg tror ikke dette er det store problemet. Det er kanskje en detalj blant flere som bare irriterer. Skal vi komme noen vei, må jo begge både gi og ta.

Kanskje du skal legge til side irritasjonen over detaljer, og være mer fokusert på å løse hovedproblemet? Manglende kommunikasjon fra begge parter?

Vise interesse for hans "drifter" og det han er opptatt av?

Ytre ønske om å dele og delta i dette?

Fortelle at du er lei for litt ensidig irritasjon og kritikk av hans valg, men at du ønsker mer konstruktivt samarbeid om privatliv og arbeidsliv?

Ikke noe av det jeg har skrevet handler om "fasit-svar", men kanskje å være til nytte med noen innspill og provokasjoner. Håper du kan oppfatte det som det, hvis ikke det er for uforståelig skrevet da.

Jeg har vel bare tolket det som er underliggende i alle dine innlegg, at du er glad i han og mest av alt ønsker å finne midler til å presse eller lokke han til å bli en bedre ektemann/partner.

[morsan]

Det var kanskje egentlig meningen å provosere litt.

Jeg har lest innleggene dine nedenfor, og jeg lurer på om du har latt all denne frustrasjonen gå ut over han i doser? Kanskje uten disse ordene, men i form av kroppsspråk og negativitet?

Hva er poenget?

Du ønsker, slik jeg tolker det, at han skal se deg, prioritere annerledes, lytte til dine ønsker, være mindre egoistisk osv.

OK, da har du en målsetting!

Han er ambisiøs, arbeidsom, dyktig, og han drives av en lyst til å utrette noe. Dette er en drift i han, og den samlede settingen gjør at han kanskje ikke forstår at dette har gått for langt?

Hvorfor skal han prioritere annerledes?

Det må jo være utfordringen for deg, å få han til å se fordelen med å prioritere deg og familien fremfor dette som driver han i større grad?

Både min og mange andres erfaring er at det er fryktelig vanskelig å få til dette ved å sette ultimatum og trusler.

Å true med skilsmisse fører sjelden til det resultatet vi ønsker.

Det er derfor jeg mener det er så viktig å se nærmere på seg selv først, og avklarer ærlig hvor det har vært mangler fra min side.

Hvis jeg skal "starte forhandlinger" om nye prioriteringer, må målet være å skape lyst hos den andre til å følge opp. Og det oppnår man ikke hvis endringene fremstår som et krav eller trussel.

Det er derfor jeg sier at jeg ville ha startet med å fortelle hva jeg innser av mangler fra min side, og uttrykke ønske om at jeg håper vi kan gjøre noen viktige endringer sammen.

Mannen min kjører over en time til jobb han også, og jeg tror ikke dette er det store problemet. Det er kanskje en detalj blant flere som bare irriterer. Skal vi komme noen vei, må jo begge både gi og ta.

Kanskje du skal legge til side irritasjonen over detaljer, og være mer fokusert på å løse hovedproblemet? Manglende kommunikasjon fra begge parter?

Vise interesse for hans "drifter" og det han er opptatt av?

Ytre ønske om å dele og delta i dette?

Fortelle at du er lei for litt ensidig irritasjon og kritikk av hans valg, men at du ønsker mer konstruktivt samarbeid om privatliv og arbeidsliv?

Ikke noe av det jeg har skrevet handler om "fasit-svar", men kanskje å være til nytte med noen innspill og provokasjoner. Håper du kan oppfatte det som det, hvis ikke det er for uforståelig skrevet da.

Jeg har vel bare tolket det som er underliggende i alle dine innlegg, at du er glad i han og mest av alt ønsker å finne midler til å presse eller lokke han til å bli en bedre ektemann/partner.

Jeg har leste flere av dine innlegg - både i denne tråden og i tidligere tråder - og det virker som om du har tenkt gjennom sakene!

[morsan]

Dette du sier her, provoserer meg litt faktisk.

Jeg har gjort alt for å forsøke redde forholdet.

Jeg har svelget så mange kameler. Ramlet i kjelleren så mange ganger, av ting som kommer ut av hans munn.

Jeg bestilte time til familieterapeut, og øynet et nytt håp.

Han ville ikke gå der mer.

Jeg er lei av det bare er jeg som skal kjempe for forholdet og jeg som skal forandre meg.

For det er det du sier også nå.

JEG skal forandre meg.

Jeg kommer ingen vei med denne mannen, uansett hvor mye jeg forandrer meg. Jeg har ikke overskudd til å "sulle og dulle" for han, når jeg har så mye annet å gjøre.Det er det du sier jeg skal gjøre. Makan!

Tror ikke han takker nei til jobben av den grunn.

Jeg skjønner at du mener det godt.

Men du skal være litt forsiktig med å "misjonere" slik du gjør. Din erfaring, passer ikke på alle andre.Det er ikke noe fasitsvar for alle.

Det finnes mange kvinner som lever med en psykopat.

Disse kvinnene trenger ikke få å høre at det er dem selv som skal forandre seg.

Det er kanskje det de har forsøkt på hele tiden.

Forbedret seg og forbedret seg for å tekkes mannen. Det siste de trenger er å få høre Også fra andre at det er dem selv det er noe galt med.

"Jeg er lei av det bare er jeg som skal kjempe for forholdet og jeg som skal forandre meg. For det er det du sier også nå. JEG skal forandre meg."

Dette er velkjent for de aller fleste av oss, og jeg er intet unntak. Enten det er mannen eller svigermor eller venner man irriterer seg over, ønsker vi alle at den andre skal forandre seg.

Men, så dumt man enn kan synes at der, så er det faktisk lettere å forandre på seg selv enn på andre - man har jo størst innflytelse over seg selv! ;-)

Men det er IKKE det samme som å si at man skal dulle og dalle! I sin ytterste konsekvens kan det faktisk innebære at du tar din hatt og går, fordi du innser at den eneste muligheten er at du endrer in egen oppfatning fra å fortsatt ønske at forholdet kan overleve til å innse/bestemme seg for at det ikke er liv laga lenger.

Eller det kan bety at man fortsetter i forholdet men endrer sin egen innstilling til den andres oppførsel - at man prøver å se det i et annet lys.

For all del - jeg tror alle her inne føler med deg, for den mannen din hørs ikke helt god ut!

Men ettersom du selv sier at du er glad i ham og egentlig bare vil separere deg for å "straffe" ham, så er det vel ikke opp til oss å si at du bør legge beina på nakken og løpe det forteste du kan? *S*

Og da koker det igjen ned til "Do you want to be right or do you want to be happy"-argumentet: Hvis det du EGENTLIG vil er å fortsette å være gift, er det faktisk viktigst at dere klarer å fortsette samlivet sammen - ikke at du "vinner" en eller flere fighter.

Lykke til og masse klemmer fra

[Gjest KariKruskakli]

Jeg forstår på deg og det du skriver her at du fremdeles har varme følelser for han.

Men du beskriver en særdeles materialistisk og egoistisk mann med lite sympatiske personlige egenskaper....

Har du tenkt på hvordan han kan være med på å forme barnas verdisyn?

Jeg er ikke sikker på om du mener i forhold til penger nå, eller holdninger generelt.

Får prøve svare på begge deler.

Den eldste datteren vår tar pappaen sin for seg noen ganger. Hun har veldig bein i nesa.

Sønnen vår er en veldig rolig og avbalansert gutt.

Han er veldig ulik faren sin:)

Han oberverer og kommer med noen kommentarer innmellom.

Prøver jo å skåne barna, men er ikke alltid lett.

Eldstedatteren kom hjem fra tur i går, og fikk beskjed om at han skulle ta jobben.

Hun tok for seg faren noe skikkelig, og jeg måtte prøve å roe henne.

Si til henne at dette skal hun slippe å ta stilling til.

Hun er veldig lik faren på mange måter. Hun har arvet hans positive sider, men hun har flere sosiale antenner.

Flinkere til å "lese" andre mennesker.

Lillemor skjønner ikke noe av dette.

Hun er bare blid og kjærlig mot begge heldigvis. Mannen min er også kjærlig mot barna, det skal han ha,og er veldig flink til å kose med minstemor.Kommer kanskje litt for lett i konflink med hun eldste, og det tror jeg fordi de er såpass like.

Men alle barna er glade i han. De har ikke noe dårlig forhold, men de største skjønner jo mye, og har sine egne meninger.

Det virker ikke på meg som han har påvirket de negativt enda. Sønnen vår, føler jeg på meg blir en helt annen type som voksen.Han er en ordentlig god gutt.

Nå er jo jeg moren deres, og ser kanskje bare det positive.

Men jeg har hørt fra konferansetimer, at begge er empatiske og harmoniske, og lett for å få venner.

Men jeg har jo tenkt på det du sier, og mannen min er også veldig opptatt av at barna ikke skal skjemmes bort, skjønner du. De skal lære seg at de må jobbe for pengene,og ikke tro at alt kommer dalende ned i fanget på dem.

[trissie]

"Jeg er lei av det bare er jeg som skal kjempe for forholdet og jeg som skal forandre meg. For det er det du sier også nå. JEG skal forandre meg."

Dette er velkjent for de aller fleste av oss, og jeg er intet unntak. Enten det er mannen eller svigermor eller venner man irriterer seg over, ønsker vi alle at den andre skal forandre seg.

Men, så dumt man enn kan synes at der, så er det faktisk lettere å forandre på seg selv enn på andre - man har jo størst innflytelse over seg selv! ;-)

Men det er IKKE det samme som å si at man skal dulle og dalle! I sin ytterste konsekvens kan det faktisk innebære at du tar din hatt og går, fordi du innser at den eneste muligheten er at du endrer in egen oppfatning fra å fortsatt ønske at forholdet kan overleve til å innse/bestemme seg for at det ikke er liv laga lenger.

Eller det kan bety at man fortsetter i forholdet men endrer sin egen innstilling til den andres oppførsel - at man prøver å se det i et annet lys.

For all del - jeg tror alle her inne føler med deg, for den mannen din hørs ikke helt god ut!

Men ettersom du selv sier at du er glad i ham og egentlig bare vil separere deg for å "straffe" ham, så er det vel ikke opp til oss å si at du bør legge beina på nakken og løpe det forteste du kan? *S*

Og da koker det igjen ned til "Do you want to be right or do you want to be happy"-argumentet: Hvis det du EGENTLIG vil er å fortsette å være gift, er det faktisk viktigst at dere klarer å fortsette samlivet sammen - ikke at du "vinner" en eller flere fighter.

Lykke til og masse klemmer fra

Det er så sant, det du skriver.

"Kari" har selvfølgelig mye rett, og er frustrert med rette. Likevel er det litt galt å si at denne mannen har usympatiske personlige egenskaper som noen skriver.

Hans "avsporinger" og ettergivelse for egne drifter, kan være like mye et resultat av manglende kommunikasjon, hennes manglende klarhet i språkform, hans tro på at dette "er livet" og "tilfredsstillelse" for familiens frihet og velferd.

Altså summen av mange ting, og ikke en fryktelig og usympatisk materialisme.

Det er veldig sjelden at en slik mann jobber bare for pengene. Derimot er det ofte at dette forveksles med en "indre trang til å utrette". Banalt, men ofte sant.

Vi sier alle, at vi har gjort alle de tingene, og alt riktig. Og vi kan også ha forsøkt VEEELDIG mye.

Men det er veldig sjelden vi starter en samtale, der vi ønsker å oppnå noe, med å fortelle om noe jeg dessverre ser av feil ved meg selv. Eller noe jeg angrer på, gjerne skulle ha gjort bedre.

For meg har dette vært den største hemmeligheten, og jeg er glad for at noen fortalte meg det.

Samtlige forsøk på å endre ting har lyktes mye bedre etterpå.

[morsan]

Det er så sant, det du skriver.

"Kari" har selvfølgelig mye rett, og er frustrert med rette. Likevel er det litt galt å si at denne mannen har usympatiske personlige egenskaper som noen skriver.

Hans "avsporinger" og ettergivelse for egne drifter, kan være like mye et resultat av manglende kommunikasjon, hennes manglende klarhet i språkform, hans tro på at dette "er livet" og "tilfredsstillelse" for familiens frihet og velferd.

Altså summen av mange ting, og ikke en fryktelig og usympatisk materialisme.

Det er veldig sjelden at en slik mann jobber bare for pengene. Derimot er det ofte at dette forveksles med en "indre trang til å utrette". Banalt, men ofte sant.

Vi sier alle, at vi har gjort alle de tingene, og alt riktig. Og vi kan også ha forsøkt VEEELDIG mye.

Men det er veldig sjelden vi starter en samtale, der vi ønsker å oppnå noe, med å fortelle om noe jeg dessverre ser av feil ved meg selv. Eller noe jeg angrer på, gjerne skulle ha gjort bedre.

For meg har dette vært den største hemmeligheten, og jeg er glad for at noen fortalte meg det.

Samtlige forsøk på å endre ting har lyktes mye bedre etterpå.

Jeg er enig med deg i din beskrivelse av mannen, men i en annen tråd forteller hun jo om hvordan han tvang gjennom et skifte og deretter til å underskrive på særeie!!

Ikke særlig sympatisk!!

- - -

Men når det gjelder muligheten til endring er jeg enig med deg! Man må begynne med "the man in the mirror"! *S*

Uten at jeg skal skryte av at jeg er så veldig flink til det selv, altså! *eh he* Men jeg har absolutt TRO på at det ER sånn.

[Gjest KariKruskakli]

"Jeg er lei av det bare er jeg som skal kjempe for forholdet og jeg som skal forandre meg. For det er det du sier også nå. JEG skal forandre meg."

Dette er velkjent for de aller fleste av oss, og jeg er intet unntak. Enten det er mannen eller svigermor eller venner man irriterer seg over, ønsker vi alle at den andre skal forandre seg.

Men, så dumt man enn kan synes at der, så er det faktisk lettere å forandre på seg selv enn på andre - man har jo størst innflytelse over seg selv! ;-)

Men det er IKKE det samme som å si at man skal dulle og dalle! I sin ytterste konsekvens kan det faktisk innebære at du tar din hatt og går, fordi du innser at den eneste muligheten er at du endrer in egen oppfatning fra å fortsatt ønske at forholdet kan overleve til å innse/bestemme seg for at det ikke er liv laga lenger.

Eller det kan bety at man fortsetter i forholdet men endrer sin egen innstilling til den andres oppførsel - at man prøver å se det i et annet lys.

For all del - jeg tror alle her inne føler med deg, for den mannen din hørs ikke helt god ut!

Men ettersom du selv sier at du er glad i ham og egentlig bare vil separere deg for å "straffe" ham, så er det vel ikke opp til oss å si at du bør legge beina på nakken og løpe det forteste du kan? *S*

Og da koker det igjen ned til "Do you want to be right or do you want to be happy"-argumentet: Hvis det du EGENTLIG vil er å fortsette å være gift, er det faktisk viktigst at dere klarer å fortsette samlivet sammen - ikke at du "vinner" en eller flere fighter.

Lykke til og masse klemmer fra

"Hvis det du EGENTLIG vil er å fortsette å være gift, er det faktisk viktigst at dere klarer å fortsette samlivet sammen - ikke at du "vinner" en eller flere fighter"

Du er vel inne på noe der!

For det er vel egentlig det jeg vil nå. Vinne en fight for en gang skyld, bare for å få den følelsen av at mine ord også betyr noe.

Det er så fryktelig irriterende å bli behandlet som et barna, uten stemmerett.

Hvordan tror du fremtiden for oss blir, hvis jeg bare skal gi opp å vinne noen fighter?

[trissie]

Jeg er ikke sikker på om du mener i forhold til penger nå, eller holdninger generelt.

Får prøve svare på begge deler.

Den eldste datteren vår tar pappaen sin for seg noen ganger. Hun har veldig bein i nesa.

Sønnen vår er en veldig rolig og avbalansert gutt.

Han er veldig ulik faren sin:)

Han oberverer og kommer med noen kommentarer innmellom.

Prøver jo å skåne barna, men er ikke alltid lett.

Eldstedatteren kom hjem fra tur i går, og fikk beskjed om at han skulle ta jobben.

Hun tok for seg faren noe skikkelig, og jeg måtte prøve å roe henne.

Si til henne at dette skal hun slippe å ta stilling til.

Hun er veldig lik faren på mange måter. Hun har arvet hans positive sider, men hun har flere sosiale antenner.

Flinkere til å "lese" andre mennesker.

Lillemor skjønner ikke noe av dette.

Hun er bare blid og kjærlig mot begge heldigvis. Mannen min er også kjærlig mot barna, det skal han ha,og er veldig flink til å kose med minstemor.Kommer kanskje litt for lett i konflink med hun eldste, og det tror jeg fordi de er såpass like.

Men alle barna er glade i han. De har ikke noe dårlig forhold, men de største skjønner jo mye, og har sine egne meninger.

Det virker ikke på meg som han har påvirket de negativt enda. Sønnen vår, føler jeg på meg blir en helt annen type som voksen.Han er en ordentlig god gutt.

Nå er jo jeg moren deres, og ser kanskje bare det positive.

Men jeg har hørt fra konferansetimer, at begge er empatiske og harmoniske, og lett for å få venner.

Men jeg har jo tenkt på det du sier, og mannen min er også veldig opptatt av at barna ikke skal skjemmes bort, skjønner du. De skal lære seg at de må jobbe for pengene,og ikke tro at alt kommer dalende ned i fanget på dem.

Kjære "Karikruska"

Jeg har kanskje litt mildere øyne for menn, fordi jeg har gjort så grove feil selv.

Men maken til god omtale av mannen sin, i en slik situasjon, har jeg sjelden sett.

Du skal ha ros.

Jeg har lært meg en viktig lekse, og det er at alle de "vennene" jeg hadde som pleiet mitt ego, er ikke der lenger. De som ga meg råd basert på min frustrasjon, og som dømte mannen min basert på mine utsagn.

Men de som viste meg alternativene, og fikk meg til å se ting fra flere sider, ja de er utrolig kjære for meg.

Det er derfor jeg blir frustrert av alle "forståsegpåere" som baserer alle råd på å følge sine egne følelser. Når jeg tenker på alle de ting jeg selv trodde tidligere, og alle råd jeg fikk fra venninner som la skyld på eksen, blir jeg trist.

Selvfølgelig forstår jeg de som har blitt skikkelig dårlig behandlet, men det er en helt annen sak.

Dette får dere til.

[Goliath]

Jeg er ikke sikker på om du mener i forhold til penger nå, eller holdninger generelt.

Får prøve svare på begge deler.

Den eldste datteren vår tar pappaen sin for seg noen ganger. Hun har veldig bein i nesa.

Sønnen vår er en veldig rolig og avbalansert gutt.

Han er veldig ulik faren sin:)

Han oberverer og kommer med noen kommentarer innmellom.

Prøver jo å skåne barna, men er ikke alltid lett.

Eldstedatteren kom hjem fra tur i går, og fikk beskjed om at han skulle ta jobben.

Hun tok for seg faren noe skikkelig, og jeg måtte prøve å roe henne.

Si til henne at dette skal hun slippe å ta stilling til.

Hun er veldig lik faren på mange måter. Hun har arvet hans positive sider, men hun har flere sosiale antenner.

Flinkere til å "lese" andre mennesker.

Lillemor skjønner ikke noe av dette.

Hun er bare blid og kjærlig mot begge heldigvis. Mannen min er også kjærlig mot barna, det skal han ha,og er veldig flink til å kose med minstemor.Kommer kanskje litt for lett i konflink med hun eldste, og det tror jeg fordi de er såpass like.

Men alle barna er glade i han. De har ikke noe dårlig forhold, men de største skjønner jo mye, og har sine egne meninger.

Det virker ikke på meg som han har påvirket de negativt enda. Sønnen vår, føler jeg på meg blir en helt annen type som voksen.Han er en ordentlig god gutt.

Nå er jo jeg moren deres, og ser kanskje bare det positive.

Men jeg har hørt fra konferansetimer, at begge er empatiske og harmoniske, og lett for å få venner.

Men jeg har jo tenkt på det du sier, og mannen min er også veldig opptatt av at barna ikke skal skjemmes bort, skjønner du. De skal lære seg at de må jobbe for pengene,og ikke tro at alt kommer dalende ned i fanget på dem.

Det jeg tenkte på var holdninger til både penger/det materialistiske og menneskelige relasjoner/verdier generelt sett.

Nå er det jo problemene dere sliter med som du fokuserer mest på her, så det kan være lett å få et litt galt inntrykk av mannen din også.

Men det blir lett å forestille seg han som en person som tar lite hensyn til andre (ikke minst deg), og som fokuserer svært mye på å få det slik han vil.

Og det viktigste for han er å lykkes økonomisk/forretningsmessig, og det går foran det meste annet.

Også rent sosialt kan det virke som han setter større pris på sosiale forhold/relasjoner til mennesker han personlig kan dra nytte av på økonomisk/forretningsmessig front, og ikke som nære venner der det kun er det "mellommenneskelige" som teller.

Jeg har selv noen "venner" (eller "bekjente" som jeg bedre liker å definere dem som) som er slik. Og jeg har faktisk ikke så mye til overs for dem, fordi de har et verdisyn og prioriteringer som alt for ofte kollliderer med mitt eget.

Personlig hadde jeg ikke klart å ha et nært forhold til disse, for det som er viktig for meg blir så alt for overfladisk hos disse.

Og det gjelder faktisk ikke bare dem, men det kan virke som om det også "gjennomsyrer" deres familier (kone/barn).

Det du skrev fikk meg til å tenke på dem, og derfor min kommentar.

[Gjest KariKruskakli]

Det er så sant, det du skriver.

"Kari" har selvfølgelig mye rett, og er frustrert med rette. Likevel er det litt galt å si at denne mannen har usympatiske personlige egenskaper som noen skriver.

Hans "avsporinger" og ettergivelse for egne drifter, kan være like mye et resultat av manglende kommunikasjon, hennes manglende klarhet i språkform, hans tro på at dette "er livet" og "tilfredsstillelse" for familiens frihet og velferd.

Altså summen av mange ting, og ikke en fryktelig og usympatisk materialisme.

Det er veldig sjelden at en slik mann jobber bare for pengene. Derimot er det ofte at dette forveksles med en "indre trang til å utrette". Banalt, men ofte sant.

Vi sier alle, at vi har gjort alle de tingene, og alt riktig. Og vi kan også ha forsøkt VEEELDIG mye.

Men det er veldig sjelden vi starter en samtale, der vi ønsker å oppnå noe, med å fortelle om noe jeg dessverre ser av feil ved meg selv. Eller noe jeg angrer på, gjerne skulle ha gjort bedre.

For meg har dette vært den største hemmeligheten, og jeg er glad for at noen fortalte meg det.

Samtlige forsøk på å endre ting har lyktes mye bedre etterpå.

"Hans "avsporinger" og ettergivelse for egne drifter, kan være like mye et resultat av manglende kommunikasjon, hennes manglende klarhet i språkform, hans tro på at dette "er livet" og "tilfredsstillelse" for familiens frihet og velferd.

Altså summen av mange ting, og ikke en fryktelig og usympatisk materialisme"

Du er klok. Jeg tror du har mye har rett her. Jeg har aldri tidligere oppfattet han som en snobbet mann.

Han har heller vært opptatt av å holde en lav profil.

Disse tingene han har kjøpt nå, har han ikke kjøpt for å "flotte seg" med.Eller vise seg frem for andre. Han har kjøpt for å leie ut, skaffe inntekter og trygge fremtiden. Samtidig som at vi kan ha litt glede av det selv også.

[trissie]

Jeg er enig med deg i din beskrivelse av mannen, men i en annen tråd forteller hun jo om hvordan han tvang gjennom et skifte og deretter til å underskrive på særeie!!

Ikke særlig sympatisk!!

- - -

Men når det gjelder muligheten til endring er jeg enig med deg! Man må begynne med "the man in the mirror"! *S*

Uten at jeg skal skryte av at jeg er så veldig flink til det selv, altså! *eh he* Men jeg har absolutt TRO på at det ER sånn.

Ja, jeg kan se det du skriver.

Men, det var vel HENNES oppfatning at han tvang gjennom?

Han KAN ha sett det som en sikring av familien og en forretningsmessig trygghet, og hadde andre forutsetninger for å vurdere risiko?

Kanskje hun ikke forsto hans grunner og argumenter, og dermed ble provosert av egen redsel?

Vi er alltid redde for det vi ikke kan nok om, eller skjønner.

Det er kunnskap om ting som fjerner frustrasjon og frykt.

[morsan]

Ja, jeg kan se det du skriver.

Men, det var vel HENNES oppfatning at han tvang gjennom?

Han KAN ha sett det som en sikring av familien og en forretningsmessig trygghet, og hadde andre forutsetninger for å vurdere risiko?

Kanskje hun ikke forsto hans grunner og argumenter, og dermed ble provosert av egen redsel?

Vi er alltid redde for det vi ikke kan nok om, eller skjønner.

Det er kunnskap om ting som fjerner frustrasjon og frykt.

Jo, det kan selvsagt være noe slikt - jeg aner ikke! :-)

men hvis han driver sitt eget firma (?) og/eller driver med boligspekulasjon (husker ikke helt detaljene), så burde han vel strengt tatt ha overført familien bolig etc til HENNES særeie for å holde det unna HANS kreditorer.

[morsan]

Det jeg tenkte på var holdninger til både penger/det materialistiske og menneskelige relasjoner/verdier generelt sett.

Nå er det jo problemene dere sliter med som du fokuserer mest på her, så det kan være lett å få et litt galt inntrykk av mannen din også.

Men det blir lett å forestille seg han som en person som tar lite hensyn til andre (ikke minst deg), og som fokuserer svært mye på å få det slik han vil.

Og det viktigste for han er å lykkes økonomisk/forretningsmessig, og det går foran det meste annet.

Også rent sosialt kan det virke som han setter større pris på sosiale forhold/relasjoner til mennesker han personlig kan dra nytte av på økonomisk/forretningsmessig front, og ikke som nære venner der det kun er det "mellommenneskelige" som teller.

Jeg har selv noen "venner" (eller "bekjente" som jeg bedre liker å definere dem som) som er slik. Og jeg har faktisk ikke så mye til overs for dem, fordi de har et verdisyn og prioriteringer som alt for ofte kollliderer med mitt eget.

Personlig hadde jeg ikke klart å ha et nært forhold til disse, for det som er viktig for meg blir så alt for overfladisk hos disse.

Og det gjelder faktisk ikke bare dem, men det kan virke som om det også "gjennomsyrer" deres familier (kone/barn).

Det du skrev fikk meg til å tenke på dem, og derfor min kommentar.

Men er han egentlig materialistisk? Eller gjør han dette fordi han mener at dette er den beste måten å sikre familien på i fremtiden?

Jeg skjønner at hun er frustrert over alt som overlates til henne, og at hun er frustrert fordi hun ikke inkluderes i det som skjer - hun er ikke en likeverdig partner i hans "ventures".

Men HAN kan jo likevel ha de de beste intensjoner? Og han kan jo ved sin adferd lære barna opp til å være initiativrike i forretningslivet??