Gi meg styrke!

[morsan]

Det er så sant!

Men jeg husker meg selv, og jeg har enda ikke sett et slikt innlegg som mangler et spesielt punkt:

Kan jeg ikke få din støtte til å gjøre et valg (underforstått: som jeg ikke er trygg på selv).

Og jeg har vært fortvilt over at ingen sa meg imot.

En ting jeg har lært, og det er at jeg bør være ytterst forsiktig med å legge ut om mannens feil og mangler til venninner når frustrasjonen er som størst! ;-) De svartmaler ofte situasjonen og er så ekstremt PRO meg/ANTI ham, og de legger sitt eget syn på sitt ekteskap til grunn: hva ville DE ha tolerert fra SIN mann.

Men det er alltid nyanser i ting, og det er alltid to sider av en sak, og det er ikke til hjelp for meg å vite at de "aldri" ville ha tolerert slik oppførsel, og da ville de bare ha gjort "A og så B", og dermed var dét problemet ute av verden! ;-) Lettvintløsninger og bombastiske uttalelser hjelper ikke.

Med slike venner, hvem trenger fiender? ;-)

Misforstå meg rett - venninner kan være svært gode å ha, OGSÅ når det gjelder å få lufte ut sine frustrasjoner, men man bør velge samtalepartner med omhu. Velge en god og trofast venninne som virkelig kjenner deg og helst også din mann - på godt og vondt!

*S*

[Gjest KariKruskakli]

Jeg er så enig med deg.

De har styrt hver sin verden.

Kommer tilbake til motivasjon, for mannen min blir motivert når jeg vil involvere meg i hans tanker og virksomhet. Og han motiverer meg ved å invitere meg til involvering. Og omvendt.

Jeg har vært i neste nøyaktig samme båt selv, og kunne ikke skylde på noen andre enn meg selv.

Han har mye større forutsetning for å vurdere disse forretningstingene, og jeg ble bare provosert og redd når jeg ikke forsto.

Så baller det på seg med misforståelser, misstro og negativitet.

Men jeg må innse at jeg ikke gjorde nok for å sette meg inn i hans tanker, og konkluderte utfra beslutningen om ikke å være enig.

"De har styrt hver sin verden. Kommer tilbake til motivasjon, for mannen min blir motivert når jeg vil involvere meg i hans tanker og virksomhet. Og han motiverer meg ved å invitere meg til involvering. Og omvendt."

Men jeg har ikke greid å la være og innvolvere meg jeg, rent sånn tankemessig. Jeg er interesert i det han holder på med. Jeg spør og graver og lurer på hvordan det gikk i den og den saken.Føler nesten at jeg må mase.

[Goliath]

En ting jeg har lært, og det er at jeg bør være ytterst forsiktig med å legge ut om mannens feil og mangler til venninner når frustrasjonen er som størst! ;-) De svartmaler ofte situasjonen og er så ekstremt PRO meg/ANTI ham, og de legger sitt eget syn på sitt ekteskap til grunn: hva ville DE ha tolerert fra SIN mann.

Men det er alltid nyanser i ting, og det er alltid to sider av en sak, og det er ikke til hjelp for meg å vite at de "aldri" ville ha tolerert slik oppførsel, og da ville de bare ha gjort "A og så B", og dermed var dét problemet ute av verden! ;-) Lettvintløsninger og bombastiske uttalelser hjelper ikke.

Med slike venner, hvem trenger fiender? ;-)

Misforstå meg rett - venninner kan være svært gode å ha, OGSÅ når det gjelder å få lufte ut sine frustrasjoner, men man bør velge samtalepartner med omhu. Velge en god og trofast venninne som virkelig kjenner deg og helst også din mann - på godt og vondt!

*S*

Jeg har selv erfaringer med akkurat det.

Min eks konfronterte med med hennes venninners syn på meg og de problemer vi hadde - som alle var basert min eks fremstilling av det hele (dette var de av hennes venninner som jeg ikke kjente i særlig grad).

Og jeg tror få ting kan være særlig mer provoserende for en mann enn det....

Jeg ble forbannet på både eksen og hennes venninner, og det bidro lite til å løse vår situasjon - heller tvert om.

I ettertid vet jeg gjennom nære felles bekjente at hun har angret dypt på den beslutningen vi til slutt i felleskap kom frem til. En beslutning som jeg egentlig ikke ønsket (om å gå hver vår vei).

Men det ironiske er at det var jeg som i ettertid oppdaget at beslutningen for meg var så absolutt den rette:-)

Og når det gjelder min eks "rådgivende venninner", så vet jeg også at hun ikke lenger har noen kontakt med dem.....

Noen lærer på den "harde måten" - mens andre kan være mer heldig.

Den gang gikk det i mitt favør selv om det ikke gikk slik jeg ønsket.

Og i tillegg gav det meg mange gode erfaringer som har kommet godt til nytte senere.

Vilket jeg ikke minst tror min "nåværende" setter stor pris på:-)

[trissie]

Normalt ville jeg ha gjort det.

Jeg tror det kom klart frem fra min side under de familieterapitimene at jeg var glad i han og egentlig ville fortsette ekteskapet.

Det jeg tror skjer med han,er at han da blir så trygg på meg, at det gir han enda større grunn til å kjøre sitt løp.

Som du kanskje skjønner da, så ender det med at jeg legger lokk på meg selv og vil ikke vise han følelser og godhet.Jeg trekker meg heller tilbake.

Jeg ser på han som egoistisk og kynisk og han ser antagelig på meg som kald og følelsesløs.

Jeg tror vi er inne på et fryktelig feil spor.

Men han prøver å blidgjøre meg nå. Han ringte meg nettopp igjen og sa han ville hente meg i dag, og ta meg med ut på en middag.

Han greier antagelig å få meg blid igjen på denne måten, men jeg tror ikke det løser noen problemer på sikt.

For når han starter i den nye jobben nå, så tror jeg det ender med at han tøyer strikken lenger og lenger.

Alle hans ambisjoner om å jobbe noen lange og noen korte dager, samt ta fri noen fredager, vil sikkert gå bra den første tiden.

Når han da ser at jeg er har godtatt situasjonen, blir dagene hans lengre og lengre.

Etterhvert blir det da så lite igjen av kvelden, at han ringer meg ogsier at han overnatter hos søsteren sin.

Det er helt naturlig å tviholde på alle argumenter og tanker som forsvarer pessimisme.

Du er bare et menneske som meg.

Men hvis jeg ber deg lese ditt innlegg en gang til og se det i det lyset?

Ser du hva du forsvarer?

Jeg tror du ser det.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Tror du.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt ut av den invitasjonene og hvordan du responderer på den, der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane. Men nå har du hatt en del å tenke på.

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Og ta for eksempel for deg alt i denne tråden. Vise det kanskje?

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var.

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt. De blir rett og slett litt rare J

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane. Og en helt annen glød i det å yte noe, ofre noe.

[Gjest KariKruskakli]

En ting jeg har lært, og det er at jeg bør være ytterst forsiktig med å legge ut om mannens feil og mangler til venninner når frustrasjonen er som størst! ;-) De svartmaler ofte situasjonen og er så ekstremt PRO meg/ANTI ham, og de legger sitt eget syn på sitt ekteskap til grunn: hva ville DE ha tolerert fra SIN mann.

Men det er alltid nyanser i ting, og det er alltid to sider av en sak, og det er ikke til hjelp for meg å vite at de "aldri" ville ha tolerert slik oppførsel, og da ville de bare ha gjort "A og så B", og dermed var dét problemet ute av verden! ;-) Lettvintløsninger og bombastiske uttalelser hjelper ikke.

Med slike venner, hvem trenger fiender? ;-)

Misforstå meg rett - venninner kan være svært gode å ha, OGSÅ når det gjelder å få lufte ut sine frustrasjoner, men man bør velge samtalepartner med omhu. Velge en god og trofast venninne som virkelig kjenner deg og helst også din mann - på godt og vondt!

*S*

"man bør velge samtalepartner med omhu"

Det bør man, og jeg velger dere jeg;)

Ting man sier til venner i det virkelige liv, kan man fort angre på senere.

[trissie]

Jeg har selv erfaringer med akkurat det.

Min eks konfronterte med med hennes venninners syn på meg og de problemer vi hadde - som alle var basert min eks fremstilling av det hele (dette var de av hennes venninner som jeg ikke kjente i særlig grad).

Og jeg tror få ting kan være særlig mer provoserende for en mann enn det....

Jeg ble forbannet på både eksen og hennes venninner, og det bidro lite til å løse vår situasjon - heller tvert om.

I ettertid vet jeg gjennom nære felles bekjente at hun har angret dypt på den beslutningen vi til slutt i felleskap kom frem til. En beslutning som jeg egentlig ikke ønsket (om å gå hver vår vei).

Men det ironiske er at det var jeg som i ettertid oppdaget at beslutningen for meg var så absolutt den rette:-)

Og når det gjelder min eks "rådgivende venninner", så vet jeg også at hun ikke lenger har noen kontakt med dem.....

Noen lærer på den "harde måten" - mens andre kan være mer heldig.

Den gang gikk det i mitt favør selv om det ikke gikk slik jeg ønsket.

Og i tillegg gav det meg mange gode erfaringer som har kommet godt til nytte senere.

Vilket jeg ikke minst tror min "nåværende" setter stor pris på:-)

:-)

Jeg kunne vært din eks, for du beskriver meg.

Du har så rett, men jeg fikk heldigvis mannen min tilbake etter over to år.

[Gjest KariKruskakli]

Det er helt naturlig å tviholde på alle argumenter og tanker som forsvarer pessimisme.

Du er bare et menneske som meg.

Men hvis jeg ber deg lese ditt innlegg en gang til og se det i det lyset?

Ser du hva du forsvarer?

Jeg tror du ser det.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Tror du.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt ut av den invitasjonene og hvordan du responderer på den, der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane. Men nå har du hatt en del å tenke på.

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Og ta for eksempel for deg alt i denne tråden. Vise det kanskje?

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var.

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt. De blir rett og slett litt rare J

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane. Og en helt annen glød i det å yte noe, ofre noe.

Du virker så klok og gjennomtenkt. Tror sannelig jeg skal forsøke å ta i mot dine råd;o)

[trissie]

"man bør velge samtalepartner med omhu"

Det bør man, og jeg velger dere jeg;)

Ting man sier til venner i det virkelige liv, kan man fort angre på senere.

Neida!

VI valgte deg!

Fordi vi så noe mer enn vår egen bitterhet i løsningen av andres problem :-)

[trissie]

Du virker så klok og gjennomtenkt. Tror sannelig jeg skal forsøke å ta i mot dine råd;o)

Lykke til i kveld da!

Tror nok heller at du tar imot litt fra deg selv, en ny optimisme?

Gleder meg til å høre!

[Goliath]

:-)

Jeg kunne vært din eks, for du beskriver meg.

Du har så rett, men jeg fikk heldigvis mannen min tilbake etter over to år.

Jeg var nok litt for lite "egoistisk" i mitt gamle forhold - for det går faktisk ann det også:-)

Heldigvis hadde vi ikke barn, men vi var gift og ingen av oss tok "lett" på forholdet.

Min eks var en super dame på de aller fleste områder. Våre problemer var i første rekke basert på hennes egne personlige problemer (psykisk) som hadde sin opprinnelse lenge før vi ble kjærester.

Desverre preget hennes problemer etterhvert vårt forhold på en meget negativ måte, og der jeg forsøkte på alle måter jeg kunne å bistå henne uten tanke på mine egne behov.

Og det var ingen smart måte av meg å reagere på, for hun følte seg derfor "misslykket" og ute av stand til å gi igjen det som hun mente hun burde kunne gi av seg selv i et forhold.

Hun fikk derfor enda dårligere selvfølelse, og dette bidro ytterligere til å forsterke hennes egne problemer.

Ikke var hun heller i stand til å involvere meg i det hun slet med, og spurte jeg henne om hvordan hun hadde det så var svaret alltid "bra" - selv om det helt klart ikke var det.

Selv ble jeg nok for opphengt i hennes "ve og vel", for hun betydde på den tiden mer for meg enn noe annet - og jeg ville intet annet enn hennes beste.

Det var også grunnen til at jeg til slutt ble enig med henne om at den beste løsningen for henne var at vi gikk hver vår vei.

Men resultatet ble at dette i etterkant viste seg å være den beste løsningen for meg og mitt liv.

Nå har jeg en kjæreste som setter pris på alt hva jeg gjør for henne, og som samtidig er selvstendig nok til at det aldri er noe problem.

Samtidig er jeg meget bevisst på å la henne få løse sine problemer, og bidrar først aktivt når jeg med sikkerhet vet at hun ønsker meg som "problemløser" - og ikke bare ønsker at jeg skal lytte :-)

[Gjest KariKruskakli]

Lykke til i kveld da!

Tror nok heller at du tar imot litt fra deg selv, en ny optimisme?

Gleder meg til å høre!

Middagen smakte godt og det ble hyggelig. Vi fikk snakket en del.

Men jeg kan jo ikke annet enn å flire heller da. Telefonen hans ringte selvfølgelig. Så det ble en middag krydret med litt valutaspekulasjoner:o)

[trissie]

Middagen smakte godt og det ble hyggelig. Vi fikk snakket en del.

Men jeg kan jo ikke annet enn å flire heller da. Telefonen hans ringte selvfølgelig. Så det ble en middag krydret med litt valutaspekulasjoner:o)

:-)

Det var koselig, og en god ting at dere fikk snakket litt.

Alt kommer ikke på en gang, og etter en stund kan du smile et av dine lureste smil og spørre om ikke telefonene(!) kan være av?

Menn er rare slik, de smelter når vi gir forventninger om at vi vil ha dem for oss selv...

Det gjør min!

Og som ei sa til meg...

"Men var det han som ringte da?"

Nei vel :-)

Det var da jeg lærte at jeg hadde ofte latt små irritasjonsmomenter få hans personlige adresse.

og det i stedet for at jeg kunne velge å være føre var og be om hvordan jeg ønsket middagen skulle være.

Bare for oss to!

Det hender mannen min kommer på noe han skulle ha gjort eller gitt beskjed om.

Han lurer ikke meg!

Noen ganger er det nødvendig og gå på do, ikke sant? :-)

Og jeg vet han har tatt en telefon der ute.

Men hva gjør vel det?

Han tok telefonen ute av syne for meg, og det var vel faktisk høflig?

Selvfølgelig hender det at middagen ute blir forstyrret av en telefon, men da har han etterhvert lært seg å korte ned.

Tidligere satte jeg opp en meget irritert mine .-) og du kan tenke deg hvordan resten av middagen ble!

Forrige gang han fikk en slik teefon, husker jeg at jeg plasserte haken i hendene, albuene på bordet mens jeg lente meg fram .-)

Hele samtalen hans ble forstyrret(!) av mine flørtende øyne og tunge rundt munnen.

Bittelitt legg mot legg...

Tror du han kortet ned samtalen? :-)

Jeg syntes faktisk han var kjekk når jeg prøvde å konkurrere om oppmerksomheten i stedet for å vendeet irritert og lite vakkert ansikt til.

For jeg skjønner de noen ganger. Vi blir særdeles lite tiltalende når vi vender vrangsida til :-)

Så nå tar jeg opp kampen ved åflørte meg forbi irritasjonen.

Det er det eneste som har funka for oss, og jeg har gjort det som finnes av feil, tror jeg :-)

Er det ikke noe som heter:

Det eneste som virker, er å ta det onde med det gode. For å bekjempe ondt med ondt har aldri virket. God helg!

[laban]

Normalt ville jeg ha gjort det.

Jeg tror det kom klart frem fra min side under de familieterapitimene at jeg var glad i han og egentlig ville fortsette ekteskapet.

Det jeg tror skjer med han,er at han da blir så trygg på meg, at det gir han enda større grunn til å kjøre sitt løp.

Som du kanskje skjønner da, så ender det med at jeg legger lokk på meg selv og vil ikke vise han følelser og godhet.Jeg trekker meg heller tilbake.

Jeg ser på han som egoistisk og kynisk og han ser antagelig på meg som kald og følelsesløs.

Jeg tror vi er inne på et fryktelig feil spor.

Men han prøver å blidgjøre meg nå. Han ringte meg nettopp igjen og sa han ville hente meg i dag, og ta meg med ut på en middag.

Han greier antagelig å få meg blid igjen på denne måten, men jeg tror ikke det løser noen problemer på sikt.

For når han starter i den nye jobben nå, så tror jeg det ender med at han tøyer strikken lenger og lenger.

Alle hans ambisjoner om å jobbe noen lange og noen korte dager, samt ta fri noen fredager, vil sikkert gå bra den første tiden.

Når han da ser at jeg er har godtatt situasjonen, blir dagene hans lengre og lengre.

Etterhvert blir det da så lite igjen av kvelden, at han ringer meg ogsier at han overnatter hos søsteren sin.

Bruk i hvert fall et språk slike jobbidioter forstår - lag en kontrakt. Spesifisér hvilke fredager (datoer) han ikke skal jobbe, hvor lang den daglige arbeidstiden skal være, osv. Den kontrakten skal betraktes som like seriøs og forpliktende som enhver annen prosjektplan.

Han er vant til å ha flere prosjekter å forholde seg til, og familien har vært det ene hvor han har en fast stedfortreder som er 100% fleksibel uansett hvor kort forvarsel han gir. Den ordningen må opphøre.

Jeg er enig med deg i at du ikke klarer å forandre ham - sånt klarer man sjelden, utover slike "godværsperioder" som du beskriver. Men du har lov til å forlange at du også skal ha mulighet til å realisere mer av det du har lyst til. Og da må han gjøre det som skal til - akkurat som når man gjør en annen oppgave som ikke er verdens morsomste.

Gjør det klart at du har nådd grensen for hvor langt du kommer til å strekke deg, og at det kommer til å bli en forandring. Ikke for noen dager eller måneder, men en varig forandring. Du har lyst til å jobbe fullt (den trangen bør han kjenne igjen), og du kommer til å gjøre det. Ikke spør om lov.

Poenget mitt er at du må få ham til å forstå at han har gått for langt og at ting fra nå av kommer til å bli annerledes. Om du blir nødt til å flytte for å få det til, tør jeg ikke uttale meg om uten å kjenne dere bedre. Men jeg synes det er helt greit at han har fått en klar og tydelig beskjed om at du er innstilt på å bryte ut dersom det ikke blir en reell, varig forandring.