Bak fasaden.... veeeldig langt, men nødvendig...

[Gjest en svært forvirret jente]

Det skremmer meg at jeg nå skal skrive dette innlegget. Jeg er redd jeg ved det gjør saken mer problematisk enn den evt er.

Det gjelder det "vanlige" - should I stay or should I go.

Jeg og samboeren min traff hverandre da jeg var 20 og han 24, det er nå 8 år og 1 barn siden. Han var - og er - en kjekk, utadvendt, snill, omsorgsfull, omtenksom, intelligent mann som jeg er veldig glad i, og i perioder vært veldig forelsket i.

Egentlig er det dette jeg mener med "bak fasaden", for utad så virker vi nok som det perfekte og lykkelige par. Men det er vi ikke, hvertfall ikke jeg. Jeg har ikke helt oversikt over hvorvidt det er samlivet vårt som virker negativt på meg, eller om det bare er mine problemer som blir til problemer i samlivet...

Jeg har vært en del deprimert i det siste. Kan nok ha en sammenheng med at jeg har gått hjemme med barnet i 1,5 år, tror ikke det har gjort meg særlig godt. Men skal snart i jobb igjen, kanskje det endrer seg da. Men dette med jobb spiller også inn her:

Min samboer holder på å etablere en egen bedrift sammen med noen venner. De har god greie på, og alltid hatt stor interesse av gründervirksomhet, så det er min samboers store drøm å få lov å starte noe eget. Det er selvsagt flott at han kan få realisert dette, og på den måten får jeg også en trygg arbeidsplass, jeg har relevant utdannelse for å jobbe i den bedriften, og er ifølge han og vennene selvskreven som en type daglig leder i bedriften.

Her spiller flere dilemmaer inn. Min samboer bruker svært mye tid på etableringen, samtidig som han har sin vanlige fulltidsjobb. Jeg er altså nærmest alenemor, og sånn har det vært i ganske mange mnd nå. Så jeg begynner å bli fly forbanna på hele prosjektet som tar så himla lang tid, samtidig som jeg har forståelse for at det må bli sånn, hvertfall for en periode.

Men jeg er også usikker på om jeg i det hele tatt har lyst på jobben de mener jeg er selvskreven i. Jeg trives ikke med å være noe ansikt utad, jeg er en sjenert person som liker meg best i bakgrunnen, i kulissene. Ellers er jeg flink til det jeg gjør, så selvtilliten når det kommer til selve arbeidet, er god. Jeg har sagt klart fra til han om at dette er hans drøm, ikke min. Han kan ikke forlange hva som helst av meg selv om dette også blir min bedrift.. For det er ikke en jobb jeg ville søkt på i utgangspunktet. Og dette har han også full forståelse for. Men det skyldes også å at jeg er redd..... Kan jo ikke skade å prøve seg, men nå har jeg vært nervøs for dette ganske lenge, og det plager meg mer og mer. Og en "jobb i kulissene" er ikke aktuelt med det første. DESSUTEN, hvis jeg trekker meg nå må åpningen av bedriften utsettes... da ødelegger jeg for ganske mye av arbeidet de har lagt ned.

Han jobber altså ekstremt mye, men når jeg klager sp sier han at han er lei for det, og har full forståelse.. så han står opp om natta når ungen skriker, han står opp med ungen selv om han skal på jobb.. så jeg får sove litt lenger. Han er full av omsorg. Både for oss og familien - besøker gamle tanter og besteforeldre, og liker det faktisk. Men så har vi litt for sprikende interesser, jeg liker bøker, film, musikk, o.l. Han er ikke interessert i det, så vi har på en måte mindre og mindre å snakke om. Det skremmer meg ihvertfall!! Vi kan sitte på kafé vi to, mens ungen sover, og ha en rolig stund sammen, men ha minimalt å snakke om! Det går ofte i det samme, og nå er det selvsagt den nye bedriften som dominerer. Humoren funker innimellom, men det er sjelden vi ler skikkelig sammen. Det blir litt krangling også, men det er alltid jeg som starter. Han er ekstermt rolig, saklig og avbalansert, og ville aldri startet en krangel med noen. Sexlivet går opp og ned.. har ikke så ofte sex, jeg har ikke så mye lyst. Problemet er bare at jeg ANER IKKE hvorvidt disse problemene skyldes meg, og om det blir "nissen på lasset" om jeg skulle finne på å flytte!

Så hoveddilemmaet mitt blir egentlig at han er uten tvil en enestående flott mann. Jeg har ingenting vondt å si om han, men likevel er følelsene på vei bort. Og jeg vet ikke om det skyldes oss eller bare _meg_ og mine små problemer. Har som sagt vært litt deprimert, hatt liten selvtillit, lite energi.. Mens han er kjempeglad i meg, han sier det nesten daglig, klemmer på meg, ville aldri i verden vært utro, det vet jeg med sikkerhet. Han er ikke typen.

MEN... hva så om jeg skulle finne på å flytte. Vi bor i Oslo. Jeg har nesten ingen egne penger. Jeg har ikke bil, kan nesten ikke lage mat (han elsker det, så han er kokken i forholdet). Jeg føler meg på en måte ganske uselvstendig. Men det er også min feil, all den tid det har vært enklest å overlate vanskeligere oppgaver, og ikke minst det økonomiske, til samboeren.

OG vi har et barn. Men som noen så fint her inne sa - foreldre er så opptatt av barns lykke at de glemmer at denne også avhenger av foreldrenes lykke.

------Men om jeg går ----- hvor skulle jeg ellers finne en mann med like fantastiske kvaliteter??? Er det bare jeg som ikke ser hvor heldig jeg er?? Eller gjør jeg bare samboeren min vondt ved å bli, han fortjener jo så mye bedre!!

Jeg er bare forvirra. Og dette ble sinnsykt langt. Takk til deg som orket å lese hit.

[Gjest Ikke gå fra ham]

Har lest hele innlegget ditt, det var langt, men du skriver bra så det gikk lett.

Ut fra dette innlegget ville jeg definitivt ikke flyttet fra den mannen der.

Jeg tror du må jobbe med deg selv. Jeg tror at du selv er grunnen til mange av problemene dere (du?) har.

Hva er det egentlig du er misfornøyd med? Lag deg en liste med plusser og minuser og se hvordan summmen ser ut!

[Gjest en svært forvirret jente]

Har lest hele innlegget ditt, det var langt, men du skriver bra så det gikk lett.

Ut fra dette innlegget ville jeg definitivt ikke flyttet fra den mannen der.

Jeg tror du må jobbe med deg selv. Jeg tror at du selv er grunnen til mange av problemene dere (du?) har.

Hva er det egentlig du er misfornøyd med? Lag deg en liste med plusser og minuser og se hvordan summmen ser ut!

Takk for respons, det var raskt!

Jeg vet jeg har problemer med meg selv, men hva om problemene skyldes at jeg ikke har det bra i samlivet?

Jeg savner gode samtaler og diskusjoner om mine interesser også, særlig bøker, musikk og film. Han har ingenting å si om noe av det.

Har hittil tenkt at ingen kan ha alt, jeg har jo heller ikke alt, så det man savner hos partneren får man prøve å finne hos venner. Det funket en stund, men nå er jeg tilbake i tvilen. Vil dele fler interesser med han, vi har så godt som ingenting felles.

Men så har vi god økonomi, fin leilighet, ny bil, reiser på lange ferier (ikke i år, riktignok, pga bedriften)... så alt det ytre er på plass, om du skjønner. Men jeg føler meg ikke tilfreds, det er ikke dette som gjør meg lykkelig....

Men så vet jeg heller ikke hva som ville gjort meg lykkelig.

[mil1365380270]

Takk for respons, det var raskt!

Jeg vet jeg har problemer med meg selv, men hva om problemene skyldes at jeg ikke har det bra i samlivet?

Jeg savner gode samtaler og diskusjoner om mine interesser også, særlig bøker, musikk og film. Han har ingenting å si om noe av det.

Har hittil tenkt at ingen kan ha alt, jeg har jo heller ikke alt, så det man savner hos partneren får man prøve å finne hos venner. Det funket en stund, men nå er jeg tilbake i tvilen. Vil dele fler interesser med han, vi har så godt som ingenting felles.

Men så har vi god økonomi, fin leilighet, ny bil, reiser på lange ferier (ikke i år, riktignok, pga bedriften)... så alt det ytre er på plass, om du skjønner. Men jeg føler meg ikke tilfreds, det er ikke dette som gjør meg lykkelig....

Men så vet jeg heller ikke hva som ville gjort meg lykkelig.

Hva om du går inn i stillingen som daglig leder, men med forbehold om at du vil se deg om etter annen jobb etter ett halvt år f.eks?

Da skuffer du ikke noen, og du har noe spennende (jobbleting) å se frem til.

Jeg ville ikke gjort noe drastisk hvis jeg var i din situasjon, før jeg hadde sett om det å komme seg ut i egen jobb ville forandre noe :-)

[Gjest Ikke gå fra ham]

Takk for respons, det var raskt!

Jeg vet jeg har problemer med meg selv, men hva om problemene skyldes at jeg ikke har det bra i samlivet?

Jeg savner gode samtaler og diskusjoner om mine interesser også, særlig bøker, musikk og film. Han har ingenting å si om noe av det.

Har hittil tenkt at ingen kan ha alt, jeg har jo heller ikke alt, så det man savner hos partneren får man prøve å finne hos venner. Det funket en stund, men nå er jeg tilbake i tvilen. Vil dele fler interesser med han, vi har så godt som ingenting felles.

Men så har vi god økonomi, fin leilighet, ny bil, reiser på lange ferier (ikke i år, riktignok, pga bedriften)... så alt det ytre er på plass, om du skjønner. Men jeg føler meg ikke tilfreds, det er ikke dette som gjør meg lykkelig....

Men så vet jeg heller ikke hva som ville gjort meg lykkelig.

Jeg skjønner at det er noe du savner og at det ikke gjelder materielle ting, men mer de "dype" tingene.

Allikevel ville jeg ikke ha flyttet fra denne mannen ennå. Man kan ikke få både i pose og sekk heller og ingen er perfekte.

Kan dere prøve å gå til samlivsterapi?

[Lillemus]

Du føler deg kanskje litt overkjørt med tanke på denne jobben. Det virker som om han tar det som en selvfølge at du skal jobbe der? Har du sagt fra i klartekst til ham at det ikke er en jobb som passer for deg og at du ikke vil?

De praktiske problemene ved et evt. brudd løser seg - tro meg! ) Og ikke tenk på hvor du skal finne en like god mann, ha litt tid for deg selv først. Maten får du dreisen på, ikke bekymre deg for sånt.

Lykke til med hva nå resultatet blir!

[Gjest en svært forvirret jente]

Hva om du går inn i stillingen som daglig leder, men med forbehold om at du vil se deg om etter annen jobb etter ett halvt år f.eks?

Da skuffer du ikke noen, og du har noe spennende (jobbleting) å se frem til.

Jeg ville ikke gjort noe drastisk hvis jeg var i din situasjon, før jeg hadde sett om det å komme seg ut i egen jobb ville forandre noe :-)

Jeg har satt en slik betingelse. Så vi får se hva som skjer. Er enig i det du sier om at jeg må se an hva som skjer nå som hverdagen er i ferd med å endre seg. Men likevel, jeg føler jeg hele tiden har tenkt at "jeg får se det an, kanskje det endrer seg når....." osv.

Jeg har også bedt om svar fra Solveig Vennesland og lagt igjen kortnummer, men det står ikke at jeg ønsker svar fra fagerson..

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det var fint å lese det lange brevet ditt. Der formulerer du hva du tenker og sliter med. Slik jeg oppfatter det trenger du ny stimulering og andre utfordringer til å vise hva du duger til. Du må ha mye kompetanse slik jeg leser mellom linjene. Jeg vil ikke råde deg til å tenke brudd nå. Til det er det for mange plusser i ditt forhold.

Jeg er mer usikker på om det er lurt av deg å jobbe i din manns nye firma. For å avklare om det er lurt, ville jeg snakket ut med en helt annen person du stoler som kan gi deg innspill. f.eks. en god venn, fastlegen din e.a.

Å være hjemme i 1 1/2 år med et lite barn tror jeg du alltid vil se tilbake på som god bruk av tid og energi. Men nå våkner nok behovet for påfyll av voksenkontakt. Det vil du neppe få mye av i din manns firma. Det kan du derimot skaffe deg ved å komme deg ut, enten på trening, på shopping og kafe med venninne, eller på kino ukentlig eller lage en litteraturgruppe selv med noen andre.

Planlegg når du skal ut hjemmefra og avtale med din mann når han må være barnevakt. Travle menn ser ikke dette selv, du må si det.

Når jobb og fritid kommer mer på plass for deg, er det naturlig å ta opp til vurdering om du vil være i samboerskapet.

[Gjest en svært forvirret jente]

Hei!

Det var fint å lese det lange brevet ditt. Der formulerer du hva du tenker og sliter med. Slik jeg oppfatter det trenger du ny stimulering og andre utfordringer til å vise hva du duger til. Du må ha mye kompetanse slik jeg leser mellom linjene. Jeg vil ikke råde deg til å tenke brudd nå. Til det er det for mange plusser i ditt forhold.

Jeg er mer usikker på om det er lurt av deg å jobbe i din manns nye firma. For å avklare om det er lurt, ville jeg snakket ut med en helt annen person du stoler som kan gi deg innspill. f.eks. en god venn, fastlegen din e.a.

Å være hjemme i 1 1/2 år med et lite barn tror jeg du alltid vil se tilbake på som god bruk av tid og energi. Men nå våkner nok behovet for påfyll av voksenkontakt. Det vil du neppe få mye av i din manns firma. Det kan du derimot skaffe deg ved å komme deg ut, enten på trening, på shopping og kafe med venninne, eller på kino ukentlig eller lage en litteraturgruppe selv med noen andre.

Planlegg når du skal ut hjemmefra og avtale med din mann når han må være barnevakt. Travle menn ser ikke dette selv, du må si det.

Når jobb og fritid kommer mer på plass for deg, er det naturlig å ta opp til vurdering om du vil være i samboerskapet.

Jeg vet ikke om du ser dette tillegget, men jeg glemte selvsagt helt å skrive at samboeren min ikke selv skal jobbe daglig i bedriften. Han er en av gründerne som skal administrere bedriften, men ikke slutte i sin andre jobb. Så jeg vil ikke se så mye til ham i jobbsammenheng.

[Gjest Gründeren]

Hva med å ta deg en ferie langt vekke i et par uker slik at du får satt ting litt i perspektiv.

Depresjonen bidrar ikke akkurat til at du ser de beste løsninger men i stedet fokuserer på problemene?

Uansett hva du gjør ønsker jeg deg lykke til.

[Flyberta]

Helt enig med de fleste her. Ta vare på den gullklumpen av en mann du har.

Kanskje du finner tilbake til følelsene når alt det andre faller på plass.

Du er litt deppa nå, og negative tanker hoper seg opp. Alt kan se annerledes ut når det lysner for deg!

Lykke til!

[Gjest iiiiiiiinlove]

Jeg har lest hele tråden så langt, og siden dere har et barn sammen har vel heller ikke jeg ville gjort noe drastisk i første omgang.

Men jeg tror jeg skjønner hva dere mangler og det er antakelig noe så enkelt som kjemi.

Jeg har hatt en snill og rik beiler i et halvt år nå. Han har vært hodestups forelsket i meg, og overøst meg med gaver, komplimenter, reiser, kos og omsorg. Jeg ønsket virkelig å falle for han! Hadde jeg gjort det ville jeg antakelig fått et fantastisk godt liv. MEN jeg falt ikke for han uansett hvor hardt jeg forsøkte. Jeg følte rett og slett at ikke kjemien var der. Vi hadde helt ulik bakgrunn, humor og væremåte, og kom fra hver vår kant av landet. Til slutt måtte jeg bare innse at jeg ikke kunne lure hverken meg sjøl eller han lenger og avsluttet forholdet (noe som jeg hadde forsøkt flere ganger men ble overtalt av han til å fortsette). Nå har jeg funnet kjærligheten i en fattig bilmekaniker! :-))

MEN tilbake til deg - siden dere har et barn bør du gi forholdet minst en ytterligere sjanse. Når man er deprimert er det lite som virker fullkomment, så det kan hende det vil forandre seg. Men det kan også være nettopp forholdet som gjør deg deprimert av en eller annen grunn.

Uansett bør dere starte i familieterapi før problemene får satt seg skikkelig. Det ER som oftest hjelp i å snakke med en utenforstående 3. part.

Lykke til!

[Gjest sweet honey]

Skjønner godt problemstillingen. Er i en ganske tilsvarende situasjon selv. Har en mann med massevis av gode egenskaper, omsorgsfull og snill på alle måter. Men jeg savner også noe "dypere". Kjenner godt situasjonen med kafèbesøk hvor man ikke har noe å prate om. Tror faktisk ganske mange har det sånn.

Selv har jeg kommet frem til at å bryte med mannen min er uaktuelt. Jeg tror ikke jeg finner en mann som er så mye bedre enn han jeg har. Jeg tror også mange kvinner lengter etter noe dypere i forholdet. Vi har nok flere tanker og følelser vi ønsker å dele og vi har andre interesser enn menn, som ofte er veldig opptatt av materielle, tekniske ting og evt jobben.

Jeg vil råde deg til å se situasjonen an. Begynn i jobb igjen og prøv å få flere impulser utenfra. Det vil nok gjøre deg godt.

Mannen din må også "hjelpe til" slik at du kommer deg mer ut. Han må akseptere at du har behov for andre ting enn det han kan gi deg. Han må ta sin del av barnepasset slik at du får fritid for deg selv.

Jeg tror nok du må akseptere at du ikke kan endre mannen din. Likevel går det an å inngå avtaler om å få litt mer "innhold" i forholdet. Hva med faste avtaler en kveld i uka eller måneden. Da skal dere gå ut og få litt "påfyll", enten det er kino, teater, idrett eller hva som helst. Gjør man ting sammen får man også mer å snakke om. Det er også viktig å ta seg tid til å prate litt sammen med jevne mellomrom.

Jeg tror nok mange kjenner seg igjen i din situasjon så du er absolutt ikke alene. Og jeg tror _ikke_ løsningen er å bryte ut av forholdet. Problemene dine skyldes sannsynligvis at du ikke får fyllt livet ditt med innhold som for deg er meningsfullt nok. Du trenger å få bruke flere sider av deg selv. Sørg for å være litt egoistisk fremover nå og ta deg en jobb som du selv har lyst på.

Lykke til:)

[org]

Jeg er enig med familierådgiveren her - ikke begynn i "hans" eller deres bedrift.

Dels fordi at du vil ha godt av å bli mer selvstendig.

Men det er en god grunn til: la oss si at noe ang bedriften går galt (konkurs). Da står du uten inntekt.

Og en ting til: Hva om det blir skilsmisse? Da er det ikke sikkert at du vil/ kan fortsette å jobbe der.

Så, avsted med seg, ut og søke annen jobb!

*S*

[Jada, så neida så..]

Jeg har satt en slik betingelse. Så vi får se hva som skjer. Er enig i det du sier om at jeg må se an hva som skjer nå som hverdagen er i ferd med å endre seg. Men likevel, jeg føler jeg hele tiden har tenkt at "jeg får se det an, kanskje det endrer seg når....." osv.

Jeg har også bedt om svar fra Solveig Vennesland og lagt igjen kortnummer, men det står ikke at jeg ønsker svar fra fagerson..

Hei!

Først, flott skrevet!

Uten at jeg er noen samlivsekspert så tror jeg at

- Du har en mann som er snill og god mot deg. Du sier dere har god økonomi, hus, bil etc.. Det som mangler er kommunikasjon og "den gode samtalen"

Siden dere traff hverandre for 8 år siden og det sa klikk, må det være noen felles interesser og ikke kun motsetninger.. Dere må i felleskap finne på ting sammen som gjør at dere får noe å snakke om etterpå... Slik jeg ser det har dere gått på en smell, glidd litt fra hverandre ell no i den dur, noe som helt sikkert er relativt enkelt å pense inn igjen.

Har selv startet egen bedrift.. Har "heldigvis" vært singel i hele oppstartsperioden.. Det er tøft, det er blod svette og tårer.. Og det blir som et lite barn for en.. Dette skal du respektere.. Når alt er på skinner går alt tilbake til normalen igjen..

Dette med denne rollen som daglig leder virker det som du bør droppe.. Slik du skriver virker det som du føler dette som litt "press" fra hans side.. I lengden tror jeg det vil være et skritt i feil retning.. Så jeg synes du bør velge noe annet... Dette vil han sikkert og ha forståelse for..

Tror og at som Solveig sier mye vil forandre seg når du kommer igang med vanlige voksenting som kafe med venninder, en jobb med nye mennesker etc... Gi det et år til, også får du heller ta det opp til ny vurdering da..

Og for all del, prat med han!!! Kanskje han føler mye av det samme..

Ble kanskje rotete dette.. hehe

Uansett, lykke til!

[Gjest ei jente til som er svært forsvirret]

Takk for respons, det var raskt!

Jeg vet jeg har problemer med meg selv, men hva om problemene skyldes at jeg ikke har det bra i samlivet?

Jeg savner gode samtaler og diskusjoner om mine interesser også, særlig bøker, musikk og film. Han har ingenting å si om noe av det.

Har hittil tenkt at ingen kan ha alt, jeg har jo heller ikke alt, så det man savner hos partneren får man prøve å finne hos venner. Det funket en stund, men nå er jeg tilbake i tvilen. Vil dele fler interesser med han, vi har så godt som ingenting felles.

Men så har vi god økonomi, fin leilighet, ny bil, reiser på lange ferier (ikke i år, riktignok, pga bedriften)... så alt det ytre er på plass, om du skjønner. Men jeg føler meg ikke tilfreds, det er ikke dette som gjør meg lykkelig....

Men så vet jeg heller ikke hva som ville gjort meg lykkelig.

Ohmygod! Det er nesten som å lese om meg selv. Utenom det at kjæresten skal etablere en bedrift (selv om det er planen), og at vi har barn. Men jeg har også verdens beste mann, han har alle de egenskapene jeg søker etter, men alikevel er jeg ulykkelig. MYE av det er andre problemer som ikke skyldes han, men mange av de går også utover han, slik at det blir dårlig stemning med han utover de andre problemene. Jeg vet at mye av det er min feil, men jeg aner ikke hvordan jeg skal løse de.

Har ikke no råd til deg altså, da jeg selv lurer på hva jeg skal gjøre. Har fortsatt et håp om at det skal blir bedre for min del, slik at jeg blir mer lykkelig med han også.

Det hadde vært veldig dumt å gå fra, siden han er alt jeg søker etter, og tror faktisk ikke det finnes en bedre en der ute, i alle fall ikke for meg, men hva skal man gjøre med de andre problemene da?

Bak fasaden ja. Alle forteller oss hvor bra vi ser ut sammen, akkurat som turtleduer, for vi oppfører oss forelsket selv etter mange år sammen, men da bare smiler jeg... Vet ikke hva jeg skal si, for det er ikke sånn det er inni.

Fornuften sier det ene, mens hjertet noe annet.

[Icora Panter]

Vet ikke hva du skal gjøre.. Men har du snakket med han om alt dette? At du vurderer å gå? Ellers tror han at alt er bra og mest sannsynlig vil få en skikkelig smell om du plutselig sier det er slutt.

Prat med han. Vis han gjerne dette innlegget, for her står jo alt! Så kanskje han ser litt annerledes på situasjonen?