Jeg blir vaklete av å lese andres innlegg i dette forumet

[Gjest Halling]

  favn skrev (På 12.8.2005 den 10.37):

Det krever romslighet og evne til å se ting i de store perspektivene å være slik som du beskriver. Nestekjærlighet om man vil...

Jeg prøver og prøver, men er dessverre av den typen som kan finne på å kjæle for sårethet og fortvilelse i årtier.

Andre har gitt hele seg, hele livet og ikke har fått noe tilbake. De har bare blitt utnyttet og har ikke funnet noen som gir noe tilbake.

Eksempel er ei som plutselig oppdaget at hun blir utnyttet. F eks inviterte mannen en masse kompiser på hytta i dagevis/ukevis, og hun stelte for dem hele tida. Hushjelp. Plutselig oppdager hun at mannen aldri inviterte hennes venninner! Så nå har mannen vært uten hushjelp hele ferien, med katastrofale følger :-) Alt ble kaos.

Selvsagt burde hun stoppet det der lenge før det ble uløselig floke og mannen for dypt i sine uvaner. Nå er det full stopp og full krangel, anklagene hagler og hevnlysten vokser.

[Gjest Evina]

Jeg bare skjønner mer og mer hvor godt jeg har det! Synes det er utrolig mange som henger seg opp i bagateller, mens andre har grunn til å være bekymret for forholdet..

Tydeligvis har jeg funnet min sjelevenn.. Vært sammen i to år og har kanskje kranglet to ganger.. Den ene gangen var da han tok meg i å smygrøyke inne..

Ellers har vi bare korte små diskusjoner som ikke er om vårt forhold, men andre ting. Eks. At hvem av oss har rett når det gjelder en lov i Norge. Så finner vi ut hvem som hadde rett og ler etterpå..

[Sofline]

Jepp, jeg begynner alltid å tenke på "er det egentlig også sånn i forholdet vårt?", men samtidig priser jeg meg lykkelig over alle problemene vi ikke har.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg har mange ganger tenkt at jeg er tross alt heldig, når jeg leser om andres problemer her inne.

Tenkt at slik er ikke min mann.

Men nå står jeg midt oppi problemene selv.

Jeg tror vi som skriver her inne, øser ut all dritten, når humøret er på det verste og da kan problemene synes veldig store.

Men jeg tenker litt som deg. 50 % blir skilt, og det sier jo litt om hvor vanskelig det er å få et forhold til å fungere i mange år.

De første årene av mitt ekteskap var for det meste rosenrødt, og jeg greide ikke å se for meg at det også skulle komme dårlige dager.

Kanskje like greit å være forberedt på det, så blir man ikke så skuffet.

[Gjest ikkesomalleandre]

  Knotten skrev (På 12.8.2005 den 8.41):

Vet du, det nekter jeg å tro på. Jeg er kanskje en naiv romantiker, men jeg tror på evig kjærlighet.

Den inneholder flere ting, blant annet vennskap, respekt og trygghet (økonomisk, sosialt osv), men det inneholder også savn om den ene er bortreist, pirrende sex, ømme kjærtegn og det blikket som varer ett sekund men som forteller deg at du er den eneste ene.

Vi har hus og hage, barn og forpliktelser, stasjonsvogn, bikkje og hele sulamitten, men etter mange år har vi fortsatt også det andre

Eh....ikke fullt så rosa, nei.

Vi er mere som gode venner, det blikket, pirrende sex osv er nok borte eller meget godt begravd et sted.. *misunnelig*

Men vi er gode venner, krangler sjelden, oppdrar barna og livet går sin gang.