Jeg blir mer og mer irritert...

[Aryane]

Leste nettopp innlegget under her om vedkommende som blir vaklete av å lese andres innlegg.

Jeg blir irritert jeg...

Irritert på alt jeg har funnet meg i i de årene jeg var samboer. Der og da hisset jeg meg opp der og da, men sinnet gikk over hver gang, nå når vi er gått fra hverandre og jeg har fått en ny kjæreste ser jeg ting i et annet perspektiv, og tenker; herregud at jeg fant meg i så mye.

Han var utro, riktignok en gang i løpet av de første ukene vi var sammen, med en eks han nylig var gått fra. Allerede da burde det vel ringt en bjelle.

Da vi fikk en sønn en tordag, dro han på heisatur med gutta allerede fredagen uten å informere meg som lå på klinikken. Han måtte jo få lov til å feire sønnen sa han.

Eller da jeg mistet bestemoren min og han dro på byen med gutta, vi hadde ikke vært sammen så lenge og han rakk ikke å bli kjent med bestemoren min, men like fullt....burde ikke han vært hjemme og trøstet meg? Han mente at han ikke kunne sitte hjemme og sørge over en han ikke kjente, men det var vel ikke det det var snakk om heller da, det var snakk om medfølelse.

Kan ramse om mange sånne situasjoner. Rikignok skjedde de fleste tidlig i forholdet, og han kom seg etterhvert, men det har også vært episoder de siste årene som folk bare himler med øynene over.

Men nå er jeg begynt å irritere meg skikkelig over det.

I går ble jeg skikkelig lei meg da jeg fikk vite at en venninne mistet sitt ufødte barn, hun var godt over halvveis i svangerskapet. Hun ble sendt hjem p.g.a plassmangel på sykehuset, og må gå med sitt ufødte barn i magen til de har tid å sette fødselen i gang. Jeg ble lei meg på henne og familiens vegne, men også fordi jeg opplevde det samme for noen år siden og minnene strømmet på. Heldigvis hadde jeg min nye snille og forståelsesfulle kjæreste hos meg, og han stilte 100 % opp og viste sin medfølelse og fikk meg i mye bedre humør.

Fint at ikke alle menn er rævhøler.....

[Knotten]

Vet du, sånn er jeg også noen ganger... Jeg føler ikke som om jeg gnager på gammelt gruff, men snarere får meg noen påminnelser om hvor innmari fin mannen min er og hvor glad jeg er i han.

Jeg tror man trenger å ha levd litt, prøvd litt og erfart litt på godt og vondt for å vite hva man virkelig setter høyt av egenskaper hos en partner.

Noen ganger kan man irritere seg over bagateller, helt til fortidens historier kommer innom hjernen en tur for å minne meg på hva som _virkelig_ betyr noe i livet.

Nå høres jeg nesten nyforelsket ut, og jeg føler meg sånn noen ganger også, enda vi er på niende året nå

[Aryane]

Vet du, sånn er jeg også noen ganger... Jeg føler ikke som om jeg gnager på gammelt gruff, men snarere får meg noen påminnelser om hvor innmari fin mannen min er og hvor glad jeg er i han.

Jeg tror man trenger å ha levd litt, prøvd litt og erfart litt på godt og vondt for å vite hva man virkelig setter høyt av egenskaper hos en partner.

Noen ganger kan man irritere seg over bagateller, helt til fortidens historier kommer innom hjernen en tur for å minne meg på hva som _virkelig_ betyr noe i livet.

Nå høres jeg nesten nyforelsket ut, og jeg føler meg sånn noen ganger også, enda vi er på niende året nå

Ja vet du jeg er helt enig med deg i at man må ha levd litt, prøvd litt og erfart litt på godt og vondt før man virkelig vet hva man verdsetter.

Vet ikke om du har lest noen av mine tidligere innlegg, men jeg har altså blitt sammen med han som har vært min beste venn i 22 år. Og nå er jeg så glad for at det ikke skjedde for mange år siden. Tror vi har mye større shjanse til å lykkes nå som vi begge har erfart mye både på godt og vondt. Vi kjenner hverandre ut og inn, og vi vet hva vi forventer oss av den andre parten.

Går egentlig ikke å gnager på tingene som har vært jeg heller, men jeg får sånne øyeblikk da jeg stopper opp og tenker.."Herregud, var jeg virkelig så dum at jeg godtok alt det der?"

[Knotten]

Ja vet du jeg er helt enig med deg i at man må ha levd litt, prøvd litt og erfart litt på godt og vondt før man virkelig vet hva man verdsetter.

Vet ikke om du har lest noen av mine tidligere innlegg, men jeg har altså blitt sammen med han som har vært min beste venn i 22 år. Og nå er jeg så glad for at det ikke skjedde for mange år siden. Tror vi har mye større shjanse til å lykkes nå som vi begge har erfart mye både på godt og vondt. Vi kjenner hverandre ut og inn, og vi vet hva vi forventer oss av den andre parten.

Går egentlig ikke å gnager på tingene som har vært jeg heller, men jeg får sånne øyeblikk da jeg stopper opp og tenker.."Herregud, var jeg virkelig så dum at jeg godtok alt det der?"

Joda, har lest noen innlegg av deg. Romantisk historie

[org]

Jeg har opplevd (og overlevd) mye, dog ikke på samlivsfronten.

En tid var jeg meget bitter. Da var det min kjære gamle tante sa at et bittert menneske er ikke et vakkert menneske.

Det føltes nesten som en hån der og da, men nå, etter noen år, forstår jeg hva hun mente.

La det gamle fare, det kan du aldri gjøre om...

Beste ønsker fra