Jeg kommer ikke noen vei!!!

[Gjest ShameOnMe]

Så sitter jeg på dette forumet igjen...med det samme problemet. Kommer visst aldri videre.

Jeg er gift, har 3 barn og det meste i orden av "ytre" ting. Ingen vet at jeg (vi) sliter. Ingen kan i sin forestille seg hva jeg holder på med. Ingen ville trodd det om de fikk vite det heller! Jeg er "go`jenta" ingen har noe å utsette på, og jeg fremstår som både moralsk og skikkelig i alle miljø jeg beveger meg i.

Det er 4 år siden alt gikk "i dass" for meg. Jeg var student, arbeidet som en maur med studiene og gjor det bra. I tillegg fikk jeg stor frihet hos min mann til å være sosial med de andre på gruppa. Det ble mange fester, men skikkelige meg kom alltid hjem i anstendig tid. Men det måtte gå forferdelig galt... Jeg fikk litt for god kontakt med en av gutta på gruppa, og vi hang sammen hele tiden. Ringte og SMS`et i feriene, men aldri noe mer enn det...

..Helt til det hadde gått 2 år. Fikk plutselig en SMS fra han i fylla der han utbroderte sine lyster og følelser. Jeg sjokkerte meg selv med å svare positivt, og det gikk ikke lenge før vi hadde det gående.

Vi møtes "innimellom" og har helt vanvittig,sinnsyk,herlig,ubeskrivelig og "annerledes" sex. Det finnes egentlig ikke dekkende ord.

Men det er også et helvete. Selvfølgelig!!! Jeg er gift, i likhet med ham. Det er så forbanna useriøst, kynisk, idiotisk, lite gjennomtenkt og dårlig gjort av oss. Jeg går fra ham etter disse stundene uten et fnugg av dårlig samvittighet. Bare et smil om munnen. Likevel kan jeg kalle det et helvete. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har dårlig samvittighet! Jeg venter på at jeg skal se lyset, våkne og skjønne at nå må jeg skjerpe meg.

Har forsøkt så uendelig mange ganger å sette en stopper for det, men jeg forstår ikke hva det er som driver meg. Det er som om det er umulig. Fader ut hver gang.

Noen som kan, i seriøse ordelag, gi meg en spark i ræva? Jeg vet at jeg er alt det forferdelige jeg er...hvis du sjønner. Det er på en måte ikke det jeg trenger å høre. Jeg vil bare at noen skal se det fra utsiden å gjøre et forsøk på å få meg til å se det samme.

Strengt tatt bør jeg vel pakke pikkpakket mitt å forlate den stakkars mannen min som ikke vet noe, men jeg er helt handlingslammet i forhold til det også. Merkelig nok er jeg veldig gla i han og...forstå det den som kan!

På forhånd takk....

[sheba]

Huff for en situasjon, ønsker ikke dømme eller noe sånt, du sier litt lite i forhold til følelser her, både til den du er gift med og "elskeren"..

Uansett må du ta et valg, sett deg inn i hva en skilsmisse betyr for familien din og selvfølgelig også for deg selv.

tenk også nøye igjennom om ikke denne "andre" betyr så mye for deg fordi kanskje ekteskapet ditt er fastkjørt i litt kjedelige hjørner:-) det skjer de fleste, man sovner liksom litt når man er i et fast forhold igjennom mange år..

Ta i bruk fantasien din samt snakk med mannen din om du savner noe før du eventuellt går til det skritt og går:-) gresset er sjeldent grønnere på den andre siden, men du kan ikke leve dette dobbeltlivet du gjør nå....

Alt er vel opp til deg her, men du kan ikke få i pose og sekk uten å såre noen om du lever som du gjør:-)

Lykke til:-)

[Gjest ShameOnMe]

Huff for en situasjon, ønsker ikke dømme eller noe sånt, du sier litt lite i forhold til følelser her, både til den du er gift med og "elskeren"..

Uansett må du ta et valg, sett deg inn i hva en skilsmisse betyr for familien din og selvfølgelig også for deg selv.

tenk også nøye igjennom om ikke denne "andre" betyr så mye for deg fordi kanskje ekteskapet ditt er fastkjørt i litt kjedelige hjørner:-) det skjer de fleste, man sovner liksom litt når man er i et fast forhold igjennom mange år..

Ta i bruk fantasien din samt snakk med mannen din om du savner noe før du eventuellt går til det skritt og går:-) gresset er sjeldent grønnere på den andre siden, men du kan ikke leve dette dobbeltlivet du gjør nå....

Alt er vel opp til deg her, men du kan ikke få i pose og sekk uten å såre noen om du lever som du gjør:-)

Lykke til:-)

Følelser... Jeg har de egentlig i drøssevis ovenfor "han andre", men de er lagt lokk på for lenge siden. Det er, av mange grunner, uaktuellt at det noensinne blir oss to i et offentlig liv. Vår verden er hemmelig, "syk" og helt rå...

Min mann har jeg og følelser for. Hvordan, tenker du kanskje? Hvordan kan jeg være så dum å si det? Men det er sant. Men som du sier "sheba", vårt liv er fastkjørt i et forferdelig kjedelig spor. Sex toppen 1 gang for uka, snakker bare sammen om praktiske ting, har forskjellige venner og ulike interesser. Som veldig mange andre ekteskap antar jeg. Likevel er det mannen min, og jeg ville savnet han masse om jeg gikk.

Jeg høres ikke god ut...

[sheba]

Følelser... Jeg har de egentlig i drøssevis ovenfor "han andre", men de er lagt lokk på for lenge siden. Det er, av mange grunner, uaktuellt at det noensinne blir oss to i et offentlig liv. Vår verden er hemmelig, "syk" og helt rå...

Min mann har jeg og følelser for. Hvordan, tenker du kanskje? Hvordan kan jeg være så dum å si det? Men det er sant. Men som du sier "sheba", vårt liv er fastkjørt i et forferdelig kjedelig spor. Sex toppen 1 gang for uka, snakker bare sammen om praktiske ting, har forskjellige venner og ulike interesser. Som veldig mange andre ekteskap antar jeg. Likevel er det mannen min, og jeg ville savnet han masse om jeg gikk.

Jeg høres ikke god ut...

Du høres vel ut som andre par med samme problemer

:-)

Eneste muligheten er å snakke sammen og forsøke å løse alle problemene, dette kan sikkert føles uløselig, men for barna er det vel verdt et forsøk, før du eventuellt går.

Kanskje han går med samme tanker som deg, men orker ikke ta det første steget? uansett, du kan ikke for evig tid leve dette dobbeltlivet du gjør nå, det vil til slutt ødelegge deg selv også...

Jeg dømmer ingen her, har opplevd ting selv i livet så jeg vet hva jeg snakker om, prøver bare og gi et råd utifra mitt synspunkt.. til slutt er det din egen avgjørelse samme hva du mener og føler. Men du bør være ærlig mot deg selv og vite du har gjort ditt beste når det kommer til barna dine:-)

[Gjest ShameOnMe]

Du høres vel ut som andre par med samme problemer

:-)

Eneste muligheten er å snakke sammen og forsøke å løse alle problemene, dette kan sikkert føles uløselig, men for barna er det vel verdt et forsøk, før du eventuellt går.

Kanskje han går med samme tanker som deg, men orker ikke ta det første steget? uansett, du kan ikke for evig tid leve dette dobbeltlivet du gjør nå, det vil til slutt ødelegge deg selv også...

Jeg dømmer ingen her, har opplevd ting selv i livet så jeg vet hva jeg snakker om, prøver bare og gi et råd utifra mitt synspunkt.. til slutt er det din egen avgjørelse samme hva du mener og føler. Men du bør være ærlig mot deg selv og vite du har gjort ditt beste når det kommer til barna dine:-)

Ja, jeg er så enig så enig i det du sier. Likevel, jeg klamrer meg til elendigheta og innbiller meg at det skal gå bra.

Problemet nå er vel egentlig at jeg ikke kan si noe til min mann uten at det blir for voldsomt. Jeg kan selvfølgelig velge å ikke nevne han andre, men hva skal jeg si da? Det løser ingenting i mitt og min manns forhold. Altså, problemet er først og fremst å komme meg vekk fra han andre. Et annet problem er at vi er så utrolig gode venner også. Snakker sammen ofte, uten å nevne sex, lyst, avtale møter osv.

Sukk...

[Gjest Dash]

Du kan vel ha begge?

Jeg tror ikke han andre vil gå fra kona si pga deg, du er sikkert bare et hemmelig eventyr på si.

Om han skipper henne til slutt,så vil det sikkert gå et tiår før han moter seg opp til det. Og da er han en halvgammel gubbe med ølvom, og sikkert ikke mye spennende lenger?!

[sheba]

Ja, jeg er så enig så enig i det du sier. Likevel, jeg klamrer meg til elendigheta og innbiller meg at det skal gå bra.

Problemet nå er vel egentlig at jeg ikke kan si noe til min mann uten at det blir for voldsomt. Jeg kan selvfølgelig velge å ikke nevne han andre, men hva skal jeg si da? Det løser ingenting i mitt og min manns forhold. Altså, problemet er først og fremst å komme meg vekk fra han andre. Et annet problem er at vi er så utrolig gode venner også. Snakker sammen ofte, uten å nevne sex, lyst, avtale møter osv.

Sukk...

Jeg synes du skulle kutte ut dette "andre" forholdet for en stund, snakk med mannen din om hva du føler mangler i samlivet og la samtidig han få prate.. Elskeren din burde forstå det, for ettersom du sier "kan det aldri bli åpenlyst".. !!" Hva mener du med det?

Som mor selv synes jeg alle muligheter skulle være forsøkt før man går, (for meg endte det i skilsmisse, men uten en ny kjæreste inblandet) det betyr vel heller lite, uansett burde du først forsøke å løse problemene dere har av hensyn til en familie.

det er absolutt ingen skam om det ender i skilsmisse, men da vet du iallfall med deg selv at du gjorde ditt beste..

Uansett så er min mening at sånn som du lever nå ikke vil kunne holdes hemmelig i lang tid, ta heller tak i problemene og gjør et valg, svaret vil nok vise seg om du er ærlig mot deg selv:-)

[Gjest ShameOnMe]

Du kan vel ha begge?

Jeg tror ikke han andre vil gå fra kona si pga deg, du er sikkert bare et hemmelig eventyr på si.

Om han skipper henne til slutt,så vil det sikkert gå et tiår før han moter seg opp til det. Og da er han en halvgammel gubbe med ølvom, og sikkert ikke mye spennende lenger?!

Hehe...Nei, han går nok ikke fra kona p.g.a meg. Der er vi enig. Hvorvidt han er en uinteressant gubbe om ti år vet jeg ikke, men så langt tenker jeg ikke. Den tid den sorg :-)

Og ha begge? Er jo det jeg har jo, men vil bort fra. Bare det at jeg er så forbanna egoistisk pg dum at jeg tror jeg kan ha begge, uten at det går galt.

[Gjest ShameOnMe]

Jeg synes du skulle kutte ut dette "andre" forholdet for en stund, snakk med mannen din om hva du føler mangler i samlivet og la samtidig han få prate.. Elskeren din burde forstå det, for ettersom du sier "kan det aldri bli åpenlyst".. !!" Hva mener du med det?

Som mor selv synes jeg alle muligheter skulle være forsøkt før man går, (for meg endte det i skilsmisse, men uten en ny kjæreste inblandet) det betyr vel heller lite, uansett burde du først forsøke å løse problemene dere har av hensyn til en familie.

det er absolutt ingen skam om det ender i skilsmisse, men da vet du iallfall med deg selv at du gjorde ditt beste..

Uansett så er min mening at sånn som du lever nå ikke vil kunne holdes hemmelig i lang tid, ta heller tak i problemene og gjør et valg, svaret vil nok vise seg om du er ærlig mot deg selv:-)

Har ikke så lyst å komme inn på hvorfor det ikke kan bli oss, men er nå slik det er.

Vil ikke at dette skal ende med skilsmisse heller. Men må ha et råd for hvordan jeg skal klare å kutte han ut!!! Jeg skjønner at ditt råd er å begynne hjemme. Snakke,finne ut av ting osv. Problemet er bare at jeg føler det blir helt feil så lenge jeg ikke kommer meg vekk. Han bor i bevisstheten min hele tiden. Klarer ikke tanken på savnet. Blir "syk" bare ved tanken.

[Gjest Dash]

Hehe...Nei, han går nok ikke fra kona p.g.a meg. Der er vi enig. Hvorvidt han er en uinteressant gubbe om ti år vet jeg ikke, men så langt tenker jeg ikke. Den tid den sorg :-)

Og ha begge? Er jo det jeg har jo, men vil bort fra. Bare det at jeg er så forbanna egoistisk pg dum at jeg tror jeg kan ha begge, uten at det går galt.

Ok!

Det er klart ikke fair mot din mann å ha denne typen på si, som du skriver så er det jo egentlig egoistisk, og du er klar over det selv.

Det spørs hvilken type mannen din er, men om han tåler fakta så bør du legge kortene på bordet. Da kan dere jobbe dere igjennom saken sammen.

Om du er åpen med dette til mannen din, tror jeg det er mindre sjanse for at du "sprekker", fordi du da vet at han vil se det på deg.

Om han er det slaget som ikke tåler sannheten, stiller saken seg annerledels,men du kjenner sikkert han og hans reaksjoner godt?

[Gjest min mening her]

Jeg synes forferdelig synd på mannen din. Tenk om han hadde gjort det samme mot deg? Hva ville du følt da? Eier du ikke samvittighet? Du kan umulig være glad i mannen din om du behandler ham på denne måten. Vær nå real og gjør det slutt med ham. I et forhold skal man kunne stole på hverandre! Hva tenker du på? Skjerp deg. Lykke til.

[Gjest almost been there]

Skjønner det er et ordentlig problem, som antakelig alle kan havne i, om forholdene ligger til rette (selv om mange vil påstå det aldri kan skje dem).

Men - hvordan klarer du det i hverdagen? Kan du ha sex med begge samme dag...?

Skjønner ikke hvordan du får det til og kan se deg selv i speilet.

[fuji1365380447]

Jeg tror at du må jobbe med hvorfor du stadig søker det "mørke" og "farlige" og "ulovlige"...

Jeg kjenner igjen dragningen mot å ha en rå og skjult hemmelighet - den gir en ekstra tenning, som er avhengighetsdannende. Når man først har vendt seg til at den er tilstede, er det som sexavhengihet eller narkotika: Du vet at det ikke er bra for deg, men du fortsetter likevel.

Jeg ville råde deg til tenke på hva slags menneske du vil være, og hva et godt liv er for deg. På et eller annet nivå så tror jeg at du føler at du ikke er verdt ren og fin kjærlighet, og at du derfor søker mot det skitne og rå.

Slik var det i allefall for meg, da jeg hadde et forhold til en gift mann. Nå har jeg et vakkert kjærlighetsforhold til en mann som elsker HELE meg, og ikke bare den rå elskerinnen som er med på alt som damper og er hemmelig. Det er utrolig deilig å føle at jeg er har større spekter enn bare det rå, samtidig som jeg har dager som jeg kjenner savnet etter det ulovlige og mørke.

Jeg tror at det er en god erfaring å teste ut sine mørke, slemme sider - men jeg tror ikke at det er bra å leve slik hele tiden. Dette er en side ved deg som skaper tenning og følelsen av å være i live.

Men jeg tror du skal søke å trives i lyset og i den gode kjærligheten. Mannen din elsker deg, og det er en gave. Jeg tror ikke at elskeren virkelig elsker deg, du fyller bare et tilsvarende behov hos ham som han gjør hos deg. Men dette er ikke det virkelighe behovet - det virkelige handler om å bli elsket for dem man er...

[Gjest ShameOnMe]

Skjønner det er et ordentlig problem, som antakelig alle kan havne i, om forholdene ligger til rette (selv om mange vil påstå det aldri kan skje dem).

Men - hvordan klarer du det i hverdagen? Kan du ha sex med begge samme dag...?

Skjønner ikke hvordan du får det til og kan se deg selv i speilet.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg klarer det i hverdagen. Det går nå, for å si det sånn. Har det ikke noe godt hjemme, og har det ikke noe godt i mitt indre.

Og ja, jeg klarer å ha sex med begge. Det er kine problem. Desverre.

[Gjest ShameOnMe]

Jeg tror at du må jobbe med hvorfor du stadig søker det "mørke" og "farlige" og "ulovlige"...

Jeg kjenner igjen dragningen mot å ha en rå og skjult hemmelighet - den gir en ekstra tenning, som er avhengighetsdannende. Når man først har vendt seg til at den er tilstede, er det som sexavhengihet eller narkotika: Du vet at det ikke er bra for deg, men du fortsetter likevel.

Jeg ville råde deg til tenke på hva slags menneske du vil være, og hva et godt liv er for deg. På et eller annet nivå så tror jeg at du føler at du ikke er verdt ren og fin kjærlighet, og at du derfor søker mot det skitne og rå.

Slik var det i allefall for meg, da jeg hadde et forhold til en gift mann. Nå har jeg et vakkert kjærlighetsforhold til en mann som elsker HELE meg, og ikke bare den rå elskerinnen som er med på alt som damper og er hemmelig. Det er utrolig deilig å føle at jeg er har større spekter enn bare det rå, samtidig som jeg har dager som jeg kjenner savnet etter det ulovlige og mørke.

Jeg tror at det er en god erfaring å teste ut sine mørke, slemme sider - men jeg tror ikke at det er bra å leve slik hele tiden. Dette er en side ved deg som skaper tenning og følelsen av å være i live.

Men jeg tror du skal søke å trives i lyset og i den gode kjærligheten. Mannen din elsker deg, og det er en gave. Jeg tror ikke at elskeren virkelig elsker deg, du fyller bare et tilsvarende behov hos ham som han gjør hos deg. Men dette er ikke det virkelighe behovet - det virkelige handler om å bli elsket for dem man er...

Jeg bet meg fast i det du sier om ikke å være verdt skikkelig kjærlighet. Det er slik jeg føler det. Tenker at det på en måte er for sent nå. Jeg har skittnet det til, og det føles umulig å få det bra etter dette.

Jeg trekkes mot det rå og ulovlige fordi jeg er blitt så rå og ulovlig selv. Den jenta ingen kjenner, bare han.

Tenker også på det du sier om at jeg må finne ut hvilket menneske jeg ønsker å være. Vet du, når jeg prøver blir jeg helt kvalm. Tør ikke tenke, hvis du skjønner. Føler jeg har kommet laaaaangt på siden, og at veien tilbake er helt umulig.

[fuji1365380447]

Jeg bet meg fast i det du sier om ikke å være verdt skikkelig kjærlighet. Det er slik jeg føler det. Tenker at det på en måte er for sent nå. Jeg har skittnet det til, og det føles umulig å få det bra etter dette.

Jeg trekkes mot det rå og ulovlige fordi jeg er blitt så rå og ulovlig selv. Den jenta ingen kjenner, bare han.

Tenker også på det du sier om at jeg må finne ut hvilket menneske jeg ønsker å være. Vet du, når jeg prøver blir jeg helt kvalm. Tør ikke tenke, hvis du skjønner. Føler jeg har kommet laaaaangt på siden, og at veien tilbake er helt umulig.

Det er kanskje en lang vei tilbake, men dette handler først og fremst om din selvrespekt. Du har mistet respekten for deg selv, samtidig som du prøver å overbevise deg selv om at du bare gjør dette fordi det er deilig.

Jeg tror ikke at det egentlig er deilig å leve slik du gjør, og jeg tror at du er verdt så mye mer! Alle mennesker har både det mørke og det lyse i seg, men noen er mer tiltrukket av det mørke.

Jeg tror at mye av det viktige (og vanskelige) ved å være et godt menneske, er å kjempe seg frem mot det gode. Man må jobbe litt for å kjenne de små gledene i livet - og det er aldri for sent!

Du er et omsorgsfult mennske som har mange gode mennsker rundt deg. Jeg syntes du skal begynne med å snakke mer med mannen din - fortell ham hvem du er, hva som er viktig for deg, hva du savner i livet.

Ta litt tid for deg selv, gjør noe som er oppbyggende. Gå på tur i fjellet, begynn med yoga, bli besøksvenn i Røde Kors. Gi deg selv muligheten til å tro på at du er god og at du er verdt å elske. For det er du!

[fuji1365380447]

Har ikke så lyst å komme inn på hvorfor det ikke kan bli oss, men er nå slik det er.

Vil ikke at dette skal ende med skilsmisse heller. Men må ha et råd for hvordan jeg skal klare å kutte han ut!!! Jeg skjønner at ditt råd er å begynne hjemme. Snakke,finne ut av ting osv. Problemet er bare at jeg føler det blir helt feil så lenge jeg ikke kommer meg vekk. Han bor i bevisstheten min hele tiden. Klarer ikke tanken på savnet. Blir "syk" bare ved tanken.

Jeg tror deg når du sier at han bor i bevisstheten din hele tiden. Slik er det med avhengighet.

Men du vet jo at dette ikke er godt for deg, så kansjke du må begynne å forberede deg på å leve med savnet. Det er nemlig ikke farlig å savne...

Og når abstinensene har gitt seg litt, så kan du begynne å snakke med mannen din. Bli kjent med ham på nytt. Kjenne på hvor stort savnet vil være dersom mannen din skulle gå fra deg.

Du trenger å være litt redd for å miste mannen din, savne ham litt, ikke lenger ta ham for gitt.

Og så trenger du å få troen tilbake på deg selv. Og det er en prosess som kan ta tid.

[Gjest ShameOnMe]

Det er kanskje en lang vei tilbake, men dette handler først og fremst om din selvrespekt. Du har mistet respekten for deg selv, samtidig som du prøver å overbevise deg selv om at du bare gjør dette fordi det er deilig.

Jeg tror ikke at det egentlig er deilig å leve slik du gjør, og jeg tror at du er verdt så mye mer! Alle mennesker har både det mørke og det lyse i seg, men noen er mer tiltrukket av det mørke.

Jeg tror at mye av det viktige (og vanskelige) ved å være et godt menneske, er å kjempe seg frem mot det gode. Man må jobbe litt for å kjenne de små gledene i livet - og det er aldri for sent!

Du er et omsorgsfult mennske som har mange gode mennsker rundt deg. Jeg syntes du skal begynne med å snakke mer med mannen din - fortell ham hvem du er, hva som er viktig for deg, hva du savner i livet.

Ta litt tid for deg selv, gjør noe som er oppbyggende. Gå på tur i fjellet, begynn med yoga, bli besøksvenn i Røde Kors. Gi deg selv muligheten til å tro på at du er god og at du er verdt å elske. For det er du!

Huff...gråter når jeg leser de "nydelige" svarene dine. Jeg vet at jeg er så mye bedre enn dette, egentlig.. Har sunket dypt, og det gjør alt så vanskelig.

Gudene skal vite at jeg har forsøkt å finne tilbake. Det ender bare med at jeg møter han andre og søker "ly" i det mørke. Blir der fordi det egentlig er ukomplisert. Jeg slipper å tenke, bare være tilstede.

Hjemme må jeg (selvfølgelig) gi mye mer av meg selv. Jeg må være kjærlig, omsorgsfull osv. osv. Skulle bare mangle, selvsagt. Det gir meg mye det og, men det gjør også vondt. Ingen kjenner meg nå. Ikke sånn jeg føler meg. Som jeg sa... Tror alle venner og bekjente ser på meg som sjelden vare, faktisk. Uten å utdype det noe nærmere.

Men problemet... Hva skal jeg gjøre for å finne styrke til å gå fra han andre? Er jo han jeg vil forlate, ikke mannen min. Skal prøve å finne tilbake til det viktige i livet ja, selv om akkurat det har endt med at jeg møter han igjen før. Hver gang.

[fuji1365380447]

Huff...gråter når jeg leser de "nydelige" svarene dine. Jeg vet at jeg er så mye bedre enn dette, egentlig.. Har sunket dypt, og det gjør alt så vanskelig.

Gudene skal vite at jeg har forsøkt å finne tilbake. Det ender bare med at jeg møter han andre og søker "ly" i det mørke. Blir der fordi det egentlig er ukomplisert. Jeg slipper å tenke, bare være tilstede.

Hjemme må jeg (selvfølgelig) gi mye mer av meg selv. Jeg må være kjærlig, omsorgsfull osv. osv. Skulle bare mangle, selvsagt. Det gir meg mye det og, men det gjør også vondt. Ingen kjenner meg nå. Ikke sånn jeg føler meg. Som jeg sa... Tror alle venner og bekjente ser på meg som sjelden vare, faktisk. Uten å utdype det noe nærmere.

Men problemet... Hva skal jeg gjøre for å finne styrke til å gå fra han andre? Er jo han jeg vil forlate, ikke mannen min. Skal prøve å finne tilbake til det viktige i livet ja, selv om akkurat det har endt med at jeg møter han igjen før. Hver gang.

...og jeg gråter når jeg leser hvordan du har det. For jeg forstå så godt hvordan man kan havne ut i ei slik hengemyr. Jeg hadde det slik selv i en lang periode, og ennå så har jeg litt problemer med hvordan jeg levde.

Nå har jeg en ny mann som jeg elsker og som elsker meg, men ennå så kjenner jeg et stikk av at jeg vil tilbake til dette dårlige men dampende og rå forholdet. Det gav gjenklang i meg på en måte som jeg aldri har opplevd før, samtidig som det rev meg i stykker.

Nå jobber jeg med å se hvor destruktivt dette forholdet faktisk var, og hvor mye jeg gikk på bekostning av meg selv.

Nå lever jeg et liv slik jeg vil være, men tror meg, det var vanskelig å tro at jeg var verdt det.

Så til spørsmålet: Hvordan bryte?

Jeg fikk litt hjelp på veien, min elsker brøt med meg fordi det ødela ekteskapet hans ( i ettertid fikk jeg vite at det var forsent, og at han hadde gått fra kona). Men samtidig så var stoltheten min såpass stor at jeg ikke ville tigge. Jeg holdt meg unna selv om hver fiber i kroppen min lengtet tilbake. Det er derfor jeg sammenlikner det med narkotika, for det sitter så sterkt i kroppen at det følels som en fysisk nødvendighet. men det ER det ikke.

Du kommer til å klare deg fint uten elskeren din!

[Gjest Hildegard B.]

Det løser seg når mannen din finner ut av det.

Elskverdigst;