En utrolig historie

[alene..igjen]

Jeg er en mann i slutten av 30 årene som nettopp har blitt forlatt av min samboer for andre gang. Vi har 3 barn sammen der den eldste er 16 og den yngste 4. I juni 2004 kom vi til en dag der hun plutselig en morgen bestemte seg for å flytte pga en fillekrangel vi hadde, mer som følge av morgengrettenhet.

Neste dag ringte jeg til henne.Hun var hos sin mor da. Jeg fortalte henne at jeg var glad i henne og sa at nå setter vi en strek over dette og starter med friskt mot. Da kom den brutale sannheten som hun selv så fint formulerte det....hun var forelsket i en annen.

Hele fotfestet forsvant under meg og jeg tryglet og ba på mine knær, og OK, Jeg skulle få en sjangse. Hvis jeg etter det jeg var blitt fortalt kunne la henne gå ut alene den kvelden og ikke kontakte henne før hun kontaktet meg for at jeg skulle hente henne.....var det greit. da skulle hun komme tilbake.

Jeg kunne gått jorda rundt for henne der og da. Jeg satt oppe hele natten og ventet men hørte ingenting fra henne, så jeg ringte klokken 3 om natten. Hun svarte og sa at hun hadde tatt en taxi sammen med noen og hadde havnet hos moren, Men jeg kunne nå hente henne hvis jeg hadde lysst. Jeg gjorde så. Hun kom hjem og gikk inn i stuen jeg hadde fyllt med levende lys som en overraskelse. Hun enset det ikke og gikk og la seg. Jeg la meg ved siden av og lurte på om noe var galt. Fikk som svar at alt var bra.

Neste dag våknet jeg og tok hånden rundt henne, og hun skvatt til og lurt på hva jeg gjorde der. Jeg fortalte henne om dagen før og hun benektet dette og ba meg dra meg ut. Jeg skulle da kjøre til Oslo for å hente ett flyttelass. Så jeg reiste og etter å ha kjørt en time sendte hun mld til meg der hun fortalte at hun visste ikke hva hun drev på med og at jeg måtte hjelpe henne, og ringe henne.

Jeg gjorde så og hun tryglet om å komme hjem og hente henne. Så hun satt på med meg til Oslo og vi rensket skikkelig opp i tingene og hadde en fantastisk tur.

Da vi kom hjem igjen gikk hun ut av bilen uten å si ett ord og da jeg spurte hva det var, så hun på meg og sa: jeg har mere følelser for "ham". Da orket jeg ikke mer. Jeg sa da at nok var nok og at hun fikk flytte ut. Denne "ham" viste seg å være en person hun hadde blitt kjent med i jobben 2 mnd før hun sa i fra til meg.

Så i den påfølgende måneden gikk det en uke til hun hoppet til køys med ham, Hu ga meg foreldreretten, fikk seg en gammel rønne av en leilighet der hun skrev en 5 års kontrakt og til 9500 kronr i mnd. Hun hadde vel 8000 kroner utbetalt i mnd. Jeg holdt meg unna samtidig som jeg tryglet henne om å komme tilbake. Jeg gjorde ingenting for å forkludre forholdet til ham og heller ikke gjorde jeg noe forsøk på å kontakte ham i den perioden.

Jeg hadde barna hos meg stort sett hele tiden, for hun var så opptatt med alt mulig.

Så gikk det en mnd....hun tok kontakt selv og hadde da drukket seg fra sans og samling.og sa hun trengte hjelp. Jeg reiste ut og hentet henne, fikk henne i seng og kjørte henne ut neste dag igjen. Så gikk det to dager til og da kontaktet hun meg igjen og da ville hun se om vi kunne finne tilbake til hverandre igjen. Jeg ble da helt overlykkelig og hentet henne hjem.

Så begynte starten på noe jeg trodde skulle bli starten på ett lykkelig familieliv.

Men så skjedde det en del ting som ødela deb drømmen. "ham" begynte å ta kontakt med meg og fortalte i detalj på sms hva dem hadde holdt på med. Jeg ble atter engang knust, men bestemte meg for å jobbe videre. Det seksuelle ble ødelagt for meg etter hannes vitnemål. Jeg måtte tvinge meg selv til å få utløsning nesten. Jeg så for meg alt dette han hadde fortalt mens vi elsket. Det ble ett helvete, men jeg sa aldri noe.

Faktiskt så gikk det bedre med tiden og nå på slutten følte jeg at dette skulle jeg klare.

Men en ting ødela for oss. Min trang til at hun skulle vise meg tillit. Jeg visste hun slet med røykingen. Vi hadde røyket begge to. Hun var mer som født med røyken i hånden, mens jeg stort sett røyket fordi hun gjorde det. Så jeg var litt pågående på den biten. Så en dag bestemte hun seg for å slutte for min del. Det gikk tre mnd uten at det skjedde noe og jeg bestemte meg for å slutte selv. Hun sa da at det ville hun og. Og for å gjøre en lang historie kort....det gikk selvfølgelig til helvete, og jeg fikk ikke tilliten jeg trengte. Hun kom og sa at hun ville være ærlig å fortelle meg at hun hadde sprukket...men da hadde allerede min eldste datter fortalt meg at hun hadde røyket i smug en god stund. Det endte med at jeg kastet henne på dør i fortvilelsen. Hun reiste da til sin mor igjen. Hun kom tilbake dagen etter i raseri og fortalte at hun skulle hente en del ting. Hun var hysterisk og begynte å rive opp skuffen på rommene til barna og jeg prøvde å stopp henne, men hun reagerte med å trampe meg på foten med høyhelte sko. I ren refleks kom høyrehånden og jeg fiket til henne. Hun begynte å svaie og la seg på bakken mens hun uttalte at det svimlet for henne....JEG FIKET TIL HENNE. For første gang på 17 år hadde jeg fiket til min samboer, og hun påsto selvfølgelig at jeg hadde slått henne. Jeg tok fram en kniv og sa at hvis hun ville meg så vondt så kunne hun se på at jeg tok livet av meg. Det var en idiotisk desperat handling fra min side, men jeg var så knust da at jeg ikke tenkte klart. Men etter mye frem og tilbake sa hun at det var ikke noe å tenke på og hun kom hjem. De på følgende dagene ble helt fortryllende. Hun ga uttrykk for hvor høyt jeg elsket henne og hun sa det samme tilbake.

Så en fredag jeg var på jobb og skulle reise langt fikk jeg godnattmeldinger og sms hvor glad hun var i meg. På lørdagsmorgenen jeg kom opp igjen var hun reist.Hun hadde da vært inne her på forumet med ett innlegg der hun fortalte sin versjon av dette og alle som svarte sa at hun måtte komme seg vekk fra meg.

Så kommer det litt bakgrunnsinformasjon om oss. For fire år siden mistet vi hennes søster og tre barn i en tragedie der faren drepte alle inkl seg selv ved å tenne på sine egne barn med bensin og knuste kroppen til hennes søster. Jeg var og identifiserte barna for å skåne henne for den fæle opplevelsen.

Min samboer forsøkte to ganger å ta sitt eget liv med tabletter. Begge gangene fikk jeg henne tidsnok til sykehuset.

Hun fortalte meg hvor forferdelig "ham" hadde vært mot henne, at han hadde fornedret henne på det værste i fylla og at han like godt kunne voldtatt henne.

Og jeg vil legge til at barna har ikke vært i nærheten av oss i disse situasjonene jeg har fortalt om.

Nå for noen dager siden etter å ha bodd fra hverandre i snart 2 mnd..ville hun hente tingene sine. Jeg tilbydde meg ganske tidlig å kjøre tingene hennes dit hun var men det passet aldri. Jeg spurte henne sist jeg var å leverte ungene om jeg ikke kunne få to dager på meg til å slappe av og roe meg ned litt. Jeg fortalte at jeg var sliten og trengte ro. Hun svarte at det var greit og jeg hadde ikke før kommet hjem fra arbeid før jeg fikk en mld om at hun ville komme bort og hente noen ting. Jeg svarte at vi hadde en avtale og at jeg holdt meg til den. Hun truet da med å politianmelde meg og så kom det en fire fem sms hvor hun truet om dette.

Neste dag var jeg akkurat kommet ut i bilen når den første sms kom. Der sto det at hun hadde leid flyttebil og ville hente tingene da. Jeg svarte det samme og sa hun skulle få dem neste dag. Jeg hadde tross alt ett liv jeg og.

Så klokken fem den andre dagen etter at jeg hadde spurt om å få fri....sto politiet med ett besøksforbud på døra.

Jeg ble helt sjokkert og lurte på hva det var som hadde gjorde det. Han fortalte meg at jeg hadde oppført meg truende og at jeg ikke fikk kontakte henne på noen som helst måte. Jeg ble helt knust og fikk til slutt kontakt med min eldste datter som ikke visste at dette var skjedd og kom hjem omgående og var helt knust hun og.

Jeg trodde da at dette var det værste jeg kunne oppleve...men neste dag kom ett nytt sjokk... Jeg så min tidligere samboer gå inn i leiligheten til "ham"

Da knakk hun meg fullstendig.

Hva kan få ett menneske til å gjøre slike ting?????

Er det ren ondskap, eller er hun så psykisk ute å kjøre at hun ikke vet hva hun driver på med??

Jeg har bestemt meg for å søke om hovedansvaret for barna. Jeg tenker kun på dem nå. Jeg er redd hun er for ustabil til å ha dem på full tid nå..

Hva mener Dere???

Det ble ett langt brev dette, men jeg ville ha med mest mulig for at Dere skulle danne Dere ett bilde av familien og fortelle meg om det er noe galt med meg som jeg har oversett...............................

[favn]

Det var forferdelig langt og vanskelig å få med seg detaljer. Men det er jo overtydelig at dere ikke bør ha kontakt utover det som gjelder barna.

[Gjest ikkesomalleandre]

Du har det ikke lett nå, ikke din tidligere samboer heller, og når foreldrene ikke har det godt så har ikke barna det heller.

Virker som dette kaoset startet etter den grusomme opplevelsen dere hadde med din svigersøster?

Har dere fått tilbud om hjelp etterpå, det er mye som må bearbeides etter en slik opplevelse.

Noen og enhver kan vel få problemer etter noe slikt.Virker som din tidligere samboer er rastløs og prøver å rømme fra noe, hun vingler frem og tilbake og vet ikke hva hun vil. Kanskje det er etter denne opplevelsen?

Nå høres alt veldig fastlåst ut, med politiet innblandet og full pakke.

Kunne det hjelpt deg å ta kontakt med familievernkontoret, for å få en samtale, få fortalt din historie, og ta det derfra. De på familievernkontoret har erfaring i å lytte og kan gi deg råd og hjelpe dere på rett veg, selv om vegen kanskje er lang.

Du er ihvertfall skrekkelig tålmodig, og strekker deg veldig langt for både henne og ungene. Og du er kommet en lang bit bare ved å klare å skrive om dette, sette ord på alt det vanskelige du har opplevd.

Lykke til fremover, ikke la deg knekke.

[cec5]

Stakkars stakkars unger (hvis dette ikke er et tulleinnlegg da)!!!

Jeg er bare rystet!

[Gjest Hildegard B.]

Du sier jo at hun gav deg omsorgen for barna?

Og noen setninger lenger ned så skal du søke om omsorgen for barna?

[alene..igjen]

Du sier jo at hun gav deg omsorgen for barna?

Og noen setninger lenger ned så skal du søke om omsorgen for barna?

Det er snakk om to ganger hun har gått i fra meg. Den første gangen ga hun meg foreldreretten oppi hendene. Denne gangen har vi bare en muntlig avtale om å ha dem like mye.

[alene..igjen]

Du har det ikke lett nå, ikke din tidligere samboer heller, og når foreldrene ikke har det godt så har ikke barna det heller.

Virker som dette kaoset startet etter den grusomme opplevelsen dere hadde med din svigersøster?

Har dere fått tilbud om hjelp etterpå, det er mye som må bearbeides etter en slik opplevelse.

Noen og enhver kan vel få problemer etter noe slikt.Virker som din tidligere samboer er rastløs og prøver å rømme fra noe, hun vingler frem og tilbake og vet ikke hva hun vil. Kanskje det er etter denne opplevelsen?

Nå høres alt veldig fastlåst ut, med politiet innblandet og full pakke.

Kunne det hjelpt deg å ta kontakt med familievernkontoret, for å få en samtale, få fortalt din historie, og ta det derfra. De på familievernkontoret har erfaring i å lytte og kan gi deg råd og hjelpe dere på rett veg, selv om vegen kanskje er lang.

Du er ihvertfall skrekkelig tålmodig, og strekker deg veldig langt for både henne og ungene. Og du er kommet en lang bit bare ved å klare å skrive om dette, sette ord på alt det vanskelige du har opplevd.

Lykke til fremover, ikke la deg knekke.

Nei vi fikk ikke hjelp etter at tragedien skjedde. Det er nettopp derfor jeg vil søke om å få foreldre retten. Jeg bor fortsatt der ungene har vokst opp og har tryggheten her hjemme. Ungene vil omtrent hele tiden bare være her hjemme. Men dem vil selvfølgelig også se moren, noe dem aldri vil bli nektet av meg ihvertfall. Min eldste datter tror kanskje moren prøver å gjøre de tingene hennes søster aldri fikk gjøre før hun ble drept. Som f.eks få besøksforbud udstedt mot meg fordi søsteren aldri fikk det.

[Gjest Nice guys finish last]

En rød tråd i innlegget ditt er at ex-dama (håper jeg) har deg fullstendig rundt lillefingeren.

Det er på tide vise litt selvrespekt og la den jævla bit**a klare seg selv.

Du virker som en ansvarsfull far og det skal du fortsette med.

Jeg håper for din del at du får hovedomsorgen.

Lykke til

[Gjest blankt]

Har du noen link til innleggene hennes?

Kunne tenkt meg å lese begges versjon før jeg trekker en konklusjon.

[alene..igjen]

Har du noen link til innleggene hennes?

Kunne tenkt meg å lese begges versjon før jeg trekker en konklusjon.

http://www.doktoronline.no/section/nosection?action=gotomsg&left=%2Fforum%2F18%2F236.ipg%3Fview%3Dthread%26thread%3D2668713&right=%2Fforum%2Fbin%2Fshow.wa%3Fmsgid%3D2668713

[Gjest blankt]

http://www.doktoronline.no/section/nosection?action=gotomsg&left=%2Fforum%2F18%2F236.ipg%3Fview%3Dthread%26thread%3D2668713&right=%2Fforum%2Fbin%2Fshow.wa%3Fmsgid%3D2668713

At du truer henne med å ta livet av deg fordi hun ikke klarer å slutte å røyke,er vel litt drøy?

Dere er vel begge i en vanskelig situasjon og det er ikke den beste tiden å klare å venne seg av med røyken på.

Jeg anbefaler dere til å gå til et familievern kontor for å snakke ut sammen og få hjelp og råd ang barna m.m

Lykke til!

[alene..igjen]

At du truer henne med å ta livet av deg fordi hun ikke klarer å slutte å røyke,er vel litt drøy?

Dere er vel begge i en vanskelig situasjon og det er ikke den beste tiden å klare å venne seg av med røyken på.

Jeg anbefaler dere til å gå til et familievern kontor for å snakke ut sammen og få hjelp og råd ang barna m.m

Lykke til!

Jeg truet ikke med å ta livet av meg pga røyken heller. Jeg fortalte i min tråd hvorfor jeg gjorde det....og det var en feil av meg å gjøre, men jeg så at jeg var i ferd med å miste henne så det var vel ett desperat forsøk på å få hennes oppmerksomhet. Man gjør mye dumt når man er trengt opp i ett hjørne.

[org]

Jeg tror ikke dere er ment for hverandre.

At du trenger hjelp, og at hun trenger hjelp er innlysende.

Samtidig tror jeg dere sammen trenger hjelp til å fungere som foreldre...

Lykke til, til dere begge to!

[Maggi]

Din x-samboer virker oppriktig forstyrret, både ut fra din beskrivelse og innlegget hennes. Jeg ville satt fokus på barna og få livet i gang for egen del. Kanskje kan hun ved profefsjonell hjelp komme seg på bena igjen, og hvem vet hvordan det kan gå til slutt. Men jeg tror du skal forsøke å tenke på andre ting og barnas beste, og ikke grunne over dette.

Alle situasjoner har alltid to sider, men det er ikke alltid konstruktivt å gå og grunne over hvordan det ble slik. Jeg vet at det er lett å si, men vanskelig i praksis.

Uansett, lykke til!

Mvh

[Gjest blankt]

Jeg truet ikke med å ta livet av meg pga røyken heller. Jeg fortalte i min tråd hvorfor jeg gjorde det....og det var en feil av meg å gjøre, men jeg så at jeg var i ferd med å miste henne så det var vel ett desperat forsøk på å få hennes oppmerksomhet. Man gjør mye dumt når man er trengt opp i ett hjørne.

Det er sant!

[skorpionfisken]

Dere er ikke gode noen av dere.

Hun vingler fram og tilbake når hun egentlig burde vært tøff nok til å gå, og holde på den beslutningen første gangen. Hun ender med at det tilspisser seg sånn at hun føler at du er så truende at hun trenger politibeskyttelse.

Du blir mer hysterisk for at hun ikke klarer å slutte å røyke enn du ble over at hun hadde en annen mann? Du tar henne tilbake og inn i leligheten til deg og til dine barn etter at hun var utro, men når hun ikke klarer å slutte å røyke så kaster du henne ut? Du burde tenke over hva som er viktigst for deg, kjærlighet eller kontroll?

Og så bruker du barna i kampen? Hun pusser politiet på deg, og du kontakter deres eldste datter og syter til henne om det? Det er IKKE rett å blande barna inn i foreldrenes problemer.

[alene..igjen]

Dere er ikke gode noen av dere.

Hun vingler fram og tilbake når hun egentlig burde vært tøff nok til å gå, og holde på den beslutningen første gangen. Hun ender med at det tilspisser seg sånn at hun føler at du er så truende at hun trenger politibeskyttelse.

Du blir mer hysterisk for at hun ikke klarer å slutte å røyke enn du ble over at hun hadde en annen mann? Du tar henne tilbake og inn i leligheten til deg og til dine barn etter at hun var utro, men når hun ikke klarer å slutte å røyke så kaster du henne ut? Du burde tenke over hva som er viktigst for deg, kjærlighet eller kontroll?

Og så bruker du barna i kampen? Hun pusser politiet på deg, og du kontakter deres eldste datter og syter til henne om det? Det er IKKE rett å blande barna inn i foreldrenes problemer.

Jeg ventet meg forskjellige svar...ikke så ille som dette, men jeg takler det meste for tiden, så du skal få ha din mening.Takk for svaret.

[Gjest KariKruskakli]

Du har rett i at dette er en utrolig historie, og dette må du sette en strek for MOMENTANT.

Hvem som har vært verst av dere er ikke godt for meg å si. Dere høres utrolig ut begge to.

Jeg vet ikke om det kan ha vært det at hun mistet så mange familiemedlemmer som ga utslaget (Det må ha vært grusomt), eller om dere har hatt det slik hele tiden.

Du har også noe du kan jobbe med.

Når du tar røyken fra noen som ikke vil slutte, kan man forvente et helvete;)

Det kan jeg love deg. Man må ville det selv. Sånn er det med den saken.

Du gjør rett i å KUN tenke på ungene nå.

Men du gjør ikke rett i forlange hele omsorgen. Da er jeg redd du skaper et enda større helvete for barna dine.

Nå skal du være snill og grei, og en motvekt til henne. Noen av dere MÅ BEGYNNE Å VISE SEG VOKSEN.

Bestem deg, for at det skal være deg.

Lykke til!

[skorpionfisken]

Jeg ventet meg forskjellige svar...ikke så ille som dette, men jeg takler det meste for tiden, så du skal få ha din mening.Takk for svaret.

Been there, done that.

Jeg har vært i situasjonen hvor min mann ikke visste om han skulle bli hos meg eller gå til henne. Han gikk til slutt. Jeg var den som gladelig hadde tilgitt utroskapen.

I ettertid er jeg så glad for at han gikk. Jeg har et så mye bedre liv nå enn da jeg var gift, mye på hans premisser.

Derfor sier jeg, hun burde vært tøffere å gå med en gang, ikke plage både deg og henne med denne virringen fram og tilbake.

Og du burde holde deg for god til å være bitter på henne for det. Jeg vet så godt hvordan den bitterheten kjennes. Men bitterhet plager deg selv mye mer enn den plager andre.

Når du kommer videre, når du treffer en som er bedre for deg, så vil det være mye lettere om du kan se tilbake og si at jeg var i allefall den voksne her. Jeg kunne oppføre meg rasjonelt. Og til slutt kommer du så langt at du kan se det positive i hennes nye liv uten deg, fordi det er bra for barna at både mamma og pappa har det bra.

Men hold barna unna konflikten. Foreldrenes dårlige forhold skal ikke gå ut over barna. Hva foreldrene har seg imellom skal barna være forskånet for. Den foreldren som innser det, er den voksne foreldren. Den fornuftige, og den som til slutt kan se tilbake og være stolt av sin måte å takle bruddet på.

[Gjest KariKruskakli]

Nei vi fikk ikke hjelp etter at tragedien skjedde. Det er nettopp derfor jeg vil søke om å få foreldre retten. Jeg bor fortsatt der ungene har vokst opp og har tryggheten her hjemme. Ungene vil omtrent hele tiden bare være her hjemme. Men dem vil selvfølgelig også se moren, noe dem aldri vil bli nektet av meg ihvertfall. Min eldste datter tror kanskje moren prøver å gjøre de tingene hennes søster aldri fikk gjøre før hun ble drept. Som f.eks få besøksforbud udstedt mot meg fordi søsteren aldri fikk det.

Men la henne nå for guds skyld få lov til å trøste seg med røyken.

Hvorfor kunne hun ikke røyke ute i det minste???

Er det vikigere med en røykfri kone enn et harmonisk ekteskap?

Jeg tror hun trenger hjelp etter det som skjedde. Det må ha vært helt forferdelig for henne.

Når jeg leser hennes innlegg her inne, virker det for meg som at det største problemet for henne er at du ikke lar henne få røyke.

Jeg tror hun trenger røyken jeg, og det er da virkelig en bagatell at hun røyker oppi alt det andre dere har opplevd.

Prøv å vær litt storsinnet da!