Barnehagen liker at barna skriker

[favn]

I en annen del av atferdspsykologien sier de at barn som gråter når foreldrene drar like gjerne kan vise tegn på reversert angst... altså at de ikke nødvendigvis er trygge på foreldrene sine og utrygge på de andre omgivelsene. For hadde de vært trygge på foreldrene ville de vært trygge på at foreldrene vet best for dem og at de kommer tilbake og henter dem når de sier at de skal gjøre det!...

Tror det er veldig mange forskjellige oppfatninger ute og går om det emnet. Personlig synes jeg det høres merkelig ut at det skal være "pensum" på førskoleutdanningen at barn "bør" gråte når foreldrene drar. I tillegg synes jeg det er feil, slik noen sier det her, at det er vanskeligere for en 1-åring å separeres fra foreldrene enn for en 3-åring. Jeg mener det like gjerne kan være motsatt, så sant det er første gang for både 1-åringen og 3-åringen. En 3-åring har kognitiv forstand nok til å registrere separasjonen på en mental måte som 1-åringen ikke har. 1-åringen har ikke så lang erfaring som 3-åringen, og vil derfor heller ikke reagere med den samme mentale erkjenning som 3-åringen på at foreldrene drar. Jeg har sett flere 2 og 3 åringer hyle etter mora enn jeg har sett 1 åringer.

Men aller mest synes jeg det er uriktig å generalisere, for unger er forskjellige.

Hilsen ei som har fundert mye på dette i det siste, fordi min 1 1/2 åring ikke synes det er spesiellt trist når jeg leverer ham i barnehagen, og heller ikke viser overstrømmende lykke når jeg henter ham igjen. Han lyser opp når han kommer inn i b.h.og ser de andre ungene, og han er i full leik med de andre når jeg henter ham, og synes det er vanskelig å bli tatt bort fra leiken.

Men hva skal en mor gjøre? Skrike av separasjonsangst sjøl? Nei, jeg har funnet ut at det viktigste av alt er at ungen er fornøyd og har det bra!

Et flott innlegg med belysende perspektiver!

[Mrs. Wallace]

Jepp *dobbeltsukk*

Selv hadde jeg skikkelig separasjonsangst som liten, og det var sannelig ikke noen dans på roser, verken for mamma eller for meg. Husker de forferdelige scenene som utspilte seg da tante skulle sitte barnevakt, for eksempel.

Derfor har jeg alltid vært så glad for at guttungen ikke sliter med det samme. Han er sosial, nysjerrig og trygg på nye mennesker. At han har tilknytning, ser jeg jo på hvor glad han blir når han får se meg igjen.

Glad når han leveres og glad når han hentes - det er vel et godt tegn?

[Knotten]

"En 1-åring kan ikke forberedes"

Klart det kan forbedres. Bare ikke i samme grad som en som er eldre

Du skjønner sikkert hva jeg mener...? Har hatt ett-åringer selv og det som er hypotetisk er og blir hypotetisk. Det er vanskelig for en ett-åring å fatte rekkevidden av at han/hun skal gå i barnehage, være der hele dagen.

Man kan forklare til en blir både grønn og blå, det vil fortsatt være umulig for ett-åringen å forstå hva det faktisk innebærer.

[Knotten]

I en annen del av atferdspsykologien sier de at barn som gråter når foreldrene drar like gjerne kan vise tegn på reversert angst... altså at de ikke nødvendigvis er trygge på foreldrene sine og utrygge på de andre omgivelsene. For hadde de vært trygge på foreldrene ville de vært trygge på at foreldrene vet best for dem og at de kommer tilbake og henter dem når de sier at de skal gjøre det!...

Tror det er veldig mange forskjellige oppfatninger ute og går om det emnet. Personlig synes jeg det høres merkelig ut at det skal være "pensum" på førskoleutdanningen at barn "bør" gråte når foreldrene drar. I tillegg synes jeg det er feil, slik noen sier det her, at det er vanskeligere for en 1-åring å separeres fra foreldrene enn for en 3-åring. Jeg mener det like gjerne kan være motsatt, så sant det er første gang for både 1-åringen og 3-åringen. En 3-åring har kognitiv forstand nok til å registrere separasjonen på en mental måte som 1-åringen ikke har. 1-åringen har ikke så lang erfaring som 3-åringen, og vil derfor heller ikke reagere med den samme mentale erkjenning som 3-åringen på at foreldrene drar. Jeg har sett flere 2 og 3 åringer hyle etter mora enn jeg har sett 1 åringer.

Men aller mest synes jeg det er uriktig å generalisere, for unger er forskjellige.

Hilsen ei som har fundert mye på dette i det siste, fordi min 1 1/2 åring ikke synes det er spesiellt trist når jeg leverer ham i barnehagen, og heller ikke viser overstrømmende lykke når jeg henter ham igjen. Han lyser opp når han kommer inn i b.h.og ser de andre ungene, og han er i full leik med de andre når jeg henter ham, og synes det er vanskelig å bli tatt bort fra leiken.

Men hva skal en mor gjøre? Skrike av separasjonsangst sjøl? Nei, jeg har funnet ut at det viktigste av alt er at ungen er fornøyd og har det bra!

Nettopp!

Men det jeg mente i et annet innlegg, er at det er enklere å forklare for et større barn hva det faktisk innebærer å være i en barnehage, enn for en ett-åring. Det større barnet vi dermed kunne forberedes bedre, og dermed også tilvennes enklere.

Men som du sier, dette vil også kunne ha motsatt virkning på et større barn.

Ellers helt enig i det du skriver Artikkelen burde vært vesentlig lenger og omfatte flere aspekter for å overbevise meg, altså

[Knotten]

Selv hadde jeg skikkelig separasjonsangst som liten, og det var sannelig ikke noen dans på roser, verken for mamma eller for meg. Husker de forferdelige scenene som utspilte seg da tante skulle sitte barnevakt, for eksempel.

Derfor har jeg alltid vært så glad for at guttungen ikke sliter med det samme. Han er sosial, nysjerrig og trygg på nye mennesker. At han har tilknytning, ser jeg jo på hvor glad han blir når han får se meg igjen.

Glad når han leveres og glad når han hentes - det er vel et godt tegn?

Slik har vi det også, og det trives i allefall mor godt med

[Gjest M.Angelica]

I en annen del av atferdspsykologien sier de at barn som gråter når foreldrene drar like gjerne kan vise tegn på reversert angst... altså at de ikke nødvendigvis er trygge på foreldrene sine og utrygge på de andre omgivelsene. For hadde de vært trygge på foreldrene ville de vært trygge på at foreldrene vet best for dem og at de kommer tilbake og henter dem når de sier at de skal gjøre det!...

Tror det er veldig mange forskjellige oppfatninger ute og går om det emnet. Personlig synes jeg det høres merkelig ut at det skal være "pensum" på førskoleutdanningen at barn "bør" gråte når foreldrene drar. I tillegg synes jeg det er feil, slik noen sier det her, at det er vanskeligere for en 1-åring å separeres fra foreldrene enn for en 3-åring. Jeg mener det like gjerne kan være motsatt, så sant det er første gang for både 1-åringen og 3-åringen. En 3-åring har kognitiv forstand nok til å registrere separasjonen på en mental måte som 1-åringen ikke har. 1-åringen har ikke så lang erfaring som 3-åringen, og vil derfor heller ikke reagere med den samme mentale erkjenning som 3-åringen på at foreldrene drar. Jeg har sett flere 2 og 3 åringer hyle etter mora enn jeg har sett 1 åringer.

Men aller mest synes jeg det er uriktig å generalisere, for unger er forskjellige.

Hilsen ei som har fundert mye på dette i det siste, fordi min 1 1/2 åring ikke synes det er spesiellt trist når jeg leverer ham i barnehagen, og heller ikke viser overstrømmende lykke når jeg henter ham igjen. Han lyser opp når han kommer inn i b.h.og ser de andre ungene, og han er i full leik med de andre når jeg henter ham, og synes det er vanskelig å bli tatt bort fra leiken.

Men hva skal en mor gjøre? Skrike av separasjonsangst sjøl? Nei, jeg har funnet ut at det viktigste av alt er at ungen er fornøyd og har det bra!

" Personlig synes jeg det høres merkelig ut at det skal være "pensum" på førskoleutdanningen at barn "bør" gråte når foreldrene dra"

Hvis det er meg du sikter til, så har du mistolket det jeg har skrevet. Man har ikke som pensum at barna BØR gråte. Men det gir en forklaring på hvorfor barn gråter ved atskillelse.

Og sef., barn reagerer jo forskjellig, det kommer jo an på personlighet, men også alder. En femåring vil nok reagere annerledes enn 1-åring Bl.a. pga livserfaring og tidsperspektiv de har..(Uten å si at det gjelder alle!)

[muriel]

Hahaha, VM i tilknytning!

*ser for meg stadion*

Jepp, verste er at hun konstant i tet.

*klamre*

[Knotten]

Bare for ordens skyld: Min 4-åring skrek ved levering senest i dag. Mye nytt som skjedde rundt han i dag, ny avdeling i barnehagen, gledet seg og var veldig spent, og plutselig tenkte han bare at mamma må ikke gå. Jeg brukte 15 minutter til å sitte med han på fanget, og prate med han. Da jeg skulle gå kom tårene. Og da vi vinket i vinduet hylskrek han. 5 minutter senere ringte de fra avdelingen. Nå satt han og lekte med de andre, blid og fornøyd.

Vi har alltid vært der for ungene våre. Vi har aldri presset dem på samvær med andre. Da 4-åringen var baby (opp til 1-års alder) så var han veldig var overfor fremmede. I lange perioder fikk ingen andre holde han, ikke en gang bestemor eller tante. Bare mamma og pappa. Vi presset ikke, fordi vi vil gi han tryggheten og vissheten om at mamma og pappa alltid er der.

Ved barnehagestart ble det det samme for oss. Viktig å vise at vi er ikke så langt unna, og at vi forlater dem ikke der før de føler seg trygge. Når de føler seg trygge kan vi gå selv om de skriker. For de skriker ikke av utrygghet, men fordi avskjeden er vanskelig.

I sommer hadde vi et ukesbesøk av bestemor og bestefar - som vi ikke hadde sett på et år. Da flybussen kjørte avsted med bestemor og bestefar, da brast 4-åringen ut i voldsom gråt,og måtte bæres fra stedet. Han var så utrolig lei seg for at de reiste. Det skyldes ikke utrygghet, men at han var blitt knyttet til dem, og syntes avskjeden var veldig vanskelig.

At barn syns avskjed er vanskelig har ingenting med trygghet eller utrygghet å gjøre. Jeg har selv sett 5-åringer og 6-åringer også gråte i barnehagen ved levering. De gråter litt mer stille, for de vil helst ikke at noen skal se det. Men det er ikke noe unormalt med barn som gråter ved levering i barnehagen.

Like lite unormalt som at barn ikke gråter

[Maggi]

I en annen del av atferdspsykologien sier de at barn som gråter når foreldrene drar like gjerne kan vise tegn på reversert angst... altså at de ikke nødvendigvis er trygge på foreldrene sine og utrygge på de andre omgivelsene. For hadde de vært trygge på foreldrene ville de vært trygge på at foreldrene vet best for dem og at de kommer tilbake og henter dem når de sier at de skal gjøre det!...

Tror det er veldig mange forskjellige oppfatninger ute og går om det emnet. Personlig synes jeg det høres merkelig ut at det skal være "pensum" på førskoleutdanningen at barn "bør" gråte når foreldrene drar. I tillegg synes jeg det er feil, slik noen sier det her, at det er vanskeligere for en 1-åring å separeres fra foreldrene enn for en 3-åring. Jeg mener det like gjerne kan være motsatt, så sant det er første gang for både 1-åringen og 3-åringen. En 3-åring har kognitiv forstand nok til å registrere separasjonen på en mental måte som 1-åringen ikke har. 1-åringen har ikke så lang erfaring som 3-åringen, og vil derfor heller ikke reagere med den samme mentale erkjenning som 3-åringen på at foreldrene drar. Jeg har sett flere 2 og 3 åringer hyle etter mora enn jeg har sett 1 åringer.

Men aller mest synes jeg det er uriktig å generalisere, for unger er forskjellige.

Hilsen ei som har fundert mye på dette i det siste, fordi min 1 1/2 åring ikke synes det er spesiellt trist når jeg leverer ham i barnehagen, og heller ikke viser overstrømmende lykke når jeg henter ham igjen. Han lyser opp når han kommer inn i b.h.og ser de andre ungene, og han er i full leik med de andre når jeg henter ham, og synes det er vanskelig å bli tatt bort fra leiken.

Men hva skal en mor gjøre? Skrike av separasjonsangst sjøl? Nei, jeg har funnet ut at det viktigste av alt er at ungen er fornøyd og har det bra!

Enig i det du skriver.

Jeg ser på det som trygghet og tillit at jeg kan telle på en hånd (må kanskje bruke begge hendene en gang, da ;o)) hvor mange ganger mine tre barn har grått når jeg har forlatt dem.

[Gjest girasol]

Enig i det du skriver.

Jeg ser på det som trygghet og tillit at jeg kan telle på en hånd (må kanskje bruke begge hendene en gang, da ;o)) hvor mange ganger mine tre barn har grått når jeg har forlatt dem.

Det er bra! :-)

[Gjest girasol]

" Personlig synes jeg det høres merkelig ut at det skal være "pensum" på førskoleutdanningen at barn "bør" gråte når foreldrene dra"

Hvis det er meg du sikter til, så har du mistolket det jeg har skrevet. Man har ikke som pensum at barna BØR gråte. Men det gir en forklaring på hvorfor barn gråter ved atskillelse.

Og sef., barn reagerer jo forskjellig, det kommer jo an på personlighet, men også alder. En femåring vil nok reagere annerledes enn 1-åring Bl.a. pga livserfaring og tidsperspektiv de har..(Uten å si at det gjelder alle!)

Ok, misforstod kanskje litt... og blanda ditt innlegg med det som stod i artikkelen. Sorry.

M.v.h.

[Gjest girasol]

Nettopp!

Men det jeg mente i et annet innlegg, er at det er enklere å forklare for et større barn hva det faktisk innebærer å være i en barnehage, enn for en ett-åring. Det større barnet vi dermed kunne forberedes bedre, og dermed også tilvennes enklere.

Men som du sier, dette vil også kunne ha motsatt virkning på et større barn.

Ellers helt enig i det du skriver Artikkelen burde vært vesentlig lenger og omfatte flere aspekter for å overbevise meg, altså

Ja, og fordi en 1-åring ikke kan forklares det på samme måten, så vil han/hun kanskje heller ikke ta inn over seg på samme måten som en 3-åring at foreldrene er borte, og blir dermed heller ikke så fortvilet over det...

M.v.h.

[Gjest M.Angelica]

Ok, misforstod kanskje litt... og blanda ditt innlegg med det som stod i artikkelen. Sorry.

M.v.h.

Ingen fare

Ha en god natt =)

[Gjest girasol]

Et flott innlegg med belysende perspektiver!

Takk! :-)

[Gjest M.Angelica]

Ja, og fordi en 1-åring ikke kan forklares det på samme måten, så vil han/hun kanskje heller ikke ta inn over seg på samme måten som en 3-åring at foreldrene er borte, og blir dermed heller ikke så fortvilet over det...

M.v.h.

Men det er kanskje akkurat det som gjør en 1-åring fortvila. -De skjønner jo ikke at foreldrene kommer tilbake og henter de. De har heller ikke tidsbegrepet, så hvis man sier at man kommer om ikke så lenge/snart, så vet ikke 1-åringen hva dette betyr.

De vil bare se på det som et stort tap at foreldrene drar fra de.

(Hvis jeg ikke misforstod deg helt

[Gjest Rusle]

Nei selvfølgelig betyr det ikke det. Leste artikkelen i dag og tenkte på alle de stakkars foreldre som ikke har barn som skriker når de blir forlatt.

Artikkelen var vel heller ment som en trøst til de fleste foreldre.

[Gjest girasol]

Men det er kanskje akkurat det som gjør en 1-åring fortvila. -De skjønner jo ikke at foreldrene kommer tilbake og henter de. De har heller ikke tidsbegrepet, så hvis man sier at man kommer om ikke så lenge/snart, så vet ikke 1-åringen hva dette betyr.

De vil bare se på det som et stort tap at foreldrene drar fra de.

(Hvis jeg ikke misforstod deg helt

Hm, sånn oppfatter ikke jeg det... Jeg mener at 1-åringen - men ikke ALLE 1-åringer, også de er forskjellige!... - har lettere for å se at mor/far går ut av døra fordi han/hun ikke har begrepsapparat nok til å gjenkjenne dette som at de blir forlatt... og særlig hvis barna erfarer dette fra de er små vil de kunne lære seg at det ikke betyr at de blir separert fra foreldrene for alltid, for det at mor/far går ut av døra får den påfølgende konsekvens at mor/far kommer tilbake senere!

Mens en treåring som ikke har erfart separasjon tidligere vil kunne ta i bruk sin erfaring/mangel på erfaring som noe rasjonellt, og kan bli - ikke nødvendigvis BLIR, for treåringer er også forskjellige :-) - engstelige fordi de tenker med hodene sine at mor/far er borte... I kombinasjon med at treåringer er mere skeptiske til nye omgivelser enn ettåringer - er da tanken min her!

M.v.h.

[Gjest neofix]

Jeg er/var av den oppfatning at dersom foreldre trøster og trøster ungene og på alle måter formidler 'at nå, nå er det vanvittig synd i deg fordi jeg skal FORLATE deg på dette-dette _stedet_, og egentlig vil jeg ikke gå fra deg, men holde rundt deg og BESKYTTE deg mot alt og alle hele dagen, så jeg er forferdelig lei meg for å FORLATE deg og at jeg ikke kan BESKYTTE deg så mye som jeg egentlig vil osvosv' - ja, da sier det seg selv at ungene blir redde, usikre, utrygge og strigråter.

Sånn kan det også sies ;-)

Jeg tar meg heldigvis ikke nær av det du skriver! :-)

Jeg vet at jeg ikke på noen måte hauser opp stemningen og lager drama ved levering i barnehagen. Jeg vet også at selv om barna mine gråter ved levering, så tar det ikke mange minuttene før det er over. I dag skrek begge to voldsomt og fingrene deres måtte bendes løs for at jeg skulle kunne gå. Jeg smiler og vinker og sier "ha en fin dag". Jeg er ikke usikker. For jeg vet at det går bra. De ringer meg gjerne fra barnehagen etter noen minutter bare for å fortelle at nå gråter h*n ikke mer, nå er h*n i gang med lek.

JEG er 100 % trygg på situasjonen. Jeg vet at ungene vet at jeg kommer til å hente dem igjen senere. Jeg vet at ungene er trygge i barnehagen. Det er bare avskjeden som er vanskelig.

Jeg har en avtale med de ansatte i barnehagen på hvordan de tar i mot barna. Når jeg har sagt hade og fått klem og suss så tar de barnet, løfter opp, og bærer til vinduet, hvor vi vinker litt. Det er akkurat når jeg sier hade at skrikingen begynner - hvis den begynner. Ved at barnet da får oppmerksomhet fra en voksen i barnehagen, så er barnet også trygt. De gråter ikke av utrygghet. Jeg ville ikke gått i fra et gråtende barn i garderoben uten at en voksen var der til å ta seg av dem. Jeg går ikke før jeg er sikker på at barnet er tatt vare på.

Akkurat hvorfor de gråter ved leveringen noen ganger vet jeg ikke. Jeg vet bare at det er sånn. At det er avskjeden som er litt tøff og noen ganger bringer frem tårer. Jeg har prøvd å snakke med den eldste om det, og spørre hvorfor han gråter, og da svarer han "for mamma skal ikke gå".

I barnehagen fikk jeg i starten inntrykk av at de mente barna brukte dette som et maktmiddel for å se om de kunne bestemme at mamma skulle bli. I allefall med mine barn er jeg uenig i det. De VET at jeg kommer til å gå, de trives i barnehagen, er glade og positive, de har ALDRI fått "viljen sin" med at jeg har blitt igjen i barnehagen. Så det er bare rett og slett en sånn avskjeds-greie.

[favn]

Jeg tar meg heldigvis ikke nær av det du skriver! :-)

Jeg vet at jeg ikke på noen måte hauser opp stemningen og lager drama ved levering i barnehagen. Jeg vet også at selv om barna mine gråter ved levering, så tar det ikke mange minuttene før det er over. I dag skrek begge to voldsomt og fingrene deres måtte bendes løs for at jeg skulle kunne gå. Jeg smiler og vinker og sier "ha en fin dag". Jeg er ikke usikker. For jeg vet at det går bra. De ringer meg gjerne fra barnehagen etter noen minutter bare for å fortelle at nå gråter h*n ikke mer, nå er h*n i gang med lek.

JEG er 100 % trygg på situasjonen. Jeg vet at ungene vet at jeg kommer til å hente dem igjen senere. Jeg vet at ungene er trygge i barnehagen. Det er bare avskjeden som er vanskelig.

Jeg har en avtale med de ansatte i barnehagen på hvordan de tar i mot barna. Når jeg har sagt hade og fått klem og suss så tar de barnet, løfter opp, og bærer til vinduet, hvor vi vinker litt. Det er akkurat når jeg sier hade at skrikingen begynner - hvis den begynner. Ved at barnet da får oppmerksomhet fra en voksen i barnehagen, så er barnet også trygt. De gråter ikke av utrygghet. Jeg ville ikke gått i fra et gråtende barn i garderoben uten at en voksen var der til å ta seg av dem. Jeg går ikke før jeg er sikker på at barnet er tatt vare på.

Akkurat hvorfor de gråter ved leveringen noen ganger vet jeg ikke. Jeg vet bare at det er sånn. At det er avskjeden som er litt tøff og noen ganger bringer frem tårer. Jeg har prøvd å snakke med den eldste om det, og spørre hvorfor han gråter, og da svarer han "for mamma skal ikke gå".

I barnehagen fikk jeg i starten inntrykk av at de mente barna brukte dette som et maktmiddel for å se om de kunne bestemme at mamma skulle bli. I allefall med mine barn er jeg uenig i det. De VET at jeg kommer til å gå, de trives i barnehagen, er glade og positive, de har ALDRI fått "viljen sin" med at jeg har blitt igjen i barnehagen. Så det er bare rett og slett en sånn avskjeds-greie.

Ja, scenarioet mitt var alldeles ikke ment å skulle kommentere deres private situasjon (som jeg er sikker på du håndterer til terningkast 6), men en slags kommentar til dine generelle betraktninger rundt avskjedsseremoniene og denne avisartikkelen.

[Gjest M.Angelica]

Hm, sånn oppfatter ikke jeg det... Jeg mener at 1-åringen - men ikke ALLE 1-åringer, også de er forskjellige!... - har lettere for å se at mor/far går ut av døra fordi han/hun ikke har begrepsapparat nok til å gjenkjenne dette som at de blir forlatt... og særlig hvis barna erfarer dette fra de er små vil de kunne lære seg at det ikke betyr at de blir separert fra foreldrene for alltid, for det at mor/far går ut av døra får den påfølgende konsekvens at mor/far kommer tilbake senere!

Mens en treåring som ikke har erfart separasjon tidligere vil kunne ta i bruk sin erfaring/mangel på erfaring som noe rasjonellt, og kan bli - ikke nødvendigvis BLIR, for treåringer er også forskjellige :-) - engstelige fordi de tenker med hodene sine at mor/far er borte... I kombinasjon med at treåringer er mere skeptiske til nye omgivelser enn ettåringer - er da tanken min her!

M.v.h.

Vel..jeg er ikke enig. Men artig med forskjellige meninger ang temaet =)

En 1-åring er kanskje vant til alltid å gå hjemme og nesten aldri vært fraskilt av foreldrene. Selv om de ikke har begrep om at foreldrene går og kommer tilbake, så blir de jo lei seg fordi. Å bli forlatt av foreldrene forlater er for barnet er et stort tap. Det tror kanskje at de aldri vil komme tilbake igjen..

En tre-åring har kanskje mer erfaring med å være vekke fra foreldrene. Men det vil jo fortsatt være utrygg i nye situasjoner. Foreldrene er jo den trygge basen de kan søke støtte og trygghet hos,

Selv om de vet at mamma og pappa kommer tilbake (av erfaring) så er det jo en ny, usikker og spennede situasjon de er i.

Det tar jo tid for barna å bli kjent med b.hg.lokalene, de voksne og de andre barna..Da er det kanskje enda vanskeligere for de minste barna som har oppdaget og erfart så lite av verden, i forhold til feks en fem-åring.

Men, som sagt. Alle er vi forskjellige =)