Bekymret

[bekymret281365380894]

Jeg trenger hjelp til å takle bekymring. Jeg tar til tårene når min samboer blir borte i 3 dager. Gråten kommer frem hver dag mens han er borte. Er så redd for at han ikke skal komme tilbake... og at jeg aldri får se han igjen. Er det noen som kan hjelpe meg?

[Lillemus]

Hvorfor er han borte da? Sier han fra når han drar og hvor han er? Dersom det ikke er på jobb han er - er det noen foranledning til at han blir borte?

Og hvorfor tror du han ikke kommer tilbake igjen?

[skorpionfisken]

Hvis han plutselig blir borte i tre dager uten at du vet hvor han er eller får kontakt med ham så må du jo etterlyse ham.

Hvis han er planlagt borte så er det vel ikke noen grunn til at han ikke skulle komme tilbake?

Hvis du er redd for å miste ham er ikke sannsynligheten for at det skjer større når han er borte noen dager enn det er når han er konstant hjemme.

[Gjest stoiker]

Av og til får jeg behov for å gråte, og er så heldig at jeg er alene samtidig. Da hender det jeg lar gråten "overmanne" meg mens jeg tenker høyt. For hva er det egentlig jeg gråter for?

Det hender som regel at etsted underveis mens jeg gråter, oppdager jeg hva som _egentlig_ ligger i bunnen, hvorfor jeg _egentlig_ gråter.

Og som regel er det saker og ting fra en fjern fortid og oppvekst som ligger i bunnen av tristheten min.

"Aha!" sier jeg da - er det slik det henger sammen! Men dette har da ikke egentlig noe med mitt nåværende forhold å gjøre! Her må jeg klippe over forbindelseslinjene og se hva som er hva! Jeg kan ikke la denne sorgen/frykten/dårlige erfaringen få beholde makten over meg og kanskje ødelegge forholdet til denne flotte personen som er nær meg nå!

Jeg må legge til at jeg gråter så intenst når jeg først slipper gråten skikkelig løs, at om naboene hørte meg, ville de tro jeg var døden nær! Så jeg sørger for å lukke vinduer og setter meg i et rom midt i huset så færrest mulig hører meg.

Men det er altså slik at gråt ofte er symptomer på _gammel_ sorg eller erfaringer - som dukker opp i nye forhold. Og man har valget mellom å overhøre gråten - eller la den slippe løs og kanskje oppdage hvor den egentlig stammer fra.

Jeg synes jeg opplever personlig innsikt og vekst når jeg en sjelden gang gjør dette.

Jeg har også vært så heldig at jeg har gått til psykolog innimellom, som støtter meg når jeg prøver å forstå hva som styrer min atferd.

Lykke til!

[bekymret281365380894]

Hvorfor er han borte da? Sier han fra når han drar og hvor han er? Dersom det ikke er på jobb han er - er det noen foranledning til at han blir borte?

Og hvorfor tror du han ikke kommer tilbake igjen?

han er på jakt. Og jeg har vist om dette lenge men alikevel så kommer gråten når han drar.....

[bekymret281365380894]

Hvis han plutselig blir borte i tre dager uten at du vet hvor han er eller får kontakt med ham så må du jo etterlyse ham.

Hvis han er planlagt borte så er det vel ikke noen grunn til at han ikke skulle komme tilbake?

Hvis du er redd for å miste ham er ikke sannsynligheten for at det skjer større når han er borte noen dager enn det er når han er konstant hjemme.

Dette er en planlagt tur for lenge siden. Så jeg vet hvor han er. Men gråter alikevel når han reiser..... prøver å la være men det er ikke lett

[bekymret281365380894]

Av og til får jeg behov for å gråte, og er så heldig at jeg er alene samtidig. Da hender det jeg lar gråten "overmanne" meg mens jeg tenker høyt. For hva er det egentlig jeg gråter for?

Det hender som regel at etsted underveis mens jeg gråter, oppdager jeg hva som _egentlig_ ligger i bunnen, hvorfor jeg _egentlig_ gråter.

Og som regel er det saker og ting fra en fjern fortid og oppvekst som ligger i bunnen av tristheten min.

"Aha!" sier jeg da - er det slik det henger sammen! Men dette har da ikke egentlig noe med mitt nåværende forhold å gjøre! Her må jeg klippe over forbindelseslinjene og se hva som er hva! Jeg kan ikke la denne sorgen/frykten/dårlige erfaringen få beholde makten over meg og kanskje ødelegge forholdet til denne flotte personen som er nær meg nå!

Jeg må legge til at jeg gråter så intenst når jeg først slipper gråten skikkelig løs, at om naboene hørte meg, ville de tro jeg var døden nær! Så jeg sørger for å lukke vinduer og setter meg i et rom midt i huset så færrest mulig hører meg.

Men det er altså slik at gråt ofte er symptomer på _gammel_ sorg eller erfaringer - som dukker opp i nye forhold. Og man har valget mellom å overhøre gråten - eller la den slippe løs og kanskje oppdage hvor den egentlig stammer fra.

Jeg synes jeg opplever personlig innsikt og vekst når jeg en sjelden gang gjør dette.

Jeg har også vært så heldig at jeg har gått til psykolog innimellom, som støtter meg når jeg prøver å forstå hva som styrer min atferd.

Lykke til!

Tusen takk for svaret. Har vurdert å gå til en psykolog ang. dette. Det er ganske plagsomt at jeg er slik, har jo ingen grunn til det, vet jo at han kommer hjem igjen. Fra jeg var liten ville jeg ikke sove borte uten at foreldrene mine var med. Sånn er det nesten nå også bare byttet ut foreldrene med samboeren. ...... Takk nok en gang for svaret ditt

[Lillemus]

han er på jakt. Og jeg har vist om dette lenge men alikevel så kommer gråten når han drar.....

Unnskyld meg, men med mindre du har psykiske problemer: Ta deg sammen, menneske!!!!

Han er borte på jakt i 3 dager og du er halvdød av bekymring for om han kommer hjem igjen?!

Hvis du virkelig har store problemer med dette så bør du søke profesjonell hjelp.

[bekymret281365380894]

Unnskyld meg, men med mindre du har psykiske problemer: Ta deg sammen, menneske!!!!

Han er borte på jakt i 3 dager og du er halvdød av bekymring for om han kommer hjem igjen?!

Hvis du virkelig har store problemer med dette så bør du søke profesjonell hjelp.

mulig du ikke har noen problem med slik, men det har faktisk jeg. Hvis du ikke har noen bedre å si enn å gjøre ting verre så kan du la være å svare!!!!

[Lillemus]

mulig du ikke har noen problem med slik, men det har faktisk jeg. Hvis du ikke har noen bedre å si enn å gjøre ting verre så kan du la være å svare!!!!

Unnskyld meg, men å bli hysterisk fordi mannen din er borte i 3 dager er ikke aldeles normalt...

Håper du får hjelp for det må jo være grusomt å ha det sånn. Det var ikke meningen å være krass selv om jeg jo ser at innlegget ble sånn.

[bekymret281365380894]

Unnskyld meg, men å bli hysterisk fordi mannen din er borte i 3 dager er ikke aldeles normalt...

Håper du får hjelp for det må jo være grusomt å ha det sånn. Det var ikke meningen å være krass selv om jeg jo ser at innlegget ble sånn.

Helt i orden. Har vurdert å få hjelp hos en psykolog. Skjønner ikke hvorfor jeg er slik, har aldri opplevd noe negativt ved at han er på tur i skogen. Men det er noe i kroppen som skjer uansett om jeg vil eller ikke....

[Lillemus]

Helt i orden. Har vurdert å få hjelp hos en psykolog. Skjønner ikke hvorfor jeg er slik, har aldri opplevd noe negativt ved at han er på tur i skogen. Men det er noe i kroppen som skjer uansett om jeg vil eller ikke....

Bare det at selv ser at dine tanker og følelser omkring dette er en smule irrasjonelle viser jo at du har kommet et stykke på vei. )

Kontakt fastlegen din og be om å få en henvisning til psykolog, forhåpentligvis er det ikke så veeeeldig lange ventelister? Men det er det vel...

Lykke til! *Klem*

[kvinnen20]

jeg kan forstå hvordan du har det, men jeg vet ikke hvordan du har det.

følelsen din er jo litt skummel hvis du ser det fra hans side. får han vite at du føler det sånn, kan han lettere føle seg som en fengslet fugl. menn må få rom til å være mann uten at kona blir hysterisk. hvis ikke, er det uansett større sjanse for at han går fra deg....

[bekymret281365380894]

jeg kan forstå hvordan du har det, men jeg vet ikke hvordan du har det.

følelsen din er jo litt skummel hvis du ser det fra hans side. får han vite at du føler det sånn, kan han lettere føle seg som en fengslet fugl. menn må få rom til å være mann uten at kona blir hysterisk. hvis ikke, er det uansett større sjanse for at han går fra deg....

det er sant. Jeg nekter han aldri å reise, og det vil jeg heller ikke gjøre. Prøver å tenke på at det spiller vel ingen rolle om han er på jobben eller om han er på jakt, men tårene kommer uansett... Må bare få gjort noe med dette slik at jeg slipper å sitte og tørke tårer mens han er på tur :-)

[bekymret281365380894]

Bare det at selv ser at dine tanker og følelser omkring dette er en smule irrasjonelle viser jo at du har kommet et stykke på vei. )

Kontakt fastlegen din og be om å få en henvisning til psykolog, forhåpentligvis er det ikke så veeeeldig lange ventelister? Men det er det vel...

Lykke til! *Klem*

takker for hjelpen. Jeg kan jo ikke holde på slik resten av livet mitt og skal gjøre noe med det. takk for tilbakemeldingen :-)

[AngelRose]

separasjonsangst kanskje?

Jeg har selv blitt sviktet så mange ganger i livet at jeg får helt panikk om typen min skal bort. En dag uten han når han jobber går greit. Men når han sier han må overnatte eller lign. har jeg måttet ta meg skikkelig i nakken for å ikke bli uttafor.

Flere dager borte fra meg, da gråter jeg når han reiser.. Klarer å roe meg normalt. Men dette tar skikkelig på. Jeg er jo redd for at han ikke skal komme tilbake, men er jo også egentlig sikker på at han skal komme tilbake .

Vanskelig å forklare...

Slik du føler det også?

[AngelRose]

Unnskyld meg, men å bli hysterisk fordi mannen din er borte i 3 dager er ikke aldeles normalt...

Håper du får hjelp for det må jo være grusomt å ha det sånn. Det var ikke meningen å være krass selv om jeg jo ser at innlegget ble sånn.

Det er faktisk lov å ikke være normal... og å komme med den meldingen "ta deg sammen" er faktisk ganske tøfft for de med litt psykiske problemer.

For det er faktisk det det dreier seg om.

[AngelRose]

Bare det at selv ser at dine tanker og følelser omkring dette er en smule irrasjonelle viser jo at du har kommet et stykke på vei. )

Kontakt fastlegen din og be om å få en henvisning til psykolog, forhåpentligvis er det ikke så veeeeldig lange ventelister? Men det er det vel...

Lykke til! *Klem*

Lykke til med henvisningen .

Jeg har ikke hatt lykke med meg og får ikke hjelp. Så må bare sitte med det selv.Her hvor jeg bor må man nesten ta livet sitt for å få tid hos psykolog. Privat psykolog koster flesk.

[bekymret281365380894]

separasjonsangst kanskje?

Jeg har selv blitt sviktet så mange ganger i livet at jeg får helt panikk om typen min skal bort. En dag uten han når han jobber går greit. Men når han sier han må overnatte eller lign. har jeg måttet ta meg skikkelig i nakken for å ikke bli uttafor.

Flere dager borte fra meg, da gråter jeg når han reiser.. Klarer å roe meg normalt. Men dette tar skikkelig på. Jeg er jo redd for at han ikke skal komme tilbake, men er jo også egentlig sikker på at han skal komme tilbake .

Vanskelig å forklare...

Slik du føler det også?

Ja akuratt slik har jeg det også. Jeg har aldri blitt sviktet på noen måte, så jeg skjønner ikke hvorfor det er slik.

[Lillemus]

Det er faktisk lov å ikke være normal... og å komme med den meldingen "ta deg sammen" er faktisk ganske tøfft for de med litt psykiske problemer.

For det er faktisk det det dreier seg om.

Jeg vet det, jeg sprakk litt for mye der og jeg ba innsender om unnskyldning og ønsket henne lykke til videre og hun aksepterte unnskyldningen min.