morsfølelse til egne barn.

[profil1365380858]

Jeg er blitt betrodd et problem som er langt over min fatteevne, så derfor vil jeg gjerne ha litt hjelp. hva skel man gjøre når nærvær av sine egne barn føles vanskelig og ubehagelig, at denne følelsen gradvis kommer snikende når barnet blir 5-6 år? At vanlige ting, som nedentilvask føles som en opprivende følelse, at mor blir på gråten og sint. At det føles helt ekkelt og makabert. Eller f.eks når man skal gi barnet tørk etter do-besøk, at man gjør det fort for og få det overstått forde at det føles så ekkelt for moren..Er dette et tegn på at man er blitt misbrukt som barn, uten at man husker det i det hele tatt? Er det et sikkert symptom? Kan også bli sint hvis barnet klør seg selv nedentil, for det føles ekkelt at de gjør det!? Hva i all verden betyr alt dette?? Hjelp.

[skorpionfisken]

Det betyr i allefall at man bør kontakte psykisk hjelp for å finne ut av det.

For barn merker når voksne føler avstand. Det kan ødelegge barna.

Prøv å poste dette på forum for psykiatri.

[Lillemus]

Jeg er overhode ikke psykolog, men det er mulig å fortrenge overgrep, så absolutt.

Mor bør i denne situasjonen få hjelp snarest før hun overfører sine negative følelser omkring underlivet (og menn?) til ungene.

[løvinne71]

Dette høres helt merkelig ut, spør du meg!

Om det kan ha noe med tidligere misbruk å gjøre, aner jeg ikke, for dette har jeg ingen erfaring med.

Men jeg har barn, og kan ikke si at jeg kjenner igjen noen av disse følelsene ovenfor dem!

Jeg elsker dem over alt, og vil gjerne kose og klemme på dem sålenge de fortsatt tillater det. De er nå 8 og 9, (jente og gutt) og jeg gruer meg til når / hvis den dagen kommer at de vrir seg unna når jeg vil gi dem en klem...

Har heller aldri følt noen ubehag over å måtte hjelpe dem med toalett besøk eller intimvask, sålenge de var små og trengte hjelp.

Ettersom de nå har blitt større, er det jo en naturlig utvikling at de har blitt litt mere "sjenerte" men nå klarer de jo også disse tingene selv...

Nei, jeg klarer ikke helt å sette meg inn i problemstillingen på de tingene du nevner.

Er kjent med at mange foreldre kan føle ubehag eller direkte motvilje mot sine egne barn av ulike grunner.

Men da innbiller jeg meg at det går mere på at barnet har en negativ adferd, og / eller at personlighetene er så forskjellige, at man ikke greier å kommunnisere med barnet sitt.

For å komme med en liten teori helt på tampen, Synes jeg det virker som om vedkommende ikke liker situasjoner hvor hun blir minnet om at barna faktisk er kjønnslige individer!

For tilsynelatende oppstår jo problemene i situasjoner der dette er ekstra tydelig?

Har ingen andre råd enn å tenke nøye igjennom NÅR disse følelsene begynte å dukke opp, og hva som evt hadde endret seg på dette tidspunktet!

Har moren selv et vanskelig forhold til kropp og seksualitet?

Kommer følelsene kun i enkelte situasjoner, eller føler hun generell motvilje mot barna sine?

Kan dette ha blitt en tvangstanke, mer enn den har rot i virkeligheten?

Og selvfølgelig, hvis det er mulighet for at hun selv kan ha blitt misbrukt som barn, bør hun jo søke profesjonell hjelp for å bearbeide dette...

Lykke til ihvertfall!

[Ørkenvandreren]

Jeg har ikke peiling om det antyder noe om mor har egne (fortrengte) opplevelser.

Men både av hensyn til mor og barnet/barna, bør hun (du?) definitivt ta kontakt med lege/psykolog.

[profil1365380858]

Dette høres helt merkelig ut, spør du meg!

Om det kan ha noe med tidligere misbruk å gjøre, aner jeg ikke, for dette har jeg ingen erfaring med.

Men jeg har barn, og kan ikke si at jeg kjenner igjen noen av disse følelsene ovenfor dem!

Jeg elsker dem over alt, og vil gjerne kose og klemme på dem sålenge de fortsatt tillater det. De er nå 8 og 9, (jente og gutt) og jeg gruer meg til når / hvis den dagen kommer at de vrir seg unna når jeg vil gi dem en klem...

Har heller aldri følt noen ubehag over å måtte hjelpe dem med toalett besøk eller intimvask, sålenge de var små og trengte hjelp.

Ettersom de nå har blitt større, er det jo en naturlig utvikling at de har blitt litt mere "sjenerte" men nå klarer de jo også disse tingene selv...

Nei, jeg klarer ikke helt å sette meg inn i problemstillingen på de tingene du nevner.

Er kjent med at mange foreldre kan føle ubehag eller direkte motvilje mot sine egne barn av ulike grunner.

Men da innbiller jeg meg at det går mere på at barnet har en negativ adferd, og / eller at personlighetene er så forskjellige, at man ikke greier å kommunnisere med barnet sitt.

For å komme med en liten teori helt på tampen, Synes jeg det virker som om vedkommende ikke liker situasjoner hvor hun blir minnet om at barna faktisk er kjønnslige individer!

For tilsynelatende oppstår jo problemene i situasjoner der dette er ekstra tydelig?

Har ingen andre råd enn å tenke nøye igjennom NÅR disse følelsene begynte å dukke opp, og hva som evt hadde endret seg på dette tidspunktet!

Har moren selv et vanskelig forhold til kropp og seksualitet?

Kommer følelsene kun i enkelte situasjoner, eller føler hun generell motvilje mot barna sine?

Kan dette ha blitt en tvangstanke, mer enn den har rot i virkeligheten?

Og selvfølgelig, hvis det er mulighet for at hun selv kan ha blitt misbrukt som barn, bør hun jo søke profesjonell hjelp for å bearbeide dette...

Lykke til ihvertfall!

Disse følelsene,angsten, kommer når hun er gravid med neste-mann igjen...Det er da det begynner sånn smått. Så når då barnet er blitt i 4-5-6 års alderen så har det utviklet seg til et mareritt. Ubehaget er ikke konstant, men ved fysisk kontakt og ved nedentilvask og toalettbesøk..Det er ingen slags vold i huset overhodet. Det pussige er at moren føler ikke bare ubehag ved nedentilstell av barna sine, men hun er også redd for sin reaksjon hvis de ved et uhell kan dytte borti og komme borti hennes private deler..hvis du forstår..Vet ikke så mye om sexlivet hennes, annet enn at hun synes at sex er oppskrytt og at hun ikke liker så godt å ha "den" inni seg!?..

[løvinne71]

Disse følelsene,angsten, kommer når hun er gravid med neste-mann igjen...Det er da det begynner sånn smått. Så når då barnet er blitt i 4-5-6 års alderen så har det utviklet seg til et mareritt. Ubehaget er ikke konstant, men ved fysisk kontakt og ved nedentilvask og toalettbesøk..Det er ingen slags vold i huset overhodet. Det pussige er at moren føler ikke bare ubehag ved nedentilstell av barna sine, men hun er også redd for sin reaksjon hvis de ved et uhell kan dytte borti og komme borti hennes private deler..hvis du forstår..Vet ikke så mye om sexlivet hennes, annet enn at hun synes at sex er oppskrytt og at hun ikke liker så godt å ha "den" inni seg!?..

Høres ut som denne kvinnen har et temmelig anstrengt forhold til det som dreier seg om kropp og seksualitet!

Hun har kanskje ikke evnen til å nyte sex selv, og finner defor dette "oppskrytt"?

Hun virker heller ikke særlig fortrolig med sin egen kropp hvis hun er så redd bare for at barna skal "komme borti" hennes private deler..

Hun virker helt overfokusert på at disse områdene er "tabu" og greier ikke helt å skille mellom disse stedene hos barn, kontra hos vokse?

Å hjelpe et barn i den alderen med intimvask eller et toalett besøk, har jo INGENTING med sex å gjøre,det har med omsorg å gjøre!

Et barn har et helt naturlig forhold til kroppen sin - og andres for den sak skyld, og vil ikke oppfatte nakenhet som hverken rart eller støtende!

Så å se mamma eller pappa naken av og til, tror jeg ingen tar skade av!

Sjenansen vil nok dukke opp med alderen, og da er det selvfølgelig viktig å respektere barnets grenser.

Men jeg stusser litt på hva du legger i "fysisk kontakt"

Føler hun også ubehag ved kroppskontakt som å gi klemmer og kjærtegn?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Slik du beskriver det kan morens reaksjoner muligens henge sammen med hennes egne opplevelser og erfaringer fra sin oppvekst.Hvis du er venn med moren, synes jeg du skal forsøke å ta det opp med henne og eventuelt oppfordre moren til å kontakte helsestasjonen eller legen for hjelp.

Moren vil nok ikke oppsøke helsesatsjonen eller andre fagfolk uten at hun selv har behov for det. Du kan oppfordre og ta spørsmålet opp, men hun bestemmer både over barnet sitt og seg selv.