brudd snart...

[Gjest anonym i dag ja]

Hvordan skal jeg klare dette aleine... Vi har vært ilag i 6,5 år og er ganske så avhengig av han. Vi har to unger ilag, det er han som er utdanna og har billappen.

Må ta lappen og få meg utdanning. Hvordan skal jeg klare dette aleine!! Har faktisk lyst te å ver helgemamma berre, men da får jeg vel stempelet som dårlig mor med en gang. Da hadde jeg fått tid til skole og ta lappen.

Er det noen her ute som har hatt samme problemene som meg?

Det er ikke aktuelt å vere ilag med sambuer. Har fortalt han at jeg vil flytte og at jeg ikke elsker han lenger. Men det ser ut som han ikke fatter at jeg mener alvor, han tror det går over...at jeg har bare fått ett føre.

Har ikke peiling på hvordan jeg skal gå frem. Hadde vi ikke hatt unger, så hadde vært enkelt... Det er bare så vanskelig. Heldigvis har ikke ungene begynnt på skole .

Ynskyld eventuelle skrivefeil..

[favn]

Selvfølgelig klarer du det. Du er sterkere enn du tror og alldeles ikke avhengig av et annet menneske for å klare deg her i verden.

Det første du gjør, er å be om snarlig samtale ved Trygdekontoret. Der får du vite om hvilke rettigheter du har, samt hvordan dere kan gå fram for å ordne det praktiske ved samværsfordeling og bidragsordningen.

Tenk at som skoleelev/student, har du en viss frihet arbeidende ikke har mht til fri og ferie. Det betyr feks at du ikke trenger å stresse ut døra klokka 7 om morgenen. Du får mao mer tid sammen med barna, enn en ihjelstresset yrkesaktiv.

Alliér deg med familie og venninner, både i forhold til praktiske ting, men ikke minst det sosiale.

Lykke til!

[skorpionfisken]

Først må du se deg om etter en plass å bo. Ikke gå inn for å bli helgemamma med en gang, det kan være du angrer senere. Prøv å få til en avtale der dere har ungene en uke hver, da ser barna begge foreldrene like mye, og du får overskudd til å gå på skole, komme over bruddet fordi du kan hente deg inn annenhver uke.

Om dere har hovedomsorgen for hvert sitt barn og den andre foreldren har det andre barnet inntil 40% av tiden vil barna i praksis være sammen omtrent hele tida, en uke hos hver.

Da vil dere begge to få skatteklasse II, en ekstra barnetrygd hver og stønad til barnepass. Om du vil utdanne deg har du rett til tre års overgansstønad inntil yngste barn (eller det barnet du har hovedomsorgen for) er 8 år. Du kan også få ekstra utdanningsstøtte som enslig mor.

Dette klarer du fint skal du se, den verste jobben er å bestemme seg, finne et sted å bo, og så gå til trygdekontoret for å få vite hva du har krav på økonomisk.

Skulle du gå inn for å være helgemamma er det han som får ekstra barnetrygd, skatteklasse II, støtte til utdanning om han trenger det, støtte til barnepass og barnebidrag fra deg.

[Clue1365380406]

Hadde du hatt utdanning, ville du vært uavhengig!

Da hadde du ikke måttet tenke som du gjør nå, at du er avhengig av mannen din.

Ikke si at det hadde vært så enkelt hadde det ikke vært for barna, de er ikke skyld i din situasjon.

Det er du selv.

[mil1365380270]

Hadde du hatt utdanning, ville du vært uavhengig!

Da hadde du ikke måttet tenke som du gjør nå, at du er avhengig av mannen din.

Ikke si at det hadde vært så enkelt hadde det ikke vært for barna, de er ikke skyld i din situasjon.

Det er du selv.

Den var krass!

Kanskje det ikke har blitt tid til utdanning p.g.a. barna?

Og at det hadde vært lettere uten barna, det er et faktum. Det betyr ikke at man legger skylden på dem.

[Gjest anonym i dag ja]

Hadde du hatt utdanning, ville du vært uavhengig!

Da hadde du ikke måttet tenke som du gjør nå, at du er avhengig av mannen din.

Ikke si at det hadde vært så enkelt hadde det ikke vært for barna, de er ikke skyld i din situasjon.

Det er du selv.

Det er vel ingen sin feil at det har blitt som det er. Har gått videregående, men ikke noe høgere. Da vi blei ilag så planlagte oss at han skulle ta utdanning først mens jeg var hjemme med barna, og så skulle jeg få ta utdanninga der jeg ville når de ble større. Men nå har han plutselig slått seg vrang. Jeg får ikke lov til å gå utføre huset nesten.

Han hører ikke etter viss jeg prøver å prate med han, kan sitte og glane ut i lufta imens og så går han ut av rommet.Han ignorerer meg helt. Slik var han ikke før. Ingen som tror på meg når jeg prøver å få hjelp. De tror det er jeg som har blitt sprø.

Jeg klarer ikke leve slik lenger. Prøvd det som går, men ingenting hjelper. Jeg må gå videre, kan ikke kaste bort livet meir.

[fyrlykt]

Du sier selv at du er avhengig av han - det er ikke rart han tror det går over. Det er nok flere som tror det.

Det å være bare helgemamma er jo mer og mer vanlig for tiden, slett ikke sikkert du blir stemplet som dårlig mor. Når det er sagt må jeg jo si at å ha barn ikke er noe hinder for å gå på skole og utdanne seg. Det er mange småbarnsforeldre som studerer, og det går helt greit. Jeg hørte til og med en gang at de med små barn er de som arbeider best og er mest strukturert fordi de må hjem etter skoletid, ikke tid til kafebesøk og shopping. Det at man må gjøre lekser når barna sover gjør at man faktisk gjør dem og ikke utsetter dem til neste dag eller helga eller noe sånt. Skjønner?

Men for all del, jeg synes det må være lov til å være helgemamma uten at en domstol har dømt deg til det. Det er jo likestilling i dag.