Om faddere

[snø]

Nettopp det at du her ser ut til å sidestille eventyr og å fortelle om Gud gjør deg etter mitt syn lite egnet til å formidle en tro på Jesus til barn.

Vanskelig å gi noe man ikke har selv.

Derimot tror jeg du kan være en støttespiller for et barn god som noen.

Så utvannet som kirkelig dåp har blitt er det vel egentlig det det ofte dreier seg om.

mvh

Ja, det er slik jeg også føler det. At norsk dåp for mange er utvannet mht religionsbiten. Det er mer snakk om tradisjon (kultur) enn religion.

Jeg hadde nok vært mer skeptisk til å stille opp som fadder for foreldre som selv var aktivt troende, det hadde for meg blitt feil å være fadder for et barn, om foreldrene så min rolle som en aktiv part mht å oppdra i den kristne tro. Men på den andre siden tror jeg at mine venner som er så kristne vet bedre enn at de ville ha valgt meg som fadder ;o)

Beste hilsen fra

[laban]

Jeg har stått fadder for noen og samtidig stått i et kirkesamfunn som praktiserte kun voksendåp. Det var ikke noe problem hverken for meg eller presten.

Jeg synes det er et større problem at folk som overhode ikke tror på Gud er faddere.

Det framgår av linken at det er presten som "godkjenner" disse tilfellene.

Det er mulig at noen kirkesamfunn praktiserer voksendåp uten å direkte "forkaste" barnedåp.

Det er også mulig at svært mange prester har sluttet å bry seg om folks valg av faddere, de er innstilt på å ta godt imot de som velger å døpe barna sine uansett.

[Gjest blomsterløk]

Da hadde jeg faktisk ikke valgt dåp og gitt presten klar beskjed om hvorfor.

Helt enig.

Ingen prest _kan_ bestemme at noen av foreldrene ikke kan være med opp.

[Niobe]

Det står hvertfall på nettsidene til Den Norske Kirke at fadderene skal tilhøre kirken, eller et tilsvarende trossamfunn som ikke forkaster barnedåp.

Vi kommer hvertfall ikke til å si ja til å være faddere for så mange flere enn vi er nå. Vi vil heller følge dem opp skikkelig.

[kizmiaz]

og meg :-))

Jeg definerer meg ikke som kristen, men jeg er fadder til to - snart tre.

Jeg har et ganske avslappa forhold til religion, og er flink til å fortelle eventyr, om det skulle være et behov for det ;o)

For meg handler i grunnen kristen oppdragelse mer om kultur enn om religion når jeg tenker meg om.

Beste hilsen fra

Sånn ser jeg det også:-)

Vi tror på Gud, men er ikke speiselt "kristne" i vår adferd. Bl.a er vi samboere. Går sjelden/aldri i kirken.Men å døpe barna, det ønsker vi. Ser gjerne at de velger kirkelig konfirmasjon også med tiden, men vil støtte ethvert valg de gjør om dette.

Vi har også faddere til de andre barna som ikke står i statskirken, og de fadderne som faktisk er i statskirken er også ganske avslappet rundt dette.

Vi ønsker imidlertid å oppdra barna våre kristent, dvs.formidle en barnetro til dem, men ikke via noen formalisert opplæring med kristne bøker etc. Vi ønsker ikke å gå masse i kirken eller være med på kristne aktiviteter.

Vi synger aftenbønn og kan snakke om at man kommer til himmelen og sånn. Lese juleevangeliet..ja, sånne ting.

Synes tro/ikke tro er en veldig personlig ting, og har ikke behov for noe kirkelig fellesskap utover det at vi døper barna, går i kirka på julaften etc.

Hvis noen synes dette er hyklersk, javel, kan leve med det.

[kizmiaz]

Helt enig.

Ingen prest _kan_ bestemme at noen av foreldrene ikke kan være med opp.

Helt enig, antar at takhøyden er større hos prester her i Oslo, iallfall har vi ikke hatt problemer med hverken valg av faddere utenfor kirka eller at vi er samboere ved tidligere dåper.

Kirken kan ikke tillate seg å være så dømmende og snever lenger.

[Gjest Tror på Gud]

Det framgår av linken at det er presten som "godkjenner" disse tilfellene.

Det er mulig at noen kirkesamfunn praktiserer voksendåp uten å direkte "forkaste" barnedåp.

Det er også mulig at svært mange prester har sluttet å bry seg om folks valg av faddere, de er innstilt på å ta godt imot de som velger å døpe barna sine uansett.

Selv om man er medlem av et kirkesamfunn som "forkaster" barnedåp betyr ikke dette at man gjør det selv.

Jeg synes nå det er mye verre om en fadder forkaster Jesus.

[Gjest togli]

Søsteren min er fadder til minst to barn (bla mitt) selvom hun ikke står i statskirken. Det er ikke noe krav at man må stå i statskirken, og jeg kan aldri tro at en prests personlige holdninger til dette kan nekte en som ikke står i statskirken å være fadder dersom både fadder og foreldre ønsker det.

Det som derimot er et krav er at fadderen ikke kan ha en tro eller tilhøre et trossamfund som er konflikterende med statskirkens. Jeg husker ikke ordlyden korrekt, men det var noe i den duren.

En venninne av meg takket nei til å være fadder for en annen venninnes barn fordi hun syntes det var et for stort ansvar. Jeg tror likevel hun syntes det var hyggelig å bli spurt. Det er jo en tillitserklæring.

Det er visstnok opp til presten å bestemme om en som ikke er i statskirken får stå som fadder. Jeg ønsket min søster med mann som faddere. Hadde en av dem stått i statskirken hadde det gått greit, men så lenge de begge var utmeldte var det problematisk.

Egentlig forstår jeg godt at det bør være slik, selv om en fadder for meg mer er en person som er glad i mitt barn og som jeg vet vil stille opp for barnet mitt når det trengs.

[kizmiaz]

Hva legger dere i ordet kristen og en ikke-kristen ?

Er en kristen i deres øyne, en som går i kirken på søndagene, ikke synder, ikke tar seg en fest osv osv. ?

Vel da er jeg/vi en ikke-kristen.

Allikevel har vi døpt barna våre i kirken. Ja, vi gjorde det mye pga tradisjonen, vi gjorde det for vi syns det er enklere for barnet den dagen det er stort nok til å ta sitt valg å melde seg ut av statskirken enn inn.

Fadderene til barna våre må vi da også beskrive som ikke-kristne.

Jeg er fadder til flere barn, ja jeg vet at jeg har stått i kirken å løyet, men så lenge de fleste døper barna sine pga tradisjoner, så gjør det meg ikke noe.

Enig med deg i dette.

Men jeg føler ikke at jeg har løyet for noen, ved selv å være fadder for diverse barn i kirka. (eller ved å døpe mine barn, selv om jeg ikke er spesielt "kristen" i adferd og holdninger.) Jeg bidrar ingenting til noen kristen opprdagelse blant fadderbarna, men bryr meg om dem på bursdager og i høytider og ellers, gir gaver, ringer, prater, er sammen. Det å være et godt voksent forbilde i flere sammenhenger verdsetter jeg høyere enn å fokusere på religiøse barnebøker, kristne aktiviteter osv. Tror dette er mer i tråd med hvordan kirka har utviklet seg også.

[Dorthe]

Jeg har takket nei to ganger. Jeg ønsker ikke å love noe jeg ikke kan holde.

Derimot har jeg døpt minstemann og har vel egentlig holdt løftet mitt siden han går på kristen privatskole. Men hadde jeg bestemt helt alene, hadde han aldri blitt døpt.

[Åsemor]

Jeg er fadder og ikke kristen.

Men jeg ville jeg ikke hatt noen problem om å fortelle min lille nevø om både Gud, Jesus, be bordbønn, synge aftenbønn følge på søndagsskole etc. hvis det var det min søster ønsket.

Hva jeg tror eller ikke tror er totalt irrelevant i denne sammenhengen.

Men det er meg da:)

Ja, da er vi nok forskjellige, jeg klarer ikke for alt i verden å be bordbønn eller si fader vår, langt mindre fortelle om Gud og Jesus som om de skulle være noe som finnes.

[Gjest ikke undertegnet i dag]

Det er bedre at de som blir spurt om å være faddere sier nei hvis de ikke vil. Vi har dessverre et par som faddere til vår sønn, men de kom ikke i dåpen, og vi har heller ingen kontakt med de lengre. Vi har holdt oss unna, ettersom det virker som de ikke er interessert i å ha noe særlig kontakt med oss lengre. Så jeg angrer veldig på at jeg spurte disse, og hadde ønsket at de heller sa nei enn at de sa ja, og ikke engang dukker opp i dåpen.

For meg så eksisterer disse kun som faddere på papiret.

[Dorthe]

Om fadderen står eller ikke står i statskirken, spiller nok ingen rolle for oss.

Men her hos oss hadde presten nektet deg å ha en som ikke står i statskirken som fadder. Vi skulle ha et samboerpar vi, t.o.m. det reagerte presten på .....

Da vi døpte vår førstefødte var vi ikke gift, da fikk ikke jeg lov å bli med opp til døpefonten (papsen bar dåpsbarnet) engang ....

Så her kommer det an på presten her.

Og presten som døpte minstemann ville veldig gjerne at pappan og jeg skulle gifte oss samtidig.

Og jeg måtte bli med opp til døpefonten, enda jeg ikke ville, for ellers så ville han ikke døpe ungen.

[mumitrollet]

Jeg spurte min beste venninne, men ble slett ikke overrasket da hun sa nei av personlige grunner. Hun har tatt et standpunkt og meldt seg ut av statskirka.

[mumitrollet]

Søsteren min er fadder til minst to barn (bla mitt) selvom hun ikke står i statskirken. Det er ikke noe krav at man må stå i statskirken, og jeg kan aldri tro at en prests personlige holdninger til dette kan nekte en som ikke står i statskirken å være fadder dersom både fadder og foreldre ønsker det.

Det som derimot er et krav er at fadderen ikke kan ha en tro eller tilhøre et trossamfund som er konflikterende med statskirkens. Jeg husker ikke ordlyden korrekt, men det var noe i den duren.

En venninne av meg takket nei til å være fadder for en annen venninnes barn fordi hun syntes det var et for stort ansvar. Jeg tror likevel hun syntes det var hyggelig å bli spurt. Det er jo en tillitserklæring.

Prester KAN faktisk legge seg opp i valg av fddere, men det skjer utrolig sjelden. Har vært borti et tilfelle for noen år siden det det ble et problem at den ene ikke sto i statskirka.

[mumitrollet]

Ja, da er vi nok forskjellige, jeg klarer ikke for alt i verden å be bordbønn eller si fader vår, langt mindre fortelle om Gud og Jesus som om de skulle være noe som finnes.

Det er forskjell på å "fortelle" og å "forkynne". Det går an å "fortelle" om Gud og Jesus omtrent som man "forteller" et norsk folkeeventyr.

Skjønner?

[Åsemor]

Det er forskjell på å "fortelle" og å "forkynne". Det går an å "fortelle" om Gud og Jesus omtrent som man "forteller" et norsk folkeeventyr.

Skjønner?

Ja, men siden foreldrene har valgt at de vil oppdra barna kristne vil ikke mine fortellinger om gud og jesus hjelpe til med det iallefall. Men folk er sikkert bedre til å fortelle om ting enn meg.