Nå klarer jeg ikke mer.

[Gjest Alt er min skyld.]

Jeg er en mann på 30 år som har møtt veggen.

For fire år siden ble jeg samboer med en jente som da var 21 år og hadde en datter som da var 1 1/2 år. Vi ble etter hvert samboere og levde lykkelig og hadde det kjempefint. Jeg elsket datteren hennes like mye som jeg elsket dama mi.

Lykken fikk en bråstopp da hun dumpet meg for en annen og ble samboer med ham temmelig raskt etter at jeg flyttet ut.

Jeg var sønderknust i langt over et år før jeg klarte å stable meg på bena igjen og har drømt om henne hver dag etter det.

I Oktober i fjor ble det slutt mellom dem p.g.a. vold i hjemmet. Han banket henne, så hun heiv ham ut. Vi opprettet kontakten igjen rundt juletider og ble sammen som et offisielt par i Mars i år. I Juli flyttet hun og datteren inn hos meg og jeg var overlykkelig igjen. (Vi flyttet sammen såpass tidlig p.g.a. økonomiske årsaker). Jeg var like forelsket som jeg alltid har vært, og hun var det samme. Datteren hennes husket meg ikke fra sist gang vi bodde i lag, men vi ble raskt bestevenner og jeg elsker henne som hun skulle vært min egen datter. (Hun er nå fem år). Problemet nå har vært datterens far som tidligere ikke ville ha noe særlig kontakt med datteren. Han ville heller prioritere venner og festing enn familielivet. Det var forøvrig det som gjorde at det ble slutt mellom hun og ham den gangen det ble slutt mellom dem.

Høsten 2004 ble han sammen med en dame som har en datter fra før som er ni år gammel. Nå krever han 50% av omsorgen for datteren sin, noe som dama mi ikke aksepterer. Hun prøvde fra dag en etter at det ble slutt mellom dem å få ham til å være mer sammen med datteren sin, men det var han da ikke interessert i. Hun tilbydde ham den gang t.o.m. 50% omsorg for datteren. Når han nå omsider kom fem år etter og krevde 50% når datteren klarer seg litt selv og ikke trenger så mye ettersyn som en ett åring, fikk hun nok. Han har loven på sin side og har krav på 50% omsorg, men både hun og jeg synes det er forferdelig urettferdig. Hun er så fortvilet nå at det har gått på familielivet løst her hjemme.

Hun har hatt meg å prate med og stolt på meg og hatt meg som en stor støtte.

En kveld var jeg på fest og ble altfor full. (Noe jeg IKKE har for vane for å bli, for jeg tar meg en fest i grunn veldig sjelden). Jeg støtte på faren til min stedatter sammen med dama si. (De var edru). Jeg prøvde å prate ham til fornuft, men det endte bare opp i tull fordi jeg ikke klarte å prate skikkelig og ting kom ut helt feil. Han ble bare mer rasende og fikk mer blod på tann for å få 50% omsorg for datteren.

Jeg sa ting jeg ikke burde. Jeg vet det ikke er noen unnskyldning at jeg var full. I kampens hete sa jeg fortrolige ting som hun hadde fortalt meg som ikke skulle videreformidles. Iallfall ikke til han. Det sto t.o.m. folk og hørte på oss. (Vi bor i en liten bygd med ca. 1000 innbyggere, så rykter sprer seg raskt). Det var bare påstander som hun hadde om ham jeg sa, men det er ille nok. En av påstandene var at han nå vil ha datteren fordi da får datteren til dama hans selskap og at han da slipper unna å stå for underholdningen av ungen hennes.

Et eksempel på hans oppførsel er min stedatter hadde spurt om hun kunne få være hos mamma en dag lenger før hun skulle til pappa. Hun ringte til ham og spurte om det var ok. Det var i orden, men da måtte han prøve å få datteren til dama si til å være hos sin pappa en dag lenger...

Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det og har fryktelig dårlig samvittighet. Jeg er skamfull og har lyst å bare synke i jorden. Han konfronterte henne med det jeg hadde sagt og har innkalt til megling på familiekontoret.

Jeg hadde aldri oppsøkt ham om jeg var edru.

Hun er rasende på meg og skuffet. Hun føler seg sveket og stoler ikke på meg lenger. Hun blir sintere for hvert minutt som går, og jeg forstår henne så godt.

Hun nekter meg å snakke med ham igjen og vil ikke snakke med meg heller. Jeg har så lyst å beklage meg ovenfor han og prøve å få ting på plass igjen. Jeg er desperat!

I går var hun på butikken for å handle. Da kom det tre personer (som hun ikke vil si hvem er) bort til henne og skjelte henne ut fordi hun var slik som hun var mot barnefaren. Hun ble helt satt ut og prøvde å forklare seg så godt hun kunne, men de fikk sagt sitt.

I dag kom hun med beskjeden om at hun vil flytte fra bygda og starte på nytt en ny plass der ingen kjenner henne. Da har hun en sjanse for at hun få all omsorgen for datteren og slipper å dele det 50% med faren.

Meg stoler hun ikke på, så vårt forhold er å regne som over selv om hun bor her hos meg enda.

Jeg har tryglet og bedt om tilgivelse og at jeg aldri kommer til å gjøre slikt igjen, men det hjelper ikke.

Jeg har aldri gjort noe slikt tidligere og vet med sikkerhet at jeg aldri kommer til å gjøre slikt igjen.

Jeg sitter her igjen og har mistet to nydelige jenter og kan bare skylde på meg selv. Jeg klarer ikke denne byrden lenger. Dette blir for mye for meg. Jeg ser ingen fremtid uten de to sammen med meg. Vi hadde planlagt å få barn sammen og leve lykkelig, men se på oss nå. Jeg har ødelagt alt sammen og klarer ikke å få ordnet opp igjen.

Jeg prøver å få henne til å forstå at hun kan stole på meg igjen og at jeg har lært, men det hjelper ikke.

Hun sier at jeg like gjerne kunne vært utro og slått henne ned. Det jeg har gjort er mye verre. Hele hennes familie bor her i bygda og jeg kan snart ikke gå utfor døra uten at jeg får angst for treffe dem og se dem i øynene.

Jeg orker ikke tanken på å flytte og har ganske liten mulighet til å gjøre det også. Jeg har en gammel mor som trenger hjelp til masse og kan ikke reise så langt uansett.

Alt har falt i grus og jeg klarer ikke å stable meg på bena igjen.

Hun skal til psykolog for å få ut frustrasjonen, men sier at hun ikke ønsker å bli her lenger uansett. Hun Må komme seg bort sier hun, for hun har ikke noe valg.

Jeg prøver å overtale henne til å gi det litt tid, så vil ting gå over, men hun vil ikke høre på meg. Hun stoler jo ikke på meg. Jeg elsker henne over alt på jord og gjør alt for å få henne til å bli, men jeg klarer ikke å overbevise henne om at det vil bli bedre etter hvert.

Hun betyr alt for meg. Denne gangen har jeg kun meg selv å takke..

Sist gang var det jeg som tilga henne. Jeg skulle ønske hun kunne tilgi meg, men det ser ikke slik ut...

Hilsen en nedbrutt og sorgtung sjel.

[Gjest en mann]

D er en ting jeg har lært av damer er at dem stort sett aldri tilgir, det er det som er så synd og så vil dem ikke prate heller faen ta dem.....................

det jeg syns du skal gjøre er å la henne få litt fred og så foreslår du at dere kan flytte men la henne få noen dager på å få fred...

[Gjest Hildegard B.]

Sansynligheten for at han skal få 50% omsorg (altså delt bosted, en uke her og en der) er mikroskopisk, ettersom han aldri har vært jevnlig tilstede i datterens liv.

Dernest, en rettssak koster FLESK, og han må mest sansynlig punge ut.

Har han ikke skrevet under på delt foreldreansvar stiller han enda svakere. Selv om retten nok vil tilkjenne ham det.

Forøvrig, det høres ut som for meg, at damen bruker tabben din som unskyldning for å stikke. Hadde hun virkelig vært glad i deg, så hadde hun gitt refs og tilgitt episoden. Hun burde forstå at du er like fortvila som henne, dersom du har vært som far for dattera.

Det er lite lurt å forsøke å rette opp noe ovenfor faren til barnet. Gjort er gjort. Og du har ikke noe med den saken å gjøre. Så la det ligge.

Hva du skal gjøre med damen... Nei, der ville jeg i din situasjon trukket meg tilbake. Sjansen for å få en til på nebbet virker overhengende.

[Gjest singel og sang]

Det er ingenting som heter at faren har krav på 50% omsorg. Det nytter ikke komme etter flere år å leke far når det passer seg, for så å trekke seg igjen når det passer sånn. Han må gjerne kjøre rettsak, han kommer ingen vei. Et barn har krav på stabile forhold, og denne faren virker ikke mye stabil.

At du er løsmunnet gjør ikke saken bedre, jeg hadde nok også bedt deg ryke og reise hvis - å stå i fylle og rope ut fortrolige ting er utilgivelig.

Menn altså!!!

[pjusken]

Sansynligheten for at han skal få 50% omsorg (altså delt bosted, en uke her og en der) er mikroskopisk, ettersom han aldri har vært jevnlig tilstede i datterens liv.

Dernest, en rettssak koster FLESK, og han må mest sansynlig punge ut.

Har han ikke skrevet under på delt foreldreansvar stiller han enda svakere. Selv om retten nok vil tilkjenne ham det.

Forøvrig, det høres ut som for meg, at damen bruker tabben din som unskyldning for å stikke. Hadde hun virkelig vært glad i deg, så hadde hun gitt refs og tilgitt episoden. Hun burde forstå at du er like fortvila som henne, dersom du har vært som far for dattera.

Det er lite lurt å forsøke å rette opp noe ovenfor faren til barnet. Gjort er gjort. Og du har ikke noe med den saken å gjøre. Så la det ligge.

Hva du skal gjøre med damen... Nei, der ville jeg i din situasjon trukket meg tilbake. Sjansen for å få en til på nebbet virker overhengende.

"Sansynligheten for at han skal få 50% omsorg (altså delt bosted, en uke her og en der) er mikroskopisk, ettersom han aldri har vært jevnlig tilstede i datterens liv."

ENIG!!!

Dessuten er rettsystemet i Norge slik at retten har ikke hjemmel til å idømme delt omsorg. Derfor MÅ foreldrene være enige om en slik løsning hvis det skal bli noe av. Er den ene mot dette blir det altså ikke delt omsorg. Men inntil 50 % samvær kan man jo få. Men i dette tilfellet virker det også svært usannsynlig!

[marlenexxx27]

Jeg synes at du har funnet deg i litt vel mye av den dama...

Det høres dessuten ut som at hun har litt personlige problemer. Hun driver åpenbart og hopper fra den ene fyren til den andre uten tanke på hvordan det påvirker dattera. Hun høres ikke ut som ei dame som tar forhold seriøst.

Det høres ut som at du har gått helt i vranglås når det gjelder henne. Jeg tror ikke det er kjærlighet du føler for henne, jeg tror det er et slags usunt oppheng.

[Gjest Alt er min skyld.]

Jeg synes at du har funnet deg i litt vel mye av den dama...

Det høres dessuten ut som at hun har litt personlige problemer. Hun driver åpenbart og hopper fra den ene fyren til den andre uten tanke på hvordan det påvirker dattera. Hun høres ikke ut som ei dame som tar forhold seriøst.

Det høres ut som at du har gått helt i vranglås når det gjelder henne. Jeg tror ikke det er kjærlighet du føler for henne, jeg tror det er et slags usunt oppheng.

Ja, det kan hende jeg har funnet meg i mye, men denne gangen har jeg ingen andre enn meg selv å skylde på dessverre.

At det ikke er kjærlighet og forelskelse det er snakk om, så kan jeg ikke si annet enn at jeg er fortsatt hodestups forelsket i henne.

Jeg har vært sammen med andre damer både før og etter det første bruddet med henne, men det kan ikke sammenlignest. Jeg følte den dagen vi ble sammen igjen at nå var sirkelen sluttet og alt var som det skulle være.

Vel, kanskje jeg er blitt helt opphengt i dama for alt jeg vet. Jeg føler meg iallfall helt forferdelig nå som det andre bruddet ser ut til å komme i nær fremtid.

Jeg har sagt til henne at jeg vil være der for henne og støtte henne i denne vanskelige tiden. Vi klarer det bedre når vi er to enn når hun er alene.

Det gir nok ikke noe godt signal angående meglingen at hun er på vei igjennom nok et brudd vil jeg tro..

[Gjest Alt er min skyld.]

Det er ingenting som heter at faren har krav på 50% omsorg. Det nytter ikke komme etter flere år å leke far når det passer seg, for så å trekke seg igjen når det passer sånn. Han må gjerne kjøre rettsak, han kommer ingen vei. Et barn har krav på stabile forhold, og denne faren virker ikke mye stabil.

At du er løsmunnet gjør ikke saken bedre, jeg hadde nok også bedt deg ryke og reise hvis - å stå i fylle og rope ut fortrolige ting er utilgivelig.

Menn altså!!!

Til mitt forsvar vil jeg si at det var ikke jeg som startet munnhuggeriet. Jeg pratet helt normalt uten å heve stemmen.

Jeg vet at det hele startet med at jeg sa til han at jeg håpet at han ikke følte at jeg kom mellom ham og datteren. Jeg ville ikke på noen måte oppfattest som at jeg tok farsrollen til barnet.

Han sa at det var ikke meg det var noe galt med, men henne. Jeg ville bare forsvare henne.

Huff, skulle ønske denne kvelden var slettet og vi kunne begynne på nytt! :-(

Forøvrig, når de har skrevet under på delt foreldreansvar da barnet ble født så har han vel loven på sin side.?

[Gjest Persille]

Orket ikke lese hele innlegget ditt, men;

Ingen har krav på 50% samvær, man har krav på en kveld i uken (ikke overnatting) og annenhver helg fredag til søndag.

Så får krangelen gå på hvem barnet skal på hos, og hvem som skal ha samvær.

Men 50% har ingen krav på.

[løvinne71]

Oj! Her var det sannelig masse rot, og jeg skjønner godt at du er fortvilet!

Men hoved-inntrykket mitt etter å ha lest innlegget, er at du påtar det litt vel mye av ansvaret og skylden selv.

Jeg har også en liten mistanke om at hun ikke er like forelsket som du er, og kanskje rett og slett utnytter deg...

Tenk over følgende:

- Hun er alenemor til et lite barn, med en barnefar som ikke stiller opp.

- Hun finner deg.

Som både er villig til å være kjæreste og ste-pappa. M.a.o får hun den hjelpen og avlastningen hun trenger i en slitsom småbarnsperiode.

- Hun forlater deg straks det dukker opp en type hun finner mere spennende!

- Da det blir slutt mellom dem, står du klar til å ta henne imot på nytt!

- Dere flytter raskt sammen av "økonimiske årsaker"(!?) Og hun finner god trøst og støtte i deg mens hun takler bruddet, og problemene med barnefaren.

- Det går noen måneder, og hun har hatt tid til å komme seg mere ovenpå, og planlegge fremtiden.

- Du gjør en tabbe, og hun benytter straks dette som en årsak til å gjøre det slutt - igjen..

Du har riktignok dummet deg ut. Men selvom utfallet ble ganske uheldig, så var jo tanken din i utgangspunktet og prøve å hjelpe henne!

Sett i et større perspektiv, så har vel hun sviktet deg på en langt værre måte, ved å dumpe deg for en annen!

Det ble garantert IKKE gjort for å hjelpe deg...

Du virker som en ansvarsfull og reflektert, og ikke minst tilgivende mann, som tok henne tilbake etter at hun hadde sviktet deg.

Ikke nok med det. Du har til og med tatt til deg datteren hennes som din egen - 2 ganger, noe som ikke er en selvfølge at alle menn klarer / vil...

Du har også bedt om unnskyldning og tilgivelse for din tabbe, og tilbudt deg å prøve å "rette opp" skaden.

Stort mere synes jeg ikke hun kan forlange av deg, og i mine øyne har du nå gjort hva du kan, og mere til..

Nei, jeg synes rett og slett hun virker ganske uberegnelig og ustabil.

Og jeg henger meg litt på den teorien at hun bruker din tabbe for alt den er verdt, som en unnskyldning for å avslutte forholdet.

Planene om å flytte fra bygda kan ha vært basert på å komme unna barnefaren, men du har nå gitt henne gylden anledning til å skylde på deg...

Brutalt sagt virker det som du har vært god å ha når hun har trengt deg, Men selv er hun ikke villig til å ofre noe for forholdet, hvis det går på hennes bekostning...

Eneste rådet jeg kan gi deg er å snu på flisa å si at du ikke gidder mere tull fra henne.

La henne forstå at du har strukket deg så langt du kan, både når det gjelder å tilgi sviket hennes, og for å få henne til å akseptere unnslyldningen din.

Gi henne beskjed om at hvis dette ikke er bra nok for henne, så kan hun bare komme seg ut! For du har nå innsett at du ikke kan gjøre mer for å få henne til å endre mening..

Kanskje hun får seg en oppvekker når hun oppdager at hun ikke lenger kan styre showet. Og om hun velger å gå, så ville nok dette blitt resultatet uansett....

Lykke til iallefall..

[midtimellom]

Oj! Her var det sannelig masse rot, og jeg skjønner godt at du er fortvilet!

Men hoved-inntrykket mitt etter å ha lest innlegget, er at du påtar det litt vel mye av ansvaret og skylden selv.

Jeg har også en liten mistanke om at hun ikke er like forelsket som du er, og kanskje rett og slett utnytter deg...

Tenk over følgende:

- Hun er alenemor til et lite barn, med en barnefar som ikke stiller opp.

- Hun finner deg.

Som både er villig til å være kjæreste og ste-pappa. M.a.o får hun den hjelpen og avlastningen hun trenger i en slitsom småbarnsperiode.

- Hun forlater deg straks det dukker opp en type hun finner mere spennende!

- Da det blir slutt mellom dem, står du klar til å ta henne imot på nytt!

- Dere flytter raskt sammen av "økonimiske årsaker"(!?) Og hun finner god trøst og støtte i deg mens hun takler bruddet, og problemene med barnefaren.

- Det går noen måneder, og hun har hatt tid til å komme seg mere ovenpå, og planlegge fremtiden.

- Du gjør en tabbe, og hun benytter straks dette som en årsak til å gjøre det slutt - igjen..

Du har riktignok dummet deg ut. Men selvom utfallet ble ganske uheldig, så var jo tanken din i utgangspunktet og prøve å hjelpe henne!

Sett i et større perspektiv, så har vel hun sviktet deg på en langt værre måte, ved å dumpe deg for en annen!

Det ble garantert IKKE gjort for å hjelpe deg...

Du virker som en ansvarsfull og reflektert, og ikke minst tilgivende mann, som tok henne tilbake etter at hun hadde sviktet deg.

Ikke nok med det. Du har til og med tatt til deg datteren hennes som din egen - 2 ganger, noe som ikke er en selvfølge at alle menn klarer / vil...

Du har også bedt om unnskyldning og tilgivelse for din tabbe, og tilbudt deg å prøve å "rette opp" skaden.

Stort mere synes jeg ikke hun kan forlange av deg, og i mine øyne har du nå gjort hva du kan, og mere til..

Nei, jeg synes rett og slett hun virker ganske uberegnelig og ustabil.

Og jeg henger meg litt på den teorien at hun bruker din tabbe for alt den er verdt, som en unnskyldning for å avslutte forholdet.

Planene om å flytte fra bygda kan ha vært basert på å komme unna barnefaren, men du har nå gitt henne gylden anledning til å skylde på deg...

Brutalt sagt virker det som du har vært god å ha når hun har trengt deg, Men selv er hun ikke villig til å ofre noe for forholdet, hvis det går på hennes bekostning...

Eneste rådet jeg kan gi deg er å snu på flisa å si at du ikke gidder mere tull fra henne.

La henne forstå at du har strukket deg så langt du kan, både når det gjelder å tilgi sviket hennes, og for å få henne til å akseptere unnslyldningen din.

Gi henne beskjed om at hvis dette ikke er bra nok for henne, så kan hun bare komme seg ut! For du har nå innsett at du ikke kan gjøre mer for å få henne til å endre mening..

Kanskje hun får seg en oppvekker når hun oppdager at hun ikke lenger kan styre showet. Og om hun velger å gå, så ville nok dette blitt resultatet uansett....

Lykke til iallefall..

Utrolig godt skrevet!

Jeg kunne ikke være mer enig!

Hør på løvinnen!!

[MsSophie]

Til mitt forsvar vil jeg si at det var ikke jeg som startet munnhuggeriet. Jeg pratet helt normalt uten å heve stemmen.

Jeg vet at det hele startet med at jeg sa til han at jeg håpet at han ikke følte at jeg kom mellom ham og datteren. Jeg ville ikke på noen måte oppfattest som at jeg tok farsrollen til barnet.

Han sa at det var ikke meg det var noe galt med, men henne. Jeg ville bare forsvare henne.

Huff, skulle ønske denne kvelden var slettet og vi kunne begynne på nytt! :-(

Forøvrig, når de har skrevet under på delt foreldreansvar da barnet ble født så har han vel loven på sin side.?

Han har kun loven på sin side mht at han også skal ha sitt å si når det kommer til hvilke barnehager/skoler det velges for barnet, samt at hun ikke har lov til å flytte utenlands med barnet uten hans samtykke, og at han også må samtykke når det skal utstedes pass til barnet.

[Gjest singel og sang]

Han har kun loven på sin side mht at han også skal ha sitt å si når det kommer til hvilke barnehager/skoler det velges for barnet, samt at hun ikke har lov til å flytte utenlands med barnet uten hans samtykke, og at han også må samtykke når det skal utstedes pass til barnet.

Delt foreldreansvar og delt omsorg er to forskjellige ting. Foreldreansvar regulerer retten til å f.eks. flytte utenlands, skolegreier og sånt. Da har far rett til innsyn i alt som gjelder barnet (legejournaler, skole/barnehage osv.)

Delt omsorg er at barnet er halvparten hos hver.

[Ørkenvandreren]

Ang. samvær; Du tar feil når du sier at han har krav på 50% omsorg. At man har delt foreldreansvar, gir overhodet ingen rett til delt omsorg, det er to vidt forskjellige ting. Hvis du bruker søk-funksjonen her på DOL, vil du finne at det er skrevet mye om dette.

Men du, jeg har en følelse av at denne dama utnytter deg. Det blir et brudd første gangen, hun hopper rett over til en ny, bruker deg som redningsplanke når hun blir banket opp, og finner nå en plausibel grunn til å droppe deg igjen nå som hun begynner å føle seg bedre igjen (javisst dreit du deg ut i fylla, og det er sterkt kritikkverdig, men man bryter ikke et forhold på det grunnlaget hvis følelsene for hverandre er tilstede.)

Aksepter bruddet, aksepter og bearbeid sorgen over det, men slipp taket og skap deg en godt liv uten henne.