Bor han på "hotell"?

[Gjest hva med meg?]

Han hjelper heller lite til hjemme og han tenker kun på seg selv. Han har sin jobb og sine hobbyer, mens han setter av liten tid til barna (og meg). Det at han jobber skal vel ikke bety at han er sliten resten av tiden 24-7? Han utsetter plenklipping og andre ting som bør gjøres. Om ikke jeg kan gjøre det? Jeg vil ikke at jeg skal overta "alle" oppgavene; jeg har nok å gjøre inne. Jeg savner sex. Sist ble det til at vi lå ved siden av hverandre og rørte hverandre. Så var han oppå meg i ett minutt før han måtte på do. Så fant han ut at det var for sent og at han måtte sove. ???? Han kommer hjem og får middag. Nå har vi hatt enkel middag et par dager. Jeg har det også travelt! Kan ikke han skylle av tallerkenen sin? Jeg vil gjerne at vi fortsetter ekteskapet, men jeg vil ikke ha det som det er nå. Jeg gir og gir, og jeg prøver å få litt tid til mine ting også. Det trenger jeg. Men jeg må tenke på ALT hjemme; avtaler og regninger ++. Vi er glade i hverandre, men jeg begynner visst å bli lei. Hjelp-jeg trenger råd! Jeg har snakket med ham om f.eks. mine behov og husarbeid, men ingenting nytter! Om jeg er på jobb en kveld står det skitne tallerker på bordet og maten står alltid framme.

[Lillemus]

Jeg hadde slått i bordet og krevd at han skjerpet seg betraktelig og i tillegg bestilt time hos familierådgiver og krevd at han ble med dit.

En voksen mann kan ikke oppføre seg på den måten der. Han er kanksje nedfor og litt deperimert, men da trenger han et puff bak for å innse det og for å få hjelp.

[Gjest Geeeezeez]

Jeg må si jeg blir altså så lei av å lese om jenter som sliter alene med alt som har med hus/hjem/barn å gjøre!!

Dette er da ikke vanskelig i hele tatt! HVIS du ikke gidder å ha det sånn så sier du fra ORDENTLIG, og hvis det ikke blir en rettferdig fordeling på arbeidet etter det så gjør du det slutt på forholdet!!

Det er faktisk MYE enklere å være enslig med både jobb og barn, enn å bo sammen med en mann som ikke tar ansvar hjemme.

Hvis man er enslig så ordner man seg deretter, å bo sammen med en partner som ikke gidder noenting hjemme er mye mer slitsomt!

Det som ofte er tilfelle er at jentene "sutrer" om dette i årevis uten å faktisk ta ansvar for eget liv ved f.eks å flytte. På den måten er det din egen skyld at du har det som du har det.

Jeg pleier å si til venninner eller andre som klager til meg at jeg ikke gidder å høre på dem hvis de ikke gjør noe med det!

Så slutt å syt - få ut fingern og still ham et ultimatum - SOM DU HOLDER FAST VED!!!

Og bare så det er sagt: Jeg har flytta sjøl med 3 unger og full jobb så jeg vet hva jeg snakker om.

[Gjest hva med meg?]

Jeg må si jeg blir altså så lei av å lese om jenter som sliter alene med alt som har med hus/hjem/barn å gjøre!!

Dette er da ikke vanskelig i hele tatt! HVIS du ikke gidder å ha det sånn så sier du fra ORDENTLIG, og hvis det ikke blir en rettferdig fordeling på arbeidet etter det så gjør du det slutt på forholdet!!

Det er faktisk MYE enklere å være enslig med både jobb og barn, enn å bo sammen med en mann som ikke tar ansvar hjemme.

Hvis man er enslig så ordner man seg deretter, å bo sammen med en partner som ikke gidder noenting hjemme er mye mer slitsomt!

Det som ofte er tilfelle er at jentene "sutrer" om dette i årevis uten å faktisk ta ansvar for eget liv ved f.eks å flytte. På den måten er det din egen skyld at du har det som du har det.

Jeg pleier å si til venninner eller andre som klager til meg at jeg ikke gidder å høre på dem hvis de ikke gjør noe med det!

Så slutt å syt - få ut fingern og still ham et ultimatum - SOM DU HOLDER FAST VED!!!

Og bare så det er sagt: Jeg har flytta sjøl med 3 unger og full jobb så jeg vet hva jeg snakker om.

Jeg har en veldig liten stilling samt studerer ved siden av, så jeg har ikke råd til å flytte tror jeg. Han tjener heller ikke så godt, så om han skulle betalt bidrag ville han slitt.... Jeg vil at vi skal få forholdet til å fungere, men han ser ikke at det er noe problem (annet enn at jeg er hissig og maser om ditt og datt). Han lever nesten som en ungkar føler jeg, men en ungkar må rydde selv og har nok oftere sex...

[mamma til ni]

Jeg må si jeg blir altså så lei av å lese om jenter som sliter alene med alt som har med hus/hjem/barn å gjøre!!

Dette er da ikke vanskelig i hele tatt! HVIS du ikke gidder å ha det sånn så sier du fra ORDENTLIG, og hvis det ikke blir en rettferdig fordeling på arbeidet etter det så gjør du det slutt på forholdet!!

Det er faktisk MYE enklere å være enslig med både jobb og barn, enn å bo sammen med en mann som ikke tar ansvar hjemme.

Hvis man er enslig så ordner man seg deretter, å bo sammen med en partner som ikke gidder noenting hjemme er mye mer slitsomt!

Det som ofte er tilfelle er at jentene "sutrer" om dette i årevis uten å faktisk ta ansvar for eget liv ved f.eks å flytte. På den måten er det din egen skyld at du har det som du har det.

Jeg pleier å si til venninner eller andre som klager til meg at jeg ikke gidder å høre på dem hvis de ikke gjør noe med det!

Så slutt å syt - få ut fingern og still ham et ultimatum - SOM DU HOLDER FAST VED!!!

Og bare så det er sagt: Jeg har flytta sjøl med 3 unger og full jobb så jeg vet hva jeg snakker om.

Er så enig med deg at det er mykje enklare å greie hus og barn åleine enn med ein mann som ikkje bryr seg. Det blir ein person som du har forventningar til, som skuffar/svikter.

Og det nyttar ikkje å berre syte, men før handling blir det vel for dei fleste litt syting også.

[cec5]

Jeg må si jeg blir altså så lei av å lese om jenter som sliter alene med alt som har med hus/hjem/barn å gjøre!!

Dette er da ikke vanskelig i hele tatt! HVIS du ikke gidder å ha det sånn så sier du fra ORDENTLIG, og hvis det ikke blir en rettferdig fordeling på arbeidet etter det så gjør du det slutt på forholdet!!

Det er faktisk MYE enklere å være enslig med både jobb og barn, enn å bo sammen med en mann som ikke tar ansvar hjemme.

Hvis man er enslig så ordner man seg deretter, å bo sammen med en partner som ikke gidder noenting hjemme er mye mer slitsomt!

Det som ofte er tilfelle er at jentene "sutrer" om dette i årevis uten å faktisk ta ansvar for eget liv ved f.eks å flytte. På den måten er det din egen skyld at du har det som du har det.

Jeg pleier å si til venninner eller andre som klager til meg at jeg ikke gidder å høre på dem hvis de ikke gjør noe med det!

Så slutt å syt - få ut fingern og still ham et ultimatum - SOM DU HOLDER FAST VED!!!

Og bare så det er sagt: Jeg har flytta sjøl med 3 unger og full jobb så jeg vet hva jeg snakker om.

Så enig, så enig. Her i huset har vi en grei fordeling, og det skulle da f** bare mangle. Selv om jeg er i fødselspermisjon betyr det ikke at alt husarbeid skal falle på meg!!

[cec5]

Jeg har en veldig liten stilling samt studerer ved siden av, så jeg har ikke råd til å flytte tror jeg. Han tjener heller ikke så godt, så om han skulle betalt bidrag ville han slitt.... Jeg vil at vi skal få forholdet til å fungere, men han ser ikke at det er noe problem (annet enn at jeg er hissig og maser om ditt og datt). Han lever nesten som en ungkar føler jeg, men en ungkar må rydde selv og har nok oftere sex...

Det med økonomi er en dårlig unnskyldning. For det ordner seg uansett på et eller annet vis.

[Gjest Geeeezeez]

Jeg har en veldig liten stilling samt studerer ved siden av, så jeg har ikke råd til å flytte tror jeg. Han tjener heller ikke så godt, så om han skulle betalt bidrag ville han slitt.... Jeg vil at vi skal få forholdet til å fungere, men han ser ikke at det er noe problem (annet enn at jeg er hissig og maser om ditt og datt). Han lever nesten som en ungkar føler jeg, men en ungkar må rydde selv og har nok oftere sex...

Det du kommer med her er kun unnskyldninger for å slippe å ta tak i ditt eget liv. Om han lever som en ungkar osv...vel, du kan tydeligvis ikke forandre ham - da får du bestemme deg for om dette er sånn du vil ha det eller om du ønsker noe mer av livet. HVIS du bestemmer deg for å ha det sånn som nå - ja da får du jaggu leve deretter og ikke plage andre med å sutre og klage! Husk du har valgt det selv!!

At du ikke klarer deg økonomisk er (unnskyld at jeg sier det) bare bullshit, og en unnskyldning for å slippe å ta ansvar for deg selv!! Den dagen du bor alene klarer du deg på et vis - garantert!! Du finner løsninger etterhvert.

Jeg høres kanskje krass ut, men dette er faktisk eneste løsningen!

[AngelRose]

Jeg har en veldig liten stilling samt studerer ved siden av, så jeg har ikke råd til å flytte tror jeg. Han tjener heller ikke så godt, så om han skulle betalt bidrag ville han slitt.... Jeg vil at vi skal få forholdet til å fungere, men han ser ikke at det er noe problem (annet enn at jeg er hissig og maser om ditt og datt). Han lever nesten som en ungkar føler jeg, men en ungkar må rydde selv og har nok oftere sex...

han føler vel kanskje hat du hele tiden sutrer om små ting .. ofte.. og han da hører med det døve øret,

Jeg ville holdt tyst og ikke klaget noe som helst.. slik at han mulig blir litt oppmerksom eller iallefall får et lite pusterom.. og så setter du av tid, bestiller tid til samtale med han. Sender vekk unger og alt slik at dere får snakket skikkelig.

Og da legger du frem alt. Saklig.. ikke jenteklaging. Men saklig og punkt for punkt. Og hør hva han har å komme med. Mannfolk kan være vanskelige og de oppfatter somregel oss som sutrete bare.

Men om de ikke har lært om arbeidsfordeling hjemmefra eller fra tidligere partnere, så kan de det faktisk ikke.. og skjønner ikke hva vi maser om!!

Har heldigvis ikke en sånn mann nå. Jeg gjør mesteparten hjemme nå, fordi jeg er arbeidsledig og vi begge ikke er så oppsatt på å ha det perfekt rundt oss hele tiden. Men han jobber 15 timer om dagen, og tiden vi har fri da vil vi gjerne ha sammen. Men det er for nå da, og han vet han blir satt til oppgaver når det trengs. Men som mange menn er han litt dårlig på å se hva som bør gjøres... og mannfolk har en tendens til å ikke tro at noe trengs å gjøres før man blir bedt om det

ikke alle.. men mange..

[trissie]

Vi alle sier at vi gir og gir til mennene våre...

Jeg har lest innlegget ditt noen ganger, og jeg lurer på om du har latt all denne frustrasjonen gå ut over han i doser? Kanskje uten disse ordene, men i form av kroppsspråk og negativitet?

Hva er poenget?

Du ønsker, slik jeg tolker det, at han skal se deg, prioritere annerledes, lytte til dine ønsker, være mindre egoistisk osv.

OK, da har du en målsetting!

Men det er fryktelig vanskelig å snakke om følelser og behov dersom vi bruker et negativt kroppsspråk. Og med din innstilling i innlegget, kjenner jeg igjen meg selv, og veit hva som ikke nyttet.

Hvorfor skal han prioritere annerledes?

Det er greit å banke i bordet. Han trenger kanskje det, men problemet er ofte at det er vanskelig å sette fingeren på hvem av oss som sviktet først. Jeg eller mannen min?

For noe har vel du sviktet på også?

Litt kjefting, kanskje kritikk, klaging på interesser osv..

Derfor blir det oftest ord mot ord.

Det enkleste er da å endre seg selv og min egen innstilling.

Det må jo være utfordringen for deg, å få han til å se fordelen med å prioritere deg og familien fremfor dette som driver han i større grad?

Vi må gi hverandre lyst til å prioritere annerledes.

Både min og mange andres erfaring er at det er fryktelig vanskelig å få til dette ved å sette ultimatum og trusler.

Å true med skilsmisse fører sjelden til det resultatet vi ønsker.

Det er derfor jeg mener det er så viktig å se nærmere på seg selv først, og avklarer ærlig hvor det har vært mangler fra min side.

Hvis jeg skal "starte forhandlinger" om nye prioriteringer, må målet være å skape lyst hos den andre til å følge opp. Og det oppnår man ikke hvis endringene fremstår som et krav eller trussel.

Kan gjentas til det kjedsomligste.

Det er derfor jeg sier at jeg ville ha startet med å fortelle hva jeg innser av mangler fra min side, og uttrykke ønske om at jeg håper vi kan gjøre noen viktige endringer sammen.

Kanskje du skal legge til side irritasjonen over detaljer og manglende husarbeid, og være mer fokusert på å løse hovedproblemet? Manglende kommunikasjon fra begge parter? Vise interesse for hans interesser og det han er opptatt av? Ytre ønske om å dele og delta i dette?

Fortelle at du er lei for litt ensidig irritasjon og kritikk av hans valg, men at du ønsker mer konstruktivt samarbeid om privatliv, hobbyer, prioriteringer og arbeidsliv?

Ikke noe av det jeg har skrevet handler om "fasit-svar", men kanskje å være til nytte med noen innspill og provokasjoner. Håper du kan oppfatte det som det, hvis ikke det er for uforståelig skrevet da.

Jeg har vel bare tolket det som er underliggende i alle dine innlegg, at du er glad i han og mest av alt ønsker å finne midler til å presse eller lokke han til å bli en bedre ektemann/partner.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Tror du.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt ut av situasjoner der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane. Men nå har du hatt en del å tenke på, for du er sliten..

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Og ta for eksempel for deg alt i denne tråden. Vise det kanskje?

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var. Han gjør ting av seg selv fordi han vil komme meg i forkjøpet.

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt. De blir rett og slett litt rare J

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane. Og en helt annen glød i det å yte noe, ofre noe

[mamma til ni]

Vi alle sier at vi gir og gir til mennene våre...

Jeg har lest innlegget ditt noen ganger, og jeg lurer på om du har latt all denne frustrasjonen gå ut over han i doser? Kanskje uten disse ordene, men i form av kroppsspråk og negativitet?

Hva er poenget?

Du ønsker, slik jeg tolker det, at han skal se deg, prioritere annerledes, lytte til dine ønsker, være mindre egoistisk osv.

OK, da har du en målsetting!

Men det er fryktelig vanskelig å snakke om følelser og behov dersom vi bruker et negativt kroppsspråk. Og med din innstilling i innlegget, kjenner jeg igjen meg selv, og veit hva som ikke nyttet.

Hvorfor skal han prioritere annerledes?

Det er greit å banke i bordet. Han trenger kanskje det, men problemet er ofte at det er vanskelig å sette fingeren på hvem av oss som sviktet først. Jeg eller mannen min?

For noe har vel du sviktet på også?

Litt kjefting, kanskje kritikk, klaging på interesser osv..

Derfor blir det oftest ord mot ord.

Det enkleste er da å endre seg selv og min egen innstilling.

Det må jo være utfordringen for deg, å få han til å se fordelen med å prioritere deg og familien fremfor dette som driver han i større grad?

Vi må gi hverandre lyst til å prioritere annerledes.

Både min og mange andres erfaring er at det er fryktelig vanskelig å få til dette ved å sette ultimatum og trusler.

Å true med skilsmisse fører sjelden til det resultatet vi ønsker.

Det er derfor jeg mener det er så viktig å se nærmere på seg selv først, og avklarer ærlig hvor det har vært mangler fra min side.

Hvis jeg skal "starte forhandlinger" om nye prioriteringer, må målet være å skape lyst hos den andre til å følge opp. Og det oppnår man ikke hvis endringene fremstår som et krav eller trussel.

Kan gjentas til det kjedsomligste.

Det er derfor jeg sier at jeg ville ha startet med å fortelle hva jeg innser av mangler fra min side, og uttrykke ønske om at jeg håper vi kan gjøre noen viktige endringer sammen.

Kanskje du skal legge til side irritasjonen over detaljer og manglende husarbeid, og være mer fokusert på å løse hovedproblemet? Manglende kommunikasjon fra begge parter? Vise interesse for hans interesser og det han er opptatt av? Ytre ønske om å dele og delta i dette?

Fortelle at du er lei for litt ensidig irritasjon og kritikk av hans valg, men at du ønsker mer konstruktivt samarbeid om privatliv, hobbyer, prioriteringer og arbeidsliv?

Ikke noe av det jeg har skrevet handler om "fasit-svar", men kanskje å være til nytte med noen innspill og provokasjoner. Håper du kan oppfatte det som det, hvis ikke det er for uforståelig skrevet da.

Jeg har vel bare tolket det som er underliggende i alle dine innlegg, at du er glad i han og mest av alt ønsker å finne midler til å presse eller lokke han til å bli en bedre ektemann/partner.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Tror du.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller.

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt ut av situasjoner der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane. Men nå har du hatt en del å tenke på, for du er sliten..

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Og ta for eksempel for deg alt i denne tråden. Vise det kanskje?

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var. Han gjør ting av seg selv fordi han vil komme meg i forkjøpet.

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt. De blir rett og slett litt rare J

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane. Og en helt annen glød i det å yte noe, ofre noe

Det er veldig klokt det du skriv trissie. Eg prøvde også dette som du skriv om, men min var så glad for at eg var snill og grei og spennande at han kom heim og "forsynte" seg, og engasjerte seg ennå meir i seg sjølv og sine prosjekt.

Men eg trur det du skriv kan vere til hjelp for - hva med meg.

[petter smart]

Jeg har aldri forstått kvinner som klager på slikt.

Har han alltid vært sånn? Har han aldri bodd alene og måtte klart alt selv?

De aller fleste menn kan gjøre husarbeid (men ikke på samme måte som deg, han må få gjøre det på sin måte).

Problemene oppstår når kvinnen i praksis utroper eierskap til husarbeidet, ved å kreve at ting blir gjort på hennes måte og når hun vil. I tillegg til å ta over mer og mer. Det er selvfølgelig lettvint for han å slippe. Etter en stund går hun lei, men da er han vant til å slippe.

Det er du som har latt han bli så lat ved å godta det fram til i dag. Det er sent, kanskje for sent, å gjøre noe med det nå.

Men du kan jo prøve å enten endre innstilling selv (veldig viktig dersom du er veldig negativ og kritiserer måten han gjør ting på), evt slå neven i bordet. Men endrer han seg ikke må du enten godta det eller forlate han.

[Aryane]

Høres nesten ut som du beskriver han jeg bodde med i 13 år. Han var alltid så pliktoppfyllende på jobben og i forhold til andre, spurte noen om hjelp var det aldri nei i hans munn, mens hjemme falt alt på meg. Jeg prøvde å streike, sluttet å gjøre noe hjemme, men når oppvasken sto til taket og vi ikke hadde rene sokker holdt jeg ikke ut så jeg tok det allikevel, han så det ikke engang!

Tror ikke det er så lett å forandre sånne menn, jeg prøve iallefall i 12 år uten hell.

Men lykke til uansett )

[Gjest martyrus]

Hvem har hovedansvaret for alt hjemme? DU?

Hvem har definert dette ansvaret? DU?

Hvem frigjør seg fra det igjen? Ikke han i allefall.

Altfor mange kvinner setter seg selv i en martyrrolle og klager og klager. La være å rydde og vaske etter disse late mennene deres. Flytt for dere selv og la han ordne sitt eget rot og søppel.

Hvor ble det av likestillingen???

[Gjest martyrus]

Jeg har en veldig liten stilling samt studerer ved siden av, så jeg har ikke råd til å flytte tror jeg. Han tjener heller ikke så godt, så om han skulle betalt bidrag ville han slitt.... Jeg vil at vi skal få forholdet til å fungere, men han ser ikke at det er noe problem (annet enn at jeg er hissig og maser om ditt og datt). Han lever nesten som en ungkar føler jeg, men en ungkar må rydde selv og har nok oftere sex...

Da har du satt deg selv i en situasjon hvor du er kjøpt og betalt av han.