Synspunkt på vanskelig situasjon

[hjelp oss]

Hei,

Har ikke helt anelse hvordan jeg skal uttrykke meg her, så jeg bare prøver å pøse ut det meste og håper du forstår noe av det.

Dette gjelder stort sett min kjæreste. Hun er tysk, så vi valgte at jeg skrev dette på norsk.

Jeg begynner litt fra begynnelsen;

Da hun var 16 ble hun kjent med mannen sin. Hun var veldig syk fra hun var ca 17-20/21. Han tok seg av henne hele tiden. Da de var 20, giftet de seg. Og hun sverget for seg selv at uansett hva, så skulle de holde sammen. Hun var åpen med han fra hun var ca 23, at hun nok var biseksuell. De gjorde en avtale at hun kunne ha kvinnelige sex-partnere.

For en stund tilbake, så møttes jeg og hun. Og utgangspunktsavtalen var at vi skulle ha platonisk forhold. Men sånn gikk det ikke. Vi ble veldig forelsket i hverandre og ønsket oss ett liv sammen. En avtale ble gjort at hun var hos meg annen hver dag. Dette fungerte ganske greit en stund da jeg og mannen ikke kjente hverandre så mye eller tilbringte så mye tid sammen. (Vi hadde møttes noenganger)

Opp i det hele så har jeg en sønn på 2 1/2 år. Som hun ble veldig glad i og ville være en aktiv foreldre for.

Hun var i Norge på 10 mnd arbeidskontrakt. Når den var ferdig, dro mannen til Tyskland for å jobbe og hun ble igjen sammen med oss her. Planen var at vi alle dro ned til tyskland etter sommeren og hun der begynte på sin doktorgrad.

I ferien i Juli traff vi alle hverandre i Danmark. Vi leide der hus der vi alle bodde under ett tak. Hun sov hos meg annen hver natt, andre natten hos han.

Opplegget endte med at hun søkte mest til meg og fikk seg ikke til å ha nærkontakt med han lenger. Kyssing og sex føltes unaturlig. Han følte seg som en gjest. Hun fortalte meg da en natt da vi hadde hatt en diskusjon rundt om vi skulle ha barn, (hun ønsker ikke å ha barn med han. Hun ønsker jeg skal føde et barn for oss)at hun ikke var bifil, men 100% lesbisk. Men uansett, så ville hun ikke forlate han. Hun mener hun skylder han livet sitt og pga løftet hun gav for mange år siden, nekter å fortelle han det og at hun ikke elsker han slik hun bør elske ett menneske.

Vi fant kort greit ut at teorien vår, å leve sammen alle fire, var fin. Men at det ikke kunne gjennomføres. Han var ulykkelig for at hun holdt seg til bare meg og jeg hadde problemer med at han ikke var sikker på han ville være en farsrolle for min sønn.(som ble veldig glad i han i løpet av sommeren) Hele opplegget var veldig anstrengende.

2 uker senere dro vi til Tyskland i bursdagsselskap og traff igjen mannen hennes. Vi bodde i hennes mors leilighet. Situasjonen ble ikke noe bedre der. Alt føltes mer og mer anstrengt fra dag til dag. Hun delte rom med meg hele tiden.

1 uke etter vi kom hjem derfra gav han henne beskjed at han var veldig ulykkelig og at han lurte på å få seg jobb i en annen by enn den vi alle skulle flytte til. Hun ba han bli hos henne.

Selvom hun dypt nede ønsker at han skal forlate henne, føler hun at hun må slåss for ekteskapet sitt, så hun ikke hater seg selv for det, resten av livet..

Jeg prøver å fortelle henne at hun må si til han at hun er 100% lesbisk og at hun elsker han ikke slik hun burde gjøre. Jeg mener han burde ha ett valg. Han ønsker seg barn. Jeg synes han har rett til en familie, en kone som elsker han slik han fortjener. Hun mener han ikke bør bli såret. Hun har sverget å ikke såre han. ( jeg mener hun allerede har såret han..)

Misforstå oss riktig. Vi er utrolig glad i hverandre, vi fungerer som et par. Jeg synes vi er en flott familie (jeg, hun og sønnen) Vi er begge oppegående mennesker med høy utdannelse. Ikke døm oss på forhånd.

Så pr. I dag er situasjonen vår helt låst. Jeg ønsker hun skal forlater han, han ønsker kona si tilbake. Hun vil gjerne gjøre oss begge lykkelige. Hennes ønske er å være sammen med oss annen hver dag (han en dag, meg neste) Jeg mener det ikke er nok da jeg har et barn inni bildet. Barnet mitt fortjener en familie som er tilstede hele tiden.

Vi vet ikke helt hva vi ønsker oss av deg/dere. En mening? Et råd? Noe.. Vi er så låste i dette at vi aner ikke hva vi skal gjøre.

Spør hvis det er noe mer dere lurer på...

Hilsen fortvilet par.

[Gjest Mener jeg tror jeg]

Hun må ta et valg. Hun kan ikke få både i pose og sekk og tro at hun skal gjøre alle til lags. Hverken du, mannen hennes eller barnet kan leve med en slikt annenhverdag opplegg.

Hun har nok såret mannen sin allerede, så det kan hende han faktisk setter pris på å bli fortalt at hun faktisk ER 100 % lesbisk (hvis hun er det da) og at hun ikke ønsker barn med ham. Da har han et reellt valg for resten av livet sitt også.

[Gjest sansara]

Så fint at dere har truffet hverandre, og så fint at dere elsker hverandre. Jeg håper dere finner ut av situasjonen for alles del.

På meg virker det som om dere to virkelig ønsker å være sammen.

Hennes tyske mann er ulykkelig allerede. Han blir ikke mer lykkelig av at hun holder sammen med ham.

Istedet for å fortsette med å ødelegge livet hans, synes jeg at hun skal velge.

Ingen fortjener å "vente" på at noen kanskje skal komme til å få de rette følelsene for dem.

Slipp ham fri. Det er tydeligvis det dere ønsker.

Mest sannsynlig får han et mye bedre liv, når han har sørget ferdig.

Og dere andre to- det samme gjelder for dere.

Igjen vil jeg dra frem det gamle ordsagnet: Ærlighet varer faktisk lengst.

[Gjest sebastian, politimester]

Tipper dette er bare et tulleinnlegg, for noe sånt kan da ikke være sant, herregud.

Eller mener folk som er bifile at det er ok å være utro bare fordi de er bifile? Da MÅ de liksom få ha sex med noen av begge kjønn? Det er det mest latterlige jeg hører, eller.. det innlegget her tok vel kaka... *lol*