Er det over..?

[Gjest Plit]

Vi er gift (11 år i høst), har tre barn (2 på skole, en i bhg) og jeg (mann) har hatt diagnosen utbrent siden i vår - slitt med tungsinn/depresjoner og har hatt lite overskudd. Trodde først at dette hadde med jobben å gjøre, men oppdaget snart (når jeg turte å kjenne etter...) at privatlivet også hadde kjørt meg i grøfta i form av hektisk hverdag og et samliv hvor vi har barn sammen, spiser sammen, vasker hus, har sex, men ikke er kjærester lenger...

Vi snakker mye sammen og tør å si det vi mener. Samtalene er rolige, med mye følelser, men vi skriker ikke til hverandre.

Jeg har fått liten støtte i perioden jeg har vært nede - hun har jobbet ekstremt mye pga. forhold på jobben - det har gått dag og natt og jeg har blitt sittende mye med ansvar for hus og unger. Jeg opplever altså at jeg ikke har fått noen støtte i denne prosessen og i går erklærte hun at hun ikke kunne støtte meg lenger pga. en episode i helgen hvor jeg fikk et "anfall" av depresjon i en sosial sammenheng på kvelden og brukte flere timer på å komme meg ut av dette. Jeg kunne se at hun mislikte dette sterkt og i kjølevannet av dette har jeg altså ikke lenger hennes støtte - i den grad jeg i det hele tatt har hatt noen. Jeg vet ikke hva jeg forventer heller, men noen vennlige ord, litt samtale om dagen min, om forventninger, mine problemer, en armkrok (gjerne min), en kyss godnatt... Det har vært lite av det - det var mer før. Det er jo en kjennegjerning at slikt blir det mindre av etter mange års ekteskap, men jeg takler ikke hvis dette blir helt borte. Hun har med god grunn vært sliten i vår og sommer pga. ekstrajobbingen, men har følt seg fastlåst i denne situasjonen - noe jeg aksepterer. Perioden er snart over og hun skal snart ha "normal" jobb igjen.

I samtalene har det kommet frem at hun synes jeg er kjedelig, for lite aktiv, negativ osv. I det hele tatt har jeg mange feil. Mye av dette har jeg jobbet med og klart å endre, mener jeg selv. Bla. har jeg blitt kvitt sjalusi jeg slet med til å begynne med, men dette har nå dukket opp igjen - sannsynligivs fordi jeg har svært dårlig selvtillet om dagen og en usikkerhet jeg har pga. signalene hun (ubevisst?) sender. Hun innrømmer at hun selv ikke er feilfri og forventer vel ikke at jeg skal være det heller.

Men jeg føler nå at jeg har blitt sviktet i min tyngste periode til nå i livet. Dagen i går var helt jævelig - jeg var også "dum nok" til å spørre om hun elsket meg, og hun svarte "vet ikke..." Hun sier hun er glad i meg og at jeg er hennes beste venn, at hun ikke kunne funnet bedre mann osv. Men hun elsker meg ikke - i hvertfall ikke akkurat nå... Og jeg har ikke lenger hennes støtte - hun mener dette er noe jeg må finne ut av selv.

Jeg føler meg helt tom - måtte prøve meg på jobb i dag for å komme unna meg selv. Det blir svært destruktive tanker hvis jeg blir sittende alene og jobbe er en av tingene jeg kan gjøre for å tvinge dette unna. Jeg har i en periode vært litt motivert for å begynne igjen og har planlagt og avtalt dette, men nå tror jeg dette må forseres. Jeg kan ikke sitte hjemme lenger - det går galt...

Er det over nå? En tanke som slo meg er at jeg kan jo ikke leve med dette - skal jeg bryte og flytte? Jeg elsker henne og ungene og har ofret svært mye - altfor mye kan det vise seg - på å være familiemann og komme hjem etter jobben og være tilstede. Nå vet jeg ikke lenger - er helt tom.... Vondt....

Hun har foreslått familierådgivning - hun vil ikke gi opp ekteskapet heller. Hun sier klart at dette skal vi klare, og at hun er villig til rådgivning og prøve å komme meg i møte på flere områder hvor jeg har savn. Vi er altså begge to innstilt på å jobbe videre med dette for å finne en løsning. Men jeg er såret - mer enn noen gang før. Jeg sa dette til henne i dag tidlig, men jeg tror faktisk hun ble overrasket over min reaksjon og vi skal snakke mer i ettermiddag.... Men jeg føler at hverdagen nå bare blir skuespill - når vi snakker til hverandre om hverdagslige ting, blir det kunstig og påtatt vennlighet. Til helgen skal hun bort i mange dager i jobbsammenheng og jeg gruer meg allerede for dette alene med ungene og hodet mitt. Kjenner jeg henne rett, gleder hun seg til litt fri fra meg... Hun har uttrykt dette før... Dette sårer jo også....

Jeg trenger råd - kan det bli bra igjen? Hva skal jeg gjøre? Hva skal vi gjøre? Jeg er såret, forvirret, rådvill, deprimert og utslitt.... Hjelp....

[Gjest Pimpi]

Avsnitt er en fin ting... Ikke mange som orker å lese gjennom slik som det er nå,-jeg kom ca halvveis før jeg ga opp....

[Gjest sibril]

Jeg begynte å lese, men det eneste jeg ønsket etterhvert var at innlegget ditt var over... måtte gi meg..,

Alt for langt og sammenhengende...

[Gjest Plit]

Avsnitt borte i klipp og lim - bedre nå?

************

Vi er gift (11 år i høst), har tre barn (2 på skole, en i bhg) og jeg (mann) har hatt diagnosen utbrent siden i vår - slitt med tungsinn/depresjoner og har hatt lite overskudd.

Trodde først at dette hadde med jobben å gjøre, men oppdaget snart (når jeg turte å kjenne etter...) at privatlivet også hadde kjørt meg i grøfta i form av hektisk hverdag og et samliv hvor vi har barn sammen, spiser sammen, vasker hus, har sex, men ikke er kjærester lenger...

Vi snakker mye sammen og tør å si det vi mener. Samtalene er rolige, med mye følelser, men vi skriker ikke til hverandre.

Jeg har fått liten støtte i perioden jeg har vært nede - hun har jobbet ekstremt mye pga. forhold på jobben - det har gått dag og natt og jeg har blitt sittende mye med ansvar for hus og unger. Jeg opplever altså at jeg ikke har fått noen støtte i denne prosessen og i går erklærte hun at hun ikke kunne støtte meg lenger pga. en episode i helgen hvor jeg fikk et "anfall" av depresjon i en sosial sammenheng på kvelden og brukte flere timer på å komme meg ut av dette. Jeg kunne se at hun mislikte dette sterkt og i kjølevannet av dette har jeg altså ikke lenger hennes støtte - i den grad jeg i det hele tatt har hatt noen.

Jeg vet ikke hva jeg forventer heller, men noen vennlige ord, litt samtale om dagen min, om forventninger, mine problemer, en armkrok (gjerne min), en kyss godnatt... Det har vært lite av det - det var mer før. Det er jo en kjennegjerning at slikt blir det mindre av etter mange års ekteskap, men jeg takler ikke hvis dette blir helt borte.

Hun har med god grunn vært sliten i vår og sommer pga. ekstrajobbingen, men har følt seg fastlåst i denne situasjonen - noe jeg aksepterer. Perioden er snart over og hun skal snart ha "normal" jobb igjen. I samtalene har det kommet frem at hun synes jeg er kjedelig, for lite aktiv, negativ osv. I det hele tatt har jeg mange feil. Mye av dette har jeg jobbet med og klart å endre, mener jeg selv. Bla. har jeg blitt kvitt sjalusi jeg slet med til å begynne med, men dette har nå dukket opp igjen - sannsynligivs fordi jeg har svært dårlig selvtillet om dagen og en usikkerhet jeg har pga. signalene hun (ubevisst?) sender. Hun innrømmer at hun selv ikke er feilfri og forventer vel ikke at jeg skal være det heller. Men jeg føler nå at jeg har blitt sviktet i min tyngste periode til nå i livet.

Dagen i går var helt jævelig - jeg var også "dum nok" til å spørre om hun elsket meg, og hun svarte "vet ikke..." Hun sier hun er glad i meg og at jeg er hennes beste venn, at hun ikke kunne funnet bedre mann osv. Men hun elsker meg ikke - i hvertfall ikke akkurat nå... Og jeg har ikke lenger hennes støtte - hun mener dette er noe jeg må finne ut av selv.

Jeg føler meg helt tom - måtte prøve meg på jobb i dag for å komme unna meg selv. Det blir svært destruktive tanker hvis jeg blir sittende alene og jobbe er en av tingene jeg kan gjøre for å tvinge dette unna. Jeg har i en periode vært litt motivert for å begynne igjen og har planlagt og avtalt dette, men nå tror jeg dette må forseres. Jeg kan ikke sitte hjemme lenger - det går galt...

Er det over nå? En tanke som slo meg er at jeg kan jo ikke leve med dette - skal jeg bryte og flytte? Jeg elsker henne og ungene og har ofret svært mye - altfor mye kan det vise seg - på å være familiemann og komme hjem etter jobben og være tilstede. Nå vet jeg ikke lenger - er helt tom.... Vondt....

Hun har foreslått familierådgivning - hun vil ikke gi opp ekteskapet heller. Hun sier klart at dette skal vi klare, og at hun er villig til rådgivning og prøve å komme meg i møte på flere områder hvor jeg har savn. Vi er altså begge to innstilt på å jobbe videre med dette for å finne en løsning. Men jeg er såret - mer enn noen gang før. Jeg sa dette til henne i dag tidlig, men jeg tror faktisk hun ble overrasket over min reaksjon og vi skal snakke mer i ettermiddag....

Men jeg føler at hverdagen nå bare blir skuespill - når vi snakker til hverandre om hverdagslige ting, blir det kunstig og påtatt vennlighet. Til helgen skal hun bort i mange dager i jobbsammenheng og jeg gruer meg allerede for dette alene med ungene og hodet mitt. Kjenner jeg henne rett, gleder hun seg til litt fri fra meg... Hun har uttrykt dette før... Dette sårer jo også.... Jeg trenger råd - kan det bli bra igjen? Hva skal jeg gjøre? Hva skal vi gjøre? Jeg er såret, forvirret, rådvill, deprimert og utslitt.... Hjelp....

[Gjest uten signatur]

Les ditt eget innlegg. Hva faller deg inn?

Jeg reagerer på at det virker som om hun hele tiden bryter deg ned, fremfor - som du sier - å gi deg støtte.

Er du villig i å finne deg i det fra din kone og mor til dine barn? Har dere ikke et felles ansvar om å holde den andre oppe, til det beste for barna og forholdet?

Snu depresjon til kamp.

[fuji1365380447]

Avsnitt borte i klipp og lim - bedre nå?

************

Vi er gift (11 år i høst), har tre barn (2 på skole, en i bhg) og jeg (mann) har hatt diagnosen utbrent siden i vår - slitt med tungsinn/depresjoner og har hatt lite overskudd.

Trodde først at dette hadde med jobben å gjøre, men oppdaget snart (når jeg turte å kjenne etter...) at privatlivet også hadde kjørt meg i grøfta i form av hektisk hverdag og et samliv hvor vi har barn sammen, spiser sammen, vasker hus, har sex, men ikke er kjærester lenger...

Vi snakker mye sammen og tør å si det vi mener. Samtalene er rolige, med mye følelser, men vi skriker ikke til hverandre.

Jeg har fått liten støtte i perioden jeg har vært nede - hun har jobbet ekstremt mye pga. forhold på jobben - det har gått dag og natt og jeg har blitt sittende mye med ansvar for hus og unger. Jeg opplever altså at jeg ikke har fått noen støtte i denne prosessen og i går erklærte hun at hun ikke kunne støtte meg lenger pga. en episode i helgen hvor jeg fikk et "anfall" av depresjon i en sosial sammenheng på kvelden og brukte flere timer på å komme meg ut av dette. Jeg kunne se at hun mislikte dette sterkt og i kjølevannet av dette har jeg altså ikke lenger hennes støtte - i den grad jeg i det hele tatt har hatt noen.

Jeg vet ikke hva jeg forventer heller, men noen vennlige ord, litt samtale om dagen min, om forventninger, mine problemer, en armkrok (gjerne min), en kyss godnatt... Det har vært lite av det - det var mer før. Det er jo en kjennegjerning at slikt blir det mindre av etter mange års ekteskap, men jeg takler ikke hvis dette blir helt borte.

Hun har med god grunn vært sliten i vår og sommer pga. ekstrajobbingen, men har følt seg fastlåst i denne situasjonen - noe jeg aksepterer. Perioden er snart over og hun skal snart ha "normal" jobb igjen. I samtalene har det kommet frem at hun synes jeg er kjedelig, for lite aktiv, negativ osv. I det hele tatt har jeg mange feil. Mye av dette har jeg jobbet med og klart å endre, mener jeg selv. Bla. har jeg blitt kvitt sjalusi jeg slet med til å begynne med, men dette har nå dukket opp igjen - sannsynligivs fordi jeg har svært dårlig selvtillet om dagen og en usikkerhet jeg har pga. signalene hun (ubevisst?) sender. Hun innrømmer at hun selv ikke er feilfri og forventer vel ikke at jeg skal være det heller. Men jeg føler nå at jeg har blitt sviktet i min tyngste periode til nå i livet.

Dagen i går var helt jævelig - jeg var også "dum nok" til å spørre om hun elsket meg, og hun svarte "vet ikke..." Hun sier hun er glad i meg og at jeg er hennes beste venn, at hun ikke kunne funnet bedre mann osv. Men hun elsker meg ikke - i hvertfall ikke akkurat nå... Og jeg har ikke lenger hennes støtte - hun mener dette er noe jeg må finne ut av selv.

Jeg føler meg helt tom - måtte prøve meg på jobb i dag for å komme unna meg selv. Det blir svært destruktive tanker hvis jeg blir sittende alene og jobbe er en av tingene jeg kan gjøre for å tvinge dette unna. Jeg har i en periode vært litt motivert for å begynne igjen og har planlagt og avtalt dette, men nå tror jeg dette må forseres. Jeg kan ikke sitte hjemme lenger - det går galt...

Er det over nå? En tanke som slo meg er at jeg kan jo ikke leve med dette - skal jeg bryte og flytte? Jeg elsker henne og ungene og har ofret svært mye - altfor mye kan det vise seg - på å være familiemann og komme hjem etter jobben og være tilstede. Nå vet jeg ikke lenger - er helt tom.... Vondt....

Hun har foreslått familierådgivning - hun vil ikke gi opp ekteskapet heller. Hun sier klart at dette skal vi klare, og at hun er villig til rådgivning og prøve å komme meg i møte på flere områder hvor jeg har savn. Vi er altså begge to innstilt på å jobbe videre med dette for å finne en løsning. Men jeg er såret - mer enn noen gang før. Jeg sa dette til henne i dag tidlig, men jeg tror faktisk hun ble overrasket over min reaksjon og vi skal snakke mer i ettermiddag....

Men jeg føler at hverdagen nå bare blir skuespill - når vi snakker til hverandre om hverdagslige ting, blir det kunstig og påtatt vennlighet. Til helgen skal hun bort i mange dager i jobbsammenheng og jeg gruer meg allerede for dette alene med ungene og hodet mitt. Kjenner jeg henne rett, gleder hun seg til litt fri fra meg... Hun har uttrykt dette før... Dette sårer jo også.... Jeg trenger råd - kan det bli bra igjen? Hva skal jeg gjøre? Hva skal vi gjøre? Jeg er såret, forvirret, rådvill, deprimert og utslitt.... Hjelp....

Det sies jo at man skal være sammen i gode og onde dager, og dere er definitivt inne i de onde.

Det kan jo umiddelbart virke litt hjerteløst at din kone ikke orker å støtte deg i din depresejon. Men du må huske at depresjon stakkarsliggjør og tar mye av energien i forholdet.

Jeg tror i allefall at du burde komme deg tilbake på jobb. Det er jo åpenbart at det ikke er bra for deg og være hjemme og syntes synd på deg selv, og å kverne på dine egne tanker.

Aktivitet avler ofte lettere tanker, så du burde nok ta deg samme til å gjøre noe aktivt hver dag. Sett deg som mål at du skal begynne med å gå en tur hver dag i dagslys, slik at kroppen din kan begynne å få noen positive signaler. Begynn på et kurs eller lær deg kampsport eller noe slik for å komme deg ut av huset på kveldstid.

Vis henne at du har litt initiativ til å ta saken i egne hender igjen. DU kan ikke tvinge henne til å elske deg igjen, men du kan begynne prosessen med å bli den atraktive mannen hun en gang ble forelsket i.

[Gjest Pimpi]

Avsnitt borte i klipp og lim - bedre nå?

************

Vi er gift (11 år i høst), har tre barn (2 på skole, en i bhg) og jeg (mann) har hatt diagnosen utbrent siden i vår - slitt med tungsinn/depresjoner og har hatt lite overskudd.

Trodde først at dette hadde med jobben å gjøre, men oppdaget snart (når jeg turte å kjenne etter...) at privatlivet også hadde kjørt meg i grøfta i form av hektisk hverdag og et samliv hvor vi har barn sammen, spiser sammen, vasker hus, har sex, men ikke er kjærester lenger...

Vi snakker mye sammen og tør å si det vi mener. Samtalene er rolige, med mye følelser, men vi skriker ikke til hverandre.

Jeg har fått liten støtte i perioden jeg har vært nede - hun har jobbet ekstremt mye pga. forhold på jobben - det har gått dag og natt og jeg har blitt sittende mye med ansvar for hus og unger. Jeg opplever altså at jeg ikke har fått noen støtte i denne prosessen og i går erklærte hun at hun ikke kunne støtte meg lenger pga. en episode i helgen hvor jeg fikk et "anfall" av depresjon i en sosial sammenheng på kvelden og brukte flere timer på å komme meg ut av dette. Jeg kunne se at hun mislikte dette sterkt og i kjølevannet av dette har jeg altså ikke lenger hennes støtte - i den grad jeg i det hele tatt har hatt noen.

Jeg vet ikke hva jeg forventer heller, men noen vennlige ord, litt samtale om dagen min, om forventninger, mine problemer, en armkrok (gjerne min), en kyss godnatt... Det har vært lite av det - det var mer før. Det er jo en kjennegjerning at slikt blir det mindre av etter mange års ekteskap, men jeg takler ikke hvis dette blir helt borte.

Hun har med god grunn vært sliten i vår og sommer pga. ekstrajobbingen, men har følt seg fastlåst i denne situasjonen - noe jeg aksepterer. Perioden er snart over og hun skal snart ha "normal" jobb igjen. I samtalene har det kommet frem at hun synes jeg er kjedelig, for lite aktiv, negativ osv. I det hele tatt har jeg mange feil. Mye av dette har jeg jobbet med og klart å endre, mener jeg selv. Bla. har jeg blitt kvitt sjalusi jeg slet med til å begynne med, men dette har nå dukket opp igjen - sannsynligivs fordi jeg har svært dårlig selvtillet om dagen og en usikkerhet jeg har pga. signalene hun (ubevisst?) sender. Hun innrømmer at hun selv ikke er feilfri og forventer vel ikke at jeg skal være det heller. Men jeg føler nå at jeg har blitt sviktet i min tyngste periode til nå i livet.

Dagen i går var helt jævelig - jeg var også "dum nok" til å spørre om hun elsket meg, og hun svarte "vet ikke..." Hun sier hun er glad i meg og at jeg er hennes beste venn, at hun ikke kunne funnet bedre mann osv. Men hun elsker meg ikke - i hvertfall ikke akkurat nå... Og jeg har ikke lenger hennes støtte - hun mener dette er noe jeg må finne ut av selv.

Jeg føler meg helt tom - måtte prøve meg på jobb i dag for å komme unna meg selv. Det blir svært destruktive tanker hvis jeg blir sittende alene og jobbe er en av tingene jeg kan gjøre for å tvinge dette unna. Jeg har i en periode vært litt motivert for å begynne igjen og har planlagt og avtalt dette, men nå tror jeg dette må forseres. Jeg kan ikke sitte hjemme lenger - det går galt...

Er det over nå? En tanke som slo meg er at jeg kan jo ikke leve med dette - skal jeg bryte og flytte? Jeg elsker henne og ungene og har ofret svært mye - altfor mye kan det vise seg - på å være familiemann og komme hjem etter jobben og være tilstede. Nå vet jeg ikke lenger - er helt tom.... Vondt....

Hun har foreslått familierådgivning - hun vil ikke gi opp ekteskapet heller. Hun sier klart at dette skal vi klare, og at hun er villig til rådgivning og prøve å komme meg i møte på flere områder hvor jeg har savn. Vi er altså begge to innstilt på å jobbe videre med dette for å finne en løsning. Men jeg er såret - mer enn noen gang før. Jeg sa dette til henne i dag tidlig, men jeg tror faktisk hun ble overrasket over min reaksjon og vi skal snakke mer i ettermiddag....

Men jeg føler at hverdagen nå bare blir skuespill - når vi snakker til hverandre om hverdagslige ting, blir det kunstig og påtatt vennlighet. Til helgen skal hun bort i mange dager i jobbsammenheng og jeg gruer meg allerede for dette alene med ungene og hodet mitt. Kjenner jeg henne rett, gleder hun seg til litt fri fra meg... Hun har uttrykt dette før... Dette sårer jo også.... Jeg trenger råd - kan det bli bra igjen? Hva skal jeg gjøre? Hva skal vi gjøre? Jeg er såret, forvirret, rådvill, deprimert og utslitt.... Hjelp....

Vel-jeg vil påstå å si at kjerringa de er egoistisk!!!!!

Eier hun ikke empati og forstår at du sliter psykiskt???? Uansett hva enn som er "på gang på jobb" så skal en jo prioritere familien, mener nå jeg...

At hun skal reise bort i mange dager nå som du har en tung periode mener jeg ikke er akseptabelt-isåfall burde hun ha skaffet en annen barnevakt-for du bør kunne ha timer for deg selv eller med venner, noe som gjør deg glad. Egentlig burde hun ha skippet den turen hun skal på, og dere skulle ha brukt tid på bare dere to....

At hun ikke ser det forstår ikke jeg-egoisme....

Men har du i det heletatt vært å snakket med psykolog? Det kan jo hjelpe enormt-også på sjalusi området...

Synes det er ren egoisme, for hun "vet ikke om hun elsker deg" men alikevell skal hun vær i ekteskapet... Et ekteskap bassert på kun vennskap, som søskenkjærlighet kan umulig være bra-om kun den ene parten vil ha det slik.

Hun burde brukt tid sammen med deg nå, ikke tvil om det.

Er hun virkelig verdt at du skal være ulykkelig? Tenk, du lever kun en gang......

[Gjest Anne Gro (30)]

Avsnitt borte i klipp og lim - bedre nå?

************

Vi er gift (11 år i høst), har tre barn (2 på skole, en i bhg) og jeg (mann) har hatt diagnosen utbrent siden i vår - slitt med tungsinn/depresjoner og har hatt lite overskudd.

Trodde først at dette hadde med jobben å gjøre, men oppdaget snart (når jeg turte å kjenne etter...) at privatlivet også hadde kjørt meg i grøfta i form av hektisk hverdag og et samliv hvor vi har barn sammen, spiser sammen, vasker hus, har sex, men ikke er kjærester lenger...

Vi snakker mye sammen og tør å si det vi mener. Samtalene er rolige, med mye følelser, men vi skriker ikke til hverandre.

Jeg har fått liten støtte i perioden jeg har vært nede - hun har jobbet ekstremt mye pga. forhold på jobben - det har gått dag og natt og jeg har blitt sittende mye med ansvar for hus og unger. Jeg opplever altså at jeg ikke har fått noen støtte i denne prosessen og i går erklærte hun at hun ikke kunne støtte meg lenger pga. en episode i helgen hvor jeg fikk et "anfall" av depresjon i en sosial sammenheng på kvelden og brukte flere timer på å komme meg ut av dette. Jeg kunne se at hun mislikte dette sterkt og i kjølevannet av dette har jeg altså ikke lenger hennes støtte - i den grad jeg i det hele tatt har hatt noen.

Jeg vet ikke hva jeg forventer heller, men noen vennlige ord, litt samtale om dagen min, om forventninger, mine problemer, en armkrok (gjerne min), en kyss godnatt... Det har vært lite av det - det var mer før. Det er jo en kjennegjerning at slikt blir det mindre av etter mange års ekteskap, men jeg takler ikke hvis dette blir helt borte.

Hun har med god grunn vært sliten i vår og sommer pga. ekstrajobbingen, men har følt seg fastlåst i denne situasjonen - noe jeg aksepterer. Perioden er snart over og hun skal snart ha "normal" jobb igjen. I samtalene har det kommet frem at hun synes jeg er kjedelig, for lite aktiv, negativ osv. I det hele tatt har jeg mange feil. Mye av dette har jeg jobbet med og klart å endre, mener jeg selv. Bla. har jeg blitt kvitt sjalusi jeg slet med til å begynne med, men dette har nå dukket opp igjen - sannsynligivs fordi jeg har svært dårlig selvtillet om dagen og en usikkerhet jeg har pga. signalene hun (ubevisst?) sender. Hun innrømmer at hun selv ikke er feilfri og forventer vel ikke at jeg skal være det heller. Men jeg føler nå at jeg har blitt sviktet i min tyngste periode til nå i livet.

Dagen i går var helt jævelig - jeg var også "dum nok" til å spørre om hun elsket meg, og hun svarte "vet ikke..." Hun sier hun er glad i meg og at jeg er hennes beste venn, at hun ikke kunne funnet bedre mann osv. Men hun elsker meg ikke - i hvertfall ikke akkurat nå... Og jeg har ikke lenger hennes støtte - hun mener dette er noe jeg må finne ut av selv.

Jeg føler meg helt tom - måtte prøve meg på jobb i dag for å komme unna meg selv. Det blir svært destruktive tanker hvis jeg blir sittende alene og jobbe er en av tingene jeg kan gjøre for å tvinge dette unna. Jeg har i en periode vært litt motivert for å begynne igjen og har planlagt og avtalt dette, men nå tror jeg dette må forseres. Jeg kan ikke sitte hjemme lenger - det går galt...

Er det over nå? En tanke som slo meg er at jeg kan jo ikke leve med dette - skal jeg bryte og flytte? Jeg elsker henne og ungene og har ofret svært mye - altfor mye kan det vise seg - på å være familiemann og komme hjem etter jobben og være tilstede. Nå vet jeg ikke lenger - er helt tom.... Vondt....

Hun har foreslått familierådgivning - hun vil ikke gi opp ekteskapet heller. Hun sier klart at dette skal vi klare, og at hun er villig til rådgivning og prøve å komme meg i møte på flere områder hvor jeg har savn. Vi er altså begge to innstilt på å jobbe videre med dette for å finne en løsning. Men jeg er såret - mer enn noen gang før. Jeg sa dette til henne i dag tidlig, men jeg tror faktisk hun ble overrasket over min reaksjon og vi skal snakke mer i ettermiddag....

Men jeg føler at hverdagen nå bare blir skuespill - når vi snakker til hverandre om hverdagslige ting, blir det kunstig og påtatt vennlighet. Til helgen skal hun bort i mange dager i jobbsammenheng og jeg gruer meg allerede for dette alene med ungene og hodet mitt. Kjenner jeg henne rett, gleder hun seg til litt fri fra meg... Hun har uttrykt dette før... Dette sårer jo også.... Jeg trenger råd - kan det bli bra igjen? Hva skal jeg gjøre? Hva skal vi gjøre? Jeg er såret, forvirret, rådvill, deprimert og utslitt.... Hjelp....

Familierådgiving!

Det kan sikkert gjøre dere godt. Og du bør selvfølgelig jobbe hvis du greier å jobbe, og hvis ikke må du gå å få hjelp (terapi)

En depresjon kan være svært tungt for ektefelle og barn også, ikke bare den som er syk.

Det høres ut som om dere har en tung periode, jobb for å komme ut av den. Din kone kan ikke være din behandler, men hun skal selvfølgelig heller ikke gjøre sykere.

Mvh

[Gjest Plit]

Vel-jeg vil påstå å si at kjerringa de er egoistisk!!!!!

Eier hun ikke empati og forstår at du sliter psykiskt???? Uansett hva enn som er "på gang på jobb" så skal en jo prioritere familien, mener nå jeg...

At hun skal reise bort i mange dager nå som du har en tung periode mener jeg ikke er akseptabelt-isåfall burde hun ha skaffet en annen barnevakt-for du bør kunne ha timer for deg selv eller med venner, noe som gjør deg glad. Egentlig burde hun ha skippet den turen hun skal på, og dere skulle ha brukt tid på bare dere to....

At hun ikke ser det forstår ikke jeg-egoisme....

Men har du i det heletatt vært å snakket med psykolog? Det kan jo hjelpe enormt-også på sjalusi området...

Synes det er ren egoisme, for hun "vet ikke om hun elsker deg" men alikevell skal hun vær i ekteskapet... Et ekteskap bassert på kun vennskap, som søskenkjærlighet kan umulig være bra-om kun den ene parten vil ha det slik.

Hun burde brukt tid sammen med deg nå, ikke tvil om det.

Er hun virkelig verdt at du skal være ulykkelig? Tenk, du lever kun en gang......

Dette innlegget er sikkert litt ensidig, men det er slik jeg opplever min hverdag. Hun er egoistisk - det har hun alltid vært, men hun har jobbet med å tone det ner og tar nå mer hensyn.

Men hun synes jeg burde bli mer egoistisk i forma av å komme meg ut på ting på egen hånd, men jeg har få venner og har prioritert familie - jeg forstår nå at det er feil.....

Prøver å komme meg opp av dette, men faller stadig ned igjen i tungsinn og depresjon....

[Gjest Plit]

Det sies jo at man skal være sammen i gode og onde dager, og dere er definitivt inne i de onde.

Det kan jo umiddelbart virke litt hjerteløst at din kone ikke orker å støtte deg i din depresejon. Men du må huske at depresjon stakkarsliggjør og tar mye av energien i forholdet.

Jeg tror i allefall at du burde komme deg tilbake på jobb. Det er jo åpenbart at det ikke er bra for deg og være hjemme og syntes synd på deg selv, og å kverne på dine egne tanker.

Aktivitet avler ofte lettere tanker, så du burde nok ta deg samme til å gjøre noe aktivt hver dag. Sett deg som mål at du skal begynne med å gå en tur hver dag i dagslys, slik at kroppen din kan begynne å få noen positive signaler. Begynn på et kurs eller lær deg kampsport eller noe slik for å komme deg ut av huset på kveldstid.

Vis henne at du har litt initiativ til å ta saken i egne hender igjen. DU kan ikke tvinge henne til å elske deg igjen, men du kan begynne prosessen med å bli den atraktive mannen hun en gang ble forelsket i.

Takk for et inspirerende og fornuftig innlegg.

Jeg forstår at min depresjon også sunger energi ut av henne, samtidig med at hun har hatt spesielt tung jobbsituasjon.

Jeg har prøvd å ta tak i dette med trim og opplever at det hjelper enormt, men jeg har nå kommet i en situasjon hvor depresjon og tungsinn dominerer når jeg går tur alene, tør jeg ikke det lenger. Må finne noen å gå tur sammen med, eller som du sier; begynne på en gruppeaktivitet.

Jeg skal prøve å komme meg ut av dette på egen hånd, men føler nå at jeg har fått en ekstra byrde; følesesmessig svik fra ektefelle. Vi skal snakke i kveld - vi måtte få avgårde unger på skole, SFO og bhg. i dag tidlig og fikk ikke snakket ferdig om dette.

[Gjest Fujitsu]

Det sies jo at man skal være sammen i gode og onde dager, og dere er definitivt inne i de onde.

Det kan jo umiddelbart virke litt hjerteløst at din kone ikke orker å støtte deg i din depresejon. Men du må huske at depresjon stakkarsliggjør og tar mye av energien i forholdet.

Jeg tror i allefall at du burde komme deg tilbake på jobb. Det er jo åpenbart at det ikke er bra for deg og være hjemme og syntes synd på deg selv, og å kverne på dine egne tanker.

Aktivitet avler ofte lettere tanker, så du burde nok ta deg samme til å gjøre noe aktivt hver dag. Sett deg som mål at du skal begynne med å gå en tur hver dag i dagslys, slik at kroppen din kan begynne å få noen positive signaler. Begynn på et kurs eller lær deg kampsport eller noe slik for å komme deg ut av huset på kveldstid.

Vis henne at du har litt initiativ til å ta saken i egne hender igjen. DU kan ikke tvinge henne til å elske deg igjen, men du kan begynne prosessen med å bli den atraktive mannen hun en gang ble forelsket i.

..om ikke bare for å gjøre deg attraktiv for kona di. Så vil et mer aktivt liv gi deg positiv fokus og øke kvaliteten på DITT liv.

[løvinne71]

Dette høres tøft ut for deg! Men jeg vil ikke undervurdere at dette også er ganske tungt for din kone.

Så i motsetning til et par andre insendrere her, er jeg ikke enig i at hun nødvendigvis er egoistisk!

Tror heller det står på hva hun faktisk har kapasitet å ta ansvaret for eller til å forstå...

Hun er jo vant til å ha deg der som en sterk støtte til å dele voksen-ansvaret med. Og såvidt jeg forstår, har du tatt en stor del av dette.

Derfor er det nok vanskelig å plutselig føle seg mer "alene" om ting fordi du i denne perioden har nok med deg selv, og kanskje har mindre å bidra med enn ellers både i familiesammenheng, og ovenfor henne.

I tillegg til å overta mere av "din" rolle, i familien, forventes det også av henne en større innsats i parforholdet for å hjelpe og støtte deg.

At hun oppe i det hele er inne i en ekstra krevende periode på jobben, stjeler sikkert ytteligere energi og krefter.

Trolig er også hun sliten og utbrent pga dette. Men som den "friske" av dere, MÅ hun være den sterke nå, mens du liksom har LOV TIL å være svak og deprimert...

Det er tungt å dra lasset alene med å prøve og være sterk og positiv når den andre parten er det stikk motsatte.

Så selvom intensjonene om å hjelpe og støtte er de aller beste, så er det vanskelig å fortsette å gi og gi til en person som trenger mye mer enn før og kanskje også gir mindre tilbake.

Det er heller ikke lett for en frisk person å leve seg inn i hvordan en med angst/depresjon har det.

At hun ikke kan/vil støtte deg mere, bunner kanskje i at hun har strukket seg til et visst punkt for å forstå deg, men utover dette blir det for vanskelig for henne å relatere seg til dine problemer.

Jeg synes ikke du skal tvile på at hun er glad i deg. Dette skinner igjennom i innlegget ditt og jeg synes hun har bevist dette ved å si at dere skal klare dette sammen, og evt være villig til å søke råd og hjelp utenifra.

Men pass på å ikke legge for mye av ansvaret for ditt velbefinnende over på henne! Som sagt antar jeg at hun har fullt opp med å takle dette selv!

Det er DU som er "syk". Og det er DU som må jobbe med deg selv for å bli frisk!

Håper du klarer det snart, og ønsker deg lykke til!

[kvinnen20]

er det ikke mulig å la ungene være hos bestemor ei helg der du og din kjære kan leie ei hytte på fjellet eller noe?

foreldrene mine gikk fra hverandre når jeg var (er vel fortsatt) ung, og psykologen sa til meg at det er ikke barnas feil. men det stemmer ikke i mange tilfeller.

når det kommer barn inni bildet, gir de "bare" kjærlighet til barna, og glemmer hverandre.

plei forholdet, reis på tur uten ungene, kom dere vekk litt fra det daglige med dets rutiner! du må lade opp batteriene dine for å kunne komme deg opp. nytter ikke å starte på tomt batteri..

[kvinnen20]

Dette høres tøft ut for deg! Men jeg vil ikke undervurdere at dette også er ganske tungt for din kone.

Så i motsetning til et par andre insendrere her, er jeg ikke enig i at hun nødvendigvis er egoistisk!

Tror heller det står på hva hun faktisk har kapasitet å ta ansvaret for eller til å forstå...

Hun er jo vant til å ha deg der som en sterk støtte til å dele voksen-ansvaret med. Og såvidt jeg forstår, har du tatt en stor del av dette.

Derfor er det nok vanskelig å plutselig føle seg mer "alene" om ting fordi du i denne perioden har nok med deg selv, og kanskje har mindre å bidra med enn ellers både i familiesammenheng, og ovenfor henne.

I tillegg til å overta mere av "din" rolle, i familien, forventes det også av henne en større innsats i parforholdet for å hjelpe og støtte deg.

At hun oppe i det hele er inne i en ekstra krevende periode på jobben, stjeler sikkert ytteligere energi og krefter.

Trolig er også hun sliten og utbrent pga dette. Men som den "friske" av dere, MÅ hun være den sterke nå, mens du liksom har LOV TIL å være svak og deprimert...

Det er tungt å dra lasset alene med å prøve og være sterk og positiv når den andre parten er det stikk motsatte.

Så selvom intensjonene om å hjelpe og støtte er de aller beste, så er det vanskelig å fortsette å gi og gi til en person som trenger mye mer enn før og kanskje også gir mindre tilbake.

Det er heller ikke lett for en frisk person å leve seg inn i hvordan en med angst/depresjon har det.

At hun ikke kan/vil støtte deg mere, bunner kanskje i at hun har strukket seg til et visst punkt for å forstå deg, men utover dette blir det for vanskelig for henne å relatere seg til dine problemer.

Jeg synes ikke du skal tvile på at hun er glad i deg. Dette skinner igjennom i innlegget ditt og jeg synes hun har bevist dette ved å si at dere skal klare dette sammen, og evt være villig til å søke råd og hjelp utenifra.

Men pass på å ikke legge for mye av ansvaret for ditt velbefinnende over på henne! Som sagt antar jeg at hun har fullt opp med å takle dette selv!

Det er DU som er "syk". Og det er DU som må jobbe med deg selv for å bli frisk!

Håper du klarer det snart, og ønsker deg lykke til!

helt enig. leste svaret ditt rett etter jeg selv hadde svart. hadde tenkt å skrive om akkurat det du skriver om her, men jeg tenkte det var for komplisert og vanskelig å få ut i ord...

gla jeg ikke prøvde meg når jeg leser det du har skrevet. du skriver bra!

[løvinne71]

helt enig. leste svaret ditt rett etter jeg selv hadde svart. hadde tenkt å skrive om akkurat det du skriver om her, men jeg tenkte det var for komplisert og vanskelig å få ut i ord...

gla jeg ikke prøvde meg når jeg leser det du har skrevet. du skriver bra!

Takk for det! Du hadde jo også et godt poeng i ditt innlegg! Man skal ikke undervurdere behovet for "voksen-tid" i småbarns-perioden.

Har vært / er der selv. Og det er viktig å ta seg tid til forholdet innimellom. Det blir rene vitamin- innsprøytningen..

[Gjest Plit]

Takk for det! Du hadde jo også et godt poeng i ditt innlegg! Man skal ikke undervurdere behovet for "voksen-tid" i småbarns-perioden.

Har vært / er der selv. Og det er viktig å ta seg tid til forholdet innimellom. Det blir rene vitamin- innsprøytningen..

Vi er sannsynligvis alt for lite ute på slikt, men hun sier at hun ikke føler det store behovet for dette. Synes det er leit, men hun har et stort nettverk av venninner som hun har omgang med og føler at hun får nok "voksentid" der, selv om hun inrømmer at det blir noe annet. Men vi kommer oss på tur "alene" en til to ganger i året. Må kanskje bli flinkere til småturer, kino, kafé osv. enn det vi er... Tror ikke det er plass til flere større prosjekter....

Men det er ikke tvil om at vi har avvikenede behov på dette området - jeg har mye mer behov for å "være kjærester" enn det hun har... Dette har vi snakket om og erkjenner at det er slik, men vi vet ikke helt hvordan vi skal få endret dette. Hun har jo gitt uttrykk for at jeg er litt kjedelig, og at det kanskje er derfor at hun ikke er så oppsat på å reise med meg, men.... Samtidig finner ikke jeg noe glede i å "dra" henne med på tur bare fordi jeg har glede av det...

Skikkelig lei nøtt akkurat det der.....

[kvinnen20]

Vi er sannsynligvis alt for lite ute på slikt, men hun sier at hun ikke føler det store behovet for dette. Synes det er leit, men hun har et stort nettverk av venninner som hun har omgang med og føler at hun får nok "voksentid" der, selv om hun inrømmer at det blir noe annet. Men vi kommer oss på tur "alene" en til to ganger i året. Må kanskje bli flinkere til småturer, kino, kafé osv. enn det vi er... Tror ikke det er plass til flere større prosjekter....

Men det er ikke tvil om at vi har avvikenede behov på dette området - jeg har mye mer behov for å "være kjærester" enn det hun har... Dette har vi snakket om og erkjenner at det er slik, men vi vet ikke helt hvordan vi skal få endret dette. Hun har jo gitt uttrykk for at jeg er litt kjedelig, og at det kanskje er derfor at hun ikke er så oppsat på å reise med meg, men.... Samtidig finner ikke jeg noe glede i å "dra" henne med på tur bare fordi jeg har glede av det...

Skikkelig lei nøtt akkurat det der.....

synes hun du er litt kjedelig - bevis det motsatte! ta henne med til tusenfryd (eller noe) spontant. si "ta med deg toalettveska" og reis. trenger dere nye klær til dagen etter - kjøp det på reisen!

tusenfryd (eller tilsvarende) kan være kjemperomantisk! del en is sammen, sitte i sola, vinn en bamse til henne, kjøp bildet som blir tatt av dere sammen i tømmerrenna, dele spenning i en berg-og-dalbane, le sammen...dere opplever mye sammen, tro meg!

[Gjest Valnøtt]

Dette høres tøft ut for deg! Men jeg vil ikke undervurdere at dette også er ganske tungt for din kone.

Så i motsetning til et par andre insendrere her, er jeg ikke enig i at hun nødvendigvis er egoistisk!

Tror heller det står på hva hun faktisk har kapasitet å ta ansvaret for eller til å forstå...

Hun er jo vant til å ha deg der som en sterk støtte til å dele voksen-ansvaret med. Og såvidt jeg forstår, har du tatt en stor del av dette.

Derfor er det nok vanskelig å plutselig føle seg mer "alene" om ting fordi du i denne perioden har nok med deg selv, og kanskje har mindre å bidra med enn ellers både i familiesammenheng, og ovenfor henne.

I tillegg til å overta mere av "din" rolle, i familien, forventes det også av henne en større innsats i parforholdet for å hjelpe og støtte deg.

At hun oppe i det hele er inne i en ekstra krevende periode på jobben, stjeler sikkert ytteligere energi og krefter.

Trolig er også hun sliten og utbrent pga dette. Men som den "friske" av dere, MÅ hun være den sterke nå, mens du liksom har LOV TIL å være svak og deprimert...

Det er tungt å dra lasset alene med å prøve og være sterk og positiv når den andre parten er det stikk motsatte.

Så selvom intensjonene om å hjelpe og støtte er de aller beste, så er det vanskelig å fortsette å gi og gi til en person som trenger mye mer enn før og kanskje også gir mindre tilbake.

Det er heller ikke lett for en frisk person å leve seg inn i hvordan en med angst/depresjon har det.

At hun ikke kan/vil støtte deg mere, bunner kanskje i at hun har strukket seg til et visst punkt for å forstå deg, men utover dette blir det for vanskelig for henne å relatere seg til dine problemer.

Jeg synes ikke du skal tvile på at hun er glad i deg. Dette skinner igjennom i innlegget ditt og jeg synes hun har bevist dette ved å si at dere skal klare dette sammen, og evt være villig til å søke råd og hjelp utenifra.

Men pass på å ikke legge for mye av ansvaret for ditt velbefinnende over på henne! Som sagt antar jeg at hun har fullt opp med å takle dette selv!

Det er DU som er "syk". Og det er DU som må jobbe med deg selv for å bli frisk!

Håper du klarer det snart, og ønsker deg lykke til!

Ville bare kommentere at dette synes jeg var godt skrevet, og reflekterte gode råd!