Veiskille!

[Gjest Et alternativ??]

Kort og greit!

Jeg føler nå at jeg og samboeren vår har kommet til et veiskille i samlivet. Vi har 2 felles barn, og jeg har 1 fra et tidligere forhold.

Men nå er jeg lei! Lei av det meste, men mest lei av samboeren min. Hadde det ikke vært for ungene, hadde jeg gått fra ham på dagen.

Utrolig mye grums her som jeg ikke orker ramse opp. Men det har hopet seg såpass opp at vi har problemer med å sette ord på ting. Det blir bare tull av alle forsøk på å prate.

Men på grunn av ungene og det faktum at jeg faktisk har lyst til at dette forholdet skal vare, går jeg nå å lurer på om det kunne gå an med et alternativt samliv for en tid.

F.eks at vi blir enige (viktig at vi er enige selvfølgelig) om å ta en "pause" i forholdet vårt, men fortsette å bo under samme tak for ungenes skyld. Kanskje vi kunne få til en slags ordning der vi har ansvar for hus og unger annenhver uke. Da kan man fritt benytte sin "friuke" til å treffe venner, gå tur alene, gå på kino osv. Rett og slett lade batteriene litt. Få litt avstand, og kanskje lettere se problemene vi har slitt med i det siste, istedet for å stampe oppi de hele tiden ute av stand til å gjøre noe med det.

Det bør selvfølgelig være en selvfølge at man ikke bruker denne tiden for å treffe andre kvinner/menn. Det er liksom ikke det som er poenget her.

Noen som har en mening el.l om en slik alternativ samlivsform for en tid?

[Gjest Hildegard B.]

Hvis dere faktisk klarer å gjennomføre det, så er det en genial plan!

Flere burde forsøke den metoden før de bare gir opp og går.

[trissie]

Du ønsker, slik jeg tolker det, at dere skal komme til et punkt hvor dere kan snakke ut om problemer og komme videre?

Både min og mange andres erfaring er at det er fryktelig vanskelig å få til dette ved å sette ultimatum og trusler, eller for den saks skyld foreslå pause. Det er stor fare for at det vil bli oppfattet som en trussel mot forholdet.

Det fører sjelden til det resultatet vi ønsker.

Vi ble skilt. Nå ville historien det annerledes, og vi fant sammen igjen senere, men det var andre grunner.

Hvis jeg skal "starte forhandlinger" om nye prioriteringer, må målet være å skape lyst hos den andre til å følge opp. Og det oppnår man ikke hvis endringene fremstår som et krav eller trussel.

Et ønske om pause vil bli oppfattet slik, fordi kroppsspråk og annet fra din side vil fortelle hvor lei du er.

Hvem av dere synes du er dårligst til å kommunisere?

Det er derfor jeg mener det er så viktig å se nærmere på seg selv først, og avklarer ærlig hvor det har vært mangler fra min side.

Det er derfor jeg også tror det er kommunikasjonen som må jobbes med, og ikke det å fjerne seg fra hverandre ei stund.

Det blir å gå gal vei.

Jeg ville kanskje ha startet med å fortelle hva jeg innser av mangler fra min side, og uttrykke ønske om at jeg håper vi kan gjøre noen viktige endringer sammen.

Det er kanskje en detalj blant flere som bare irriterer. Skal vi komme noen vei, må jo begge både gi og ta.

Kanskje du skal legge til side irritasjonen over detaljer, og være mer fokusert på å løse hovedproblemet? Manglende kommunikasjon fra begge parter? Ytre ønske om å dele og delta i dette? Fortelle at du er lei for litt ensidig irritasjon og kritikk, men at du ønsker mer konstruktivt samarbeid om privatliv og forhold?

Ikke noe av det jeg har skrevet handler om "fasit-svar", men kanskje å være til nytte med noen innspill og provokasjoner. Håper du kan oppfatte det som det, hvis ikke det er for uforståelig skrevet da.

Jeg har vel bare tolket det som er underliggende i ditt innlegg, at du er glad i han og mest av alt ønsker å finne midler til å presse eller lokke han til å bli en bedre ektemann/partner på sikt.