Hjelp til å komme over skilsmisse?

[Gjest snart desperat venn]

En bekjent strever sånn med å komme over mannen sin. Han har gått fra henne etter mange års ekteskap, og han har vært utro flere ganger i perioden. De bestemte seg for å satse på nytt, hun klarte ikke å tilgi, og ba ham om å flytte.

Tror hun ble overrasket over at han faktisk tok henne på ordet, og at han har fortsatt livet uten henne. Selv om hun er glad for å bli kvitt ham, på ett vis.

Saken er at hun har to reaksjonsmønstre, enten dypt fortvilet - så alvorlig at jeg virkelig blir bekymret. Eller hun har et enormt destruktivt sinne hvor det eneste hun gjør er å rakke ned på eksen, både overfor venner og barna.

Skilsmissen er akkurat blitt klar, etter et års separasjon, men hun er ikke i nærheten av å komme videre. Og hun tar med seg ungene i gjørma.

Skulle ønske hun ble mer fandenivoldsk, eller sterkt. Selvoppholdlsesdriften virker fullstendig fraværende hos henne.

Hva kan jeg gjøre for å få henne til å fatte at hun må videre i sitt eget liv? Er jeg for utålmodig som synes at "noe bør skje" etter ett år?

Hvordan har dere som har opplevd noe liknenede kommet videre?

Jeg mener hin burde oppsøke hjelp, noen å snakke med, men det har hun ingen tro på.

Takknemlig for råd!

[Lillemus]

Det høres absolutt ut som hun trenger profesjonell hjelp til å komme seg videre. Vi er alle forskjellige og jeg er vel den typen som griner i 2 dager, reiser meg og bretter opp skjorteermene og går videre - andre bruker mer tid.

Å sørge ett år er vel ikke unormalt, men når hun blir på den måten du skisserer her og i tillegg lar det gå ut over ungene så er det på tide å søke hjelp! Prøv å få henne til fastlegen og få en henvisning videre derfra.

[pjusken]

Det høres absolutt ut som hun trenger profesjonell hjelp til å komme seg videre. Vi er alle forskjellige og jeg er vel den typen som griner i 2 dager, reiser meg og bretter opp skjorteermene og går videre - andre bruker mer tid.

Å sørge ett år er vel ikke unormalt, men når hun blir på den måten du skisserer her og i tillegg lar det gå ut over ungene så er det på tide å søke hjelp! Prøv å få henne til fastlegen og få en henvisning videre derfra.

Så enig med Lillemus!

Hun MÅ ha hjelp. En ting er at man sliter som voksenperson, men når det går utover barna er det "fare på ferde". Forsøk å appeler til henne som mor, at av hensyn til barna må hun få hjelp!

Og som Lillemus også sier, det er ikke unormalt å sørge ett år eller mer. Men man må forsøke å holde sorgen på "voksen-nivå".

[Gjest Hildegard B.]

Skulle ønske jeg hadde sånne venner som deg! Som bryr seg så mye. :0)

Jeg tror ikke du/dere skal begynne å hinte om terapi... Hun kan fort ta det som at hun er skyld i alt sammen selv, ubrukelig. Og føle seg vraket av deg og. Husk at hun alt snakker mye om det, og at det inngår i bearbeidelsen. Du kan evnt. gi litt forsiktig beskjed om at du føler deg litt "oppbrukt" i forhold til temaet.

Først og frems tror jeg det er viktig å få henne til å "leve". Møte nye mennesker. Nye situasjoner. Oppleve ting. Oppdage at hun er interessant for mange andre selv om akkurat han ikke ville ha henne mer.