Hvordan komme over skilsmisse?

[Gjest snart desperat venn]

En bekjent strever sånn med å komme over mannen sin. Han har gått fra henne etter mange års ekteskap, og han har vært utro flere ganger i perioden. De bestemte seg for å satse på nytt, hun klarte ikke å tilgi, og ba ham om å flytte.

Tror hun ble overrasket over at han faktisk tok henne på ordet, og at han har fortsatt livet uten henne. Selv om hun er glad for å bli kvitt ham, på ett vis.

Saken er at hun har to reaksjonsmønstre, enten dypt fortvilet - så alvorlig at jeg virkelig blir bekymret. Eller hun har et enormt destruktivt sinne hvor det eneste hun gjør er å rakke ned på eksen, både overfor venner og barna. Skilsmissen er akkurat blitt klar, etter et års separasjon, men hun er ikke i nærheten av å komme videre. Og hun tar med seg ungene i gjørma.

Skulle ønske hun ble mer fandenivoldsk, eller sterkt. Selvoppholdlsesdriften virker fullstendig fraværende hos henne.

Hva kan jeg gjøre for å få henne til å fatte at hun må videre i sitt eget liv? Er jeg for utålmodig som synes at "noe bør skje" etter ett år?

Hvordan har dere som har opplevd noe liknenede kommet videre?

Jeg mener hin burde oppsøke hjelp, noen å snakke med, men det har hun ingen tro på.

Takknemlig for råd!

Også postet på samliv.

[favn]

Ett år er ingenting for et menneske som lider og har mengder av sorg og sinne.

Hva kan dere gjøre? Appellere til fornuften, tror jeg, hjelpe henne til å forstå at det destruktive ikke bare er destruktivt for henne, men også for barna. Mannen dr... sannsynligvis i at hun herjer, så det er jo ingenting å 'vinne' der.

Hennes beste seier er å leve og være glad, heve seg over ham som var slem. Dere bør inkludere henne i selskapeligheter og gode venninneting.

[Ørkenvandreren]

For noen er 1 år ikke så lang tid i en slik prosess. Men her synes jeg "negativiteten" er så omfattende at jeg nok hadde anbefalt henne å ta en prat med en psykolog for å bearbeide sorg/sinne/etc - særlig fordi hennes væremåte går ut over ungene som er en uskyldig 3.part.