Kjæreste eller?

[Gjest RødRubin]

Traff en herlig mann i sommer, og trodde vi var kjærester. Har ikke sett han på over en uke nå, men har fått SMS og snakket innimellom på tlf. Jeg skal inn på sykehus om to uker og sendte han melding om det i helgen da jeg fikk datoen. I går ringte han og sa at moren hans var alvorlig syk og han viste ikke om han måtte reise eller ikke. I dag tidlig sendte jeg trøstemelding og fikk hyggelig svar tilbake. I kveld prøvde jeg å ringe og da han ikke tok tlf. sendte jeg en melding og sa at jeg håpet at alt gikk bra og at jeg savnet ham. Han ringte da tilbake og sa at han måtte prioritere familien, han var ikke i bra humør, han var stressa osv. Barna hans var stressa, alle var stressa og han hadde jevnlig kontakt med søsteren, og så skulle jeg opereres. Jeg sa gang på gang at det ikke var noe alvorlig, men jeg vet ikke om han forstår det. Jeg vet ikke om han forstår at det er ikke noe gynokolgisk, og jeg blir ikke liggende på sykehus.

Han sa flere ganger at vi holder kontakten, men jeg har en murrende uro i magen. Jeg orker ikke en mann til som ikke vet hva han vil. Jeg orker ikke en som jeg skal vente på i flere uker til han har bestemt seg, syk mor eller ei. Hva gjør andre i slike situasjoner. Hvordan har dere det i slike begynnelsesfaser?

[Lillemus]

Forsetter du å legge press på ham mens hans mor er alvorlig syk så kan du nok bare glemme ham i alle fall.

Herregud! La ham nå få være i fred mens mora er syk - han har tydeligvis mer enn nok å tenke på når det gjelder henne akkurat nå.

[Gjest RødRubin]

Forsetter du å legge press på ham mens hans mor er alvorlig syk så kan du nok bare glemme ham i alle fall.

Herregud! La ham nå få være i fred mens mora er syk - han har tydeligvis mer enn nok å tenke på når det gjelder henne akkurat nå.

Du aner ikke hvor forståelsesfull jeg var da jeg snakket med ham i tlf. Det er her på dol at frustrasjonen kommer ut og jeg lufter tankene mine om dette er noe. Jeg presser ingen, men jeg har behov for å tenke.

[ShitDiddelyDo]

Herrejemeni!

Sannsynligvis har du skremt han fandenivold allerede.

[morsan]

Du aner ikke hvor forståelsesfull jeg var da jeg snakket med ham i tlf. Det er her på dol at frustrasjonen kommer ut og jeg lufter tankene mine om dette er noe. Jeg presser ingen, men jeg har behov for å tenke.

Men selv om du er superforståelig på telefonen, så har du jo ringt/sms'et relativt tett i en tid da han tydligvis har mye annet å tenke på pga den syke moren sin.

Og så undres jeg litt over akkurat dette som du skriver i første innlegg:

"Han ringte da tilbake og sa at han måtte prioritere familien, han var ikke i bra humør, han var stressa osv. Barna hans var stressa, alle var stressa og han hadde jevnlig kontakt med søsteren, og så skulle jeg opereres. Jeg sa gang på gang at det ikke var noe alvorlig, men jeg vet ikke om han forstår det. Jeg vet ikke om han forstår at det er ikke noe gynokolgisk, og jeg blir ikke liggende på sykehus."

Det at han og barna er så stressa må vel netopp være pga hans mors alvorlige sykdom, vel?

Men likevel så gjentar du overfor ham det at du skal på sykehus om 2 uker, og at du gang på gang sier at det ikke er noe alvorlig, at du er usikker på at han forstår at det ikke er noe gynekologisk (hva du nå enn mener med det), og at du ikke blir liggende. Dette tyder jo på at denne telefonsamtalen var fyllt opp av prat om DITT sykehusbesøk og ikke om HANS MOR.

Så da tyder det på at du i samtalen med ham har vært mest opptatt av deg selv - ditt eget forestående sykehusopphold - samt hva han mener om DEG og et eventuelt forhold.

Selv om du selv tror at du har vært verdens mest forståelsesfulle, så kan det godt hende at dette skinner gjennom i din samtale med ham, og at du derfor virker temmelig masete.

Og det er ikke så bra når han har mer enn nok med sitt.

[Gjest ikkje bra]

Syns det er harde bud når du skriver inn her etter råd..

Greit dere som har svart oppfatter det slik dere gjør men går no an å svare på en litt mer saklig måte.

Eg synst dere angriper denne damen og hvis eg tror rett no så føler hun seg sikkert ikkje bedre etter besøket her inne ..

Ikkje bra..

[bb71]

Syns det er harde bud når du skriver inn her etter råd..

Greit dere som har svart oppfatter det slik dere gjør men går no an å svare på en litt mer saklig måte.

Eg synst dere angriper denne damen og hvis eg tror rett no så føler hun seg sikkert ikkje bedre etter besøket her inne ..

Ikkje bra..

Tja...kommer an på. Jeg hadde likt sånne tilbakemeldinger dersom det hadde vært meg. Det at man får klare tilbakemeldinger er bra synes jeg da....

[morsan]

Tja...kommer an på. Jeg hadde likt sånne tilbakemeldinger dersom det hadde vært meg. Det at man får klare tilbakemeldinger er bra synes jeg da....

Enig med deg! :-)

Bedre å få vite NÅ at hun bør bremse opp litt og tenke seg litt om, enn at vi hadde svart på en måte som hadde oppmuntret henne til å fortsette på samme måte! ;-)

[Gjest ikkje bra]

Tja...kommer an på. Jeg hadde likt sånne tilbakemeldinger dersom det hadde vært meg. Det at man får klare tilbakemeldinger er bra synes jeg da....

Ja, både og.. Vil du har svar på hva du gjør gale så er det sikkert bare flott med litt harde tilbakemell men det var ikkje slik i denne sammenhengen..

Men eg sa no bare min mening eg

Alle har jo det!

[Gjest RødRubin]

Men selv om du er superforståelig på telefonen, så har du jo ringt/sms'et relativt tett i en tid da han tydligvis har mye annet å tenke på pga den syke moren sin.

Og så undres jeg litt over akkurat dette som du skriver i første innlegg:

"Han ringte da tilbake og sa at han måtte prioritere familien, han var ikke i bra humør, han var stressa osv. Barna hans var stressa, alle var stressa og han hadde jevnlig kontakt med søsteren, og så skulle jeg opereres. Jeg sa gang på gang at det ikke var noe alvorlig, men jeg vet ikke om han forstår det. Jeg vet ikke om han forstår at det er ikke noe gynokolgisk, og jeg blir ikke liggende på sykehus."

Det at han og barna er så stressa må vel netopp være pga hans mors alvorlige sykdom, vel?

Men likevel så gjentar du overfor ham det at du skal på sykehus om 2 uker, og at du gang på gang sier at det ikke er noe alvorlig, at du er usikker på at han forstår at det ikke er noe gynekologisk (hva du nå enn mener med det), og at du ikke blir liggende. Dette tyder jo på at denne telefonsamtalen var fyllt opp av prat om DITT sykehusbesøk og ikke om HANS MOR.

Så da tyder det på at du i samtalen med ham har vært mest opptatt av deg selv - ditt eget forestående sykehusopphold - samt hva han mener om DEG og et eventuelt forhold.

Selv om du selv tror at du har vært verdens mest forståelsesfulle, så kan det godt hende at dette skinner gjennom i din samtale med ham, og at du derfor virker temmelig masete.

Og det er ikke så bra når han har mer enn nok med sitt.

Du har ikke forstått noen ting av det vi snakket om. Vi hadde en lang prat på tlf. om hans mors sykdom og min sykdom var i en bisetning. Han hadde misforstått hele greia og trodde at jeg skulle til et gynekologisk inngrep siden jeg sa at dette var vanlig hos kvinner. Jeg måtte rette det.

Jeg har ikke smset eller ringt mere enn før.

[Gjest RødRubin]

Enig med deg! :-)

Bedre å få vite NÅ at hun bør bremse opp litt og tenke seg litt om, enn at vi hadde svart på en måte som hadde oppmuntret henne til å fortsette på samme måte! ;-)

Det forutsetter at man forstår hva som blir skrevet og det har du ikke gjort.

[Gjest RødRubin]

Herrejemeni!

Sannsynligvis har du skremt han fandenivold allerede.

Tror du bør lese innlegget mitt engang til, og prøve å tenke på også at det er mye jeg ikke skriver. Ingen kan skrive alt i et slikt innlegg.

Han hadde misforstått hele greia med min innleggelse på sykehus. Han gjentok gang på gang at vi skulle holde kontakten, og sendte til og med en sms etter at jeg skrev innlegget. Han vil gjerne ha trøst av meg, og derfor blir jeg usikker. Jeg prøver å forstå hans situasjon, men han skremmer meg også og det er ikke første gang siden jeg møtte ham.

[Gjest RødRubin]

Syns det er harde bud når du skriver inn her etter råd..

Greit dere som har svart oppfatter det slik dere gjør men går no an å svare på en litt mer saklig måte.

Eg synst dere angriper denne damen og hvis eg tror rett no så føler hun seg sikkert ikkje bedre etter besøket her inne ..

Ikkje bra..

Jeg føler først og fremst at de ikke har forstått meg, og kanskje har jeg ikke fått frem det jeg ville. Det virker som når den ene har svart så svarer de andre i samme tone. Jeg fikk en sms av ham rett etter å ha skrevet innlegget. Han har hele tiden svart meg, og meningen med min kontakt var å trøste ham. Han fikk vite for to dager siden at moren var syk, før var det en del med barna. Jeg blir usikker på om dette er noe jeg vil satse på når jeg føler meg hele tiden i en trøsterolle.

Når noen oppfatter at tlf.samtalen dreide seg om mine sykdommer så er det helt feil f.eks., han nevnte det og hadde tydeligvis misforstått grundig og derfor rettet jeg på det. Noe som var tydelig lettelse for ham.

[Gjest RødRubin]

Tja...kommer an på. Jeg hadde likt sånne tilbakemeldinger dersom det hadde vært meg. Det at man får klare tilbakemeldinger er bra synes jeg da....

De eneste tilbakemeldingene jeg fikk var på at de ikke hadde forstått meg. Når jeg føler meg i en trøsterolle så blir jeg skremt av det, eller skal jeg heller si usikker. Jeg er usikker på hva han vil, og det har jeg overhodet ikke fått tilbakemeldinger på. Eneste er å la ham være i fred, men når han kontakter meg hva da?

Når jeg skriver at jeg tenker på ham og savner ham så er det for å svare hans meldinger.

Morsan f.eks. er helt sikker på at jeg har lagt ut om mine sykdommer, selvom det eneste jeg gjorde var å trøste ham med at det var ikke så alvorlig som han trodde. Han har blandet en del sammen her.

[Lillemus]

Det forutsetter at man forstår hva som blir skrevet og det har du ikke gjort.

Men til vårt forsvar må jeg jo si at det ikke kom spesielt klart frem i hovedinnlegget heller...

Uansett synes jeg det er litt merkelig at du lurer på om dette er et forhold du vil satse på når du må inn i en trøsterolle for denne mannen. Etter min mening bør du heller være glad for at du har en mann som stiller opp for sin syke mor og for sine barn når de har problemer (det høres ut som det var noe med ungene i alle fall)!

Når man i voksen alder finner en mann med "fortid" og familie (ikke kone) kan man ikke forvente å ha ham fullstendig for seg selv.

[Gjest RødRubin]

Men til vårt forsvar må jeg jo si at det ikke kom spesielt klart frem i hovedinnlegget heller...

Uansett synes jeg det er litt merkelig at du lurer på om dette er et forhold du vil satse på når du må inn i en trøsterolle for denne mannen. Etter min mening bør du heller være glad for at du har en mann som stiller opp for sin syke mor og for sine barn når de har problemer (det høres ut som det var noe med ungene i alle fall)!

Når man i voksen alder finner en mann med "fortid" og familie (ikke kone) kan man ikke forvente å ha ham fullstendig for seg selv.

Jeg er godt klar over at jeg var frustrert da jeg skrev innlegget.

Jeg har aldri kritisert ham for å stille opp for moren sin og barna sine. Jeg har sendt ham meldinger og ringt for å trøste ham, og for å vise at jeg er her. Ikke for å mase på ham. Jeg er usikker på hvor lenge jeg orker det av mange grunner. Vi kjenner hverandre lite, og det er ikke lett å stille opp i en slik situasjon. Når han blir stresset pga. min forestående operasjon og innleggelse, og har misforstått helt så er det lett å føle på hvor lite jeg vet om ham.

Problemet er at jeg vet ikke om dette er et forhold å satse på, og det blir vanskelig å finne ut i den situasjonen. Det skulle bare mangle at han ikke skulle få lov å være bekymret for sin syke mor, men det er to dager og han har fremdeles ikke bestemt seg om han reiser til henne eller ikke.

Han sender også SMS til meg og det til og med etter at han hadde ringt og etter at jeg hadde skrevet innlegget.

[Lillemus]

Jeg er godt klar over at jeg var frustrert da jeg skrev innlegget.

Jeg har aldri kritisert ham for å stille opp for moren sin og barna sine. Jeg har sendt ham meldinger og ringt for å trøste ham, og for å vise at jeg er her. Ikke for å mase på ham. Jeg er usikker på hvor lenge jeg orker det av mange grunner. Vi kjenner hverandre lite, og det er ikke lett å stille opp i en slik situasjon. Når han blir stresset pga. min forestående operasjon og innleggelse, og har misforstått helt så er det lett å føle på hvor lite jeg vet om ham.

Problemet er at jeg vet ikke om dette er et forhold å satse på, og det blir vanskelig å finne ut i den situasjonen. Det skulle bare mangle at han ikke skulle få lov å være bekymret for sin syke mor, men det er to dager og han har fremdeles ikke bestemt seg om han reiser til henne eller ikke.

Han sender også SMS til meg og det til og med etter at han hadde ringt og etter at jeg hadde skrevet innlegget.

Han avventer nok "alvorligheten" i morens tilstand ettersom han ikke har bestemt seg for om han skal dra ennå eller ikke.

Dere møttes i sommer sier du, og du er usikker. Det er da helt naturlig! Dere har jo nettopp treftes og trenger dere å bestemme dere nå for om dere vil satse på hverandre for resten av livet da?

Jeg traff også min kjære i vår og vi har ikke tatt noen beslutninger på seriøsiteten ennå. Vi er veldig glade i hverandre og vil gjerne tilbringe fremtiden sammen, men har det ikke travelt med å "satse" på hverandre akkurat. Vi nyter hverandre og nuet og så tar vi det som det kommer. )

Lykke til! )

[morsan]

Jeg føler først og fremst at de ikke har forstått meg, og kanskje har jeg ikke fått frem det jeg ville. Det virker som når den ene har svart så svarer de andre i samme tone. Jeg fikk en sms av ham rett etter å ha skrevet innlegget. Han har hele tiden svart meg, og meningen med min kontakt var å trøste ham. Han fikk vite for to dager siden at moren var syk, før var det en del med barna. Jeg blir usikker på om dette er noe jeg vil satse på når jeg føler meg hele tiden i en trøsterolle.

Når noen oppfatter at tlf.samtalen dreide seg om mine sykdommer så er det helt feil f.eks., han nevnte det og hadde tydeligvis misforstått grundig og derfor rettet jeg på det. Noe som var tydelig lettelse for ham.

"Jeg føler først og fremst at de ikke har forstått meg, og kanskje har jeg ikke fått frem det jeg ville. Det virker som når den ene har svart så svarer de andre i samme tone."

*ler*

Ja for det er jo mye mer sannsynlig at tre personer her inne som ikke kjenner hverandre bare dilter etter hverandre i dette, enn at du ikke har uttrykt deg klart!

[morsan]

De eneste tilbakemeldingene jeg fikk var på at de ikke hadde forstått meg. Når jeg føler meg i en trøsterolle så blir jeg skremt av det, eller skal jeg heller si usikker. Jeg er usikker på hva han vil, og det har jeg overhodet ikke fått tilbakemeldinger på. Eneste er å la ham være i fred, men når han kontakter meg hva da?

Når jeg skriver at jeg tenker på ham og savner ham så er det for å svare hans meldinger.

Morsan f.eks. er helt sikker på at jeg har lagt ut om mine sykdommer, selvom det eneste jeg gjorde var å trøste ham med at det var ikke så alvorlig som han trodde. Han har blandet en del sammen her.

"Morsan f.eks. er helt sikker på at jeg har lagt ut om mine sykdommer, selvom det eneste jeg gjorde var å trøste ham med at det var ikke så alvorlig som han trodde."

Og hvorfor fikk jeg det inntrykket? Du er selv ansvarlig for å formulere deg på en slik måte at det er mulig å forstå deg!

Og det utrolig merkelig at du gir så til de grader mye pepper til meg, som jo er den eneste av de tre som opprinnelig svarte som prøvde å være litt mer konkret enn bare å himle med øynene.

[morsan]

Du har ikke forstått noen ting av det vi snakket om. Vi hadde en lang prat på tlf. om hans mors sykdom og min sykdom var i en bisetning. Han hadde misforstått hele greia og trodde at jeg skulle til et gynekologisk inngrep siden jeg sa at dette var vanlig hos kvinner. Jeg måtte rette det.

Jeg har ikke smset eller ringt mere enn før.

OK, da er det tydeligvis ikke bare han som har misforstått deg! :-)

jeg skulle mer enn gjerne ha kommet med gode råd, men nøyer meg med å si lykke til! :-)