Vil så gjerne være tro mot mine egne følelser

[Gjest Bertinemor]

Jeg er en ung jente i begynnelsen av 20 årene. Og jeg har et stort problem, som mer og mer påvirker selvbildet og selvfølelsen min. Og problemet er at jeg klarer ikke å være trofast. Det er helt forferdelig. Jeg har hatt to kjærester, og har aldri vært utro på den måten at jeg har hatt et varig seksuelt forhold med noen, men jeg har kysset andre. Første gang det skjedde var jeg 15 år og vi hadde en pause i forholdet (men en avtale om å holde oss unna andre). Jeg hadde det vondt og endte opp med å kysse en annen da jeg var på fest. Andre gang det skjedde hadde jeg nettopp blitt sammen med kjæresten min etter et kort opphold. Under dette oppholdet hadde han vært med andre og ikke jeg, og etter at vi hadde blitt sammen igjen var jeg på fest og endte opp med å kysse en annen.

I løpet av begge forholdene hadde jeg problemer med å holde meg unna andre når jeg hadde drukket alkohol. Og det blir bare lettere og lettere for hver gang, noe som skremmer meg veldig. Jeg blir uhyre fort tiltrukket av andre mennesker. Det skal ingenting til! Og når jeg er full blir den tiltrekkelsen så sterk at jeg klarer ikke å stå imot. Jeg vil så utrolig gjerne stå imot, men det er akkurat som om jeg ikke klarer å stoppe meg selv! Det er så skummelt, fordi angeren er så sterk etterpå. Det er akkurat som om jeg ikke klarer å være tro mot mine egne følelser! Jeg har møtt en ny gutt nå, og jeg har allerede blitt veldig glad i han uten at vi har blitt kjærester enda. Men allerede har jeg klart å ha sex med en annen gutt, og kysset to andre gutter. Det skjedde sist denne uken, vi danset og jeg kjempet i mot meg selv så godt jeg kunne, men endte allikevel opp med å kysse han en kort gang. Etter det sa jeg at jeg måtte på do og løp ut for å ta taxi hjem. Jeg vil ikke være sånn!! Jeg hater det, og klarer ikke se meg selv i speilet etterpå. Jeg kan ikke gjøre det igjen, for det går utover alt. Jeg klarer ikke å studere eller være sosial.. for jeg misliker meg selv så sterkt. Og fordi den dårlige samvittigheten gnager inni meg hele tiden, jeg fatter ikke hvordan jeg kan gjøre slike ting når det virker som om alle andre (inkludert han jeg er sammen med nå) har en innebygd mekanisme som gjør at de ikke gjør slike ting. Det er akkurat som om uttrykket en gang utro, alltid utro har satt seg oppi hodet på meg og dømt meg til evig utroskap. Hva kan jeg gjøre? Setter veldig stor pris på svar.

[Lillemus]

Hva du skal gjøre? Kutte ut alkoholen selvfølgelig! Du vet at når du får litt innabords så klarer du ikke å styre deg, litt for enkel unnskyldning kanskje, men dog - da er løsningen at du enten drikker _mye_ mindre enn det du gjør nå, eller at du kutter det ut helt.

[Gjest werwe]

Naturen har jo lagt sexdrifter i deg, som ikke retter seg mot bare en person. Dette for at naturen vil påse at du har en sterk vilje til å forplante deg.

Sånn sett så er din adferd normal, men hvis man velger å følge naturens drifter, så skaper det jo problemer i vår kultur/tradisjon, der man opphøyer sex med bare èn person i lange perioder av livet.

[kvinnen20]

(jeg ¨våkna faktisk tre ganger i natt av at jeg drømte at kjæresten la ann på andre damer...fælt!)

jeg har lest at mennesket ikke er monogamt fra naturens side, men pga kristendommen (og andre tradisjoner), krever samfunnet at en holder seg til bare den partneren en har i et fast forhold. så du er jo normal sånn sett.

hva med å ta med deg begrensa mye alkohol når du er på fest? vin er en fin ting? det nytter jo ikke for en som blir voldelig når h*n drikker å si "hva skal jeg gjøre med det"...

fest fra deg før du går inn i et fast forhold! det er jo ikke noe særlig både for deg eller den du evt blir gift med at du plutselig tenker at du har gått glipp av noe...

jeg synes ihvertfall det høres ut som om du ikke er klar for et fast forhold. ras fra deg litt nå som du er ung, så kjenner du det sikkert på deg når du er klar for å satse på noe som skal vare.

[trissie]

Det er ofte at stor usikkerhet og veldig lav selvtillit forsterker problemet med å være utro. Man forventer altfor mye av oppmerksomhet, og du søker oppmerksomheten.

Et eksempel:

Du får ikke NOK oppmerksomhet uansett, og tyr til midler for å øke responsen.

Du bygger opp forventningene til styrken i responsen, og dermed er du i gang. Ikke sant?

Et blikk er en respons!

En samtale/flørt er litt sterkere respons/oppmerksomhet.

En dans er enda sterkere

En klem er det neste… et kyss osv…

Og hele tiden går du et skritt videre for å finne ut om du "er verd" neste trinn på den stigen.

Etterpå sitter man igjen med tomheten, fordi jeg skjønner at det hele er gjort for å finne ut om jeg var verd noe for andre.

Og man skjønner at man bare egentlig har tilbudt seg, og ikke blitt etterspurt. Vi skjønner det selv, når lav selvtillit har lurt oss til å gjøre slikt.

Men det er vanskelig å gjøre noe med det kanskje?

Du blir redd, fortvilt og deprimert. Og du sier du ikke skjønner hvorfor du gjør dette.

Det vi kan noe om, og kjenner årsakene til, skaper trygghet. Vi er redde for det vi ikke kjenner.

Lav selvtillit kan ha mange forklaringer, men ofte er det på et eller annet tidspunkt manglende oppmerksomhet. Kanskje i barndommen? Og vi har kanskje måttet kjempe for å få litt oppmerksomhet?

Da begynner man ofte å tro at det kun er den oppmerksomheten jeg må jobbe for, som er verdifull. Gjøre meg fortjent til…

Så får du "gratis" oppmerksomhet fra en som er glad i deg, men du vil instinktmessig verdsette den oppmerksomheten mindre og likevel søke det som er vanlig for deg å føle. At den "fortjente" oppmerksomheten du "jobber" for, gir deg mest.

Og så ser vi ikke hvor flott verdi vi har for menneskene rundt oss, og de som elsker oss. Synd!

Tenk litt på verdien av respons fra de som elsker deg. For det er det som er forutsetningen for at du skal være litt mer fornøyd med egen væremåte.

DU må bare tro på at egne utspill og handlinger overfor de man er glad, er gode nok, og ikke alltid bedømme egne handlinger ut fra andres reaksjoner. Det er ikke responsen som bestandig skal være din målestokk, men den indre følelsen av at du er bra NOK. God nok, deilig nok til å fortjene å bli satt pris på fordi du er den du er.

Ikke utfra det du gjør!

Det er skummelt å vurdere egen verdi bare utfra det du GJØR og responsen på DET!

Og i hvert fall ikke med referanser til hva du mener er riktig respons.

Det eneste som kan skape skuffelse, hva er det?

Jo, det er forventninger!

Dess mer jeg forventer og forutser av reaksjoner, dess større mulighet for skuffelse.

Så glemmer vi også at den andre ikke er meg...

Jeg vet hvordan jeg ville ha reagert på en slik melding, en kos eller oppmerksomhet. Ikke sant?

Dermed skaper jeg meg selv en forventning om at den andre skal reagere likt...

Men mannen min er ikke helt lik meg, men reagerer utfra sine egne forutsetninger.

Bør de være noe mindre viktige og gode?

Nei, bare annerledes!

Likevel prøver du hele tiden å få enda større respons, og øker innsatsen, i dobbel forstand. For "innsatsen" blir å gamble med sin egen verdi. Og du risikerer å tape mye.

Kanskje noe å tenkte på?

[Gjest Bertinemor]

Det er ofte at stor usikkerhet og veldig lav selvtillit forsterker problemet med å være utro. Man forventer altfor mye av oppmerksomhet, og du søker oppmerksomheten.

Et eksempel:

Du får ikke NOK oppmerksomhet uansett, og tyr til midler for å øke responsen.

Du bygger opp forventningene til styrken i responsen, og dermed er du i gang. Ikke sant?

Et blikk er en respons!

En samtale/flørt er litt sterkere respons/oppmerksomhet.

En dans er enda sterkere

En klem er det neste… et kyss osv…

Og hele tiden går du et skritt videre for å finne ut om du "er verd" neste trinn på den stigen.

Etterpå sitter man igjen med tomheten, fordi jeg skjønner at det hele er gjort for å finne ut om jeg var verd noe for andre.

Og man skjønner at man bare egentlig har tilbudt seg, og ikke blitt etterspurt. Vi skjønner det selv, når lav selvtillit har lurt oss til å gjøre slikt.

Men det er vanskelig å gjøre noe med det kanskje?

Du blir redd, fortvilt og deprimert. Og du sier du ikke skjønner hvorfor du gjør dette.

Det vi kan noe om, og kjenner årsakene til, skaper trygghet. Vi er redde for det vi ikke kjenner.

Lav selvtillit kan ha mange forklaringer, men ofte er det på et eller annet tidspunkt manglende oppmerksomhet. Kanskje i barndommen? Og vi har kanskje måttet kjempe for å få litt oppmerksomhet?

Da begynner man ofte å tro at det kun er den oppmerksomheten jeg må jobbe for, som er verdifull. Gjøre meg fortjent til…

Så får du "gratis" oppmerksomhet fra en som er glad i deg, men du vil instinktmessig verdsette den oppmerksomheten mindre og likevel søke det som er vanlig for deg å føle. At den "fortjente" oppmerksomheten du "jobber" for, gir deg mest.

Og så ser vi ikke hvor flott verdi vi har for menneskene rundt oss, og de som elsker oss. Synd!

Tenk litt på verdien av respons fra de som elsker deg. For det er det som er forutsetningen for at du skal være litt mer fornøyd med egen væremåte.

DU må bare tro på at egne utspill og handlinger overfor de man er glad, er gode nok, og ikke alltid bedømme egne handlinger ut fra andres reaksjoner. Det er ikke responsen som bestandig skal være din målestokk, men den indre følelsen av at du er bra NOK. God nok, deilig nok til å fortjene å bli satt pris på fordi du er den du er.

Ikke utfra det du gjør!

Det er skummelt å vurdere egen verdi bare utfra det du GJØR og responsen på DET!

Og i hvert fall ikke med referanser til hva du mener er riktig respons.

Det eneste som kan skape skuffelse, hva er det?

Jo, det er forventninger!

Dess mer jeg forventer og forutser av reaksjoner, dess større mulighet for skuffelse.

Så glemmer vi også at den andre ikke er meg...

Jeg vet hvordan jeg ville ha reagert på en slik melding, en kos eller oppmerksomhet. Ikke sant?

Dermed skaper jeg meg selv en forventning om at den andre skal reagere likt...

Men mannen min er ikke helt lik meg, men reagerer utfra sine egne forutsetninger.

Bør de være noe mindre viktige og gode?

Nei, bare annerledes!

Likevel prøver du hele tiden å få enda større respons, og øker innsatsen, i dobbel forstand. For "innsatsen" blir å gamble med sin egen verdi. Og du risikerer å tape mye.

Kanskje noe å tenkte på?

Tusen, tusen, tusen, tusen, tusen, tusen, tusen, tusen (jeg vet ikke helt hvor jeg skal stoppe, men..) tusen takk, Trissie. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn det. Jeg postet dette innlegget i dag, og jeg har fått mange svar. Men da jeg leste ditt gikk jeg fra å være i en helt normal tilstand til å bryte ut i gråt. Jeg har aldri lest noe så riktig, uten å ha lest det før eller visst svaret på forhånd. Det var så riktig! Og det gjorde så ufattelig vondt, men også så utrolig godt. Nå vet jeg i hvert fall hva jeg skal ta tak i! Nå vet jeg hva jeg skal tenke neste gang denne følelsen tar tak! Jeg sitter og griner mens jeg skriver dette, fordi jeg har nettopp hatt en åpenbaring. Dette var bare helt... ubeskrivelig. Tusen tusen takk, Trissie. Det svaret mente utrolig mye for meg.

[Gjest Bertinemor]

Hva du skal gjøre? Kutte ut alkoholen selvfølgelig! Du vet at når du får litt innabords så klarer du ikke å styre deg, litt for enkel unnskyldning kanskje, men dog - da er løsningen at du enten drikker _mye_ mindre enn det du gjør nå, eller at du kutter det ut helt.

Har tenkt på det jeg også. Men det er jo ikke der problemet ligger.. alkoholen trekker bare frem et problem som allerede er der. Å slutte med alkoholen blir jo som å dytte bort problemet. Men det er jo sant at jeg burde drikke mindre, for da har jeg mer kontroll, og det blir lettere å ta kontrollen. Slik kan jeg gjøre en vane-endring. Men den vane-endringen må starte på flere områder enn alkoholen! Blir jo tiltrukket av gutter i edru tilstand også, det er bare når jeg er litt beruset at jeg faktisk gjør noe med det (veldig sjeldent, vel og merke, men det er allikevel alt for ofte.. altså når man har kjæreste).