Lei av samboeren

[Gjest Elextra]

Hmm, er jeg den eneste som har en mannlig partner som er mer ryddig og pertentlig enn meg selv (jente), tro...? Ikke at vi bor sammen, så det kan egentlig ikke sammenlifgnes, men.

Det har jeg også! Og vi har vært sammen i mange år og har to barn.

Vi har vel hver våre måter å rydde på, og kan irritere hverandre litt i perioder, men generelt er det nok han som irriterer seg mest (og med grunn).

[Gjest Sjarmoren]

Huff, dere kvinnfolk finner dere i mye, hehehehe

[Gjest amparro]

Nei, slik er ikke smboeren min. Vi har bodd sammen i 7 år og har et barn. Jeg hadde ALDRI "giddi" å hatt det slik du beskriver. Jeg skjønner ikke hvorfor du finner deg i det? Hva er grunnen....?

[Gjest amparro]

Huff, dere kvinnfolk finner dere i mye, hehehehe

Ja, kan du fatte det.....

[Gjest Sjarmoren]

Ja, kan du fatte det.....

Nei, absolutt ikke

Menn er ikke SÅNN med mindre dama deres bærer dem på hendene.

[Gjest]

Uff, det der hørtes ganske kjent ut, ja...

Man blir _veldig_ sliten og lei av og til!

[trissie]

Det er ikke morsomt å lese dette, og enda verre er det å innrømme at de har rett de som sier du har skjemt han bort.

Tror jeg.

Men det er to sider av dette.

Først bærer vi dem på armene og skjemmer bort, deretter våkner vi litt, og blir oppgitte og leie.

Da bruker vi noen andre teknikker som skader oss selv nesten like ille.

Vi alle sier at vi gir og gir til mennene våre...

Jeg har lest innlegget ditt noen ganger, og jeg lurer på om du har latt all denne frustrasjonen gå ut over han i doser? Kanskje uten disse ordene, men i form av kroppsspråk og negativitet? Over tid?

Hva er poenget?

Du ønsker, slik jeg tolker det, at han skal se deg, prioritere annerledes, lytte til dine ønsker, være mindre egoistisk, rydde, se ting selv, vaske og være gentlemann osv.

OK, da har du en målsetting!

Men det er fryktelig vanskelig å snakke om følelser og behov dersom vi bruker et negativt kroppsspråk. Og med din innstilling i innlegget, kjenner jeg igjen meg selv, og veit hva som ikke nyttet.

Hvorfor skal han prioritere annerledes?

Jeg har lyst til å svare deg litt annerledes, ikke for å deppe deg, men for å provosere litt.

Mange reagerer med å si "å, er det vi kvinner som må ta skylda nå igjen..."

Det viser egentlig bare vår manglende evne til å tenke nytt.

Det er greit å banke i bordet. Han trenger kanskje det, men problemet er ofte at det er vanskelig å sette fingeren på hvem av oss som sviktet først. Jeg eller mannen min? For noe har vel du sviktet på også? Litt kjefting, kanskje kritikk, klaging på interesser osv..

Derfor blir det oftest ord mot ord.

Det enkleste er da å endre seg selv og min egen innstilling.

Det må jo være utfordringen for deg, å få han til å se fordelen med å prioritere deg, trivsel, rydding og familien fremfor dette slurveriet.

Vi må gi hverandre lyst til å prioritere annerledes.

Både min og mange andres erfaring er at det er fryktelig vanskelig å få til dette ved å sette ultimatum og trusler.

Å true med skilsmisse fører sjelden til det resultatet vi ønsker.

Det er derfor jeg mener det er så viktig å se nærmere på seg selv først, og avklarer ærlig hvor det har vært mangler fra min side.

Hvis jeg skal "starte forhandlinger" om nye prioriteringer, må målet være å skape lyst hos den andre til å følge opp. Og det oppnår man ikke hvis endringene fremstår som et krav eller trussel.

De fleste av oss unngår spørsmål som er vanskelige!

For de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig:

Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Slik prioriterer vi som regel:

Nr. 1 Vi ønsker først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie.

Nr. 2 Vi ønsker først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike.

Men, så tenker jeg litt nærmere etter når ting går galt…

Selvfølgelig ønsker jeg ikke et forhold hvor mannen min bare ser meg som ”inventar”, men at han og jeg kan ha en spenning oss i mellom. Noe deilig og like nytt og fristende hver gang vi tar på hverandre nakne for eksempel.

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første punktet ikke nødvendigvis fører til det siste. Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap – med hverandre.

Mange år hadde vi sammen.

Vi samarbeidet godt, men plutselig befant jeg meg i en situasjon der jeg mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke kunne vi le sammen,ble en lat slask i mine øyne. Sååååå lei han osv..

Jeg har brukt mye tid på å finne ut hvor det begynte.

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Du skriver ingenting om sexlivet deres.

Kan jeg gjette på at du ser det som et ork? Men at det er OK når d først er i gang?

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret! Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv.. Like vanlig er det å ha en detajert forståelse av hans feil.

Vårt problem når vi leste slike ting i starten, var at vi leste med et forsvar inne i oss.

Det vil si at vi var MINST opptatt av å identifisere våre egne feil eller savn.

Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

Det er jo viktig å gjøre hverdagen spennende for hverandre, nesten like viktig som å gjøre hverandre spennende.

Og så er det veldig typisk…

Vi syter for at ”gubben” har lyst bestandig, vi er slitne, mannen er for sur, han roter, er uansvarlig osv.

Jeg kan ikke le sammen med han, jeg har ikke noe rollercoaster i magen.

Og da blir livet så kjedelig at jeg må bytte han ut for å ha et deilig liv.

Men han må ofte rett og slett lære seg å ha andre interesser og opplegg for å få spenningen jeg ikke vil skape for han, eller bare rett og slett gi blaffen.

Det blir hans protest.

Gidder ikke følge med, for jeg vil heller se på tv.

Jeg anklaget min mann for bare å fly hjemme og ikke ha egne interesser for jeg forsto ikke at han gjorde det fordi jeg aldri var fornøyd med noe.

Han oppfattet det slik, men gadd aldri stå opp for seg selv.

Være bestemt.

DDU setter grensene, du bestemmer hvor ungene kan leke, du bestemmer eller?

Har han kanskje til og med opplevd at når han har forsøkt å håndheve en papparolle, så har du omgjort beslutningene hans?

Jeg anbefaler å lese bøkene om Mars og Venus om kommunikasjon og samspill..

De er kjempegode til å vise hvordan vi kvinner tenker og kommuniserer også rundt forskjeller og sex.

Mannen min ble veldig mye mer spennende for meg når vi hadde gjort det. For jeg oppdaget en sammenheng mellom mitt syn på han og sex, og at min manglende sexlyst gjorde han til noe jeg ikke ville ha. Og gjorde han virkelig likegyldig, fordi han alltid ble overstyrt likevel.

Det er ikke uvanlig problem, men vi kvinner får det litt i fleisen når vi endelig får lysta tilbake.

Da fjerner vi "skylda" fra oss selv og straffer han enda en gang ved å ville bytt han ut…

Det er bare enda et bevis for at jeg har prøvd å forandre den han er til å bli som jeg vil.

Ha sex når JEG har lyst, gjøre akkurat det jeg synes er best.

Skikkelig kvinneegoisme må jeg innrømme.

Se om små endringer fra din side kan få han til å endre noe.

Mens du sikkert vil mene at HAN skal forandre seg først, kan jeg forsikre deg om at det er umulig å vite hva som kom først av høna eller egget.

Har du mista lysta på han fordi han ALLTID har vært slik?

Eller har han blitt litt slapp i heimen, fått sære interesser, utvikla seg mindre og annerledes enn deg, fordi du har styrt sexfrekvensen, timeplaner, aktiviteter, barneoppdragelse eller noe annet?

Litt småkritikk og slikt…?

Har du tenkt noe over hva DU gjør eller ikke gjør som hindrer dere i å være fornøyd?

Det er temmelig sikkert at han også er misfornøyd med et eller annet.

Jeg fikk høre mye om hvor herlig det var å bli litt fri endelig, tenk på deg selv og alt det der.

Tror ikke på det lengre, men på å gjøre noe selv.

Hvem er du som tror du er perfekt… tenker du kanskje nå…

Jeg er akkurat så lite perfekt at jeg faktisk var utro, gjorde alle disse feilene!

Hvor er det sexlivet vårt kommer inn? Og kvinnerollen?

Det sårer han å høre "Hvorfor er du ikke som andre skikkelige menn, …?"

Menn blir passive.

Og når vi kommer opp i åra tåler vi dårlig avvisning selv.

Må innrømme det ja.

Hadde jeg tenkt på det tidligere hadde jeg vært pokkers så mye mer forøyd med meg selv.

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg”.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene.

Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe…

Kan gjentas til det kjedsomligste.

Det er derfor jeg sier at jeg ville ha startet med å fortelle hva jeg innser av mangler fra min side, og uttrykke ønske om at jeg håper vi kan gjøre noen viktige endringer sammen.

Kanskje du skal legge til side irritasjonen over detaljer og manglende husarbeid, og være mer fokusert på å løse hovedproblemet? Manglende kommunikasjon fra begge parter? Vise interesse for hans interesser og det han er opptatt av? Ytre ønske om å dele og delta i dette? Fortelle at du er lei for litt ensidig irritasjon og kritikk av hans valg og væremåte, men at du ønsker mer konstruktivt samarbeid om privatliv, husarbeid, barneoppdragelse, prioriteringer og arbeidsliv?

Ikke noe av det jeg har skrevet handler om "fasit-svar", men kanskje å være til nytte med noen innspill og provokasjoner. Håper du kan oppfatte det som det, hvis ikke det er for uforståelig skrevet da.

Jeg har vel bare tolket det som er underliggende i alle dine innlegg, at du er glad i han og mest av alt ønsker å finne midler til å presse eller lokke han til å bli en bedre ektemann/partner. For du sier bare du er lei, ikke at du ikke er glad i eller elsker. Tar jeg feil?

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Tror du.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller. Dere har dratt hverandre i den retningen. Dessverre er det nesten bestandig vi kvinner som har tatt for stor makt og passifisert mannen når det blir slik.

Han VAR ikke slik fra førsten eller?

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt ut av situasjoner der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane og slik dere har det nå.. Men nå har du hatt en del å tenke på, for du er sliten..

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Og ta for eksempel for deg alt i denne tråden. Vise det kanskje?

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var. Han gjør ting av seg selv fordi han vil komme meg i forkjøpet.

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt. De blir rett og slett litt rare J

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane. Og en helt annen glød i det å yte noe, ofre noe

Vi har ofte vanskelige problemer i vårt sexliv som gjør at vi og kanskje helst mannen har latt det med å være kjæreste og ha sex være et ikke-tema.

Vi kvinner glemmer nesten bestandig at det er viljen og engasjementet i sexlivet som skaper lidenskapen og spenningen. Det er limet i forholdet, og altfor mange av oss skal ha spenning og lidenskap på plass for å yte noe. Det er helt umulig å komme videre når vi er så innsnevret.

Det er klart din mann kan ha gitt opp dette temaet eller å yte noe, for han har blitt avvist og korrigert så mange ganger at han har resignert. Den dagen du får tilbake lysten til å bearbeide dette SAMMEN med han uten å ha gjort noe med dette temaet, er det du som blir avvist. Han gidder ikke fullføre.

Hvorfor skulle han det?

Han vil aldri fullføre så lenge du ikke gir man motivasjon. For han har merket seg at det ikke skjer endringer i dine holdninger til han. Menn som føler at vi ikke er villig til å "se" at de egentlig er flotte, men alltid vil ha de annerledes enn de er, får ikke motivasjon nok.

Vi kvinner er veldig flinke til å plassere "problemet" utenfor oss selv.

Og hvorfor er det han som skal gjøre noe med det og FÅ hjelp? Min mann merket at jeg forandret holdninger og handlingsmønster overfor han, at jeg ble mer meg selv slik jeg egentlig var. Dermed ble han motivert til å gjøre endringer selv og fullføre.

Jeg sluttet å si at "bare du blir flinkere, så skal jeg endre meg".

Jeg så heller ikke dette før jeg mistet det jeg hadde. Frivillig. Jeg var helt likegyldig. Når jeg ble "tvunget" til å se litt nærmere på meg selv og egne holdninger, endret jeg også min oppførsel overfor han. Gjorde meg litt mer spennende og imøtekommende. Da kom mye av det jeg en gang ble forelsket i fram hos han igjen. Han var jo riktig flink.. Hadde aldri trodd jeg skulle bli forelsket i min alder, og så i min egen ex?

Gjør disse forsøkene, sett deg ned og skriv opp alle de tingene du setter pris på med han, de positive minnene du har, det som imponerer deg ved han. Du har sikkert sett ting ved han som gjør deg imponert. Hans evne til å være fornøyd kanskje?, tålmodig med din misnøye og lunkenhet, til å fortelle deg at du er fin kanskje?…, osv.. Dra ikke fram en eneste av hans negative sider, for de skal du slutte å dyrke fram.

Prøv så å se deg selv med hans øyne.

Ble du mer imponert over han, eller mindre?

Tor du så at du vil være noe bedre menneske sammen med en annen, eller bare et "marked"?

Jeg har testa meg og veit hva svar jeg fikk *smil*

Det er kun min egen ærlige oppfatning om meg selv, som kan endre min oppfattelse av andre til mer rett.

Det var ikke meg du spurte… men håper jeg likevel kan gi deg en liten oppmuntring?

Jeg fikk råd av en annen om å gjøre noe rart og uvant for meg!

Jeg måtte gjøre noe først som gjorde han nysgjerrig. Og det funka så vi ikke har behøvd terapi.

Men vi leser flittig Mars og Venus begge to :-)

Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende.

Vi kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss J

Dette ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og du får etter hvert se den spennende mannen han er.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

[Gjest]

Det er ikke morsomt å lese dette, og enda verre er det å innrømme at de har rett de som sier du har skjemt han bort.

Tror jeg.

Men det er to sider av dette.

Først bærer vi dem på armene og skjemmer bort, deretter våkner vi litt, og blir oppgitte og leie.

Da bruker vi noen andre teknikker som skader oss selv nesten like ille.

Vi alle sier at vi gir og gir til mennene våre...

Jeg har lest innlegget ditt noen ganger, og jeg lurer på om du har latt all denne frustrasjonen gå ut over han i doser? Kanskje uten disse ordene, men i form av kroppsspråk og negativitet? Over tid?

Hva er poenget?

Du ønsker, slik jeg tolker det, at han skal se deg, prioritere annerledes, lytte til dine ønsker, være mindre egoistisk, rydde, se ting selv, vaske og være gentlemann osv.

OK, da har du en målsetting!

Men det er fryktelig vanskelig å snakke om følelser og behov dersom vi bruker et negativt kroppsspråk. Og med din innstilling i innlegget, kjenner jeg igjen meg selv, og veit hva som ikke nyttet.

Hvorfor skal han prioritere annerledes?

Jeg har lyst til å svare deg litt annerledes, ikke for å deppe deg, men for å provosere litt.

Mange reagerer med å si "å, er det vi kvinner som må ta skylda nå igjen..."

Det viser egentlig bare vår manglende evne til å tenke nytt.

Det er greit å banke i bordet. Han trenger kanskje det, men problemet er ofte at det er vanskelig å sette fingeren på hvem av oss som sviktet først. Jeg eller mannen min? For noe har vel du sviktet på også? Litt kjefting, kanskje kritikk, klaging på interesser osv..

Derfor blir det oftest ord mot ord.

Det enkleste er da å endre seg selv og min egen innstilling.

Det må jo være utfordringen for deg, å få han til å se fordelen med å prioritere deg, trivsel, rydding og familien fremfor dette slurveriet.

Vi må gi hverandre lyst til å prioritere annerledes.

Både min og mange andres erfaring er at det er fryktelig vanskelig å få til dette ved å sette ultimatum og trusler.

Å true med skilsmisse fører sjelden til det resultatet vi ønsker.

Det er derfor jeg mener det er så viktig å se nærmere på seg selv først, og avklarer ærlig hvor det har vært mangler fra min side.

Hvis jeg skal "starte forhandlinger" om nye prioriteringer, må målet være å skape lyst hos den andre til å følge opp. Og det oppnår man ikke hvis endringene fremstår som et krav eller trussel.

De fleste av oss unngår spørsmål som er vanskelige!

For de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig:

Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Slik prioriterer vi som regel:

Nr. 1 Vi ønsker først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie.

Nr. 2 Vi ønsker først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike.

Men, så tenker jeg litt nærmere etter når ting går galt…

Selvfølgelig ønsker jeg ikke et forhold hvor mannen min bare ser meg som ”inventar”, men at han og jeg kan ha en spenning oss i mellom. Noe deilig og like nytt og fristende hver gang vi tar på hverandre nakne for eksempel.

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første punktet ikke nødvendigvis fører til det siste. Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap – med hverandre.

Mange år hadde vi sammen.

Vi samarbeidet godt, men plutselig befant jeg meg i en situasjon der jeg mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke kunne vi le sammen,ble en lat slask i mine øyne. Sååååå lei han osv..

Jeg har brukt mye tid på å finne ut hvor det begynte.

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Du skriver ingenting om sexlivet deres.

Kan jeg gjette på at du ser det som et ork? Men at det er OK når d først er i gang?

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret! Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv.. Like vanlig er det å ha en detajert forståelse av hans feil.

Vårt problem når vi leste slike ting i starten, var at vi leste med et forsvar inne i oss.

Det vil si at vi var MINST opptatt av å identifisere våre egne feil eller savn.

Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

Det er jo viktig å gjøre hverdagen spennende for hverandre, nesten like viktig som å gjøre hverandre spennende.

Og så er det veldig typisk…

Vi syter for at ”gubben” har lyst bestandig, vi er slitne, mannen er for sur, han roter, er uansvarlig osv.

Jeg kan ikke le sammen med han, jeg har ikke noe rollercoaster i magen.

Og da blir livet så kjedelig at jeg må bytte han ut for å ha et deilig liv.

Men han må ofte rett og slett lære seg å ha andre interesser og opplegg for å få spenningen jeg ikke vil skape for han, eller bare rett og slett gi blaffen.

Det blir hans protest.

Gidder ikke følge med, for jeg vil heller se på tv.

Jeg anklaget min mann for bare å fly hjemme og ikke ha egne interesser for jeg forsto ikke at han gjorde det fordi jeg aldri var fornøyd med noe.

Han oppfattet det slik, men gadd aldri stå opp for seg selv.

Være bestemt.

DDU setter grensene, du bestemmer hvor ungene kan leke, du bestemmer eller?

Har han kanskje til og med opplevd at når han har forsøkt å håndheve en papparolle, så har du omgjort beslutningene hans?

Jeg anbefaler å lese bøkene om Mars og Venus om kommunikasjon og samspill..

De er kjempegode til å vise hvordan vi kvinner tenker og kommuniserer også rundt forskjeller og sex.

Mannen min ble veldig mye mer spennende for meg når vi hadde gjort det. For jeg oppdaget en sammenheng mellom mitt syn på han og sex, og at min manglende sexlyst gjorde han til noe jeg ikke ville ha. Og gjorde han virkelig likegyldig, fordi han alltid ble overstyrt likevel.

Det er ikke uvanlig problem, men vi kvinner får det litt i fleisen når vi endelig får lysta tilbake.

Da fjerner vi "skylda" fra oss selv og straffer han enda en gang ved å ville bytt han ut…

Det er bare enda et bevis for at jeg har prøvd å forandre den han er til å bli som jeg vil.

Ha sex når JEG har lyst, gjøre akkurat det jeg synes er best.

Skikkelig kvinneegoisme må jeg innrømme.

Se om små endringer fra din side kan få han til å endre noe.

Mens du sikkert vil mene at HAN skal forandre seg først, kan jeg forsikre deg om at det er umulig å vite hva som kom først av høna eller egget.

Har du mista lysta på han fordi han ALLTID har vært slik?

Eller har han blitt litt slapp i heimen, fått sære interesser, utvikla seg mindre og annerledes enn deg, fordi du har styrt sexfrekvensen, timeplaner, aktiviteter, barneoppdragelse eller noe annet?

Litt småkritikk og slikt…?

Har du tenkt noe over hva DU gjør eller ikke gjør som hindrer dere i å være fornøyd?

Det er temmelig sikkert at han også er misfornøyd med et eller annet.

Jeg fikk høre mye om hvor herlig det var å bli litt fri endelig, tenk på deg selv og alt det der.

Tror ikke på det lengre, men på å gjøre noe selv.

Hvem er du som tror du er perfekt… tenker du kanskje nå…

Jeg er akkurat så lite perfekt at jeg faktisk var utro, gjorde alle disse feilene!

Hvor er det sexlivet vårt kommer inn? Og kvinnerollen?

Det sårer han å høre "Hvorfor er du ikke som andre skikkelige menn, …?"

Menn blir passive.

Og når vi kommer opp i åra tåler vi dårlig avvisning selv.

Må innrømme det ja.

Hadde jeg tenkt på det tidligere hadde jeg vært pokkers så mye mer forøyd med meg selv.

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg”.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene.

Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe…

Kan gjentas til det kjedsomligste.

Det er derfor jeg sier at jeg ville ha startet med å fortelle hva jeg innser av mangler fra min side, og uttrykke ønske om at jeg håper vi kan gjøre noen viktige endringer sammen.

Kanskje du skal legge til side irritasjonen over detaljer og manglende husarbeid, og være mer fokusert på å løse hovedproblemet? Manglende kommunikasjon fra begge parter? Vise interesse for hans interesser og det han er opptatt av? Ytre ønske om å dele og delta i dette? Fortelle at du er lei for litt ensidig irritasjon og kritikk av hans valg og væremåte, men at du ønsker mer konstruktivt samarbeid om privatliv, husarbeid, barneoppdragelse, prioriteringer og arbeidsliv?

Ikke noe av det jeg har skrevet handler om "fasit-svar", men kanskje å være til nytte med noen innspill og provokasjoner. Håper du kan oppfatte det som det, hvis ikke det er for uforståelig skrevet da.

Jeg har vel bare tolket det som er underliggende i alle dine innlegg, at du er glad i han og mest av alt ønsker å finne midler til å presse eller lokke han til å bli en bedre ektemann/partner. For du sier bare du er lei, ikke at du ikke er glad i eller elsker. Tar jeg feil?

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Tror du.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller. Dere har dratt hverandre i den retningen. Dessverre er det nesten bestandig vi kvinner som har tatt for stor makt og passifisert mannen når det blir slik.

Han VAR ikke slik fra førsten eller?

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt ut av situasjoner der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane og slik dere har det nå.. Men nå har du hatt en del å tenke på, for du er sliten..

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Og ta for eksempel for deg alt i denne tråden. Vise det kanskje?

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var. Han gjør ting av seg selv fordi han vil komme meg i forkjøpet.

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt. De blir rett og slett litt rare J

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane. Og en helt annen glød i det å yte noe, ofre noe

Vi har ofte vanskelige problemer i vårt sexliv som gjør at vi og kanskje helst mannen har latt det med å være kjæreste og ha sex være et ikke-tema.

Vi kvinner glemmer nesten bestandig at det er viljen og engasjementet i sexlivet som skaper lidenskapen og spenningen. Det er limet i forholdet, og altfor mange av oss skal ha spenning og lidenskap på plass for å yte noe. Det er helt umulig å komme videre når vi er så innsnevret.

Det er klart din mann kan ha gitt opp dette temaet eller å yte noe, for han har blitt avvist og korrigert så mange ganger at han har resignert. Den dagen du får tilbake lysten til å bearbeide dette SAMMEN med han uten å ha gjort noe med dette temaet, er det du som blir avvist. Han gidder ikke fullføre.

Hvorfor skulle han det?

Han vil aldri fullføre så lenge du ikke gir man motivasjon. For han har merket seg at det ikke skjer endringer i dine holdninger til han. Menn som føler at vi ikke er villig til å "se" at de egentlig er flotte, men alltid vil ha de annerledes enn de er, får ikke motivasjon nok.

Vi kvinner er veldig flinke til å plassere "problemet" utenfor oss selv.

Og hvorfor er det han som skal gjøre noe med det og FÅ hjelp? Min mann merket at jeg forandret holdninger og handlingsmønster overfor han, at jeg ble mer meg selv slik jeg egentlig var. Dermed ble han motivert til å gjøre endringer selv og fullføre.

Jeg sluttet å si at "bare du blir flinkere, så skal jeg endre meg".

Jeg så heller ikke dette før jeg mistet det jeg hadde. Frivillig. Jeg var helt likegyldig. Når jeg ble "tvunget" til å se litt nærmere på meg selv og egne holdninger, endret jeg også min oppførsel overfor han. Gjorde meg litt mer spennende og imøtekommende. Da kom mye av det jeg en gang ble forelsket i fram hos han igjen. Han var jo riktig flink.. Hadde aldri trodd jeg skulle bli forelsket i min alder, og så i min egen ex?

Gjør disse forsøkene, sett deg ned og skriv opp alle de tingene du setter pris på med han, de positive minnene du har, det som imponerer deg ved han. Du har sikkert sett ting ved han som gjør deg imponert. Hans evne til å være fornøyd kanskje?, tålmodig med din misnøye og lunkenhet, til å fortelle deg at du er fin kanskje?…, osv.. Dra ikke fram en eneste av hans negative sider, for de skal du slutte å dyrke fram.

Prøv så å se deg selv med hans øyne.

Ble du mer imponert over han, eller mindre?

Tor du så at du vil være noe bedre menneske sammen med en annen, eller bare et "marked"?

Jeg har testa meg og veit hva svar jeg fikk *smil*

Det er kun min egen ærlige oppfatning om meg selv, som kan endre min oppfattelse av andre til mer rett.

Det var ikke meg du spurte… men håper jeg likevel kan gi deg en liten oppmuntring?

Jeg fikk råd av en annen om å gjøre noe rart og uvant for meg!

Jeg måtte gjøre noe først som gjorde han nysgjerrig. Og det funka så vi ikke har behøvd terapi.

Men vi leser flittig Mars og Venus begge to :-)

Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende.

Vi kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss J

Dette ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og du får etter hvert se den spennende mannen han er.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

(måtte bare kommentere at dette er det lengste innlegget jeg _noen_ gang har sett her på DOL)

[Gjest KariKruskakli]

Jeg ga opp for mange år siden om å mase på slike ting.

Jeg gjør det heller selv.

Tror ikke det har vært særlig lurt av meg men. Nå er det ihvertfall for sent, og nå skal jeg ha vaskehjelp.

[favn]

Jeg vedder på at hvis du ikke greier å få til en endring på dette, vil du ende opp som sur, bitter og ulykkelig.

Enten må du oppdra ham på egen hånd eller dere går via familievernkontoret.

Det er ikke et generelt mannsproblem, dette med manglende evne til å holde orden i de nære omgivelser. Min er så veloppdragen at på flere områder, har jeg problemer med å henge med i svingene. På andre områder ligger jeg et hode bedre an. Det er mao temmelig jevnt. Bare dette er jo god grunn til å holde seg fast her...

[jaime]

Det har jeg også! Og vi har vært sammen i mange år og har to barn.

Vi har vel hver våre måter å rydde på, og kan irritere hverandre litt i perioder, men generelt er det nok han som irriterer seg mest (og med grunn).

Bra det da, at det finnes flere eksempler på det motsatte (delvis).

[Gjest Elextra]

Jeg ga opp for mange år siden om å mase på slike ting.

Jeg gjør det heller selv.

Tror ikke det har vært særlig lurt av meg men. Nå er det ihvertfall for sent, og nå skal jeg ha vaskehjelp.

Hehe, så det er du, og ikke dere, som skal ha vaskehjelp.

Vi har også vaskehjelp, men det har aldri falt meg inn at hun er mer min enn min manns - heldigvis :-).

[Gjest KariKruskakli]

Hehe, så det er du, og ikke dere, som skal ha vaskehjelp.

Vi har også vaskehjelp, men det har aldri falt meg inn at hun er mer min enn min manns - heldigvis :-).

Tror jeg har blitt litt skrudd i hodet.

Jeg har jo aldri sett han med en vaskebøtte. Kun ha vært når han skal vaske i bilen og båten.

I "gamle dager" fikk han i oppdrag å vaske badet. Det var det enste jeg greide å få han til.

Men jeg vet hvorfor. Han tok bare dusjen og spylte skitten rundt i rommet. Var ikke mulig å gå på do en gang, uten å måtte ta av seg sokkene;)

[Gjest Elextra]

Tror jeg har blitt litt skrudd i hodet.

Jeg har jo aldri sett han med en vaskebøtte. Kun ha vært når han skal vaske i bilen og båten.

I "gamle dager" fikk han i oppdrag å vaske badet. Det var det enste jeg greide å få han til.

Men jeg vet hvorfor. Han tok bare dusjen og spylte skitten rundt i rommet. Var ikke mulig å gå på do en gang, uten å måtte ta av seg sokkene;)

Beste måten å slippe å gjøre en oppgave i fremtiden er jo å gjøre det helt feil. Om man f.eks. putter røde sokker i maskinen sammen med hvitvasken, er sjansene store for at man slipper å håndtere vaskemaskinen en tid fremover.

Gosh, glad min mann ikke er slik, det hadde rett og slett ikke gått (i hvertfall ikke med et husmoremne som meg

[Gjest skjønner ikke at du holder ut]

Åååå du verden så glad jeg er i mannen min ) !!!! Når jeg leser sånne innlegg ser jeg at jeg er kjempeheldig.

Jeg hadde ikke holdt ut med en sånn likegyldig mann, det er garantert.

Har ikke tanken slått deg at du har det bedre alene?

[Gjest KariKruskakli]

Beste måten å slippe å gjøre en oppgave i fremtiden er jo å gjøre det helt feil. Om man f.eks. putter røde sokker i maskinen sammen med hvitvasken, er sjansene store for at man slipper å håndtere vaskemaskinen en tid fremover.

Gosh, glad min mann ikke er slik, det hadde rett og slett ikke gått (i hvertfall ikke med et husmoremne som meg

Han vasker faktisk klær, og han har ødelagt noen klær, men det har jeg selv gjort også.

[favn]

Det er ikke morsomt å lese dette, og enda verre er det å innrømme at de har rett de som sier du har skjemt han bort.

Tror jeg.

Men det er to sider av dette.

Først bærer vi dem på armene og skjemmer bort, deretter våkner vi litt, og blir oppgitte og leie.

Da bruker vi noen andre teknikker som skader oss selv nesten like ille.

Vi alle sier at vi gir og gir til mennene våre...

Jeg har lest innlegget ditt noen ganger, og jeg lurer på om du har latt all denne frustrasjonen gå ut over han i doser? Kanskje uten disse ordene, men i form av kroppsspråk og negativitet? Over tid?

Hva er poenget?

Du ønsker, slik jeg tolker det, at han skal se deg, prioritere annerledes, lytte til dine ønsker, være mindre egoistisk, rydde, se ting selv, vaske og være gentlemann osv.

OK, da har du en målsetting!

Men det er fryktelig vanskelig å snakke om følelser og behov dersom vi bruker et negativt kroppsspråk. Og med din innstilling i innlegget, kjenner jeg igjen meg selv, og veit hva som ikke nyttet.

Hvorfor skal han prioritere annerledes?

Jeg har lyst til å svare deg litt annerledes, ikke for å deppe deg, men for å provosere litt.

Mange reagerer med å si "å, er det vi kvinner som må ta skylda nå igjen..."

Det viser egentlig bare vår manglende evne til å tenke nytt.

Det er greit å banke i bordet. Han trenger kanskje det, men problemet er ofte at det er vanskelig å sette fingeren på hvem av oss som sviktet først. Jeg eller mannen min? For noe har vel du sviktet på også? Litt kjefting, kanskje kritikk, klaging på interesser osv..

Derfor blir det oftest ord mot ord.

Det enkleste er da å endre seg selv og min egen innstilling.

Det må jo være utfordringen for deg, å få han til å se fordelen med å prioritere deg, trivsel, rydding og familien fremfor dette slurveriet.

Vi må gi hverandre lyst til å prioritere annerledes.

Både min og mange andres erfaring er at det er fryktelig vanskelig å få til dette ved å sette ultimatum og trusler.

Å true med skilsmisse fører sjelden til det resultatet vi ønsker.

Det er derfor jeg mener det er så viktig å se nærmere på seg selv først, og avklarer ærlig hvor det har vært mangler fra min side.

Hvis jeg skal "starte forhandlinger" om nye prioriteringer, må målet være å skape lyst hos den andre til å følge opp. Og det oppnår man ikke hvis endringene fremstår som et krav eller trussel.

De fleste av oss unngår spørsmål som er vanskelige!

For de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig:

Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Slik prioriterer vi som regel:

Nr. 1 Vi ønsker først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie.

Nr. 2 Vi ønsker først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike.

Men, så tenker jeg litt nærmere etter når ting går galt…

Selvfølgelig ønsker jeg ikke et forhold hvor mannen min bare ser meg som ”inventar”, men at han og jeg kan ha en spenning oss i mellom. Noe deilig og like nytt og fristende hver gang vi tar på hverandre nakne for eksempel.

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første punktet ikke nødvendigvis fører til det siste. Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap – med hverandre.

Mange år hadde vi sammen.

Vi samarbeidet godt, men plutselig befant jeg meg i en situasjon der jeg mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke kunne vi le sammen,ble en lat slask i mine øyne. Sååååå lei han osv..

Jeg har brukt mye tid på å finne ut hvor det begynte.

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Du skriver ingenting om sexlivet deres.

Kan jeg gjette på at du ser det som et ork? Men at det er OK når d først er i gang?

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret! Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv.. Like vanlig er det å ha en detajert forståelse av hans feil.

Vårt problem når vi leste slike ting i starten, var at vi leste med et forsvar inne i oss.

Det vil si at vi var MINST opptatt av å identifisere våre egne feil eller savn.

Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

Det er jo viktig å gjøre hverdagen spennende for hverandre, nesten like viktig som å gjøre hverandre spennende.

Og så er det veldig typisk…

Vi syter for at ”gubben” har lyst bestandig, vi er slitne, mannen er for sur, han roter, er uansvarlig osv.

Jeg kan ikke le sammen med han, jeg har ikke noe rollercoaster i magen.

Og da blir livet så kjedelig at jeg må bytte han ut for å ha et deilig liv.

Men han må ofte rett og slett lære seg å ha andre interesser og opplegg for å få spenningen jeg ikke vil skape for han, eller bare rett og slett gi blaffen.

Det blir hans protest.

Gidder ikke følge med, for jeg vil heller se på tv.

Jeg anklaget min mann for bare å fly hjemme og ikke ha egne interesser for jeg forsto ikke at han gjorde det fordi jeg aldri var fornøyd med noe.

Han oppfattet det slik, men gadd aldri stå opp for seg selv.

Være bestemt.

DDU setter grensene, du bestemmer hvor ungene kan leke, du bestemmer eller?

Har han kanskje til og med opplevd at når han har forsøkt å håndheve en papparolle, så har du omgjort beslutningene hans?

Jeg anbefaler å lese bøkene om Mars og Venus om kommunikasjon og samspill..

De er kjempegode til å vise hvordan vi kvinner tenker og kommuniserer også rundt forskjeller og sex.

Mannen min ble veldig mye mer spennende for meg når vi hadde gjort det. For jeg oppdaget en sammenheng mellom mitt syn på han og sex, og at min manglende sexlyst gjorde han til noe jeg ikke ville ha. Og gjorde han virkelig likegyldig, fordi han alltid ble overstyrt likevel.

Det er ikke uvanlig problem, men vi kvinner får det litt i fleisen når vi endelig får lysta tilbake.

Da fjerner vi "skylda" fra oss selv og straffer han enda en gang ved å ville bytt han ut…

Det er bare enda et bevis for at jeg har prøvd å forandre den han er til å bli som jeg vil.

Ha sex når JEG har lyst, gjøre akkurat det jeg synes er best.

Skikkelig kvinneegoisme må jeg innrømme.

Se om små endringer fra din side kan få han til å endre noe.

Mens du sikkert vil mene at HAN skal forandre seg først, kan jeg forsikre deg om at det er umulig å vite hva som kom først av høna eller egget.

Har du mista lysta på han fordi han ALLTID har vært slik?

Eller har han blitt litt slapp i heimen, fått sære interesser, utvikla seg mindre og annerledes enn deg, fordi du har styrt sexfrekvensen, timeplaner, aktiviteter, barneoppdragelse eller noe annet?

Litt småkritikk og slikt…?

Har du tenkt noe over hva DU gjør eller ikke gjør som hindrer dere i å være fornøyd?

Det er temmelig sikkert at han også er misfornøyd med et eller annet.

Jeg fikk høre mye om hvor herlig det var å bli litt fri endelig, tenk på deg selv og alt det der.

Tror ikke på det lengre, men på å gjøre noe selv.

Hvem er du som tror du er perfekt… tenker du kanskje nå…

Jeg er akkurat så lite perfekt at jeg faktisk var utro, gjorde alle disse feilene!

Hvor er det sexlivet vårt kommer inn? Og kvinnerollen?

Det sårer han å høre "Hvorfor er du ikke som andre skikkelige menn, …?"

Menn blir passive.

Og når vi kommer opp i åra tåler vi dårlig avvisning selv.

Må innrømme det ja.

Hadde jeg tenkt på det tidligere hadde jeg vært pokkers så mye mer forøyd med meg selv.

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg”.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene.

Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe…

Kan gjentas til det kjedsomligste.

Det er derfor jeg sier at jeg ville ha startet med å fortelle hva jeg innser av mangler fra min side, og uttrykke ønske om at jeg håper vi kan gjøre noen viktige endringer sammen.

Kanskje du skal legge til side irritasjonen over detaljer og manglende husarbeid, og være mer fokusert på å løse hovedproblemet? Manglende kommunikasjon fra begge parter? Vise interesse for hans interesser og det han er opptatt av? Ytre ønske om å dele og delta i dette? Fortelle at du er lei for litt ensidig irritasjon og kritikk av hans valg og væremåte, men at du ønsker mer konstruktivt samarbeid om privatliv, husarbeid, barneoppdragelse, prioriteringer og arbeidsliv?

Ikke noe av det jeg har skrevet handler om "fasit-svar", men kanskje å være til nytte med noen innspill og provokasjoner. Håper du kan oppfatte det som det, hvis ikke det er for uforståelig skrevet da.

Jeg har vel bare tolket det som er underliggende i alle dine innlegg, at du er glad i han og mest av alt ønsker å finne midler til å presse eller lokke han til å bli en bedre ektemann/partner. For du sier bare du er lei, ikke at du ikke er glad i eller elsker. Tar jeg feil?

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Tror du.

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller. Dere har dratt hverandre i den retningen. Dessverre er det nesten bestandig vi kvinner som har tatt for stor makt og passifisert mannen når det blir slik.

Han VAR ikke slik fra førsten eller?

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt ut av situasjoner der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane og slik dere har det nå.. Men nå har du hatt en del å tenke på, for du er sliten..

Jeg begynte med å være bevisst blidere og mykere overfor mannen min. Og et bløtt kyss når jeg møtte han, gjorde han nesten helt stum.

Så fortalte jeg han at det gikk opp for meg at jeg var heldig som hadde han i livet mitt (god skuespiller første gang), ble han dobbelt så interessert i hva som skjedde.

Og ta for eksempel for deg alt i denne tråden. Vise det kanskje?

Det kom så mange rare reaksjoner at jeg nesten øyeblikkelig begynte å kjenne igjen det jeg en gang forelsket meg i. Det var da jeg innså at jeg selv hadde skapt det jeg ikke likte.

Han begynte å gi meg komplimenter, ikke bare for den deilige rumpa mi, men for hvem jeg var. Han gjør ting av seg selv fordi han vil komme meg i forkjøpet.

Nå konkurrerer vi litt om å pusle for hverandre, og vi var faktisk fullstendig fremmede for hverandre i to år.

Det handler om å gjøre endringer selv først, for å smugtitte på hans reaksjoner. Du kommer til å få en del fnis for deg selv når du merker du får han til å lure litt. De blir rett og slett litt rare J

Flere av venninnene mine har latt seg friste til å gjøre det samme, og samtlige ringer hverandre og forteller om pussige små flørtehistorier på hjemmebane. Og en helt annen glød i det å yte noe, ofre noe

Vi har ofte vanskelige problemer i vårt sexliv som gjør at vi og kanskje helst mannen har latt det med å være kjæreste og ha sex være et ikke-tema.

Vi kvinner glemmer nesten bestandig at det er viljen og engasjementet i sexlivet som skaper lidenskapen og spenningen. Det er limet i forholdet, og altfor mange av oss skal ha spenning og lidenskap på plass for å yte noe. Det er helt umulig å komme videre når vi er så innsnevret.

Det er klart din mann kan ha gitt opp dette temaet eller å yte noe, for han har blitt avvist og korrigert så mange ganger at han har resignert. Den dagen du får tilbake lysten til å bearbeide dette SAMMEN med han uten å ha gjort noe med dette temaet, er det du som blir avvist. Han gidder ikke fullføre.

Hvorfor skulle han det?

Han vil aldri fullføre så lenge du ikke gir man motivasjon. For han har merket seg at det ikke skjer endringer i dine holdninger til han. Menn som føler at vi ikke er villig til å "se" at de egentlig er flotte, men alltid vil ha de annerledes enn de er, får ikke motivasjon nok.

Vi kvinner er veldig flinke til å plassere "problemet" utenfor oss selv.

Og hvorfor er det han som skal gjøre noe med det og FÅ hjelp? Min mann merket at jeg forandret holdninger og handlingsmønster overfor han, at jeg ble mer meg selv slik jeg egentlig var. Dermed ble han motivert til å gjøre endringer selv og fullføre.

Jeg sluttet å si at "bare du blir flinkere, så skal jeg endre meg".

Jeg så heller ikke dette før jeg mistet det jeg hadde. Frivillig. Jeg var helt likegyldig. Når jeg ble "tvunget" til å se litt nærmere på meg selv og egne holdninger, endret jeg også min oppførsel overfor han. Gjorde meg litt mer spennende og imøtekommende. Da kom mye av det jeg en gang ble forelsket i fram hos han igjen. Han var jo riktig flink.. Hadde aldri trodd jeg skulle bli forelsket i min alder, og så i min egen ex?

Gjør disse forsøkene, sett deg ned og skriv opp alle de tingene du setter pris på med han, de positive minnene du har, det som imponerer deg ved han. Du har sikkert sett ting ved han som gjør deg imponert. Hans evne til å være fornøyd kanskje?, tålmodig med din misnøye og lunkenhet, til å fortelle deg at du er fin kanskje?…, osv.. Dra ikke fram en eneste av hans negative sider, for de skal du slutte å dyrke fram.

Prøv så å se deg selv med hans øyne.

Ble du mer imponert over han, eller mindre?

Tor du så at du vil være noe bedre menneske sammen med en annen, eller bare et "marked"?

Jeg har testa meg og veit hva svar jeg fikk *smil*

Det er kun min egen ærlige oppfatning om meg selv, som kan endre min oppfattelse av andre til mer rett.

Det var ikke meg du spurte… men håper jeg likevel kan gi deg en liten oppmuntring?

Jeg fikk råd av en annen om å gjøre noe rart og uvant for meg!

Jeg måtte gjøre noe først som gjorde han nysgjerrig. Og det funka så vi ikke har behøvd terapi.

Men vi leser flittig Mars og Venus begge to :-)

Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende.

Vi kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss J

Dette ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og du får etter hvert se den spennende mannen han er.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

'Men vi leser flittig Mars og Venus begge to :-)

Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende.'

Ulp.

[trissie]

'Men vi leser flittig Mars og Venus begge to :-)

Han utfordret meg til å tørre å gjøre meg litt svak og spennende.'

Ulp.

Tja, for hva var spennende ved meg som alltid ville være så sterk, uavhengig og ikke ville vise at jeg trengte han?

Fra han: Jeg har noe å gi fortsatt, så da trenger jeg vel ikke være her hvor jeg er overflødig?

Utfordring?

Og jeg ville i hvertfall ikke lese noe, lære noe, for jeg visste jo best selv...?

Så ulp...

Heller spennende, slippe til behovet for omsorg og fornøyd med forholdet, livet og mannen min enn bare fornøyd med meg selv…

Ulp.