"Riktig" oppførsel etter brudd

[Un(n)drende]

For en tid siden opplevde jeg at min "kjæreste" forlot meg - eller krevde pause i forholdet pga. noe som hadde med hans familieforhold fra tidligere ekteskap å gjøre. Han har hele tiden hevdet at dette ikke har noe med vårt innbyrdes forhold å gjøre.

Siden da har jeg lidd av kjærlighetssorg og har snakket med både venner og også med fagpersonell.

Det fører meg til mitt egentlige spørsmål, for jeg har lagt merke til at nesten alle disse jeg har snakket med har rådet meg til å "glemme ham og gå videre i livet mitt". Det ser ut som om det er det eneste "riktige" svaret ved et brudd.

Selv kan jeg ikke begripe hvorfor.

Jeg ønsker å dele livet mitt med denne mannen og kan ikke skjønne hvorfor det eneste riktige er å gi opp "uten kamp". Det er ikke slik at jeg har beleiret ham med tåredryppende telefonoppringninger og tryglet ham om å komme tilbake - på ingen måte. Siden bruddet har vi hatt 3-4 rolige og greie samtaler der vi har kommet stadig nærmere hverandre.

Men det å ønske å gjenopprette forholdet, og kanskje prøve å gjøre det bedre er åpenbart ikke "riktig" i en slik situasjon siden alle fraråder meg å prøve.

Hvorfor? Hvorfor er det slik at det beste er å gi opp. Vi var inntil ganske nylig glade i hverandre og er det såvidt jeg kan se ennå. For meg er da det eneste riktige å prøve å løse det egentlige problemet - ikke å gå videre på egen hånd. Men det synes som sagt ikke å være god oppførsel.

[Lips1365380508]

Vil han gjerne bli sammen med deg igjen??

Kanskje de fraråder deg fordi det var en grunn til at dere slo opp, og det beste for DEG kanskje ER å fortsette livet og glemme ham og finne deg en ny? Selv om du ikke ønsker det, og mener at han er den eneste for deg, så er kanskje det beste i lengden å glemme ham. Men hvorfor høre på de andre da? Det er dine følelser og meninger som er de vktigste, og det er DU som bestemmer hva du skal gjøre. Ikke la de andre påvirke deg.

Hvis det er en annen grunn enn "dere" som gjorde at dere måtte gå fra hverandre så er det større sjanse for at dere blir sammen,enn når to par som har problemer slår opp, og blir sammen igjen. For disse problemene kommer som regel alltid tilbake.

Men tiden vil vise Hvis dere er ment to be, så blir dere sammen igjen )

Lykke til. Men ikke press han. Ta tiden som den kommer.

[løvinne71]

Han har jo tross alt forlatt deg da....

Og jeg vil jo kalle det en tydelig indikasjon på at han ikke ønsker å satse på et forhold med deg!

I allefall ikke for øyeblikket..

At bruddet ikke engang skyldes problemer dere imellom, vil jeg ikke akkurat kalle beroligende. Heller tvert imot.

Det viser i mine øyne at du har lav prioritet i livet hans siden du bare kan "velges bort" hvis situasjonen krever det..

Og det er vel kanskje sånn det oppfattes for andre utenforstående også. Og med dette i tankene, så er det jo ikke så rart at de råder deg til å komme videre og glemmme ham. Disse rådene er jo de som virker mest innlysende og logiske...

Men selvfølgelig er det jo du som kjenner ham og omstendighetene best.

Og hvis du mener det er muligheter for et lykkeligere utfall, så er du jo i din fulle rett til å håpe, og kjempe for forholdet!

Men husk at det er lett å se kun det man VIL se, og lukke øynene for de ekle fakta...

Så pass på at du ikke lurer deg selv med falske forhåpninger..

Men lykke til iallefall!

[Un(n)drende]

Han har jo tross alt forlatt deg da....

Og jeg vil jo kalle det en tydelig indikasjon på at han ikke ønsker å satse på et forhold med deg!

I allefall ikke for øyeblikket..

At bruddet ikke engang skyldes problemer dere imellom, vil jeg ikke akkurat kalle beroligende. Heller tvert imot.

Det viser i mine øyne at du har lav prioritet i livet hans siden du bare kan "velges bort" hvis situasjonen krever det..

Og det er vel kanskje sånn det oppfattes for andre utenforstående også. Og med dette i tankene, så er det jo ikke så rart at de råder deg til å komme videre og glemmme ham. Disse rådene er jo de som virker mest innlysende og logiske...

Men selvfølgelig er det jo du som kjenner ham og omstendighetene best.

Og hvis du mener det er muligheter for et lykkeligere utfall, så er du jo i din fulle rett til å håpe, og kjempe for forholdet!

Men husk at det er lett å se kun det man VIL se, og lukke øynene for de ekle fakta...

Så pass på at du ikke lurer deg selv med falske forhåpninger..

Men lykke til iallefall!

Jo, jeg ser poenget med lav prioritet og at jeg bare ser det jeg vil se. Men det er litt på siden av det jeg spurte om. For selv om det ikke nødvendigvis vil lykkes for meg å få forholdet på bena igjen, så forstår ikke jeg at det er mer riktig å gi seg i første runde.

Hvis noe er verdt å ha, så er det vel også verdt å slåss litt for?

Man kan selvsagt si at jeg påfører ex'en litt stress hvis jeg prøver å legge fram gode grunner til å jobbe for forholdet, men på den annen side har han påført meg en del stress også - ved å forlange pause uten at det har vært de store gnisningene mellom oss på forhånd.

Så jeg lurer fremdeles på hvorfor det ene synes å være riktigere enn det andre.

[favn]

Jeg er ikke enig i rådene du har fått.

Når du nå, gjennom din kontakt med eksen og dine tanker og følelser rundt dere to, på en eller annen måte forstår at det er mulighet for forsoning, synes jeg det høres flott ut at du jobber for dere.

Mange, mange har gjort det samme - med godt resultat.

Lykke til

[Gjest sussilei]

Jo, jeg ser poenget med lav prioritet og at jeg bare ser det jeg vil se. Men det er litt på siden av det jeg spurte om. For selv om det ikke nødvendigvis vil lykkes for meg å få forholdet på bena igjen, så forstår ikke jeg at det er mer riktig å gi seg i første runde.

Hvis noe er verdt å ha, så er det vel også verdt å slåss litt for?

Man kan selvsagt si at jeg påfører ex'en litt stress hvis jeg prøver å legge fram gode grunner til å jobbe for forholdet, men på den annen side har han påført meg en del stress også - ved å forlange pause uten at det har vært de store gnisningene mellom oss på forhånd.

Så jeg lurer fremdeles på hvorfor det ene synes å være riktigere enn det andre.

Årsaken til at de fleste råder deg og andre til å gi seg i første runde, er at i de aller fleste tilfellene så medfører ikke forstatt "kamp" noe godt. Det lykkes sjelden å få forhold i gang igjen når en har gått ut av det, og fordi den som kjemper risikerer å få det enda vondere underveis.

Det betyr ikke at det ikke finnes unntak fra regelen. Kanskje blir ditt forhold det, selv om jeg heller ikke synes det virker som om du har gode kort på hånda. Men det er det faktisk bare du og han som kan vite noe særlig om.

[løvinne71]

Jo, jeg ser poenget med lav prioritet og at jeg bare ser det jeg vil se. Men det er litt på siden av det jeg spurte om. For selv om det ikke nødvendigvis vil lykkes for meg å få forholdet på bena igjen, så forstår ikke jeg at det er mer riktig å gi seg i første runde.

Hvis noe er verdt å ha, så er det vel også verdt å slåss litt for?

Man kan selvsagt si at jeg påfører ex'en litt stress hvis jeg prøver å legge fram gode grunner til å jobbe for forholdet, men på den annen side har han påført meg en del stress også - ved å forlange pause uten at det har vært de store gnisningene mellom oss på forhånd.

Så jeg lurer fremdeles på hvorfor det ene synes å være riktigere enn det andre.

Om det ene er riktigere enn det andre, mener jeg er ganske situasjons-betinget.

Selvfølgelig bør man i mange tilfeller kjempe for forholdet istedet for å bare gi opp. Men da må man jo ta i betraktning HVORFOR og HVORDAN det ble slutt!

Det er jo ganske stor forskjell på om forholdet tar slutt fordi man har problemer med å fungere sammen, selvom man gjerne VIL.

Eller om den ene forlater den andre, fordi h*n ikke ønsker å være i forholdet lenger!

Og vilje fra BEGGES side må vel være forutsetningen for at det skal være noen vits i å kjempe?

Hvis dere blir sammen igjen på grunnlag av at du har overtalt ham, så går han jo bare halvhjerte tilbake i forholdet.

Da er jo sjansen stor for at det kommer til å skjære seg igjen senere. Og det kan vel ikke være særlig tilfredstillende for deg å vite at kjæresten din er sammen med deg mest for din skyld??

Selvom du føler at forholdet er verdet å kjempe for, så må du også innse at han kanskje føler det annerledes.

Ellers ville han vel ikke gjort det slutt med deg?

Jeg håper det ordner seg for deg. Men tror du må være realistisk. Det virker ikke som du kjemper mot gode odds...

[Un(n)drende]

Takk for svar alle sammen. Min ex har gjentatte ganger (både etter direkte spørsmål og uten at jeg har spurt)sagt at det ikke var noe i forholdet mellom oss som har ført til at han har brutt ut. Han har fortalt meg grunnen - eller det han hevder er grunnen- og selv om det er umulig for meg å forstå hvordan han tenker så aksepterer jeg at det er slik han føler det nå.

Men grunnen er av en slik art at det som har fått ham til å bryte kan endre seg med tiden.

Derfor har jeg valgt å kjempe - i allfall en stund. Kampen foregår nærmest slik at jeg lar ham være i fred til hverdags, men sørger likevel for å holde en viss kontakt med ham. (Neida, jeg henger som sagt ikke i telefonen til stadighet). Vi møtes 1-2 ganger i måneden. For hver gang vi har møttes har jeg opplevd at vi har snakket litt mer slik at spenningene mellom oss gradvis blir mindre. Det som er frustrerende (og samtidig litt oppmuntrende) er at han er ganske kjærlig når vi møtes. Han tar initiativ til både "holde hender" og kyss, noe som jeg selv finner litt merkelig i denne situasjonen. Selv en vennskapelig klem ville jeg stusset litt over.

Så alt dette tilsammen gjør at jeg ikke uten videre gir opp, men jeg skjønner selvsagt innvendingene til dere som er skeptiske. Jeg føler ikke automatisk at dette kommer til å gå i min favør. Det kan vel så gjerne gå andre veien, men jeg synes jeg skylder både ham og meg selv å ikke gi opp før han forteller meg i klartekst at det er noe ved meg som gjør det umulig for oss å ta opp igjen forholdet. Eller rettere sagt, prøve å etablere et nytt forhold. For det er vel lite trolig at vi kunne hoppe rett tilbake i det forholdet vi hadde etter en pause/brudd som dette.