Har lyst til å unne meg et sidesprang..

[Gjest fa(v)n]

Hvorfor forselår du ikke et åpen forhold for typen? Er det ikke rett og rimelig at han også kan pule litt rundt hvis du kan det?

Det er vel mest dette misforholdet folk reagerer på, ikke sex utenfor forhold i seg selv.

Akkurat her passer det i grunnen veldig godt å gi deg ros for alltid å levere gode, reflekterte og besinnede innlegg som på forbilledelig måte fatter seg i poengtert korthet.

[Goliath]

Du mener at en har ulike grenser?

Grensen for hva ulike personer mener er utroskap vil selvfølgelig være individuelt.

[Svarva]

Er det galt med moral?

Det er artig å lese svarene fra de unge tidlig i 20 årene.

Det er imidlertid ikke så morro når jeg tenker på de "bittre pillene" de med tiden må svelge slik vi litt eldre har erfart. Men stå på unger, hold på entusiasmen.

Det er også rimelig enkelt å sitte der med ti kilo for mye og et utsende som et dass. Det er atskillig vanskeligere å være attraktiv og daglig få den type oppmerksomhet som "snart utro" opplever.

Det er lurt å ta med seg en del realisme inn i et ekteskap. Dette gjelder for begge parter.

Til deg "snart utro" - hold ut og stå i mot. Det er vanskelig men gevinsten er stor.

[petter smart]

Høres nesten ut som om du vil legitimere din trang til å være utro med at du er pen ???

Det ville jo nesten vært mer legitimt om hun var støgg som f* og endelig hadde funnet en som var villig til å ha sex med henne.

[petter smart]

Vet ikke om jeg skal synes synd på deg eller synes du er en drittsekk. Kanskje begge deler.

Når en resonnerer seg fram til å være utro da er en et stakkarslig menneske.

Du har like mye ansvar for å blåse liv i forholdet til din mann, tenne flammen igjen. Det er for tynt å bare si at det er blitt kjedelige. DU har latt det bli kjedelig, og DU har en ansvar for å gjøre noe med det.

Hvilken relevans har det at du er pen? Det må i såfall være på utsiden.

Hva med din mann? Trenger ikke han spenning i hverdagen? Fortjener ikke han også da å ha en kvinne på si? Eller er det kun for deg? Snakk om egoist.

At det er for sent når en er 80 er sant. Men da bør man kunne glede seg over det en gjorde, at en var trofast. Er en utro sitter en gjerne alene når en er 80.

Dette er ikke å skeie ut, eller å unne seg noe (hadde du spist iskrem eller tatt en tur til syden kunne du brukt disse ordene). Dette er å være utro, å bedra den du sier du elsker.

For enkelte folk duger kun en kule.

[Gjest Snart utro?]

Høres nesten ut som om du vil legitimere din trang til å være utro med at du er pen ???

Det er vel en litt for enkel måte å resonere på.

Men les svaret til Svarva nederst her, hun har har fått med seg er par viktige poeng!

[Gjest Bertinemor]

Jeg skjønner deg så godt så godt.. Jeg kjenner følelsen så inderlig godt, selv om jeg bare er i begynnelsen av 20 årene (som flere andre her). Jeg ser du har fått mange latterlige henvendelser, så se bort i fra dem. Jeg har også ofte den følelsen. Ser bra ut, får mye oppmerksomhet, elsker det, og i blant får jeg en utrolig sterk og gjennomtrengende følelse av å være med noen andre enn kjæresen min. "Bare LITT.. ikke mer enn det, bare litt", tenker jeg. Men de gangene jeg gir meg hen, blir det alltid mer enn litt . Og det føles helt enormt bra der og da, men etterpå har jeg det så innmari vondt. Klarer ikke å se meg selv i speilet.. Du sier du har rota litt med folk før, og det er sånt jeg ser på som å være utro, så det er mulig vi har forskjellige syn på det.

Men dersom du vil ha intens og herlig moro i et par timer, så er det jo en bra ting. Men hvis du vil ha ren samvittighet, så er det en forferdelig forferdelig ting for DEG SELV. Jeg tenker ikke på mannen din nå, for dette handler vel først og fremst om deg.

Det blir kanskje litt dumt å ta imot råd fra en 22-åring, men da jeg leste innelegget ditt, så tenkte jeg: det der er meg om 12 år! Jeg jobber konstant med å stoppe utviklingen, jeg vil ikke være utro igjen, for det føles så ufattelig vondt etterpå. Men mitt råd blir vel som så: gjør det som er best for deg selv, både nå og i fremtiden.

Samtidig vil jeg også sende deg masse styrke til å klare å stå imot. Lykke til:)

[Ugga Bugga]

Det kan virke som om du mangler selvtillit og er usikker siden du ønsker bekreftelse fra andre menn på hvor pen du er. Kanskje du må jobbe litt med selvfølelsen.

I tillegg synes jeg synd på mannen din som har giftet seg med ei slik som deg.

[morsan]

Liv Ullmanns film "Utrogen" viste hvordan selv det som fremstår som det uskyldigste sidesprang som ingen noensinne vil kunne oppdage likevel var ekstremt ødeleggende.

Selv om partneren ikke får vite noe, så vil jo allt den utro parten vite at h*n har vært utro, og spørsmålet er om du er kynsik nok til å leve med dette.

[trissie]

Jeg tror kanskje dette var et innlegg som var ment å provosere fram en debatt, mer enn et reelt problem for deg?

Men for mange av oss her inne, har dette vært temaer som har vært smertefulle. Både som bedratte og som en tung erfaring med å være utro selv.

Hvis du tror jeg er en bitter bedratt sjel med moraliserende pekefinger, er det nok galt.

Jeg har også lurt meg selv.

Jeg har gjort det, mange har gjort det.

Men like idiotisk er det, og jeg vil helst glemme det som dette har kostet meg og oss.

Vi til og med lurer oss selv til å tro at det er ekte, den kriblingen vi føler ved forbudt kjærlighet.

Det er ikke rart at man ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt for en.

Og når du tror det er noe du unner deg, det å være utro, så kan du være sikker på at det er en kortvarig glede.

Det blir fokusert en del på oppmerksomhet og attraksjon her.

Det er ofte at stor usikkerhet og veldig lav selvtillit forsterker problemet med å være utro. Man forventer altfor mye av oppmerksomhet, og du søker oppmerksomheten.

For det er vel oppmerksomheten i dette eventyret som frister deg? Ikke en orgasme du kan få til selv?

Og det veldig lett å trekke fram ulikheter, manglende lidenskap i forholdet og manglende oppmerksomhet som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på der vi er.

Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Spesiellt med at dette kun er et spørsmål om manglende selvtillit. Tor heller ikke dette gjelder "pose og sekk"-ønske.

Et eksempel:

Du får ikke NOK oppmerksomhet uansett, og tyr til midler for å øke responsen.

Du bygger opp forventningene til styrken i responsen, og dermed er du i gang. Ikke sant? Et blikk er en respons! En samtale/flørt er litt sterkere respons/oppmerksomhet. En dans er enda sterkere En klem er det neste… et kyss osv… Rote litt, som du sier.

Og hele tiden går du et skritt videre for å finne ut om du "er verd" neste trinn på den stigen.

Etterpå sitter man igjen med tomheten, fordi jeg skjønner at det hele er gjort for å finne ut om jeg var verd noe for andre. Og man skjønner at man bare egentlig har tilbudt seg, og ikke blitt etterspurt.

Vi skjønner det selv, når lav selvtillit har lurt oss til å gjøre slikt.

Du lurer på om du vil ha i "pose og sekk"?

Nope

Men det er vanskelig å gjøre noe med det kanskje?

[Goliath]

Jeg skjønner deg så godt så godt.. Jeg kjenner følelsen så inderlig godt, selv om jeg bare er i begynnelsen av 20 årene (som flere andre her). Jeg ser du har fått mange latterlige henvendelser, så se bort i fra dem. Jeg har også ofte den følelsen. Ser bra ut, får mye oppmerksomhet, elsker det, og i blant får jeg en utrolig sterk og gjennomtrengende følelse av å være med noen andre enn kjæresen min. "Bare LITT.. ikke mer enn det, bare litt", tenker jeg. Men de gangene jeg gir meg hen, blir det alltid mer enn litt . Og det føles helt enormt bra der og da, men etterpå har jeg det så innmari vondt. Klarer ikke å se meg selv i speilet.. Du sier du har rota litt med folk før, og det er sånt jeg ser på som å være utro, så det er mulig vi har forskjellige syn på det.

Men dersom du vil ha intens og herlig moro i et par timer, så er det jo en bra ting. Men hvis du vil ha ren samvittighet, så er det en forferdelig forferdelig ting for DEG SELV. Jeg tenker ikke på mannen din nå, for dette handler vel først og fremst om deg.

Det blir kanskje litt dumt å ta imot råd fra en 22-åring, men da jeg leste innelegget ditt, så tenkte jeg: det der er meg om 12 år! Jeg jobber konstant med å stoppe utviklingen, jeg vil ikke være utro igjen, for det føles så ufattelig vondt etterpå. Men mitt råd blir vel som så: gjør det som er best for deg selv, både nå og i fremtiden.

Samtidig vil jeg også sende deg masse styrke til å klare å stå imot. Lykke til:)

Betinemor....egoismen skinner veldig godt igjennom i innlegget ditt.

Du gir råd om hvordan hun vil føle det, basert på hvordan du føler det.

Og ingen ting annet betyr noe enn hva det gir deg/dere....

Kanskje på tide å forsøke å reflektere litt over hva det kan bringe av særdeles uheldige opplevelser for mannen og barna?

Jeg er i hvert fall utrolig glad for ikke å ha endt opp med en av dere.....

[Mrs. Wallace]

Unner du mannen din et lite sidesprang, da?

Svaret ligger vel nettopp der.

[Gjest Bertinemor]

Betinemor....egoismen skinner veldig godt igjennom i innlegget ditt.

Du gir råd om hvordan hun vil føle det, basert på hvordan du føler det.

Og ingen ting annet betyr noe enn hva det gir deg/dere....

Kanskje på tide å forsøke å reflektere litt over hva det kan bringe av særdeles uheldige opplevelser for mannen og barna?

Jeg er i hvert fall utrolig glad for ikke å ha endt opp med en av dere.....

Goliath.. jeg heter Bertinemor. Og Goliath.. det var så absolutt ikke meningen å være egoistisk, og det tror jeg også "Snsrt utro?" forstod veldig godt. Dette er et innlegg rettet mot henne. Og jeg gav henne råd på grunnlag av min egen erfaring. Jeg har ikke noe annet grunnlag å gi det på. Dessuten ville jeg selv ha satt pris på å høre andres erfaringer.. Gir det henne ingenting..så greit. Men jeg gjorde et forsøk. Noe jeg ser at flesteparten av de som har svart her, ikke gjør. Jeg er nemlig imot utroskap, men synes det er viktigere å se på de individuelle situasjonene, enn å begynne med en moralpreken. En moralpreken kan være riktig, men dersom den ikke appellerer til det hun føler, og dersom det ikke forandrer situasjonen, så synes jeg ikke at det passer seg. Da er det kanskje mer relevant å fortelle hva JEG har følt, slik at hun KANSKJE kan kjenne seg igjen i det på noen måte, og KANSKJE kan dra nytte av det. Moralpreknen har hun nok gitt seg selv nok av ganger, og har erfart nok til å forstå at det ikke fungerer.

Og når det er sagt, så er følelsene dine gjengjeldt. Jeg har sett hva du skriver her inne, og kan med sikkerhet si at jeg ville holdt meg langt unna deg også. Så der er vi faktisk (!!) enige.

[Gjest Bertinemor]

Jeg tror kanskje dette var et innlegg som var ment å provosere fram en debatt, mer enn et reelt problem for deg?

Men for mange av oss her inne, har dette vært temaer som har vært smertefulle. Både som bedratte og som en tung erfaring med å være utro selv.

Hvis du tror jeg er en bitter bedratt sjel med moraliserende pekefinger, er det nok galt.

Jeg har også lurt meg selv.

Jeg har gjort det, mange har gjort det.

Men like idiotisk er det, og jeg vil helst glemme det som dette har kostet meg og oss.

Vi til og med lurer oss selv til å tro at det er ekte, den kriblingen vi føler ved forbudt kjærlighet.

Det er ikke rart at man ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt for en.

Og når du tror det er noe du unner deg, det å være utro, så kan du være sikker på at det er en kortvarig glede.

Det blir fokusert en del på oppmerksomhet og attraksjon her.

Det er ofte at stor usikkerhet og veldig lav selvtillit forsterker problemet med å være utro. Man forventer altfor mye av oppmerksomhet, og du søker oppmerksomheten.

For det er vel oppmerksomheten i dette eventyret som frister deg? Ikke en orgasme du kan få til selv?

Og det veldig lett å trekke fram ulikheter, manglende lidenskap i forholdet og manglende oppmerksomhet som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på der vi er.

Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Spesiellt med at dette kun er et spørsmål om manglende selvtillit. Tor heller ikke dette gjelder "pose og sekk"-ønske.

Et eksempel:

Du får ikke NOK oppmerksomhet uansett, og tyr til midler for å øke responsen.

Du bygger opp forventningene til styrken i responsen, og dermed er du i gang. Ikke sant? Et blikk er en respons! En samtale/flørt er litt sterkere respons/oppmerksomhet. En dans er enda sterkere En klem er det neste… et kyss osv… Rote litt, som du sier.

Og hele tiden går du et skritt videre for å finne ut om du "er verd" neste trinn på den stigen.

Etterpå sitter man igjen med tomheten, fordi jeg skjønner at det hele er gjort for å finne ut om jeg var verd noe for andre. Og man skjønner at man bare egentlig har tilbudt seg, og ikke blitt etterspurt.

Vi skjønner det selv, når lav selvtillit har lurt oss til å gjøre slikt.

Du lurer på om du vil ha i "pose og sekk"?

Nope

Men det er vanskelig å gjøre noe med det kanskje?

Utrolig bra at du gir dette rådet videre, for det er så veldig godt og gjennomtenkt. All kredit til deg for at du har klart å ha så mye selvinnsikt.. for det er deg det er basert på, ikke sant? Egne opplevelser? Uansett så håper jeg det hjelper "Snart utro?" like mye som det hjalp meg!

[Goliath]

Goliath.. jeg heter Bertinemor. Og Goliath.. det var så absolutt ikke meningen å være egoistisk, og det tror jeg også "Snsrt utro?" forstod veldig godt. Dette er et innlegg rettet mot henne. Og jeg gav henne råd på grunnlag av min egen erfaring. Jeg har ikke noe annet grunnlag å gi det på. Dessuten ville jeg selv ha satt pris på å høre andres erfaringer.. Gir det henne ingenting..så greit. Men jeg gjorde et forsøk. Noe jeg ser at flesteparten av de som har svart her, ikke gjør. Jeg er nemlig imot utroskap, men synes det er viktigere å se på de individuelle situasjonene, enn å begynne med en moralpreken. En moralpreken kan være riktig, men dersom den ikke appellerer til det hun føler, og dersom det ikke forandrer situasjonen, så synes jeg ikke at det passer seg. Da er det kanskje mer relevant å fortelle hva JEG har følt, slik at hun KANSKJE kan kjenne seg igjen i det på noen måte, og KANSKJE kan dra nytte av det. Moralpreknen har hun nok gitt seg selv nok av ganger, og har erfart nok til å forstå at det ikke fungerer.

Og når det er sagt, så er følelsene dine gjengjeldt. Jeg har sett hva du skriver her inne, og kan med sikkerhet si at jeg ville holdt meg langt unna deg også. Så der er vi faktisk (!!) enige.

Godt vi er enige om noe da:-)

Men for meg så er det noe alvorlig galt hvis man er i et forhold med barn, vurderer utroskap og kun fokuserer på hvordan man selv vil oppleve det.

Alle kan og vil av og til få lyst til å gjøre noe for egen vinning eller tilfredstillelses skyld - og det behøver ikke ha med verken sex eller kjærlighet å gjøre.

Men hvis det kan få negative konsekvenser for andre, så vil de fleste ta det med i betraktningen.

Hvis det i tillegg er mennesker du bryr deg om og er glad i, så vil de fleste sterkt reflektere over nettopp den mulige konsekvensen.

De som IKKE gjør det må nødvendigvis være svært selvopptatte og egoistiske.

Og jeg ser det som svært positivt hvis disse også på andre områder har en helt annen oppfatning enn meg her. For det kan jeg kun tolke i positiv retning.

[favn]

Det er artig å lese svarene fra de unge tidlig i 20 årene.

Det er imidlertid ikke så morro når jeg tenker på de "bittre pillene" de med tiden må svelge slik vi litt eldre har erfart. Men stå på unger, hold på entusiasmen.

Det er også rimelig enkelt å sitte der med ti kilo for mye og et utsende som et dass. Det er atskillig vanskeligere å være attraktiv og daglig få den type oppmerksomhet som "snart utro" opplever.

Det er lurt å ta med seg en del realisme inn i et ekteskap. Dette gjelder for begge parter.

Til deg "snart utro" - hold ut og stå i mot. Det er vanskelig men gevinsten er stor.

'Til deg "snart utro" - hold ut og stå i mot. Det er vanskelig men gevinsten er stor.'

Mon det.

[Gjest Snart utro?]

Etter å ha lest alle svarene jeg har fått her, så er det forbløffende hvor provosenrende innlegget mitt må ha virket på enkelte!

Petter Smart har til og med gått så langt som til å ønske meg død. Og dere er flere som påpeker hvor dårlig menneske jeg må være, som våger å ta opp et slikt tema!

Uten å trekke forhastede konklusjoner, vil jeg tippe at de som fordømmer mest, er enten:

1.Veldig unge

2.Nyforelskede

3.Bedratte selv

4.En av de heldige som finner en person de passer perfekt sammen med for livet.

5.En av de Uheldige som ikke er forunt så mange valgmuligheter...

Det dere sannsynligvis alle har til felles, er at dere aldri har vært i samme situasjon selv!

Så hvaslags person er jeg?

- Jeg prøver så langt det er mulig å være grei og hyggelig mot alle.

- Jeg tar meg godt av

barna mine.

- Jeg stiller opp for venner som trenger det.

-Jeg steller godt med hestene mine

- Jeg føler ansvar for jobben min.

- Jeg gir mye kjærlighet til mannen min, og prøver å være tolerent og positiv selv om vi har motgang og jeg må svelge noen kameler av og til.

Kort sagt er jeg vel et ganske normalt menneske som prøver å gjøre det som forventes av meg.

MEN: Jeg skiller meg tydeligvis ut fra mange her på DOL fordi jeg også tør å innrømme ovenfor meg selv, (og dere) at jeg faktisk også kunne tenke meg å oppleve ting, som i tradisjonell oppfatning, ikke er forenelig med å leve i et ekteskap!

Jeg prøver å ha et fleksibelt syn på at mennesket er såpass sammensatt, at enkle sannheter sjelden stemmer.

Og jeg har forståelse for at de fleste mennesker har sider som ikke tar seg like pent ut i dagslys - uten at de nødvendigvis er dårlige mennesker for det!

Prinsippiellt er jeg også imot utroskap.

Og har også hatt ganske bastante meninger om at dette uansett var utilgivelig når man fant "den rette"

Men med litt mere livserfaring har jeg både erfart selv og vært vitne til endel som har gjort meg litt mere reflektert.

Jeg har oppdaget at ting ofte er litt mer kompliserte enn de først virker. Og at det er stor forskjell på teori og praksis.

Man oppdager også at ungdommen ikke vil vare evig. Og man går igennom en vurdering av om man skal tillate seg å lytte til egne ønsker av og til Eller undertrykke dem ved å slavisk følge de uskrevne lover...

Selvfølgelig tar man evt. konsekvensenser med i betraktningen.

Man vil jo ikke såre noen.

( Selvom mange av dere ser ut til å oppfatte det som at nettop dette er hensikten.)

Så der kommer vi til fortielsen eller hemmeligholdelsen.

For at ringvirkningene skal bli minst mulige, er man innstillt på å ta støyten selv hvis den kommer i form av evt. dårlig samvittighet eller vissheten om at man baserer forholdet på en løgn.

Om det er verdt det??

Kanskje.Kanskje ikke.

Men gode minner og erfaringer er tross alt det eneste man kan ta med seg og glede seg over flere ganger løpet av livet. Helt til man er 80!

Og skulle det ikke bli noe godt minne. Så har man ihvertfall lært av det, og er en erfaring rikere!

Mener ikke med dette å rettferdigjøre utroskap.

Men forhåpentligvis vil dere som er trangsynte moralister tenke litt dypere enn bare enten

"rett" eller "galt"

Om denne tankegangen kvalifiserer meg til en drittsekk - får dere bare dømme som dere vil..

[favn]

Hvorfor forselår du ikke et åpen forhold for typen? Er det ikke rett og rimelig at han også kan pule litt rundt hvis du kan det?

Det er vel mest dette misforholdet folk reagerer på, ikke sex utenfor forhold i seg selv.

Korrigering:

Det er selvsagt ikke innleggene dine, men du som fatter deg forbilledlig kort.

[mil1365380270]

Etter å ha lest alle svarene jeg har fått her, så er det forbløffende hvor provosenrende innlegget mitt må ha virket på enkelte!

Petter Smart har til og med gått så langt som til å ønske meg død. Og dere er flere som påpeker hvor dårlig menneske jeg må være, som våger å ta opp et slikt tema!

Uten å trekke forhastede konklusjoner, vil jeg tippe at de som fordømmer mest, er enten:

1.Veldig unge

2.Nyforelskede

3.Bedratte selv

4.En av de heldige som finner en person de passer perfekt sammen med for livet.

5.En av de Uheldige som ikke er forunt så mange valgmuligheter...

Det dere sannsynligvis alle har til felles, er at dere aldri har vært i samme situasjon selv!

Så hvaslags person er jeg?

- Jeg prøver så langt det er mulig å være grei og hyggelig mot alle.

- Jeg tar meg godt av

barna mine.

- Jeg stiller opp for venner som trenger det.

-Jeg steller godt med hestene mine

- Jeg føler ansvar for jobben min.

- Jeg gir mye kjærlighet til mannen min, og prøver å være tolerent og positiv selv om vi har motgang og jeg må svelge noen kameler av og til.

Kort sagt er jeg vel et ganske normalt menneske som prøver å gjøre det som forventes av meg.

MEN: Jeg skiller meg tydeligvis ut fra mange her på DOL fordi jeg også tør å innrømme ovenfor meg selv, (og dere) at jeg faktisk også kunne tenke meg å oppleve ting, som i tradisjonell oppfatning, ikke er forenelig med å leve i et ekteskap!

Jeg prøver å ha et fleksibelt syn på at mennesket er såpass sammensatt, at enkle sannheter sjelden stemmer.

Og jeg har forståelse for at de fleste mennesker har sider som ikke tar seg like pent ut i dagslys - uten at de nødvendigvis er dårlige mennesker for det!

Prinsippiellt er jeg også imot utroskap.

Og har også hatt ganske bastante meninger om at dette uansett var utilgivelig når man fant "den rette"

Men med litt mere livserfaring har jeg både erfart selv og vært vitne til endel som har gjort meg litt mere reflektert.

Jeg har oppdaget at ting ofte er litt mer kompliserte enn de først virker. Og at det er stor forskjell på teori og praksis.

Man oppdager også at ungdommen ikke vil vare evig. Og man går igennom en vurdering av om man skal tillate seg å lytte til egne ønsker av og til Eller undertrykke dem ved å slavisk følge de uskrevne lover...

Selvfølgelig tar man evt. konsekvensenser med i betraktningen.

Man vil jo ikke såre noen.

( Selvom mange av dere ser ut til å oppfatte det som at nettop dette er hensikten.)

Så der kommer vi til fortielsen eller hemmeligholdelsen.

For at ringvirkningene skal bli minst mulige, er man innstillt på å ta støyten selv hvis den kommer i form av evt. dårlig samvittighet eller vissheten om at man baserer forholdet på en løgn.

Om det er verdt det??

Kanskje.Kanskje ikke.

Men gode minner og erfaringer er tross alt det eneste man kan ta med seg og glede seg over flere ganger løpet av livet. Helt til man er 80!

Og skulle det ikke bli noe godt minne. Så har man ihvertfall lært av det, og er en erfaring rikere!

Mener ikke med dette å rettferdigjøre utroskap.

Men forhåpentligvis vil dere som er trangsynte moralister tenke litt dypere enn bare enten

"rett" eller "galt"

Om denne tankegangen kvalifiserer meg til en drittsekk - får dere bare dømme som dere vil..

Har du tenkt på at de krasse reaksjonene kanskje kommer fordi man har tenkt tanken selv, og maner den bort som best man kan? Eller at man er livredd for at partneren skal være utro?

Tror ikke de fleste er onde, de er bare redde for utroskapsspøkelset.

Og mange med god grunn!

[flisa]

Etter å ha lest alle svarene jeg har fått her, så er det forbløffende hvor provosenrende innlegget mitt må ha virket på enkelte!

Petter Smart har til og med gått så langt som til å ønske meg død. Og dere er flere som påpeker hvor dårlig menneske jeg må være, som våger å ta opp et slikt tema!

Uten å trekke forhastede konklusjoner, vil jeg tippe at de som fordømmer mest, er enten:

1.Veldig unge

2.Nyforelskede

3.Bedratte selv

4.En av de heldige som finner en person de passer perfekt sammen med for livet.

5.En av de Uheldige som ikke er forunt så mange valgmuligheter...

Det dere sannsynligvis alle har til felles, er at dere aldri har vært i samme situasjon selv!

Så hvaslags person er jeg?

- Jeg prøver så langt det er mulig å være grei og hyggelig mot alle.

- Jeg tar meg godt av

barna mine.

- Jeg stiller opp for venner som trenger det.

-Jeg steller godt med hestene mine

- Jeg føler ansvar for jobben min.

- Jeg gir mye kjærlighet til mannen min, og prøver å være tolerent og positiv selv om vi har motgang og jeg må svelge noen kameler av og til.

Kort sagt er jeg vel et ganske normalt menneske som prøver å gjøre det som forventes av meg.

MEN: Jeg skiller meg tydeligvis ut fra mange her på DOL fordi jeg også tør å innrømme ovenfor meg selv, (og dere) at jeg faktisk også kunne tenke meg å oppleve ting, som i tradisjonell oppfatning, ikke er forenelig med å leve i et ekteskap!

Jeg prøver å ha et fleksibelt syn på at mennesket er såpass sammensatt, at enkle sannheter sjelden stemmer.

Og jeg har forståelse for at de fleste mennesker har sider som ikke tar seg like pent ut i dagslys - uten at de nødvendigvis er dårlige mennesker for det!

Prinsippiellt er jeg også imot utroskap.

Og har også hatt ganske bastante meninger om at dette uansett var utilgivelig når man fant "den rette"

Men med litt mere livserfaring har jeg både erfart selv og vært vitne til endel som har gjort meg litt mere reflektert.

Jeg har oppdaget at ting ofte er litt mer kompliserte enn de først virker. Og at det er stor forskjell på teori og praksis.

Man oppdager også at ungdommen ikke vil vare evig. Og man går igennom en vurdering av om man skal tillate seg å lytte til egne ønsker av og til Eller undertrykke dem ved å slavisk følge de uskrevne lover...

Selvfølgelig tar man evt. konsekvensenser med i betraktningen.

Man vil jo ikke såre noen.

( Selvom mange av dere ser ut til å oppfatte det som at nettop dette er hensikten.)

Så der kommer vi til fortielsen eller hemmeligholdelsen.

For at ringvirkningene skal bli minst mulige, er man innstillt på å ta støyten selv hvis den kommer i form av evt. dårlig samvittighet eller vissheten om at man baserer forholdet på en løgn.

Om det er verdt det??

Kanskje.Kanskje ikke.

Men gode minner og erfaringer er tross alt det eneste man kan ta med seg og glede seg over flere ganger løpet av livet. Helt til man er 80!

Og skulle det ikke bli noe godt minne. Så har man ihvertfall lært av det, og er en erfaring rikere!

Mener ikke med dette å rettferdigjøre utroskap.

Men forhåpentligvis vil dere som er trangsynte moralister tenke litt dypere enn bare enten

"rett" eller "galt"

Om denne tankegangen kvalifiserer meg til en drittsekk - får dere bare dømme som dere vil..

Du er jo et flott menneske og syns det selv også -men jeg tør vedde på at om du gjør dette - lever det ut - så er det ikke sikkert du liker deg selv så godt.....og det er en erfaring som ikke er så god. Hver gang du ser mannen din i øynene f.eks

Men erfaringer skal som kjent ikke læres av andre - så....