Har lyst til å unne meg et sidesprang..

[Gjest Jeg er (en annen) fan]

Akkurat her passer det i grunnen veldig godt å gi deg ros for alltid å levere gode, reflekterte og besinnede innlegg som på forbilledelig måte fatter seg i poengtert korthet.

Takk for det favn, og i like måte.

Men man skal vel ikke alltid besinne seg? Har sjelden sett noen sette noen på plass så elegant som du hvis du (berettiget) blir irritert over et innlegg.

[Gjest sussilei]

Etter å ha lest alle svarene jeg har fått her, så er det forbløffende hvor provosenrende innlegget mitt må ha virket på enkelte!

Petter Smart har til og med gått så langt som til å ønske meg død. Og dere er flere som påpeker hvor dårlig menneske jeg må være, som våger å ta opp et slikt tema!

Uten å trekke forhastede konklusjoner, vil jeg tippe at de som fordømmer mest, er enten:

1.Veldig unge

2.Nyforelskede

3.Bedratte selv

4.En av de heldige som finner en person de passer perfekt sammen med for livet.

5.En av de Uheldige som ikke er forunt så mange valgmuligheter...

Det dere sannsynligvis alle har til felles, er at dere aldri har vært i samme situasjon selv!

Så hvaslags person er jeg?

- Jeg prøver så langt det er mulig å være grei og hyggelig mot alle.

- Jeg tar meg godt av

barna mine.

- Jeg stiller opp for venner som trenger det.

-Jeg steller godt med hestene mine

- Jeg føler ansvar for jobben min.

- Jeg gir mye kjærlighet til mannen min, og prøver å være tolerent og positiv selv om vi har motgang og jeg må svelge noen kameler av og til.

Kort sagt er jeg vel et ganske normalt menneske som prøver å gjøre det som forventes av meg.

MEN: Jeg skiller meg tydeligvis ut fra mange her på DOL fordi jeg også tør å innrømme ovenfor meg selv, (og dere) at jeg faktisk også kunne tenke meg å oppleve ting, som i tradisjonell oppfatning, ikke er forenelig med å leve i et ekteskap!

Jeg prøver å ha et fleksibelt syn på at mennesket er såpass sammensatt, at enkle sannheter sjelden stemmer.

Og jeg har forståelse for at de fleste mennesker har sider som ikke tar seg like pent ut i dagslys - uten at de nødvendigvis er dårlige mennesker for det!

Prinsippiellt er jeg også imot utroskap.

Og har også hatt ganske bastante meninger om at dette uansett var utilgivelig når man fant "den rette"

Men med litt mere livserfaring har jeg både erfart selv og vært vitne til endel som har gjort meg litt mere reflektert.

Jeg har oppdaget at ting ofte er litt mer kompliserte enn de først virker. Og at det er stor forskjell på teori og praksis.

Man oppdager også at ungdommen ikke vil vare evig. Og man går igennom en vurdering av om man skal tillate seg å lytte til egne ønsker av og til Eller undertrykke dem ved å slavisk følge de uskrevne lover...

Selvfølgelig tar man evt. konsekvensenser med i betraktningen.

Man vil jo ikke såre noen.

( Selvom mange av dere ser ut til å oppfatte det som at nettop dette er hensikten.)

Så der kommer vi til fortielsen eller hemmeligholdelsen.

For at ringvirkningene skal bli minst mulige, er man innstillt på å ta støyten selv hvis den kommer i form av evt. dårlig samvittighet eller vissheten om at man baserer forholdet på en løgn.

Om det er verdt det??

Kanskje.Kanskje ikke.

Men gode minner og erfaringer er tross alt det eneste man kan ta med seg og glede seg over flere ganger løpet av livet. Helt til man er 80!

Og skulle det ikke bli noe godt minne. Så har man ihvertfall lært av det, og er en erfaring rikere!

Mener ikke med dette å rettferdigjøre utroskap.

Men forhåpentligvis vil dere som er trangsynte moralister tenke litt dypere enn bare enten

"rett" eller "galt"

Om denne tankegangen kvalifiserer meg til en drittsekk - får dere bare dømme som dere vil..

Du er ikke annerledes enn de fleste av oss. Men du tror opplagt at du er det.

Selvfølgelig gjør jeg meg noen tanker om at jeg kunne tenkt meg ditt og datt innimellom, at jeg ikke blir yngre, og at jeg kan gå/har gått glipp av ting. Og innimellom ønsker jeg mannen min og forholdet dit peppern gror.

Forskjellen på oss er at dette ikke gjør at jeg vurderer å være utro mot det mennesket jeg har lovet å leve med i gode og onde dager, og som jeg vet ville bli knust av et slikt bedrag. Forskjellen på oss er også at jeg - selv om jeg ser at tida går og noen muligheter blir borte "for alltid"- forholder meg til det som en del av livet. Jeg må velge - og ved å velge noe, velger jeg bort noe annet.

Dette medfører ikke minst et ANSVAR for de valgene jeg har tatt. Ingen andre har valgt for meg, ingen andre er "skyld i" den situasjonen jeg er i. Jeg velger også å stå ved valgene mine inntil det evt. ikke er mulig lenger - og i så fall skal problemene, eller det at jeg vil ut av ektskapet, ikke løses i form av utroskap. Så mye skylder jeg meg selv og den jeg har lovet å leve med!

Det er ingen som finner "drømmemannen". Derimot har de fleste av oss som er gift med normale mennesker et valg om å bli en drømmepartner (så langt man klarer) og om å se sin elskede med milde øyne. Det er utrolig hvor mange drømmepartnere og drømmeforhold som vokser frem av sånt.

Jeg synes du er umoden som ikke erkjenner at livet innebærer valg, og at det at noen ting går deg forbi rett og slett er den andre siden av de valgene du har gjort. Jeg synes du er uansvarlig som ikke vil stå ved valgene dine fordi det butter i mot i øyeblikket, og fordi du synes det er "kjedelig". Og jeg synes det er slemt å bedra ektefellen sin - uansett setting.

[Gjest Bertinemor]

men du har nå ihvertfall samvittighet. det er jo god hjelp i det...

Sant.. jeg har veldig veldig lyst til å gjøre noe med det. Og håper at jeg klarer det!

[Gjest Bertinemor]

Godt vi er enige om noe da:-)

Men for meg så er det noe alvorlig galt hvis man er i et forhold med barn, vurderer utroskap og kun fokuserer på hvordan man selv vil oppleve det.

Alle kan og vil av og til få lyst til å gjøre noe for egen vinning eller tilfredstillelses skyld - og det behøver ikke ha med verken sex eller kjærlighet å gjøre.

Men hvis det kan få negative konsekvenser for andre, så vil de fleste ta det med i betraktningen.

Hvis det i tillegg er mennesker du bryr deg om og er glad i, så vil de fleste sterkt reflektere over nettopp den mulige konsekvensen.

De som IKKE gjør det må nødvendigvis være svært selvopptatte og egoistiske.

Og jeg ser det som svært positivt hvis disse også på andre områder har en helt annen oppfatning enn meg her. For det kan jeg kun tolke i positiv retning.

OK, jeg skjønner veldig godt hva du mener, og jeg er også veldig enig.

Jeg gjør alt jeg kan for at de jeg er mest glad i skal være glade, og det siste jeg vil er å såre dem. Derfor ser jeg på det som et personlig problem at jeg til tider vil være utro, for innerst inne vil jeg ikke det. Et veldig vanskelig dilemma, for følelsene på begge sider av dilemmaet er så sterke at det faktsik gjør fysisk vondt til tider.

Jeg ser at "Snart utro?" har lignende følelser, og derfor får jeg så vondt av henne. Ja, jeg får vondt av familien også. Det er jo ikke lett for noen at et parforhold går dårlig. Og når du da har gitt deg hen til noen i 12 år, og føler at du gir og gir og ikke får noe igjen for det (se svaret hennes lengre nede), så forstår jeg at man sitter igjen med et yrende ønske om å gi seg hen til en annen. Om enn bare én eneste gang.

Selvfølgelig forstår jeg at det er egoistisk. Det er jo det som er problemet med det hele. Skal man gi hen for sine egoistiske behov, behov som er så trengende og kvelende at man ikke vet helt hvor man skal gjøre av seg. Eller skal man la være, og fortsette og prøve å gjøre situasjonen med mannen bedre, samtidig som man (mest sannsynelig) forgjeves prøver å dytte bort den kvelende følelsen av lyst rettet mot en annen.

Det moralske svaret er: ikke vær utro, vær trofast mot din mann og din familie og gjør det beste ut av situasjonen. Jeg vet jo det jeg også. Det vet "Snart utro?" også.. Den dagen det blir så lett som det, da skal jeg løpe rundt i gatene og rope halleluja. Uansett hvor lite religiøs jeg er. For det kommer til å bli den lykkeligste dagen i mitt liv.

Jeg forstår at det er vanskelig å sette seg inn i en situajon, som man kanskje ikke har grunnlag for å kunne sette seg inn i. Men jeg synes det er viktig at man klarer å se en situasjon ut ifra personens standpunkt, ellers kan man aldri gi råd som den personen vil kunne ta med seg videre (nettopp fordi det ikke appellerer til hennes følelser).

At du bestemmer deg for at alle vi som kan identifisere oss med "Snart utro?" er teite, umoralske og egoistiske, det får så være. Men som du ser, så anbefaler vi alle henne å ikke gjøre det. Så vi har ingen annen løsning på problemet enn det du har, vi har bare et bedre grunnlag å forstå henne på.

[trissie]

Takk for et reflektert innlegg!

Godt å se at noen klarer å tenke litt dypere enn det man ser med første blikk.

Lav selvtillit, er nok ikke mitt problem.

Heller ikke at forholdet skranter såpass at det er noen "unnskyldning" i seg selv.

Men du er inne på noe når det gjelder at jeg liker respons og oppmerksomhet.

Jeg er en utadvendt og kanskje litt rastløs person som liker litt action i følelseslivet.

Jeg begynner rett og slett å kjede meg når ting blir for forutsigbart.

Les forøvrig innlegger jeg akkurat skrev under det første.

Det forklarer litt bedre hvordan jeg tenker.

Det er helt sikkert ikke lav selvtillit som opptar deg som årsak.

Likevel er det viktig å huske på at det er forskjell på årsak og virkning, handling eller resultat.

Det å bli fokusert på behov for respons og oppmerksomhet, er som regel ikke en bevisst handling du styrer i mot, men som regel resultat av noe du ikke tenker over.

Som for eksempel lav selvtillit.

Bare det at du skriver her, er et bevis på litt uro rundt dette behovet selv om du mener det vil gi deg noe.

Det vi kan noe om, og kjenner årsakene til, skaper trygghet.

Da blir vi også bedre i stand til å hente fram den ønskede lidenskapen i forholdet der vi er.

Vi er redde for det vi ikke kjenner. Lav selvtillit kan ha mange forklaringer, men ofte er det på et eller annet tidspunkt manglende oppmerksomhet.

Kanskje i barndommen? Og vi har kanskje måttet kjempe for å få litt oppmerksomhet? Da begynner man ofte å tro at det kun er den oppmerksomheten jeg må jobbe for, som er verdifull.

Gjøre meg fortjent til… Så får du "gratis" oppmerksomhet fra en som er glad i deg, men du vil instinktmessig verdsette den oppmerksomheten mindre og likevel søke det som er vanlig for deg å føle. At den "fortjente" oppmerksomheten du "jobber" for, gir deg mest.

Og så ser vi ikke hvor flott verdi vi har for menneskene rundt oss, og de som elsker oss. Synd!

Tenk litt på verdien av respons fra de som elsker deg. For det er det som er forutsetningen for at du skal være litt mer fornøyd med egen væremåte.

DU må bare tro på at egne utspill og handlinger overfor de man er glad, er gode nok, og ikke alltid bedømme egne handlinger ut fra andres reaksjoner. Det er ikke responsen som bestandig skal være din målestokk, men den indre følelsen av at du er bra NOK. God nok, deilig nok til å fortjene å bli satt pris på fordi du er den du er.

Ikke utfra det du gjør! Det er skummelt å vurdere egen verdi bare utfra det du GJØR og responsen på DET!

Og i hvert fall ikke med referanser til hva du mener er riktig respons.

Men, så opplever jeg kanskje ikke denne lidenskapen i forholdet mitt som jeg lengter etter og vil ha en bit av.

Det eneste som kan skape skuffelse, hva er det?

Jo, det er forventninger!

Dess mer jeg forventer og forutser av reaksjoner, dess større mulighet for skuffelse.

Så glemmer vi også at den andre ikke er meg...

Jeg vet hvordan jeg ville ha reagert på en slik melding, en kos eller oppmerksomhet. Ikke sant?

Dermed skaper jeg meg selv en forventning om at den andre skal reagere likt...

Men mannen min er ikke helt lik meg, men reagerer utfra sine egne forutsetninger.

Bør de være noe mindre viktige og gode?

Nei, bare annerledes!

Likevel prøver du hele tiden å få enda større respons, og øker innsatsen, i dobbel forstand. For "innsatsen" blir å gamble med sin egen verdi. Og du risikerer å tape mye.

Kanskje noe å tenkte på?

[Goliath]

Etter å ha lest alle svarene jeg har fått her, så er det forbløffende hvor provosenrende innlegget mitt må ha virket på enkelte!

Petter Smart har til og med gått så langt som til å ønske meg død. Og dere er flere som påpeker hvor dårlig menneske jeg må være, som våger å ta opp et slikt tema!

Uten å trekke forhastede konklusjoner, vil jeg tippe at de som fordømmer mest, er enten:

1.Veldig unge

2.Nyforelskede

3.Bedratte selv

4.En av de heldige som finner en person de passer perfekt sammen med for livet.

5.En av de Uheldige som ikke er forunt så mange valgmuligheter...

Det dere sannsynligvis alle har til felles, er at dere aldri har vært i samme situasjon selv!

Så hvaslags person er jeg?

- Jeg prøver så langt det er mulig å være grei og hyggelig mot alle.

- Jeg tar meg godt av

barna mine.

- Jeg stiller opp for venner som trenger det.

-Jeg steller godt med hestene mine

- Jeg føler ansvar for jobben min.

- Jeg gir mye kjærlighet til mannen min, og prøver å være tolerent og positiv selv om vi har motgang og jeg må svelge noen kameler av og til.

Kort sagt er jeg vel et ganske normalt menneske som prøver å gjøre det som forventes av meg.

MEN: Jeg skiller meg tydeligvis ut fra mange her på DOL fordi jeg også tør å innrømme ovenfor meg selv, (og dere) at jeg faktisk også kunne tenke meg å oppleve ting, som i tradisjonell oppfatning, ikke er forenelig med å leve i et ekteskap!

Jeg prøver å ha et fleksibelt syn på at mennesket er såpass sammensatt, at enkle sannheter sjelden stemmer.

Og jeg har forståelse for at de fleste mennesker har sider som ikke tar seg like pent ut i dagslys - uten at de nødvendigvis er dårlige mennesker for det!

Prinsippiellt er jeg også imot utroskap.

Og har også hatt ganske bastante meninger om at dette uansett var utilgivelig når man fant "den rette"

Men med litt mere livserfaring har jeg både erfart selv og vært vitne til endel som har gjort meg litt mere reflektert.

Jeg har oppdaget at ting ofte er litt mer kompliserte enn de først virker. Og at det er stor forskjell på teori og praksis.

Man oppdager også at ungdommen ikke vil vare evig. Og man går igennom en vurdering av om man skal tillate seg å lytte til egne ønsker av og til Eller undertrykke dem ved å slavisk følge de uskrevne lover...

Selvfølgelig tar man evt. konsekvensenser med i betraktningen.

Man vil jo ikke såre noen.

( Selvom mange av dere ser ut til å oppfatte det som at nettop dette er hensikten.)

Så der kommer vi til fortielsen eller hemmeligholdelsen.

For at ringvirkningene skal bli minst mulige, er man innstillt på å ta støyten selv hvis den kommer i form av evt. dårlig samvittighet eller vissheten om at man baserer forholdet på en løgn.

Om det er verdt det??

Kanskje.Kanskje ikke.

Men gode minner og erfaringer er tross alt det eneste man kan ta med seg og glede seg over flere ganger løpet av livet. Helt til man er 80!

Og skulle det ikke bli noe godt minne. Så har man ihvertfall lært av det, og er en erfaring rikere!

Mener ikke med dette å rettferdigjøre utroskap.

Men forhåpentligvis vil dere som er trangsynte moralister tenke litt dypere enn bare enten

"rett" eller "galt"

Om denne tankegangen kvalifiserer meg til en drittsekk - får dere bare dømme som dere vil..

Til syvende og sist så er det kun deg og deg alene som tar avgjørelsen her. Og det er også du som må ta ansvaret for dine handlinger.

Det som er leit er at konsekvensene er du ikke nødt til å bære selv, for de må du dele med personer som jeg er sikker på betyr mye for deg.

Jeg anser meg selv ikke som noen stor moralist, og har ofte gjort ting som mange nok ville synes var "på kanten".

Men det er et par ting jeg setter hellig når det gjelder et forhold, og det er tillitt.

For uten tillitt så er forholdet tilnærmet null verdt i lengden.

Og hvis det er noe som kan ødelegge en slik tillitt så er det nettopp utroskap.

Det virker som om du er redd for at livet løper fra deg og at det finnes erfaringer du ikke vil få med deg, så fremt du ikke gjør noe med det nå.

Prinsippielt så er jeg veldig enig med deg i at noe av det tristeste som finnes må være å sitte gammel og sliten og tenke på alt man hadde lyst til, men ikke våget å oppleve når man hadde muligheten.

Og derfor har jeg også gjort det meste av hva jeg faktisk har hatt lyst til.

MEN det har vært aktiviteter som ikke sårer noen, som ikke bryter tillittsbånd og som kun ville fått konsekvenser for meg selv om noe gikk galt.

Og det er vel kanskje bare en eneste ting som må være tristere enn å sitte der gammel og sliten å angre på det man ikke har gjort. Og det må være å sitte der å angre på den ene tingen du bevisst gjorde og som viste seg å bety så lite, men som likevel ødela for det meste...

Det er så mye annet du kan bruke tid og energi på, og som kan bryte med de frustrasjoner du føler - hvis du bare "leter litt".

Ta noen nye utfordringer, reis til noen spennende steder, hopp fallskerm - hva som helst som får blodet til å bruse litt ekstra ved at du våger noe mer.

DET er erfaringer du kan ta med deg - og slippe å være redd for å skammes over i etterkant.....

[kvinnen20]

Sant.. jeg har veldig veldig lyst til å gjøre noe med det. Og håper at jeg klarer det!

det håper virkelig jeg og. det er så trist at noen blir bedradd...

[Gjest Bertinemor]

Til syvende og sist så er det kun deg og deg alene som tar avgjørelsen her. Og det er også du som må ta ansvaret for dine handlinger.

Det som er leit er at konsekvensene er du ikke nødt til å bære selv, for de må du dele med personer som jeg er sikker på betyr mye for deg.

Jeg anser meg selv ikke som noen stor moralist, og har ofte gjort ting som mange nok ville synes var "på kanten".

Men det er et par ting jeg setter hellig når det gjelder et forhold, og det er tillitt.

For uten tillitt så er forholdet tilnærmet null verdt i lengden.

Og hvis det er noe som kan ødelegge en slik tillitt så er det nettopp utroskap.

Det virker som om du er redd for at livet løper fra deg og at det finnes erfaringer du ikke vil få med deg, så fremt du ikke gjør noe med det nå.

Prinsippielt så er jeg veldig enig med deg i at noe av det tristeste som finnes må være å sitte gammel og sliten og tenke på alt man hadde lyst til, men ikke våget å oppleve når man hadde muligheten.

Og derfor har jeg også gjort det meste av hva jeg faktisk har hatt lyst til.

MEN det har vært aktiviteter som ikke sårer noen, som ikke bryter tillittsbånd og som kun ville fått konsekvenser for meg selv om noe gikk galt.

Og det er vel kanskje bare en eneste ting som må være tristere enn å sitte der gammel og sliten å angre på det man ikke har gjort. Og det må være å sitte der å angre på den ene tingen du bevisst gjorde og som viste seg å bety så lite, men som likevel ødela for det meste...

Det er så mye annet du kan bruke tid og energi på, og som kan bryte med de frustrasjoner du føler - hvis du bare "leter litt".

Ta noen nye utfordringer, reis til noen spennende steder, hopp fallskerm - hva som helst som får blodet til å bruse litt ekstra ved at du våger noe mer.

DET er erfaringer du kan ta med deg - og slippe å være redd for å skammes over i etterkant.....

For et utrolig bra svar Goliath. Det der skal jeg ta med meg videre.. så umoralsk som jeg er

[Gjest Klompus]

Til syvende og sist så er det kun deg og deg alene som tar avgjørelsen her. Og det er også du som må ta ansvaret for dine handlinger.

Det som er leit er at konsekvensene er du ikke nødt til å bære selv, for de må du dele med personer som jeg er sikker på betyr mye for deg.

Jeg anser meg selv ikke som noen stor moralist, og har ofte gjort ting som mange nok ville synes var "på kanten".

Men det er et par ting jeg setter hellig når det gjelder et forhold, og det er tillitt.

For uten tillitt så er forholdet tilnærmet null verdt i lengden.

Og hvis det er noe som kan ødelegge en slik tillitt så er det nettopp utroskap.

Det virker som om du er redd for at livet løper fra deg og at det finnes erfaringer du ikke vil få med deg, så fremt du ikke gjør noe med det nå.

Prinsippielt så er jeg veldig enig med deg i at noe av det tristeste som finnes må være å sitte gammel og sliten og tenke på alt man hadde lyst til, men ikke våget å oppleve når man hadde muligheten.

Og derfor har jeg også gjort det meste av hva jeg faktisk har hatt lyst til.

MEN det har vært aktiviteter som ikke sårer noen, som ikke bryter tillittsbånd og som kun ville fått konsekvenser for meg selv om noe gikk galt.

Og det er vel kanskje bare en eneste ting som må være tristere enn å sitte der gammel og sliten å angre på det man ikke har gjort. Og det må være å sitte der å angre på den ene tingen du bevisst gjorde og som viste seg å bety så lite, men som likevel ødela for det meste...

Det er så mye annet du kan bruke tid og energi på, og som kan bryte med de frustrasjoner du føler - hvis du bare "leter litt".

Ta noen nye utfordringer, reis til noen spennende steder, hopp fallskerm - hva som helst som får blodet til å bruse litt ekstra ved at du våger noe mer.

DET er erfaringer du kan ta med deg - og slippe å være redd for å skammes over i etterkant.....

Godt svart

[Gjest Passe lei..]

det håper virkelig jeg og. det er så trist at noen blir bedradd...

enig.. eller skal jeg si.. Det som er så dumt er at det ikke har noe med moral å gjøre, men uønskede følelser. Du er heldig som ikke har de.

[Gjest Klompus]

OK, jeg skjønner veldig godt hva du mener, og jeg er også veldig enig.

Jeg gjør alt jeg kan for at de jeg er mest glad i skal være glade, og det siste jeg vil er å såre dem. Derfor ser jeg på det som et personlig problem at jeg til tider vil være utro, for innerst inne vil jeg ikke det. Et veldig vanskelig dilemma, for følelsene på begge sider av dilemmaet er så sterke at det faktsik gjør fysisk vondt til tider.

Jeg ser at "Snart utro?" har lignende følelser, og derfor får jeg så vondt av henne. Ja, jeg får vondt av familien også. Det er jo ikke lett for noen at et parforhold går dårlig. Og når du da har gitt deg hen til noen i 12 år, og føler at du gir og gir og ikke får noe igjen for det (se svaret hennes lengre nede), så forstår jeg at man sitter igjen med et yrende ønske om å gi seg hen til en annen. Om enn bare én eneste gang.

Selvfølgelig forstår jeg at det er egoistisk. Det er jo det som er problemet med det hele. Skal man gi hen for sine egoistiske behov, behov som er så trengende og kvelende at man ikke vet helt hvor man skal gjøre av seg. Eller skal man la være, og fortsette og prøve å gjøre situasjonen med mannen bedre, samtidig som man (mest sannsynelig) forgjeves prøver å dytte bort den kvelende følelsen av lyst rettet mot en annen.

Det moralske svaret er: ikke vær utro, vær trofast mot din mann og din familie og gjør det beste ut av situasjonen. Jeg vet jo det jeg også. Det vet "Snart utro?" også.. Den dagen det blir så lett som det, da skal jeg løpe rundt i gatene og rope halleluja. Uansett hvor lite religiøs jeg er. For det kommer til å bli den lykkeligste dagen i mitt liv.

Jeg forstår at det er vanskelig å sette seg inn i en situajon, som man kanskje ikke har grunnlag for å kunne sette seg inn i. Men jeg synes det er viktig at man klarer å se en situasjon ut ifra personens standpunkt, ellers kan man aldri gi råd som den personen vil kunne ta med seg videre (nettopp fordi det ikke appellerer til hennes følelser).

At du bestemmer deg for at alle vi som kan identifisere oss med "Snart utro?" er teite, umoralske og egoistiske, det får så være. Men som du ser, så anbefaler vi alle henne å ikke gjøre det. Så vi har ingen annen løsning på problemet enn det du har, vi har bare et bedre grunnlag å forstå henne på.

Godt svart

[Goliath]

Beklager Goliath. Men det vet du faktisk ikke!

Vi er flinke til å skjule våre spor, og holder deg for narr uten at du aner det!

Så med mindre du er singel for øyeblikket, kan du ikke være for sikker på det!

Sikker kan man aldri være, og nettopp derfor er tillitten det viktigste bindemiddelet i et hvert forhold.

Derfor gir jeg min samboer full tillitt fra første stund, og det er en tillitt som er basert på ærlighet og åpenhet.

Men den kan selvfølgelig ødelegges. Og det mest ødeleggende er utroskap raskt fulgt av uærlighet.

Og jeg velger å leve i full tillitt til min kjære, så lenge lenge hun viser seg den tillitten verdig - og visa versa.

Selv kan jeg ikke fungere i et forhold der dette ikke ligger til grunn.

Derfor bekymrer jeg meg heller ikke over hva som kan skje, for hvis det skjer så skjer det.

Hadde jeg derimot misstenkeliggjort min kjære fra første stund, så ville det raskt tæret på tillitten - og som sagt, uten tillitt intet forhold.

Og nettopp derfor så er muligheten for at jeg noen gang skal være utro svært liten. Hvis det ble noe jeg begynte å vurdere, så ville jeg heller avsluttet forholdet. Så forventer jeg det samme av henne, og så er det opp til henne om hun ønsker/klarer å leve opp til det.

Jeg vet det kan være vanskelig for mange, og derfor er det heller ikke lett å finne noen man faktisk føler man kan gi en slik tillitt til.

Men umulig er det ikke, og jeg har vært svært kresen og selektiv i mine valg.

Og glad er jeg for det:-)

[Gjest Bertinemor]

Godt svart

Takk:)

[Goliath]

OK, jeg skjønner veldig godt hva du mener, og jeg er også veldig enig.

Jeg gjør alt jeg kan for at de jeg er mest glad i skal være glade, og det siste jeg vil er å såre dem. Derfor ser jeg på det som et personlig problem at jeg til tider vil være utro, for innerst inne vil jeg ikke det. Et veldig vanskelig dilemma, for følelsene på begge sider av dilemmaet er så sterke at det faktsik gjør fysisk vondt til tider.

Jeg ser at "Snart utro?" har lignende følelser, og derfor får jeg så vondt av henne. Ja, jeg får vondt av familien også. Det er jo ikke lett for noen at et parforhold går dårlig. Og når du da har gitt deg hen til noen i 12 år, og føler at du gir og gir og ikke får noe igjen for det (se svaret hennes lengre nede), så forstår jeg at man sitter igjen med et yrende ønske om å gi seg hen til en annen. Om enn bare én eneste gang.

Selvfølgelig forstår jeg at det er egoistisk. Det er jo det som er problemet med det hele. Skal man gi hen for sine egoistiske behov, behov som er så trengende og kvelende at man ikke vet helt hvor man skal gjøre av seg. Eller skal man la være, og fortsette og prøve å gjøre situasjonen med mannen bedre, samtidig som man (mest sannsynelig) forgjeves prøver å dytte bort den kvelende følelsen av lyst rettet mot en annen.

Det moralske svaret er: ikke vær utro, vær trofast mot din mann og din familie og gjør det beste ut av situasjonen. Jeg vet jo det jeg også. Det vet "Snart utro?" også.. Den dagen det blir så lett som det, da skal jeg løpe rundt i gatene og rope halleluja. Uansett hvor lite religiøs jeg er. For det kommer til å bli den lykkeligste dagen i mitt liv.

Jeg forstår at det er vanskelig å sette seg inn i en situajon, som man kanskje ikke har grunnlag for å kunne sette seg inn i. Men jeg synes det er viktig at man klarer å se en situasjon ut ifra personens standpunkt, ellers kan man aldri gi råd som den personen vil kunne ta med seg videre (nettopp fordi det ikke appellerer til hennes følelser).

At du bestemmer deg for at alle vi som kan identifisere oss med "Snart utro?" er teite, umoralske og egoistiske, det får så være. Men som du ser, så anbefaler vi alle henne å ikke gjøre det. Så vi har ingen annen løsning på problemet enn det du har, vi har bare et bedre grunnlag å forstå henne på.

Jeg har intet problem med å forstå verken henne eller deg, for jeg vet godt at slike situasjoner oppstår og kan være svært vanskelige å takle for noen og enhver.

Og teite er verken et ord jeg har brukt om dere, eller mener om dere:-)

Men jeg har gjennom mange år ikke minst gjennom gode og nære venner (svært ofte på begge sider i forholdet) fått innsikt i denne problemstillingen fra begge parter.

Og det er en av grunnene til at jeg nok kan vise forståelse for at behovet kan være der, men ALDRI for at det gjennomføres i skjul for den andre. For jeg har sett resultatene av dette så alt for mange ganger....

[Goliath]

For et utrolig bra svar Goliath. Det der skal jeg ta med meg videre.. så umoralsk som jeg er

Takk bertinemor:-)

Og jeg angrer litt på at jeg var så krass mot deg i det første innlegget.

Jeg vet hvor vanskelig det kan være, men samtidig så er det ikke alltid like lett å ta seg til til å skrive om alle sider i en slik sak her på DOL - selv om man av og til kanskje burde.....

Og så bør man tenke at de man svarer kanskje heller ikke har tatt seg tid til å skrive alt hva de kunne ha skrevet, og derfor skal man være forsiktig med å "dømme" noen basert på en enkelt innlegg.

Så beklager....:-)

[Gjest Bertinemor]

Takk bertinemor:-)

Og jeg angrer litt på at jeg var så krass mot deg i det første innlegget.

Jeg vet hvor vanskelig det kan være, men samtidig så er det ikke alltid like lett å ta seg til til å skrive om alle sider i en slik sak her på DOL - selv om man av og til kanskje burde.....

Og så bør man tenke at de man svarer kanskje heller ikke har tatt seg tid til å skrive alt hva de kunne ha skrevet, og derfor skal man være forsiktig med å "dømme" noen basert på en enkelt innlegg.

Så beklager....:-)

Det var hyggelig! Riktig som du skriver, man tar seg alt for liten tid til å lese andres innlegg ordentlig, og alt for liten tid til å tenke over sine egne.

Det er ofte derfor mine innlegg blir så lange.. jeg prøver å godt jeg kan å få med alt i ett innlegg, ikke alltid like lett det Og når man er skriveglad så hjelper det ikke så mye.

Men tilbake til vårt diskusjonstema: dette er jo noe av det mest kompliserte og kontroversielle man kan diskutere her inne, for det appellerer til så og si alle. Enten man reagerer med forståelse eller sinne. Men det er godt å høre at du forstår at jeg ikke er noe umoralsk menneske.

Jeg kopierte svaret ditt til "Snart utro?".. jeg syntes det var bra, og tenkte at når jeg får den vonde følelsen av å ville gjøre noe, så hjelper det å lese noe sånt (håper det er greit?). Å bli minnet på HVORFOR man ikke skal gjøre det.. for fornuften forsvinner ofte når man havner i de situasjonene. Ikke misforstå meg, jeg er ikke ofte utro (har bare vært det en gang før.. selv om det jo er en gang for mye), det er bare tankene som plager meg. Jeg er i starten av et nytt forhold nå, og har ingen planer om å være utro, og tar derfor mange forhåndsregler

Venner, da?

[Goliath]

Det var hyggelig! Riktig som du skriver, man tar seg alt for liten tid til å lese andres innlegg ordentlig, og alt for liten tid til å tenke over sine egne.

Det er ofte derfor mine innlegg blir så lange.. jeg prøver å godt jeg kan å få med alt i ett innlegg, ikke alltid like lett det Og når man er skriveglad så hjelper det ikke så mye.

Men tilbake til vårt diskusjonstema: dette er jo noe av det mest kompliserte og kontroversielle man kan diskutere her inne, for det appellerer til så og si alle. Enten man reagerer med forståelse eller sinne. Men det er godt å høre at du forstår at jeg ikke er noe umoralsk menneske.

Jeg kopierte svaret ditt til "Snart utro?".. jeg syntes det var bra, og tenkte at når jeg får den vonde følelsen av å ville gjøre noe, så hjelper det å lese noe sånt (håper det er greit?). Å bli minnet på HVORFOR man ikke skal gjøre det.. for fornuften forsvinner ofte når man havner i de situasjonene. Ikke misforstå meg, jeg er ikke ofte utro (har bare vært det en gang før.. selv om det jo er en gang for mye), det er bare tankene som plager meg. Jeg er i starten av et nytt forhold nå, og har ingen planer om å være utro, og tar derfor mange forhåndsregler

Venner, da?

Det er bare hyggelig hvis det jeg skriver kan være en liten bistand til andre. Jeg har ofte vært benyttet som diskusjonspartner av venner/venninner som trenger noen å snakke med. Og det er nok litt enklere enn å skrive noe fornuftig her på DOL.

Ønsker deg lykke til i det nye forholdet, og med eventuelle fristelser som måtte komme:-)

Komplisert og kontroversielt er det helt klart - og ikke minst fordi vi alle er forskjellige på så mange ulike områder.

Og det er ikke alltid like lett å være fornuftig. DET vet jeg alt om for noen av mine interesser/aktiviteter kan nok ikke på noen måte sies å være fornuftige - selv om det gjelder noe helt annet enn hva vi diskuterer her.

Men så skal man ikke alltid være fornuftig heller:-) Det gjelder bare å finne en "akseptabel" ballansegang...*s*

Venner? Så absolutt:-)

Vennlig hilsen

[AngelRose]

Hvis man skal sette grensen for utroskap bare ved TANKEN, da tror jeg det finnes veldig få mennesker i verden som med god samvittighet kan kalle seg trofaste....

Men du høres ut til å være en av dem.

Kan du gi meg oppskriften?

En oppskrift..?

Man blir uvel og får kjempe skyldfølelse om man går "for" langt med tankene sine og flørtingen sin. Da får man dårlig samvittighet og slutter.

Enkelt nok.

[kvinnen20]

enig.. eller skal jeg si.. Det som er så dumt er at det ikke har noe med moral å gjøre, men uønskede følelser. Du er heldig som ikke har de.

joda, en person kan ikke så mye for de følelsene som opptrer. om en person har lyst til å ha sex med et annet menneske enn sin kjæreste er ikke dette nødvendigvis galt. men vurderer denne personen å ha sex med det andre mennesket, er det snakk om moral...

[nypa]

Vil svare deg før jeg leser noen av de andre svara du har fått.

Jeg kjenner meg igjen og forstår deg, men vil råde deg til å la være med mindre du er villig til å forlate mannen din.

Når du er 80 år og tenker tilbake på livet ditt, tror jeg ikke det er minnene om et heftig knull på et hotelrom da du var på kurs for 40-50 år siden som vil vekke de gode følelsene hos deg. Jeg ville i alle fall heller sitte på gamlehjemmet å tenke på et samliv, som på tross av opp- og nedturer har vært basert på respekt, trygghet og teamarbeid. Når jeg skal mimre og gjøre opp status over livet mitt, håper jeg at jeg også kan være stolt av meg sjøl og de fleste valg jeg har gjort.

Det er ikke godt å si hva vi tenker om oss sjøl når vi blir 80, men jeg håper jeg har bevart sjølrespekten.

Om du bedrar mannen din nå, tror jeg fokus for å jobbe med det forholdet du er i forsvinner. Tror du har mye mer igjen for å melde deg på et samlivskurs med mannen din framfor å ha en spennende og mest sannsynlig kortvarig affære med han på jobben.

Tenk over om du vil kjempe for mannen din eller om du vil fortsette livet uten han. Velger du det siste er det bare å høvle over kollegaen! Men er din intensjon å fortsette samlivet med mannen din må du heller finne på noe heftig og givende med han.

Lykke til:-)