Krise? eller normalt????

[TotallyInLove]

Jeg skriver inn her i håp om å få noen råd eller høre noen ord fra noen med erfaringer.

Håper noen tar seg tid til å lese.

Jeg har vært sammen med min kjære i 6 og et halvt år... vi var bare 15 og 16 år da vi ble sammen så vi har så og si blitt voksne sammen. Vi har hatt våre ups and downs i denne tiden, spesielt i begynnelsen..vi var jo så unge..unge og dumme.. det ble slutt innimellom, men vi brøt aldri kontakten og vi ble alltid sammen igjen. Vi hørte bare sammen..vi var ment for hverandre.

I de siste årene har det vært stabilt, utenom en periode hvor jeg følte jeg hadde gått glipp av mye ungdomstid, jeg fikk på en måte litt panikk og ville flørte med andre gutter og jeg gikk ut på byen hver eneste helg. Jeg var usikker på om jeg ville fortsette forholdet, var rett og slett usikker på mine følelser..månedene gikk og vi gled mer og mer fra hverandre..men så en dag sa han til meg at han følte at jeg var helt borte, at jeg ville få det bedre alene, at det ikke virket som jeg ville være i forholdet..og han hadde blitt kjent med en annen jente som han ønsket å prøve med siden det gikk så dårlig med oss..Da var det akkurat som et lys gikk opp for meg og jeg angret sånn på hva jeg hadde gjort, jeg så fremtiden i øynene hans og jeg visste at jeg ville elske han og være med han for alltid.

Det ordnet seg heldgivis..han ville prøve videre og alt gikk bra. Vi har et veldig fint forhold. Vi trives i hverandres selskap, har det bare kjempefint sammen. Sexen er topp, kyssene er der alltid, kosing og klemming. Hvis det hender vi våkner om natten samtidig så holder vi rundt hverandre og kysser hverandre. Det er rett og slett utrolig mye kjærlighet i forholdet og jeg vil si vi har det usedvanlig bra sammen sånn sett. Vi krangler sjeldent..for begge to er rolige av natur og det ligger ikke i oss å krangle..selvsagt sier vi fra om det er noe som plager oss, men vi tar det alltid opp på en rolig fornuftig måte. Vi krangler aldri over bagateller.

For et halvt år siden skjedde det noe..han fortalte meg at han ikke visste om han elsket meg mer..det var noen følelser som var blit borte. Jeg ble sjokkert og følte at det var et vondt mareritt. Jeg følte at verden gikk under. Det gikk vel en to ukers tid.. så følte jeg at han var blitt sikker igjen..han var den samme gamle..6 mnd gikk..hvor jeg følte at vi hadde det bedre enn noen sinne..

Men vi tok aldri opp om det hadde ordnet seg for han..dessverre,,for jeg tolket det jo som om han hadde blitt sikker igjen. Men altså, nå nylig sa han at han fremdeles ikke elsket meg lenger, tross i at vi hadde hatt det så bra disse 6 mndene..han hadde altså trodd at følelsene kom tilbake bare vi fortsatte som før. Men det gjorde de altså ikke...

Han HÅPER av hele sitt hjerte at han ska elske meg igjen, vi har jo snakket om fremtiden vår og planglagt den, men han sier det blir feil ovenfor meg at vi er sammen, når han ikke klarer å si ordene jeg elsker deg lenger. (Jeg legger til at han aldri har hatt problemer med å si dette før, vi har alltid sagt det daglig til hverandre)

Det vi har bestemt oss for nå er å prøve å være litt vekke fra hverandre..for å se om han kan få ordnet opp i følelsene sine. Vi prøvde jo å fortsette forholdet, men de kom ikke tilbake da. så vi har på en måte ikke noe annet valg enn dette, Vi tar på en måte tiden til hjelp. Kan han kanskje finne ut at han savner meg og det vi har sammen? Jeg legger til at vi sammarbeider om dette, vi er sammen om det, altså jeg støtter han..og vi forsøker å ordne i probleme våre sammen.

Jeg vet alt dette med at det er svært usannsynlig at to mennesker som traff hverandre når de var 15 og 16 skal være sammen resten av livet, men jeg føler helt ærlig at vi er ment for hverandre. og i og med at vi har klart oss før..så...

Jeg vet så inderlig godt at jeg elsker denne gutten! Jeg elsker han for den han er, for minnene våre, for det vi har sammen og for den jeg er med han!

Er det noen som har erfaringer med akkurat dette? Er det på en måte sånn at gnisten har forsvunnet?? Kan noen hjelpe meg?

[løvinne71]

Som du selv er klar over, så er det faktisk ganske sjelden at man ender opp med å dele hele livet med ungdomskjæresten.

Det finnes selvfølgelig unntak, men generellt så er det ikke ofte.

Grunnen er vel at man rett og slett utvikler seg forskjellig. Og som du selv har erfart, at man gjerne vil høste flere erfaringer før man gjør et "endelig" valg..

Jeg har også hatt et par ungdomskjærester, og i likhet med deg var jeg dengang helt sikker på at HAN var den jeg ville leve livet med!

Der og da betydde han jo alt for meg. og jeg kunne ikke tenke meg tilværelsen uten HAM.

Det var ikke lett dengang å tenke 5-10 år fremover.

Men slik gikk det altså ikke.

Den første gikk jeg ifra fordi jeg forelsket meg i en annen. Og den andre ville ikke ha meg..

Så den jeg tilslutt fikk, var en tredje gutt som jeg i ettertid ser at er en mye bedre kjæreste for meg!

Men når jeg ser tilbake på mine to ungdomsforhold, ( på 2,5 og 4 år,) så er jeg glad for erfaringen jeg fikk ved å kjenne disse to guttene.

De var temmelig forskjellige, men begge hadde både gode og dårlige egenskaper.

Det jeg også har lært er at det faktisk finnes mere en 1 person som kan føles som "den rette"

Men det er vanskelig å forestille seg når man bare har vært sammen med en person.

selvfølgelig gjør det vondt for deg å kanskje miste typen din.

Men jeg kan garantere at det finnes andre der ute som også kan være drømme-mannen for deg!

Kanskje det til og med kommer en dag hvor du er glad det gikk som det gjorde fordi du da har fått det bedre med en annen?

Slik føles det ihvertfall for meg!

Men det vil tiden vise, og jeg ønsker deg lykke til!

[Gjest ikke lett å svare på]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg har ingen råd, for hos meg fikset det seg av seg selv..

Jeg er i samme situasjon som deg, eller var det. Vi ble også sammen når vi var 16, og er nå 22. Det har gått opp og ned, og vi har også hatt pauser, og blitt sammen igjen. Følelsene har gått i bølger hos meg også,spesielt i det siste,men jeg har på en måte "kommet over det". en stund trodde jeg at jeg ikke elsket han mer, mye pga at vi kranglet en del,og jeg lurte på om han var den rette.

Men hva slags følelser hadde han for deg tidligere, som han ikke har nå? han er glad i deg, tenner på deg? Gleder seg til å treffe deg? Dere koser samne, kysser? Hva er det som ikke stemmer??

Jeg har alltid sagt til meg selv at hvis jeg er usikker så skal jeg ikke gjøre noe,men vente å se hva som skjer. Tenk hvis jeg er usikker på noe, og slår opp, og angrer? Hva da? Jeg VET hvordan det er å være uten han, og det er ikke kjekt.

Kjærligheten er så vanskelig. Den kan gå opp og ned for alle.

[TotallyInLove]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg har ingen råd, for hos meg fikset det seg av seg selv..

Jeg er i samme situasjon som deg, eller var det. Vi ble også sammen når vi var 16, og er nå 22. Det har gått opp og ned, og vi har også hatt pauser, og blitt sammen igjen. Følelsene har gått i bølger hos meg også,spesielt i det siste,men jeg har på en måte "kommet over det". en stund trodde jeg at jeg ikke elsket han mer, mye pga at vi kranglet en del,og jeg lurte på om han var den rette.

Men hva slags følelser hadde han for deg tidligere, som han ikke har nå? han er glad i deg, tenner på deg? Gleder seg til å treffe deg? Dere koser samne, kysser? Hva er det som ikke stemmer??

Jeg har alltid sagt til meg selv at hvis jeg er usikker så skal jeg ikke gjøre noe,men vente å se hva som skjer. Tenk hvis jeg er usikker på noe, og slår opp, og angrer? Hva da? Jeg VET hvordan det er å være uten han, og det er ikke kjekt.

Kjærligheten er så vanskelig. Den kan gå opp og ned for alle.

Takk så mye for svar!

Du spør hvilke følelser han hadde for meg tidligere som han ikke har nå... Han sier han ikke lenger kan si at han elsker meg. Han sier han vet at han elsket meg før, men at han ikke tror han gjør det nå lenger. Han er veldig glad i meg sier han.

Tenner på meg gjør han absolutt, sexen er helt topp. Han klemmer meg, koser med meg på samme måte som før,kysser og kliner med meg.. masserer meg feks uoppfordret...osv.. alt er liksom flott på det område liksom.. Det er ikke noe å sitte fingen på som ikke stemmer.. og han er fornøyd i forholdet.

Jeg spør om han savner meg når han ikke er med meg..så sier han noen ganger. men noen ganger ikke... Kan det være at vi bare rett og slett trenger være borte fra hverandre litt så han virkelig får savnet meg ?

Du sier du har følt det samme, hva var det som gjorde at det gikk opp for deg at du elsket han?

Jeg syns også at det er noe som absolutt ikke stemmer når han for noen uker siden snakker om barna våre i fremtiden og hvor vi skal bo osv... Er han bare helt totalt forvirret??

[Gjest ikke lett å svare på]

Takk så mye for svar!

Du spør hvilke følelser han hadde for meg tidligere som han ikke har nå... Han sier han ikke lenger kan si at han elsker meg. Han sier han vet at han elsket meg før, men at han ikke tror han gjør det nå lenger. Han er veldig glad i meg sier han.

Tenner på meg gjør han absolutt, sexen er helt topp. Han klemmer meg, koser med meg på samme måte som før,kysser og kliner med meg.. masserer meg feks uoppfordret...osv.. alt er liksom flott på det område liksom.. Det er ikke noe å sitte fingen på som ikke stemmer.. og han er fornøyd i forholdet.

Jeg spør om han savner meg når han ikke er med meg..så sier han noen ganger. men noen ganger ikke... Kan det være at vi bare rett og slett trenger være borte fra hverandre litt så han virkelig får savnet meg ?

Du sier du har følt det samme, hva var det som gjorde at det gikk opp for deg at du elsket han?

Jeg syns også at det er noe som absolutt ikke stemmer når han for noen uker siden snakker om barna våre i fremtiden og hvor vi skal bo osv... Er han bare helt totalt forvirret??

Jeg er generelt en usikker person, altså jeg er usikker når det gjelder alt i livet mitt. Så på en måte da jeg ble usikker på om jeg elsker han, da tenkte jeg at det sikkert var en bagatell, og en fase i livet mitt, akkurat som med andre ting jeg blir usikker på.

Hva som gjorde at jeg ble sikker igjen? Vet ikke helt. Vi skulle reise på ferie, og jeg bestemte meg at dersom det ikke ble bedre i ferien, så gjør jeg det slutt når vi kommer hjem igjen. Da hadde vi vært sammen i 24 timer i døgnet hele ferien, og jeg følte hele tiden at noe ikke stemte. Jeg sa det til han også,men han fattet ikke hva jeg snakket om.

Da vi så kom tilbake ble det mindre knangling og slikt, og jeg "levde" på de gode minnene fra ferien, og plutselig ble alt bra igjen. Jeg hadde det så godt med han, og tenkte at "herregud, han er rett og slett den "rette og beste personen for meg".

Vet ikke om dere skal være litt fra hverandre for å se om følelsene hans kommer tilbake eller om dere skal være mer sammen. Det er som sagt, veldig vanskelig å vite, da det er så individuelt.

Bor dere sammen? Hvor ofte treffes dere hvis dere ikke bor sammen?

Kjæresten min ble også forvirret, og usikker på sine følelser for et år siden. Da slo han opp med meg, men dagen etterpå angret han, og fattet ikke hva som gikk av han, så ble vi sammen igjen.

Vet hvordan både du og han har det. Det er ikke unormalt å føle det slik, og det kan bare være en krise også, slik det var for oss.

Mange er negative til slike forhold, iom at dere (vi også) ble sammen så tidlig, og ikke fikk oppleve så mye som singel,men selfølgelig kan det gå hvis man er innstilt på det... MEN vi har vært fra hverandre en lengre stund også,for noen år siden, og opplevd mer, så vi vet hvordan det er, men kanskje ikke godt nok?? Man vet aldri.

Ønsker deg lykke til uansett. )

[TotallyInLove]

Jeg er generelt en usikker person, altså jeg er usikker når det gjelder alt i livet mitt. Så på en måte da jeg ble usikker på om jeg elsker han, da tenkte jeg at det sikkert var en bagatell, og en fase i livet mitt, akkurat som med andre ting jeg blir usikker på.

Hva som gjorde at jeg ble sikker igjen? Vet ikke helt. Vi skulle reise på ferie, og jeg bestemte meg at dersom det ikke ble bedre i ferien, så gjør jeg det slutt når vi kommer hjem igjen. Da hadde vi vært sammen i 24 timer i døgnet hele ferien, og jeg følte hele tiden at noe ikke stemte. Jeg sa det til han også,men han fattet ikke hva jeg snakket om.

Da vi så kom tilbake ble det mindre knangling og slikt, og jeg "levde" på de gode minnene fra ferien, og plutselig ble alt bra igjen. Jeg hadde det så godt med han, og tenkte at "herregud, han er rett og slett den "rette og beste personen for meg".

Vet ikke om dere skal være litt fra hverandre for å se om følelsene hans kommer tilbake eller om dere skal være mer sammen. Det er som sagt, veldig vanskelig å vite, da det er så individuelt.

Bor dere sammen? Hvor ofte treffes dere hvis dere ikke bor sammen?

Kjæresten min ble også forvirret, og usikker på sine følelser for et år siden. Da slo han opp med meg, men dagen etterpå angret han, og fattet ikke hva som gikk av han, så ble vi sammen igjen.

Vet hvordan både du og han har det. Det er ikke unormalt å føle det slik, og det kan bare være en krise også, slik det var for oss.

Mange er negative til slike forhold, iom at dere (vi også) ble sammen så tidlig, og ikke fikk oppleve så mye som singel,men selfølgelig kan det gå hvis man er innstilt på det... MEN vi har vært fra hverandre en lengre stund også,for noen år siden, og opplevd mer, så vi vet hvordan det er, men kanskje ikke godt nok?? Man vet aldri.

Ønsker deg lykke til uansett. )

Kjæresten min er også en generellt usikker person. Kanskje det har noe med saken å gjøre...

Ja..mange er negative til sånne forhold, og jeg forstår hva de snakker om.. det er noe i det å være ung å rase fra seg.. men som sagt har vi hatt pauser..men alltid funnet tilbake til hverandre. Vi har overlevd både russetid og fyllaturer til syden

Vi bor ikke akkurat sammen, vi bor hjemme hos foreldre begge to, men vi bor liksom hos hverandre...overnatter i uker i strekk liksom.

Nei det er en vanskelig situasjon... Vi prøvde jo å fortsatt være sammen i 6 mnd..følelsene hans kom ikke tilbake da.. Så vi prøver dette nå.. avstand.

[Gjest ikke lett svare på]

Kjæresten min er også en generellt usikker person. Kanskje det har noe med saken å gjøre...

Ja..mange er negative til sånne forhold, og jeg forstår hva de snakker om.. det er noe i det å være ung å rase fra seg.. men som sagt har vi hatt pauser..men alltid funnet tilbake til hverandre. Vi har overlevd både russetid og fyllaturer til syden

Vi bor ikke akkurat sammen, vi bor hjemme hos foreldre begge to, men vi bor liksom hos hverandre...overnatter i uker i strekk liksom.

Nei det er en vanskelig situasjon... Vi prøvde jo å fortsatt være sammen i 6 mnd..følelsene hans kom ikke tilbake da.. Så vi prøver dette nå.. avstand.

Føler meg deg. vet hvor vanskelig dere har det. Lykke til!! Håper det ordner seg!! Hvis du føler for å snakke litt, kan du maile meg [email protected]

[Gjest MLLR]

Dette var som mitt forhold tatt ut av boka! Er 23 i dag og er fortsatt sammen, men har til tider samme prob: en dag elsker han meg, neste dag vet han ikke hva han vil.

Skulle gjerne ha skrevet side opp og side med råd til deg, men ser at du har fått en del gode råd i forkant her. Uansett, det jeg har beroliget meg litt med (og dette er også HANS ord) er at han er en ung mann. Menn har sine lyster og tanken på å være singel "i sine beste åår" er ofte en svært fristende tanke. Har tenkt det selv, jeg "hvor mye jeg har gått glipp av", så skjønner jo tankegangen.Tanken på å ikke "få prøvd" noe annet - banalt som det høres- kan være et moment og alt i alt summer det seg opp i en kraftig etableringsangst!!!

GI han tid, han kommer nok til fornuft. Han kommer garantert ikke til å møte noen som kan gi han så mye og som kjenner han så godt som du....SLikt som det tar 5-6år å opparbeide, gir man ikke slipp på sånn uten videre. Vi jenter vet dette, så la gutten få tid til å finne det ut selv.

Lykke til!