MINE barn!!

[Gjest sliten og trist]

Heisan.

Jeg har to tenåringer i huset som er mine!!

Og en fryktelig dominerende samboer på 9 året.

Spørsmål: Er det riktig at han setter seg over meg i oppdragerrollen hele tiden?

At hans ord er lov?

Har ikke jeg som mamma RETT til å oppdra mine egne barn med de verdier og på den måten JEG syns er den riktige?

Vi har kranglet om dette i mange år og vi er ALTFOR langt fra hverandre i dette til å bli enige. Derfor har jeg nå forsøkt å sette foten ned å gjøre krav på min rett som oppdrager og forsørger, noe som har resultert i et ultimatum fra ham: Det blir som jeg bestemmer ellers flytter jeg!!

Så hva syns dere?? Takknemlig for alle meninger!

Hilsen fra

[Gjest er min mening]

Jobber sammen med ei som har/hadde en samboer som sjefer noen helt forferdelig over barna hennes.

Det er helt forferdelig å høre når hun forteller, barna hennes har blitt underkuet, så nå flytter hun endelig til uka. Vi har "åpna" øya hennes, så nå ser hun også hvordan barna lider. Hun har prøvd å endre oppførselen til samboeren, uten at det har blitt bedre.

Så endelig kommer barna i første rekke nå.

Hvordan har dine barn det da ?

Det er vel det første spørsmålet du bør stille deg, lider de under sjefingen hans ?

Gjør de det, ja da bør han ut før han ødelegger barna dine !

[Lillemus]

Vanskelig, for ikke å si umulig, å svare på uten å kjenne dere.

For alt vi vet kan du ha en særdeles slapp holdning til oppdragelse mens han prøver å få litt vett og folkeskikk inn i dem?

Eller du kan ha et meget fornuftig syn på saken mens han er en diktator som ikke tåler at andre har egne meninger?

At du har holdt ut med en så dominerende mann i så mange år skjønner ikke jeg, men han har sikkert sine gode sider også.

[Gjest mummikusine]

Så du mener at siden det er dine barn skal du bestemme. Hadde dere hatt felles barn så kunne han bestemt også? Høres litt sært ut at du deler det sånn, for da ville jo barna dine fåt tulik oppdragelse.

Selvsagt må han også kunne delta, men dine meninger må da også høres, du kan jo ikke la han dominere deg vekk.

Men bor dere sammen og har barna der sammen, så er det jo litt hans barn også vel.

[Gjest sliten og trist]

Jobber sammen med ei som har/hadde en samboer som sjefer noen helt forferdelig over barna hennes.

Det er helt forferdelig å høre når hun forteller, barna hennes har blitt underkuet, så nå flytter hun endelig til uka. Vi har "åpna" øya hennes, så nå ser hun også hvordan barna lider. Hun har prøvd å endre oppførselen til samboeren, uten at det har blitt bedre.

Så endelig kommer barna i første rekke nå.

Hvordan har dine barn det da ?

Det er vel det første spørsmålet du bør stille deg, lider de under sjefingen hans ?

Gjør de det, ja da bør han ut før han ødelegger barna dine !

Takk for svar.

Ungene har desverre lidd under dette i flere år. Selv om jeg hele tiden har vært en "buffer" og prøvd å skåne dem.

Jeg oppdro ungene mine alene i seks år før vi flyttet sammen og fikk masse skryt både frsa venner skole og barnehage som syns jeg gjorde en flott jobb og at ungene var så fine!

Nå er selvtillit og selvfølelse på bånn og de er ulykkelige. Han kritiserer alt de sier og gjør og aldri er noenting bra nok. Han roser heller aldri og ettersom han aldri gjør/sier noe feil så ber han heller aldri om unnskyldning.

Dette gjelder jo meg også. Han har ingen respekt for meg og kjefter på meg som om jeg skulle vært en av ungene.

Vi lider alle sammen, men jeg finner ingen vei ut av dette. Jeg har forsøkt om og om igjen å prate med han og sagt at vi må prøve å prate rolig sammen, men han vil/kan ikke.

Hvordan gjør man for å få til en god toveiskommunikasjon?

[mil1365380270]

Takk for svar.

Ungene har desverre lidd under dette i flere år. Selv om jeg hele tiden har vært en "buffer" og prøvd å skåne dem.

Jeg oppdro ungene mine alene i seks år før vi flyttet sammen og fikk masse skryt både frsa venner skole og barnehage som syns jeg gjorde en flott jobb og at ungene var så fine!

Nå er selvtillit og selvfølelse på bånn og de er ulykkelige. Han kritiserer alt de sier og gjør og aldri er noenting bra nok. Han roser heller aldri og ettersom han aldri gjør/sier noe feil så ber han heller aldri om unnskyldning.

Dette gjelder jo meg også. Han har ingen respekt for meg og kjefter på meg som om jeg skulle vært en av ungene.

Vi lider alle sammen, men jeg finner ingen vei ut av dette. Jeg har forsøkt om og om igjen å prate med han og sagt at vi må prøve å prate rolig sammen, men han vil/kan ikke.

Hvordan gjør man for å få til en god toveiskommunikasjon?

Dere må lage dere regler og være enige om at nå skal vi sette oss ned og snakke.

En prater om gangen, og dere kan godt ha en ting, en flaske eller noe, og bare den som har tingen får si noe. Dere tar opp ett tema.

Så gir dere gjenstanden til den andre. Da skal den andre først gjenta hva som har blitt sagt (derfor skal det være kort), før man begynner å svare på det. Ikke inntrykket man får av det som blir sagt, men de samme ordene skal gjentas.

Dette høres skikkelig banalt ut, men ellers hører man ikke etter, sitter bare og planlegger hva man skal si når den andre slutter å snakke.

[Spirea]

Takk for svar.

Ungene har desverre lidd under dette i flere år. Selv om jeg hele tiden har vært en "buffer" og prøvd å skåne dem.

Jeg oppdro ungene mine alene i seks år før vi flyttet sammen og fikk masse skryt både frsa venner skole og barnehage som syns jeg gjorde en flott jobb og at ungene var så fine!

Nå er selvtillit og selvfølelse på bånn og de er ulykkelige. Han kritiserer alt de sier og gjør og aldri er noenting bra nok. Han roser heller aldri og ettersom han aldri gjør/sier noe feil så ber han heller aldri om unnskyldning.

Dette gjelder jo meg også. Han har ingen respekt for meg og kjefter på meg som om jeg skulle vært en av ungene.

Vi lider alle sammen, men jeg finner ingen vei ut av dette. Jeg har forsøkt om og om igjen å prate med han og sagt at vi må prøve å prate rolig sammen, men han vil/kan ikke.

Hvordan gjør man for å få til en god toveiskommunikasjon?

"man" får ikke til toveiskommunikasjon med den mannen. Det vet du sikkert selv også. Jeg syns det høres ut som om han har kommet med et glitrende forslag. Han sier at hvis du ikke lar ham bestemme så flytter han. Da syns jeg du skal hjelpe ham å pakke. Du kan ikke la deg tråkke på på den måten. Hell ham ut og ta tilbake livet både for deg selv og ungene. Det kan bli vanskelig en stund, men det ser ut til å være et sjakktrekk i ditt tilfelle. Ta imot den løsningen han foreslår så slipper du å slite med å være eneansvarlig for forholdet deres et helt liv til.

Lykke til!

[Gemini]

Takk for svar.

Ungene har desverre lidd under dette i flere år. Selv om jeg hele tiden har vært en "buffer" og prøvd å skåne dem.

Jeg oppdro ungene mine alene i seks år før vi flyttet sammen og fikk masse skryt både frsa venner skole og barnehage som syns jeg gjorde en flott jobb og at ungene var så fine!

Nå er selvtillit og selvfølelse på bånn og de er ulykkelige. Han kritiserer alt de sier og gjør og aldri er noenting bra nok. Han roser heller aldri og ettersom han aldri gjør/sier noe feil så ber han heller aldri om unnskyldning.

Dette gjelder jo meg også. Han har ingen respekt for meg og kjefter på meg som om jeg skulle vært en av ungene.

Vi lider alle sammen, men jeg finner ingen vei ut av dette. Jeg har forsøkt om og om igjen å prate med han og sagt at vi må prøve å prate rolig sammen, men han vil/kan ikke.

Hvordan gjør man for å få til en god toveiskommunikasjon?

For dine barn og deres fremtids skyld, få ut den samboeren fortere enn fortest!

Hvordan kan du sitte rolig og se på at barna dine - det kjæreste du har - blir brutt ned av en mann DU har valgt å bringe inn i deres hjem?

Harde ord, kalde fakta...

[Gjest sliten og trist]

Dere må lage dere regler og være enige om at nå skal vi sette oss ned og snakke.

En prater om gangen, og dere kan godt ha en ting, en flaske eller noe, og bare den som har tingen får si noe. Dere tar opp ett tema.

Så gir dere gjenstanden til den andre. Da skal den andre først gjenta hva som har blitt sagt (derfor skal det være kort), før man begynner å svare på det. Ikke inntrykket man får av det som blir sagt, men de samme ordene skal gjentas.

Dette høres skikkelig banalt ut, men ellers hører man ikke etter, sitter bare og planlegger hva man skal si når den andre slutter å snakke.

Tusen takk for svarene. Når jeg leser det jeg skriver så ser alt ennå mer håpløst ut!!

Jeg skulle så inderlig ønske vi kunne få til dette!

Jeg har lest alle Mars og Venus-bøkene og masse bøker om kommunikasjon, jeg ser også på Dr.Phil noen ganger; Men på et punkt tar han såre feil!! Han sier at det holder om den ene i forholdet satser på et godt forhold så kommer den andre etterhvert. Slik er det ikke for det har jeg gjort i mange år, vært snill,ydmyk,god og imøtekommende og han har blitt værre og værre.

Tros det største problemet er at han er så RASENDE hele tiden og det sammen med denne dominerende holdningen funker dårlig. Jeg spurt ham i går om han visste selv hvorfor han var så rasende hele tiden....Og sa også at om han ble det fordi han mistrivdes her så kunne han bare si det rett ut. Jeg tar jo ikke på vei om han vil flytte!! Men det vil han ikke!!

[Gjest mummikusine]

Takk for svar.

Ungene har desverre lidd under dette i flere år. Selv om jeg hele tiden har vært en "buffer" og prøvd å skåne dem.

Jeg oppdro ungene mine alene i seks år før vi flyttet sammen og fikk masse skryt både frsa venner skole og barnehage som syns jeg gjorde en flott jobb og at ungene var så fine!

Nå er selvtillit og selvfølelse på bånn og de er ulykkelige. Han kritiserer alt de sier og gjør og aldri er noenting bra nok. Han roser heller aldri og ettersom han aldri gjør/sier noe feil så ber han heller aldri om unnskyldning.

Dette gjelder jo meg også. Han har ingen respekt for meg og kjefter på meg som om jeg skulle vært en av ungene.

Vi lider alle sammen, men jeg finner ingen vei ut av dette. Jeg har forsøkt om og om igjen å prate med han og sagt at vi må prøve å prate rolig sammen, men han vil/kan ikke.

Hvordan gjør man for å få til en god toveiskommunikasjon?

Du finner ingen vei ut av dette. Både du og ungene mistrives.. hallo?!? Flytt fra ham, hvis det virkelig er så ille.

[Gemini]

Tusen takk for svarene. Når jeg leser det jeg skriver så ser alt ennå mer håpløst ut!!

Jeg skulle så inderlig ønske vi kunne få til dette!

Jeg har lest alle Mars og Venus-bøkene og masse bøker om kommunikasjon, jeg ser også på Dr.Phil noen ganger; Men på et punkt tar han såre feil!! Han sier at det holder om den ene i forholdet satser på et godt forhold så kommer den andre etterhvert. Slik er det ikke for det har jeg gjort i mange år, vært snill,ydmyk,god og imøtekommende og han har blitt værre og værre.

Tros det største problemet er at han er så RASENDE hele tiden og det sammen med denne dominerende holdningen funker dårlig. Jeg spurt ham i går om han visste selv hvorfor han var så rasende hele tiden....Og sa også at om han ble det fordi han mistrivdes her så kunne han bare si det rett ut. Jeg tar jo ikke på vei om han vil flytte!! Men det vil han ikke!!

Det er ikke bare hans valg om han vil flytte eller ei. Dersom du gjør det slutt med ham, så MÅ han jo flytte.

[favn]

Tusen takk for svarene. Når jeg leser det jeg skriver så ser alt ennå mer håpløst ut!!

Jeg skulle så inderlig ønske vi kunne få til dette!

Jeg har lest alle Mars og Venus-bøkene og masse bøker om kommunikasjon, jeg ser også på Dr.Phil noen ganger; Men på et punkt tar han såre feil!! Han sier at det holder om den ene i forholdet satser på et godt forhold så kommer den andre etterhvert. Slik er det ikke for det har jeg gjort i mange år, vært snill,ydmyk,god og imøtekommende og han har blitt værre og værre.

Tros det største problemet er at han er så RASENDE hele tiden og det sammen med denne dominerende holdningen funker dårlig. Jeg spurt ham i går om han visste selv hvorfor han var så rasende hele tiden....Og sa også at om han ble det fordi han mistrivdes her så kunne han bare si det rett ut. Jeg tar jo ikke på vei om han vil flytte!! Men det vil han ikke!!

'Jeg har lest alle Mars og Venus-bøkene og masse bøker om kommunikasjon, jeg ser også på Dr.Phil noen ganger'

Jeg bladde i en Mars/Venusbok en gang, og jeg ville aldri i livet brukt det mølet der som rettesnor for noe som helst.

Dr. Phil vet jeg ikke hva er, men det høres ut som en amerikansk hjelp-deg-selv-doktor? Uff.

Nei, stol på din egen fornuft og allier deg med venninner og familie i stedet.

[Gjest mummikusine]

Tusen takk for svarene. Når jeg leser det jeg skriver så ser alt ennå mer håpløst ut!!

Jeg skulle så inderlig ønske vi kunne få til dette!

Jeg har lest alle Mars og Venus-bøkene og masse bøker om kommunikasjon, jeg ser også på Dr.Phil noen ganger; Men på et punkt tar han såre feil!! Han sier at det holder om den ene i forholdet satser på et godt forhold så kommer den andre etterhvert. Slik er det ikke for det har jeg gjort i mange år, vært snill,ydmyk,god og imøtekommende og han har blitt værre og værre.

Tros det største problemet er at han er så RASENDE hele tiden og det sammen med denne dominerende holdningen funker dårlig. Jeg spurt ham i går om han visste selv hvorfor han var så rasende hele tiden....Og sa også at om han ble det fordi han mistrivdes her så kunne han bare si det rett ut. Jeg tar jo ikke på vei om han vil flytte!! Men det vil han ikke!!

Jeg spør meg stadig hvorfor folk velger å være årevis i sånne forhold? Jeg hadde ikke holdt ut i mnd engang. Hvorfor kaste bort livet på en sånn dott?

[Gjest mummikusine]

'Jeg har lest alle Mars og Venus-bøkene og masse bøker om kommunikasjon, jeg ser også på Dr.Phil noen ganger'

Jeg bladde i en Mars/Venusbok en gang, og jeg ville aldri i livet brukt det mølet der som rettesnor for noe som helst.

Dr. Phil vet jeg ikke hva er, men det høres ut som en amerikansk hjelp-deg-selv-doktor? Uff.

Nei, stol på din egen fornuft og allier deg med venninner og familie i stedet.

De bøkene og DrPhil er slikt som nettopp sånne underkuede folk som lever i håplæse forhold bruker. Der finner de unnskyødninger for hvorfor mannen er som han er, og tror at det er deres jobb å rette opp forholdet, alene.

[Gjest sliten og trist]

Det er ikke bare hans valg om han vil flytte eller ei. Dersom du gjør det slutt med ham, så MÅ han jo flytte.

Ja jeg er enig i det. Og det er vel det jeg har tenkt lenge selv også, at han må flytte.

Men jeg syns det er så trist at vi ikke kan få til dette!!

Jeg skal prøve, selv om han blir rasende, å foreslå å prøve det du foreslo "mil", jeg syns liksom jeg har forsøkt alt for å snakke med han uten at han blir rasende, men det er forsøket verdt. Jeg er en veldig enmannskvinne og ettersom jeg ble skilt fra faren til ungene når de var helt små så ville jeg så gjerne at dette skulle vare livet ut!!

[Gjest irritert på deg!!!]

Takk for svar.

Ungene har desverre lidd under dette i flere år. Selv om jeg hele tiden har vært en "buffer" og prøvd å skåne dem.

Jeg oppdro ungene mine alene i seks år før vi flyttet sammen og fikk masse skryt både frsa venner skole og barnehage som syns jeg gjorde en flott jobb og at ungene var så fine!

Nå er selvtillit og selvfølelse på bånn og de er ulykkelige. Han kritiserer alt de sier og gjør og aldri er noenting bra nok. Han roser heller aldri og ettersom han aldri gjør/sier noe feil så ber han heller aldri om unnskyldning.

Dette gjelder jo meg også. Han har ingen respekt for meg og kjefter på meg som om jeg skulle vært en av ungene.

Vi lider alle sammen, men jeg finner ingen vei ut av dette. Jeg har forsøkt om og om igjen å prate med han og sagt at vi må prøve å prate rolig sammen, men han vil/kan ikke.

Hvordan gjør man for å få til en god toveiskommunikasjon?

Sånne situasjoner som dette irriterer meg så grenseløst! Hvorfor sitter du der og tolererer at han oppfører seg slik?? Du er ikke så hjelpeløs at du ikke klarer å få ham ut dørene vel? Siden du har prøvd i ÅR allerede å snakke til ham uten hell,er det da ikke på tide å innse fakta...at han MÅ ut!!? Om du elsker ham til tross for drittsekkfaktene er ikke det noen unnskyldning. Barna dine vil alltid være der for deg,men pass deg så de ikke legger deg for hat fordi du fortsatt har ham i hus etter alt han har utsatt dem og deg for (ufattelig). DERFOR skylder du dem i det minste å få en mann med VETTET i behold! UT! UT! UT! No exscuse!

[løvinne71]

Er enig i at det viktigste her er hvordan barna dine oppfatter dette!

Er sjefingen hans av den art at barna dine lider under det?

Er han urimelig ovenfor dem, eller gjør han dem utrygge?

Eller er konflikten hovedsakelig mellom deg og samboeren din fordi dere har veldig ulike oppfatninger angående krav og grense-setting?

Hvis det første er tilfelle, så er det vel ingen tvil om at du bør tenke på barna dine først og fremst og komme deg ut av forholdet.

Som deres mor, har du plikt til å sørge for at de vokser opp under trygge og stabile forhold.

Hvis det derimot dreier seg om "din rett" til å oppdra dem som du vil, så er jeg ikke uten videre enig med deg!

Hvis du har bodd sammen med denne mannen i 9 år, så har han jo vært der en stor del av livet til barna dine!

Og selvom han ikke er deres biologiske far, så regner jeg med at han har spilt en viktig rolle som en tilstedeværende voksenperson i hverdagen deres.

Og at hans væremåte og verdier har vært med på å prege barna dine.

Derfor synes jeg ikke uten videre at du skal sette hans oppdrager rolle helt til side fordi barna er DINE!

Husk at det gjelder HANS hjem også. Og han burde ha rett til å være med å bestemme hvilke forhold han ønsker å leve under, og hvilke regler som skal gjelde der han bor.

To tenåringer tar mye "plass" i et hjem, så jeg synes begge de voksnes ønsker bør bli tatt hensyn til.

Og han deler like fullt hjemmet sitt med dem, på lik linje som deg.

Så jeg synes det er urimelig hvis du forventer å kunne oppdra barna dine som en "alenemor", i deres felles hjem, mens han bare skal stå på sidelinja uten å ha noe han skulle ha sagt..

Hvem av dere som har mest "rett" i dette tilfellet, er veldig vanskelig å si. For du gir ingen konkrete eksempler på hva konflikten går ut på.

Men som sagt synes jeg du skal ta med i vurderingen om barna lider under denne konflikten, eller om det er mere en prestisje sak mellom deg og samboeren...

[mil1365380270]

Tusen takk for svarene. Når jeg leser det jeg skriver så ser alt ennå mer håpløst ut!!

Jeg skulle så inderlig ønske vi kunne få til dette!

Jeg har lest alle Mars og Venus-bøkene og masse bøker om kommunikasjon, jeg ser også på Dr.Phil noen ganger; Men på et punkt tar han såre feil!! Han sier at det holder om den ene i forholdet satser på et godt forhold så kommer den andre etterhvert. Slik er det ikke for det har jeg gjort i mange år, vært snill,ydmyk,god og imøtekommende og han har blitt værre og værre.

Tros det største problemet er at han er så RASENDE hele tiden og det sammen med denne dominerende holdningen funker dårlig. Jeg spurt ham i går om han visste selv hvorfor han var så rasende hele tiden....Og sa også at om han ble det fordi han mistrivdes her så kunne han bare si det rett ut. Jeg tar jo ikke på vei om han vil flytte!! Men det vil han ikke!!

Kanskje ikke vits i å leke psykolog for han, bruke energi på å spørre og grave, for å finne ut hvorfor han er sint. Han ser det tydeligvis ikke som et problem.

Hvis du klarer å kaste ham ut, er nok det det beste. Både for deg og ungene.

Hvis du ikke klarer det, flytter dere.

Han høres helt syk ut, som ikke en gang bryr seg om at du ikke vil være sammen med ham mer. Ikke før han skjønner at du mener alvor, da kommer nok løftene og de påtatte innrømmelsene, tenker jeg.

Eller så finner du ut at han gir totalt blaffen, og finner seg raskt en annen.

Skjønner ikke at du har holdt ut så lenge, men han begynte vel i det små.

[Gjest sliten og trist]

Er enig i at det viktigste her er hvordan barna dine oppfatter dette!

Er sjefingen hans av den art at barna dine lider under det?

Er han urimelig ovenfor dem, eller gjør han dem utrygge?

Eller er konflikten hovedsakelig mellom deg og samboeren din fordi dere har veldig ulike oppfatninger angående krav og grense-setting?

Hvis det første er tilfelle, så er det vel ingen tvil om at du bør tenke på barna dine først og fremst og komme deg ut av forholdet.

Som deres mor, har du plikt til å sørge for at de vokser opp under trygge og stabile forhold.

Hvis det derimot dreier seg om "din rett" til å oppdra dem som du vil, så er jeg ikke uten videre enig med deg!

Hvis du har bodd sammen med denne mannen i 9 år, så har han jo vært der en stor del av livet til barna dine!

Og selvom han ikke er deres biologiske far, så regner jeg med at han har spilt en viktig rolle som en tilstedeværende voksenperson i hverdagen deres.

Og at hans væremåte og verdier har vært med på å prege barna dine.

Derfor synes jeg ikke uten videre at du skal sette hans oppdrager rolle helt til side fordi barna er DINE!

Husk at det gjelder HANS hjem også. Og han burde ha rett til å være med å bestemme hvilke forhold han ønsker å leve under, og hvilke regler som skal gjelde der han bor.

To tenåringer tar mye "plass" i et hjem, så jeg synes begge de voksnes ønsker bør bli tatt hensyn til.

Og han deler like fullt hjemmet sitt med dem, på lik linje som deg.

Så jeg synes det er urimelig hvis du forventer å kunne oppdra barna dine som en "alenemor", i deres felles hjem, mens han bare skal stå på sidelinja uten å ha noe han skulle ha sagt..

Hvem av dere som har mest "rett" i dette tilfellet, er veldig vanskelig å si. For du gir ingen konkrete eksempler på hva konflikten går ut på.

Men som sagt synes jeg du skal ta med i vurderingen om barna lider under denne konflikten, eller om det er mere en prestisje sak mellom deg og samboeren...

Til Løvinne71

Det som sliter mest på både meg og ungene er at han er veldig rasende. Og da er han veldig urettferdig. Det er masse nye regler hele tiden, de får stadig beskjed om hvor udugelige de er og uansett hvor mye de prøver å gjøre han til lags så blir det aldri bra nok. Kritikken hagler.

Min måte å oppdra på har hele tiden vært å ha, ikke så mange, men klare og konsekvente regler. Regler som ALLTID gjelder uansett humør!

Og det er viktig for meg å ha en åpen kommunikasjon med ungene og det har vi. Jeg vil at de skla være trygge på at de alltid kan komme til meg om det er noe og det gjør de. Men ingen av oss tør å snakke med eller komme til min samboer med ting lenger, ikke jeg heller.

Og når han har raset og rasert dem og kjører avgårde i sinne så er det jeg som må plukke opp bitene og snakke med ungene og trøste og unnskylde han for noe han burde bedt om unnskyldning for selv.

Og jeg innrømmer at dette begynner å slå feil ut!!! Pga. dette blir jeg "snillere" i forhold til ungene og ikke så streng som jeg engentlig ville vært, for å prøve å kompansere litt...

[mil1365380270]

Ja jeg er enig i det. Og det er vel det jeg har tenkt lenge selv også, at han må flytte.

Men jeg syns det er så trist at vi ikke kan få til dette!!

Jeg skal prøve, selv om han blir rasende, å foreslå å prøve det du foreslo "mil", jeg syns liksom jeg har forsøkt alt for å snakke med han uten at han blir rasende, men det er forsøket verdt. Jeg er en veldig enmannskvinne og ettersom jeg ble skilt fra faren til ungene når de var helt små så ville jeg så gjerne at dette skulle vare livet ut!!

Ja, gi det et forsøk, så vet du at du har prøvd alt. Hvis han ikke tar deg på alvor da heller, vet du hva du må gjøre.